Stikkordarkiv: Teamkavlibakken

Siste etappe, bursdag og fest

16. juli: Horombo Camp (3700 m.o.h) – Marangu Gate (1800 m.o.h.) – Moshi

Dagens etappe: 18 km, 5 – 6 timer

DSC04669
Verdens fineste Tonje har bursdag!

I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente! 

Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.

Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?

_LOC0812
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.
DSC02148
Morgenstemning i campen

 

_LOC0824Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.

Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.

 

Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!

_LOC0836
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe

Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!

_LOC0827
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot Mawenzi
_LOC0834
Mange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo

Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.

_LOC0895

Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.

_LOC0899
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.
_LOC0904
På vei ned i krateret

Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.

_LOC0933
En kjempesøt «Tree Hyrax»

_LOC0926Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.

_LOC0936
Mandara Hut

Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.

Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.

Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.

 

Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.

_LOC0972
En  happy, happy gjeng!

I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…

DSC04913
The Dream Team

 

De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!

DSC04921
Bursdagsjenta med «cha keki»

Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.

 

Asante sana, Kili! Kwaheri!

_LOC0986

 

 

Andre innlegg i denne «serien»: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Toppstøt!

 

 

Vi er i gang!

Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.

«Ready to rumble?»

10. juli: Moshi (830 moh) – Nalemuru (1950 moh) – Simba Camp (2600 moh)

Dagens etappe: Ca 4,5 km, 2 timer

Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!

Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’.  Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.

_LOC0497
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert

Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.

kart
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.

 

It takes a village…

Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha.  Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!

DSC01796
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.
_LOC0529
NÅ er vi gang!

Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!

Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.

Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»

Hakuna matata!

11. juli: Simba Camp (2600 moh) – Second Cave Camp (3500 moh)

Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)

Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!

 

DSC04495
Team KavliBakken

Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.

20180711_104234
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!

På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.

Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.

En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.

Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene –  til både lunsj og middag.  Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.

Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.

På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.

Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!

20180711_181908
Mt. Kilimanjaro!

 

Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!

37599840_10160585315480564_5335948024294146048_o
The Dream team!

«So far so good Dream team?»

12. juli: Second Cave Camp (3500 moh) – Kikelewa Cave Camp (3700 moh)

Dagens etappe: 6,3 km (3 timer) + 2 km (1,5 time)

_LOC0683
Utsikten fra teltet i Second Cave camp

Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost

Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.

Men ting endrer seg som sagt underveis.

Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.

Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.

 

Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).

 

Hakuna haraka!

13. juli: Kikelewa Cave Camp (3700 moh) – Mawenzi Tarn Camp (4300 moh)

Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer) 

20180713_071945
Morgenstemning i campen

Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.

Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.

Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.

DSC04759
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri

På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan,  hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.

Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!

Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.

20180713_170524
Campen sett fra oven

Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.

 

DSC04797
Positive før morgendagens etappe

Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…

«The last piece of cake!»

14. juli: Mawenzi Tarn Camp (4300 moh) – Kibo Hut (4700 moh)

Dagens etappe: 9 km (5,5 timer) 

20180714_084348
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.

Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.

20180714_091432

Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.

DSC04844
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag

Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.

_LOC0788
Mawenzi

Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.

Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.

Følg med i neste episode!

…………………………………….

Flere innlegg i Kili-serien: 

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Toppstøt!

Siste etappe, bursdag og fest

Mental detox på hesteryggen

Denne våren har vært litt spesiell for meg. Mye styr med langvarig forkjølelse, lite energi, masse tanker om «hva jeg skal bli når jeg blir stor», problemer med foten og mere til. Heldigvis vet jeg om en ting som alltid fungerer som detox av hodet; Ridetur i Jotunheimen med Fjellrittet!

