Stikkordarkiv: opplevelser

Klatring og kos på Kalymnos

Kalymnos – den greske øya som har vært en kasteball mellom riker siden tidenes morgen. Øya som du ble sendt til hvis du reiste uspesifisert og det ikke var rom igjen i herbergene på Kos. Øya som er omgitt av et asurblått Egeerhav, som har utsikt til Tyrkia og som (aller mest) er et eldorado for sportsklatrere. Hit dro vi for å sjekke om det faktisk var sant det «alle» sier – at klatring er best på Kalymnos. Vi ble definitivt ikke skuffet.

Vi reiste med charter fra Gardemoen til Kos. Herfra ble vi trygt geleidet inn i busser og videre leid inn på fergen over til Kalymnos av smilende, sprudlende charterguider. Fergen la til kai i byen Pothia og vi ble derfra busset til Masouri, hvor vi skulle bo. Du kan si mye om å reise på chartertur, men tenke selv trenger du ikke. Kan være godt det innimellom.

Byen Masouri ligger mellom majestetisk kalksteinsklipper og et krystallklart hav, er veldig liten, oversiktlig og ganske koselig. Med kun én gate som går enveiskjørt gjennom byen var det relativt enkelt å finne frem.

Hotellet vårt «Elena Village» lå et steinkast utenfor byen med utsikt til Egeerhavet og øya Telendos fra forsiden, mens det bak hotellet var steile kalksteinsklipper med massevis av klatreruter man kunne ligge å se på fra solsengen.

Vi testet ut flere av de mange klatrefeltene på øya. De to første dagene holdt vi oss i Grande Grotta området som lå rett bak hotellet. Her gikk vi IKKE ruter inne i selve grotten (les: ALT for vanskelig), men holdt oss til venstre i området som heter Spartacus Area.

Tony drømmer om å henge fra taket i grotten

Vi byttet på å sikre hverandre, lede og å vente på tur. Det ble med andre ord ikke klatret stort mer enn en rute i timen, totalt 5-6 ruter om dagen, noe spesielt fingrene mine var veldig glade for. Det er skarpt fjell her!

Overalt på øya er det geiter. Noen av dem er litt mer nærgående enn andre. Spesielt én geite-frøken ville gjerne være med i gjengen. På bildet under stilte hun seg opp rett bak Herman (som sikret Tony), lukket øynene og sovnet stående! Når jeg forsøkte meg på en selfie med henne ble jeg stanget vekk! Til pass for meg for å bli for innpåsliten. Jeg tenkte vi kunne vært fjellgeiter sammen. Men neida. Ikke interessant.

Skal du klatre på Kalymnos må du ha en klatreguide. Denne guiden er som en bibel for alle klatrene og brukes flittig! Den tas med til frokost, til klatrefeltet, på scooter, til lunsj, til middag og noen har den sikkert også med seg til sengs.

Uansett hvor vi befant oss var det ruter i alle vanskelighetsgrader. De enkleste – og de på «topp 50» listen var det litt mer rift om, men det var sjelden kø. Var ruten vi hadde sett oss ut opptatt var det bare å ta en annen først og så bytte med naboen. Og det kuleste – det var folk i alle aldre. Det var ikke uvanlig å se godt voksne mennesker, med godt brukte kropper og klatresko fra 70-tallet kruse opp fjellsidene. Ingen grunn til å slutte med klatring bare fordi du blir grå i håret!

Her er vi på Kasteli med en ung gjeng til venstre og en litt eldre en til høyre

Etter en lang dag med klatring, var det tid for «after-climb» på hotellet. Litt avslapping, bading i Egeerhavet, lesing av bok og bading i bassenget. Godt med litt balanse i aktivitetene.

Når det var tid for middag ruslet vi enten noen få meter over til nabo-restauranten Thrimpi, som varmt anbefales, eller inn til sentrum av Masouri. Her ble favorittrestauranten Prego, som naturlig nok også anbefales. Kalymnos har veldig god mat og gode greske viner, til en ganske så hyggelig pris. Blir jo rent glad av sånt.

Etter en par dager til fots fant vi ut at vi skulle leie scootere for lettere å komme oss rundt på øya. Praktisk, billig og gøy!

