Etter en nydelig, lang og lat morgen skulle vi ta farvel med Cathedral Peak hotel og vende nesen mot storbyen Durban.
Vi tok en liten runde på området før avreise. Hilde Marie hadde en vill dragning mot fjellene og skulle aller helst bare blitt hvor vi var og gått flere turer. Jeg ville ikke vært vanskelig å overtale.
På vei mot Durban ble det stopp i Winterton. Her benyttet noen anledningen til litt etterlengtet shopping, andre nøt sola og noen gjorde begge deler.
Vi kjører videre og det er mye å se på veien; Flittige fugler, hverdagsliv, nærkontakt med kontrollerte branner, livsfarlig transport av arbeidere og andre igjen som ber pent om å få beholde livet.
Mot Durban skal vi ned mange høydemetere. Det blir varmere, fuktigere, grønnere og det blir mer vegetasjon.
Vi kjører også forbi townships som, i følge Andreas, slett ikke er slum, selv om vi syntes det så veldig sånn ut. Disse områdene har både strøm, vann og kloakk – infrastruktur som riktig nok er lagt til i etterkant av etableringen av «bydelene», men skal da rangere hakket over slum i standard. Tviler på at disse skurene har innlagt noe annet enn strøm til parabolen.
Ellers bor visstnok så mange som 80% av innbyggerne i Sør-Afrika i «gated communities». Dette er områder med adgangskontroll, høye gjerder og godt vakthold. De opprinnelige inngjerdede samfunnene i Sør-Afrika ble bygd som kriminalitetsforebyggende tiltak, som en sikring mot den høye voldkriminaliteten. Om det fremdeles er derfor, eller om det er «vi har jo alltid gjort det sånn, så da fortsetter vi bare»- mentalitet vet jeg ikke.
Å ankomme hotellet er et kultursjokk! The Oyster Box hotel er et luksus hotel i særklasse og, som de skriver på nettsiden sin, ikke mindre enn «A national treasure! South Africa’s most cherished hotel stands majestically on Umhlanga’s beachfront, overlooking the Indian Ocean & the iconic lighthouse.» Og her kommer vi i litt krøllete antrekk og med sekken på ryggen.
I resepsjonen spankuleres det på skyhøye hæler, det blinker i paljetter og duften av parfyme henger tung. Ikke på grunn av oss.
Jeg har skitt under neglene og føler meg bittelittegrann rufsete. Selv med ny hatt. Mens vi venter på nøkler til rommet får vi servert et glass musserende og lar oss synke ned i de myke sofaene mens vi tenker at vi sjelden har sittet bedre.
Så får vi omvisning på hotellet av velpleide, velartikulerte og vennlig hotellbetjening.
Rommene er naturligvis flotte, med «complimentary» vin, en personlig hilsen fra hotelldirektøren – veldig koselig av han – og en liten snacks.
Men jeg har ikke tid til å bli der. Det må ut og utforskes.
Hotellet påstod at stranden var stengt for bading på grunn av funn av e-coli i vannet for noen uker siden. Vi syntes det hørtes litt rart ut. Indiahavet er relativt stort og sørger vel for hyppig utskifting av vannet på stranden, men hva vet vel jeg. Uansett – bølgene var høye og vannet litt grumsete, så vi sto over badingen.
Vi var flere som koste oss ute i blåsten.
Etter utforsking og litt shopping i nabolaget var det akkurat tid til å se over innkjøpene og innta litt vin før det ble samling i baren.
I hotellbaren samlet alle de flotte damene seg til en siste kveld med gjengen. Alle var rene, pene og i kjoler!
Her ble det igjen synging. Dette syntes fyren, som var betalt for å sørge for underholdningen, var så gøy at han filmet oss og spurte om vi ikke kunne komme igjen dagen etter når han hadde lunsj-vakt.
Durban har en sterk Indisk inflytelse. Inderne kom opprinnelig til Sør-Afrika for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjene, men ble værende da de ble frigitt og sysler nå hovedsakelig med import/eksport (i følge Andreas). Hotellet hadde da også en utmerket Indisk restaurant hvor vi inntok middagen. Ann-Cathrin og Marianne holdt flotte oppsummerende taler med fine ord til hver og en av oss, mens mørket senket seg over Durban.
Ute i bukten lå store lasteskip og skinte i natten mens fyret blinket jevnt og trutt. Vi hørte bølgene slå mot stranden, vinden bruse i palmene – og så var det natt.
Da vi kom tilbake til rommet vårt hadde værelsespiken vært der og sørget for «turndown service». Vi tok på oss de søte badekåpene som var lagt frem og tuslet litt rundt i dem. Det er litt godt med luksus også.
Så var det slutt på alt som var gøy for min del. Om natten våknet jeg og var fryktelig uvel. Det gikk som det måtte gå. Mitt vidunderlige eventyr i Sør-Afrika fikk en brå slutt, men jeg fikk i det minste vært mest på rommet – og ikke minst badet – av alle sammen.
De andre damene benyttet avreisedagen godt. Først ledet Hilde Lillian gjengen gjennom morgenyoga på stranden, før det ble spist en bedre frokost, inkludert champagne. Deretter ble bassengområdet benyttet til siste sekund. De berømte apene vi var blitt advart mot fikk de også sett. Glade og fornøyde damer!
Hotellbetjeningen vinket oss farvel og lurte på om vi kom tilbake neste uke. Vi sa vi skulle prøve.
Takket være nydelig omsorg fra Hilde Marie som styrtet ut og anskaffet kvalmestillende piller og Coca-Cola, kyndig smertestillende veiledning fra Hilde Lillian og masse omsorg fra resten av gjengen kom jeg meg hjem. For det meste liggende rett ut der det var mulig.
Hvis jeg skal prøve meg på den nesten umulige oppgaven det er å oppsummert hele turen i en setning så må det bli noe sånt som dette;
En særdeles innholdsrik, morsom, interessant og aktiv tur i vakker natur og med den fineste gjengen damer!
Jeg kan bare si tusen takk for turen! Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal oppleve sammen!
Takk for at akkurat du har lest disse innleggene om turen vår til Drakensbergfjellene i Sør-Afrika. Jeg håper du har blitt inspirert – og skulle du ønske å ta samme turen anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden til Turbobla.no og melde deg på neste tur!
Team KavliBakken 