Dag 1 – Beitostølen – Bygdin (ca 20 km)

Vi startet turen fra beitet på Okshovdstølen der hestene går på beite. Jeg har fått utdelt kaldblods traveren «Balder Rabben» og er som vanlig spent på det første møtet med hesten. Ingen grunn til bekymring. Flott hest med kjennetegn som gjorde at jeg ikke én gang tok feil hest. Sånt gleder en rytter som rir fast en gang i året.
DSC01299
Balder Rabben og jeg
Turen jeg har meldt meg på starter på Beitostølen og går i bjørkeskogen i starten. Resten av turen går hovedsakelig i fjellterreng. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner den velkjente roen senke seg i kroppen. Faktisk skal jeg ikke lenger av gårde enn opp den første bakken før jeg får utsikt mot Jotunheimen, kan trekke inn frisk og varm fjelluft, kjenne lukten av varm lyng og la blikket hvile i horisonten. Ikke en tanke i hodet. Bare stillhet, ro og evighet. Under meg en trygg, varm hest som er så stødig til beins at jeg kan nyte hvert sekund. Dette er livet.
DSC01317
Utsikt mot Bitihorn og Jotunheimen
DSC01332
Under lunsjen er det så varmt at både hester og mennesker søker tilflukt i skyggen
DSC01336
Balder Rabben skuer mot Bygdin og Valdresflya

Vi avslutter dagens ridetur med en frisk galopp på sandstranden ved Bygdin. Her er det full fokus som gjelder! Balder Rabben er ivrig og er ute av startblokkene på et sekund! Etter få meter legger han seg imidlertid fint inn i rekken. Kondisen er ikke helt på topp enda. Litt for tidlig på sesongen for han – hvilket passer meg helt fint. Er ikke i toppform jeg heller. Men gøy har vi det – både Balder Rabben og jeg!

DSC01359
Målet for dagen er Bygdin Fjellhotell. Hotellet fikk nye eiere i fjor og det gjøres nå en stor innsats for å fornye, ommøblere og pusse opp stedet. Det har allerede blitt kjempe fint – og god mat har de også – hvilket passer sultne fjellryttere helt perfekt.
DSC01366
Hestene sluppet på beite ved  Bygdin

Dag 2 – Bygdin – Haugseter Fjellstue (ca. 30 km)

LRG_DSC01286-01
Utsikten fra Bygdin Fjellhotell

Målet denne dagen er Haugseter Fjellstue ved Vinstervann. Vi red i grupper på 3-5 ryttere langs Jotunheimveien (grusvei), forbi Vassklepp og til Haugseter. Her er det fine muligheter for trav og galopp – og det ble det en del av i gruppa mi. Gøy! Suveren gjeng å være på tur med.

Etter lunsj ble det en tur til Urekkollen som ligger opp i fjellene nord for Haugseter (ca 9 km).
DSC01407
På tur opp i fjellet
DSC01426
Happy rytter til fjells
DSC01438
Utsikt over Vinstervann fra toppen av Urekkollen

Dag 3 – Dagstur fra Haugseter Fjellstue til Buhø og tilbake (ca 30 km)

Første halvdel av dagen red vi i grupper langs Jotunheimveien til Buhø. Etter at hestene var godt varmet opp ble det masse trav og galopp for gruppa vår. Hestene var ivrige og rytterne like så. At det var godt med fart og ikke hadde regnet på en stund, ble vi minnet på når vi glemte å glise med lukket munn. Støvskyen fra hesten foran satt seg godt mellom tennene for den som glemte seg!
DSC01466
Vakker utsikt fra Buhø

Ved Buhø ble det servert varm lunsj. Nydelig med viltgryte på en litt forblåst dag. Vi koste oss med småprat, en cowboystrekk og herlig utsikt.

Etter lunsj gikk turen tilbake i terreng og litt på grusvei. En fin og variert dag.
dsc015451
På vei mot Haugseter fra Buhø
Etter en fin dag til hest smaker det godt med noe kaldt og leskende.

Dag 4 – Haugseter – Beitostølen (ca 40 km)

Det er siste dagen på turen og vi rir mot Beitostølen igjen.
DSC01561
Vinstervann
Over Skaget er det flott utsikt over Jotunheimen og jeg nyter hvert sekund.