En dag etter at vi hadde klatret ferdig kjørte vi sightseeing over til den andre siden av øya. Veiene er lite trafikkerte og i relativt god stand som gjør det å cruise rundt på scooter til en fin opplevelse. Landskapet er relativt goldt, men de vekstene som trives gjør det også til gangs.

Utsikten fra toppen av øya

Kalymnos lukter timian! Urten vokser vilt, villig og overalt. Når man kjører rundt på denne lille øya er veiene enten omkranset av høye hekker med vakre hvite og rosa blomster, eller lave tuer med urter som avgir en fantastisk duft.

Tistlene ser imidlertidig ganske agressive ut

Vi feiret også 17. mai mens vi var på tur. Dagen ble markert med det Norske flagget i sekken, en liten drink før fem og noen timer på solsengen før vi rundet av med en 3-retters på naboresturanten. Hipp hipp hurra!

Den siste klatredagen tok Tony og jeg turen over til Telendos, øya vi har utsikt til fra hotellet. For å komme oss dit måtte vi ta en båt fra havnen i Masouri. Ved ankomst klatrefeltet la ikke båten skikkelig til, men kjørte for full pinne inn i noen dekk som var hengt opp på klippene og så var det bare å hoppe i land! Ganske spennende må jeg si.

Men vi må jo ha med litt flere klatrebilder. Det var jo derfor vi var der!

Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på forhånd. Ville det blir litt mye klatring og lite kos? Litt lite klatring (fordi alt var for vanskelig) og for mye kos? Ville det bli kjedelig å klatre en hel uke? Etter 6 dager med klatring hver dag hadde jeg svaret; Fingrene var såre, kroppen litt sliten, men jeg var så absolutt ikke lei – av hverken klatring eller Kalymnos. Selv om det skulle bli godt med en hviledag i buss og på fly. Uka ble en veldig fin balanse mellom klatring og avslapning og vi var alle enige om at turen fristet til gjentagelse.

Klatring og kos på Kalymnos anbefales!

Team KavliBakken takker for turen!

Kortreist vinterekspedisjon

Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!

Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.

Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.

Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.

En liten pust i sola ved Myggheim

Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.

Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.

Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.

Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.

Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.

Kaving i skog

Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!

Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.

Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna

Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.

Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!

Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.

Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.

Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.

Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.

På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…

Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.

Lett!

Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.

Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.

Takk for turen!

Hilde Marie, Hilde Lillian og Heidi

SUP o’hoi!

Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.

Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.

Heidi gjør ting hun ikke kan

Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.

Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.

Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.

Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!

Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.

Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.

Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.

Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.

Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.

Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen

Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!

SUPer hilsen fra Heidi

Alene i sommernatten

Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.  

Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.  

Forventningsfull!

Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene! 

Stien mot målet

Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.  

Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.

Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.  

Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling

Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!  

Bading av kropp i lunkent tjern

Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.

Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!

Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet.  Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.  

Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.  

Koser meg i teltet mitt

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.

Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.

Morgenstemning ved Stuvtjern

Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.  

Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress! 

……………………………..

Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Surf’s up!

Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!

Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!

Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.

Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.

Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.

Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.

Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.

Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.

Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.

Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!

Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!

Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.

Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.

Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.

Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!

En stor takk sendes Turbobla Adventure for supert opplegg!

Relaterte innlegg:

Lindesnes fyr og (et) Under

Opp- og nedturgjengen har vært på nye eventyr. Denne gang til Norges sydligste punkt. Vi har også vært på en helt spesiell opplevelse Under vann.

Lindesnes fyr

Når man er helt syd i Norge må man ta en tur til Lindesnes fyr. Fyret er det første fyret i Norge og ligger vakkert til på Norges sydligste fastlandspunkt. Skulle gjerne vært her en dag i skikkelig ruskevær. Det tror jeg er relativt spennende!

Vår kjentmann på Lindesnes Havhotell mente at vi også burde ta oss en tur til Lista fyr ettersom vi var så interesserte i fyr… Jeg er litt usikker på om jeg kvalifiserer som ekstraordinært fyr-interessert, men vi lot oss overbevise og tok turen.

Lista fyr

Landskapet var litt flatere og kjedeligere. Fyret litt høyere. Ikke stort mer å si om den opplevelsen.

