Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.
Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.
Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.
Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.
Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.
Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.
Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.
Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!
Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.
Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.
Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.
Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.
Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.
Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»
Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.
Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.
Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.
Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.
Takk for turen!
Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen:
Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten energi blir det lite naturglede.
Team KavliBakken 