Etter en rask springmarsj fra lunsjstedet kommer vi ned i bjørkeskogen igjen. Hestene slippes på beite og jeg stavrer meg blid, fornøyd og ganske sår i ridemusklene hjemover.

Jeg sender en stor takk til Balder Rabben, takk til medryttere og en stor takk til Fjellrittet som igjen har gitt meg ro i sjela, støle muskler, flotte naturopplevelser og en god dose eufori. Jeg kommer igjen. Uten tvil!
DSC01385
Takk for følget Balder Rabben!
Heste-hisen fra Heidi
Ps:
Lyst til å lese om flere av mine rideopplevelser med Fjellrittet? Her er listen over blogg-innleggene:

 

Terapi til hest 

P(roo)ositivt! (Villmarkstur)

En herlig vårdag i skogen

Fjellrittet 2009 (reisebrev skrevet i samarbeid med Mari Ranneberg-Nilsen)

Gaustatoppen fra alle kanter

Team KavliBakken driver intens trening til Kili-turen, som denne helgen kun var 2 uker unna. Støvler og fjellsko skal gåes inn, spesialsåler skal testes, det skal trenes på å drikke jevnt og trutt og høydemetere skal forseres i et passe tempo. Kort oppsummert; det er bra noen løper fra seg før turen opp Kili, for dette tempoet blir for heftig i 5000 meters høyde!

Dag 1: Rjukan – Gaustatoppen – parkeringen ved Gaustabanen

Vi valgte å ta den lange veien til topps første dag. Vel 1600 høydemetere skulle forseres og den første bakken møtte oss «midt i fleisen» etter ca. 100 meters gange. Etter det bar det jevnt oppover i noen kilometer.

dsc01231
Turen gikk fra pkt 2 via turisthytta på toppen og videre ned til parkeringen ved Gaustabanen
dsc01173
I skogen gikk det jevnt og trutt gikk oppover
dsc2025
Det står 5 minutter på skiltet. Gutta syntes det ble litt vel pinglete, så sittingen ble kun gjennomført til bildet var tatt.
dsc01176
Forrige helg gikk løpet «Viking Challenge» akkurat her og vi fant rester etter merkingen. Skiltet sier: «Første kneika over – nå er det bare 8 km og 924 høydemetere igjen med moro.»

Etter den første kneika var det tid til en rastepause og terrenget flatet fint ut. Deilig å bruke litt andre muskler enn «gå rett opp musklene» en liten stund. De skulle få kjørt seg mer senere på turen.

screenshot_20180623-210651_snapchat1
Rastepause

Jeg har pådratt meg «Mortons nevrom» i den ene foten og har fått spesialsåler som forhåpentligvis skal avlaste nerven som ligger i klem mellom noen knokler i foten. Det fungerte ikke så bra med de lette fjellskoene mine. Foten verket, tærne dovnet bort og til alt overmål fikk jeg også noen seriøse vannblemmer på hælene. Spesialsåler måtte vike for vanlige,  compeed måtte på og livet ble litt lettere å bære. Her må det andre løsninger til, men hva som må gjøres vet jeg enda ikke. Vel, det meste går over til slutt. Junior måtte også plastres i nye sko. Godt å få sjekket ut dette nå.

20180623_132510
Compeedpause

 

 

Ferden gikk videre i steinur mot toppen. Litt ulent å gå til tider, men utsikten var det så absolutt ingenting i veien med.

 

Vel oppe ble det vafler i belønning til hele gjengen. Det er luksusen med å bestige Gaustatoppen. Servering på toppen er det ikke ofte vi opplever.

20180623_155610
Vaffel-gutten ❤

Etter en liten rast gikk vi turen ned til parkeringen ved Gaustabanen.

dsc2071
Vi koser oss på tur sammen!