Neste stopp ble Farsund by. Her ble en middelmådig lunsj inntatt etterfulgt av litt rusling rundt i byen. Byen er ganske idyllisk og hyggelig der den ligger ved en farbart sund. Jepp – det er det bynavnet betyr.

Årsaken til denne utflukten til Norges sydspill – og også høydepunktet – var en julegave fra gutta til jentene i Opp- og nedtur gjengen; en middag på Restaurant Under. Opplevelsen kan bare beskrives med ett ord: Suksess! Et besøk på Under er en nytelse for alle sanser. Vakker og spennende arkitektur, nydelig mat og drikke, upåklagelig service i usedvanlig godt selskap. Helt perfekt rett og slett.

Opp- og nedtur gjengen i godt humør – klare for en bedre middag.

Smakebiter fra menyen:

En velsmakende og innholdsrik helg er over. Vi er fornøyde med å ha opplevd en del av Norge vi tidligere ikke har sett. Vi er mette, godt hydrerte og fulle av inntrykk. Nok en makeløs opplevelse med gjengen. Livet er bra!

Safari i Masai Mara

Etter bestigningen av Kilimanjaro var det tid for noen ganske annet. Vi skulle forflytte oss fra Tanzania til Kenya hvor Safari i Masai Mara stod på programmet.

Tips: Ønsker du å se nærmere på de små bildene? Klikk på dem for å se en større versjon.

Fra Nairobi til Masai Mara

I Nairobi ble vi hentet på flyplassen av en representant for Topp Afrika. Vi ble så fraktet gjennom Nairobi til en småflyplass litt utenfor byen. Herfra tok vi et mindre fly ut til Masai Mara.

Masai Mara fra luften
Ankomst flyplassen i Masai Mara
Gillian og Steven

Ved ankomst flyplassen ble vi møtt av to smilende safari guider; Gillian og Steven. Disse gutta er kunnskapsrike! Safarien var igang allerede på vei til Lodgen Mara Engai Wilderness Camp hvor vi skulle bo de neste 3 nettene.

Safari i Masai Mara

Det er vanskelig å forklare hvordan det oppleves å være på Safari i Afrika. Det er også grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om denne opplevelsen. Lydene, luktene, støvet, vinden, sola, fargene. Alt er så annerledes enn hjemme – og midt i det hele står jeg. I Afrika, i Kenya, i Masai Mara. Jeg er privilegert som får oppleve dette. Jeg vet det og jeg er uendelig takknemlig. Å stå der på savannen (mesteparten av tiden trygt inne i en bil vel og merke) og bare være, føle, lukte og se. Nyte dagen, opplevelsene, alle sanseinntrykkene – og det å kunne dele dem med familie og gode venner. Ubeskrivelig fantastisk!

Safari: Noun. An expedition to observe or hunt animals in their natural habitat, especially in East Africa.

I stedet for å kjede dere med mine henførte sukk fra hver eneste opplevelse vi hadde disse 3 dagene, får dere her en bilde kavalkade over noen av høydepunktene fra Safarien vår.


Synes dette bildet sier litt om humøret på turen. Pur glede og henrykkelse!
Elefant

Vi hadde 2 safaribiler med hver sin guide til disposisjon på 7 personer.
Giraff
Impala
Sebra
Gnu med selskap av 6 Oksehakkere

Et av høydepunktene var definitivt vårt møte med en leopard som lå og slappet av i et tre. Dette var visstnok en litt stor unge, som mest sannsynlig lå der og ventet på at moren skulle komme tilbake med mat til den. Den brydde seg fint lite om oss som stimlet sammen for å se på den.

Leopard
Waterbuck

Mara River

På grunn av mye regn i Serengeti, Tanzania var den store migrasjonen av dyrene på savannen forsinket i år. Det ble derfor ingen spektakulær kryssing av Mara River mens vi var der. Krokodillene var imidlertid klare ved et velbrukt krysningspunkt, og vi fikk se mengder av vraltende flodhester. Alt i følge med en bevæpnet vakt.

Her er det greit å adlyde skilting. Krokodiller og Flodhester lurer få meter unna.
Gnuene lar vente på seg, men krokodillen har lagt seg i posisjon.
Legg merke til hvor stien går!

Løver!

Løver er alltid stas! Vi var så heldige å få flere tette møter med dem.

Så fornøyd blir man med løver få meter unna!

Besøk hos en Masai landsby

Dette er en opplevelse man bør ta som et «museumsbesøk». Litt som om du tar deg en tur på Folkemuseet på Bygdøy. De vil du skal tro at de faktisk bor i denne landsbyen – og at det er de som bor der som har laget tingene du ender opp med å kjøpe, men – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Litt lurt blir man, litt skrudd på priser, men klarer man å legge det til side er det en relativt interessant opplevelse. Man får i det minste et innblikk i hvordan Masaiene har levd. Og pengene man legger igjen går sikkert til noe bra. Håper jeg.

Masaiene hopper for å måle styrke. Den med best spenst er helten.
Damen stilte villig opp til fotografering

På markedet var det mye fint å få kjøpt til en ikke så billig penge.

Tony prøver seg på litt Masai-hopping til de lokale damenes store glede

Flere dyr og blide mennesker

Øgle

Serval katt
Giraffer i tett samvær
En ikke så skjønn Topi
Lunsj på savannen under et Akasietre
Fornøyd gjeng
Fine elefanter i flokk
Tonje og Pumba
Hyene
Flodhester i hopetall
Hr og Fru KavliBakken nyter livet (foto: Herman)

«The only man I envy is the man who has not yet been to Africa – for he has so much to look forward to».

Richard Mullin
Herman (foto: Tony Kavli)

Vi takker for gjestfriheten til folk og dyr – og kommer garantert tilbake!

De fleste bildene i dette blogg-innlegget er tatt av meg. De som er tatt av andre er merket med fotograf. Flere bilder finner du på min Instagram-profil; «Sipiseck».

Natt i naturen

Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.

Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.

DSC05313.JPG
Team KavliBakken koser seg i soveposene

Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.

DSC02817
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!

Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!

Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!

DSC05330.JPG
Jåle-Bakken gjør seg klar for tur

 

Fake et smil!

Det er august og Skåla Opp går av stabelen i Loen. Vi skal tradisjonen tro være med på norges lengste motbakkeløp som i år arrangeres for 17. gang. Dette blir min 7. tur opp fjellet. Værmeldingen er forferdelig.img_20180817_220453_420

Løpet går fra Tjugen camping som ligger på ca 20 meter over havet og avsluttes på Skålatårnet – 1848 meter over havet. Det er altså ca 1800 høydemetere fordelt over 8 km man skal kjempe seg opp – på kortest mulig tid. Jeg stiller i trim-klassen og kan rusle så sakte jeg vil. Nå har det seg sånn at jeg finner litt motivasjon i å forsøkt å slå tidligere personlige rekorder så det blir vanligvis lite rusling. I år har jeg imidlertid ingen ambisjoner. Det har vært så som så med trening på meg, så jeg har bestemt meg for å ikke stresse. Ta livet med ro – men opp skal jeg – selv om jeg vet det kommer til å bli vondt. Veldig vondt, i ganske lang tid.

snapchat-90199224

Lørdag morgen går jeg de 2 km fra hotellet inn til start. I det jeg har fått startnummer og klar til avgang runger speakeren stemme over startområdet. Målgang er flyttet fra toppen ned til Skålavatnet på grunn av værforholdene. Den første tanken som slo meg var; «Åh nei! Og jeg som spise så mye dessert i går – nå får jeg ikke forbrent alt sammen! Turen er for kort!». Ja, jeg spiste faktisk SÅ mye dessert! Tabbe. Men – det blåser kuling, er kastevind, plaskregn og ned mot null grader på toppen. Det er ikke forsvarlig å sende 1500 mennesker opp dit. Gode eller dårlige nyheter for meg? I dette været – gode! Så absolutt gode! Nå må jeg «bare» gå opp 1100 høydemetere over 5,2 km (gjennomsnittlig stigning på 21, 5%). Helt greit. Det blir garantert tungt nok.