Ved parkeringen oppdaget vi at det var 2 timer til neste buss kunne ta oss ned til Rjukan og bilen. Kjedelig. Løsningen ble å ringe en taxi…

20180623_172810Mens vi venter på transporten sørger Herman for å vinne konkurransen om ha minst vann igjen ved turens slutt.

Garmin snapshot
Turen oppsummert.  Vi hadde 2 pauser på 20 og 25 minutter

Natten ble tilbrakt i en leilighet på Gaustablikk hotell. Vi spiste middag på hotellet. Noe som ikke anbefales. Frokosten var imidlertid relativt god.

20180623_222626

Dag 2: Parkeringen ved Gaustabanen – Gaustatoppen (den virkelige toppen) – og banen ned

Nok en strålende dag værmessig og vi langer i vei. Noen mer enn andre. Jeg danner den litt trege baktroppen, men trøster med meg at dette er riktig Kili-tempo. Sakte, sakte, sakte mot toppen går ferden.

Etter kun 1 time og 15 minutter er vi oppe har vi ikke fortjent vafler, men vi tar denne dagen turen ut til den virkelige toppen. Ganske krevende klyving til tider, men det er jo bare gøy!

dsc012611
Noen har evnen til å chille max hvor det skulle være
dsc01270
Artig Halo-effekt rundt sola denne dagen
20180624_104854
Jeg er svett, gutta er opptatt av å oppdatere diverse sosiale medier.

Tilbake ved turisthytta ble det en rast og fortæring av medbrakt mat.

dsc04229
Vi sitter litt langt fra hverandre, men er gode venner altså
dsc01278
Nasjonalromantikk

Ned igjen velger vi banen for å spare tær for stuking og knærne for støt. Ellers så gadd vi bare ikke å gå. Artig for unga og ha tatt banen en gang også da. Imponerende anlegg.

20180624_113255
Noen ble litt «gangsta» av å ta banen
Garmin snapshot dag 2 Gaustatoppen
Turen oppsummert

De neste par ukene skal vi alle drive med ulike aktiviteter, og så skal det pakkes til Kili-turen. Gjett om vi er spente!

dsc012491
Hilsen Team KavliBakken

Atsjooo!

For 2 helger siden skulle vi ha gått sesongens siste randotur… men det måtte min kjære gjøre uten meg. Jeg satt stor sett inne og led. Han satt selvfølgelig rekord opp Alnestinden. Litt fordi han gledet seg så voldsomt til å komme seg hjem til meg igjen selvfølgelig. Og mest fordi han kan.

20180519_105557
Åndalsnes kai en rolig ettermiddag i mai
20180519_111423-effects
Nesaksla lokker

Den følelsen… når man får tidenes vårforkjølelse og det eneste man orker er å gå ut for å fylle på med remedier som – forhåpentligvis – får en til å føle seg litt bedre.

20180519_111947.jpg
Remedier

Det er så kjipt med sånne perioden hvor man ikke orker å gjøre annet enn å hente seg en ny kopp te med masse honning for å lindre en sår hals, men så er det for varmt til å drikke te og jeg er egentlig bare litt sur. Ute lokker vårlige fjell, sommervarme skoger, klart vann og strålende sol. Inne sitter jeg og harker og hoster, nyser og synes veldig synd på meg selv.

Når sånne seige sommerforkjølelser står på føles det som om jeg aldri skal bli frisk igjen, men så plutselig så er jeg jo det og livet er igjen herlig. Var det ikke sånn det var? Denne her er en sånn «lureforkjølelse». Den later som om den har gitt seg – og så har den ikke det allikevel. En dag fin, neste dag verre, en dag nesten fin, og så enda litt bedre, og så tar vi en tur i kjelleren igjen. Herlig. Etter 2 uker i denne tralten er jeg klar for at det snart løsner. I morgen kanskje.

 

20180519_111552.jpg
Bakken føler seg skikkelig klein