Det er som tenkt like tungt å gå oppover i år som i tidligere år. Man møter motbakken med en gang og jeg får syre i leggene etter ca 100 meter. Deilig. Når jeg går der i regnet og vet at jeg skal ha det litt vondt de neste par timene så kommer jeg på at jeg skal trene på å smile når jeg lider. Når man smiler skal man visstnok lure hjernen – og kroppen – til å tro at den har det bedre enn den har det. Så jeg bestemmer meg for å smile. Jeg «faker» et smil, jeg sier blidt hei mens jeg smiler, og vekselvis gliser jeg muntert til alle jeg treffer på veien – og noen ganger uten at jeg treffer noen også. De fleste lyser opp i et smil til svar. Da ga det kanskje dem et lite boost også? Vinn vinn! Andre så på meg som om jeg var en tulling det hadde klikket for. Jeg antar at de var helt ukjent med det å smile og mest sannsynlig trengte mer trening før de fikk det helt til. Øvelse gjør mester.

 

Jeg trasket oppover gjennom skogen, smilte, gliste, vekslet noen ord med noen her og der,  og kjente plutselig på at det ikke var så påtatt å smile. Det var heller ikke så vondt å gå som jeg hadde fryktet. Kanskje det hjalp med denne smilingen? «Fake it till you make it» liksom.

20180818_100027
Det var altså så vått, vindfullt og kaldt!

Været ble verre og verre jo høyere opp jeg kom. Et par ganger kom det kastevinder som dyttet meg ut av stien. Jeg måtte stoppe helt opp, krøke meg sammen og vente til vindkula var over før jeg klarte å gå videre. Hetta på regnjakken ble dratt så langt ned som mulig for å unngå å få kaskader av regn mitt i fjeset. Vannet sildret og rant godt inn over alt. Det ble å stirre rett ned i stien. Alle jeg møtte hadde det på sammen måten. Det ble vanskelig å få smil i retur, men det var greit. Mål nærmet seg raskt. Nå ville jeg ha det hele overstått.

img_20180818_230509_364
Medalje er tingen!

I mål fikk jeg medalje. Jeg var så søkkvåt som jeg aldri før har vært. Skiftet til tørt tøy bak en stein uten særlig ly for verken vind eller regn, men marginalt tørrere ble jeg jo. Bortsett fra på beina. Det tok vel 4 sekunder før de tørre sokkene var like våte som de jeg nettopp tok av. Kaldt!

dsc02769
Eliten spurter i mål!

Så begynte ventingen på min kjære. Det var kaldt å stå i vind og regn og vente og vente mens tennene klapret og kroppen ristet. For å få tankene over på noen annet brukte jeg litt energi på å heie eliten i mål. Det var ikke store heiagjengen i år. De aller fleste hadde klokelig bare rasket med seg medaljen sin og styrtet ned igjen så fort de bare kunne.

dsc02775
Tony prøver å løpe uten å være i nærheten av de søkkvåte klærne. Neste år blir det ull.

dsc02781
Det lides og det skiftes så fort det lar seg gjøre når fingrene er numne av kulde.

Etter en liten stund kunne vi også heie Gorm og Rune i mål.

 

Etter livsnødvendig skifting gikk vi nedover igjen. Jeg kjente ikke føttene mine de første 2 km, men det kom seg etter hvert. Da ble det også tid til litt hygge.

 

dsc02793
På vei ned igjen

dsc02804
Det obligatoriske «Velkommen til Dals att!»-bildet

Tilbake på hotellet ventet en kald dusj (det er jo ikke varmt vann til alle…) og tørre klær. Ingen grunn til å fake et smil lenger. Smilet var nå helt naturlig. Slitent, men helt ekte. Skal ikke se bort i fra at vi prøver oss igjen til neste år. Håper da på litt bedre vær.

Optimistisk hilsen,
Heidi

 

 

 

Tips, råd og et hjertesukk

For de spesielt interesserte har jeg her samlet noen tips og råd fra turen vår til Kilimanjaro og Tanzania. Dere får også et aldri så lite hjertesukk fra en som er opptatt av miljøet og det å ta vare på den flotte naturen vi har på denne jorda.

DSC04842
Donovan, Herman, Heidi og Emilie med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen

Tips – i litt tilfeldig rekkefølge:

  1. Husk kulepenn til utfylling av diverse visum og skjema. Det sparer tid!
  2. Ta med deg godt med varme klær. Lag-på-lag prinsippet gjelder! Det blir kaldt når sola går ned og ønsker om å være sosial blir ofte dumpet til fordel for soveposen når kveldskulda kommer krypende.
  3. Vær smart og lytt til kroppen. Det er kanskje ikke nødvendig å gå en ekstra akklimatiseringstur når man allerede har gått opp 600 høydemetere – og allerede føler seg litt uggen.
  4. En god hodelykt er viktig. Husk å lade den opp før toppstøtet. Det er ikke så gøy å gå tom for lys midt på natten.
  5. Lad opp alt som må lades til max før toppstøt. Pga kulden går det meste tom for strøm forterer enn man beregner. Hos meg døde hodelykten, sportsklokken, og mobilen i tur og orden.
  6. Sørg for å fordele nødvendig mat og utstyr på toppdagen. Det er ikke sikkert den med maten og førstehjelpsutstyret kommer til toppen – og det å begynne å pakke om i stummende mørke, kulde og mellom oppkastkuler er ikke fristende.
  7. Godt liggeunderlag – gjerne med tilhørende pumpepose – er viktig. Å måtte blåse opp liggeunderlaget med egen lungekraft er ikke riktig prioritet når man helst vil bruke pusten på å overleve.
  8. Camp-sko du bare kan stikke føttene inn i uten å knyte, hale og dra for å få dem på deg. Man blir lett litt hoven i beina i høyden og å måtte slite for å få på seg sko midt på natten er kjedelig.
  9. Drikk, drikk og drikk – og så drikker du enda litt til. Minimum 4 liter væske må til hver dag.
  10. Hakuna haraka (ingen hast)! Gå sakte! Følg guidenes tempo og ikke gå forbi. De kjenner riktig «pole pole pace».
  11. Ta med deg biologisk nedbrytbare poser til dopapiret ditt! Og da går vi elengant over til mitt hjertesukk…

_LOC0754
Solkrem må også til

Hjertesukket…

«Plogging» har tydeligvis ikke kommet til Mt. Kilimanjaro, men jeg vil allikevel innstendig anmode alle som har tenkt seg dit om å gjøre følgende:

  • Ta med deg biologisk nedbrytbare (hunde) poser du kan samle sammen dopapiret ditt i! Du kan kaste det i de stasjonære doene når du kommer til camp. Dopapir brytes sakte ned i høyden og det er IKKE flott å se dopapir bak hver en stein og busk.
  • Ta med deg søppelet ditt hjem igjen! Har du du klart å bære noe inn i fjellet, er det mye lettere å bære kun emballasjen hjem igjen. Vis hensyn til at andre også skal få en fin opplevelse i fjellet. Det er IKKE hyggelig å sette seg ned for en rast og så oppdage at det knapt er mulig å nyte utsikten for bare søppel.
  • Plukk gjerne med deg noe av det andre har lagt igjen også. Alle monner drar!

DSC02029
Det er IKKE vi som har lagt igjen all denne søppla på Gilmans Point – trist!

Har du lyst til å dra på en tilsvarende tur er det greit å være forberedt på:

  • Trange telt. Alt av bagasje må være inne i teltet om natten.

    DSC04884
    Skulle tatt med meg den ekstra buksa…
  • Støv og møkk. Du får ikke dusjet på en drøy uke. Våtservietter er tingen.
  • Liten eller ingen mobildekning. Kan være veldig deilig – eller ikke.
  • Dårlig med søvn og matlyst pga høyden.
  • Korte eller lengre perioder utenfor komfortsonen. Avhengig av om man trives med det overstående.
  • Et tungt og langt toppstøt døgn! Men – det er verdt det!

 

og sist, men så absolutt ikke minst – gled deg til:

  • Fantastiske naturopplevelser!
  • Å lære noe om deg selv og om hva du faktisk kan presse deg selv til å gjøre – til tross for ubehag
  • Å treffe flotte mennesker du aldri ellers ville ha møtt
  • Minner for livet!

_LOC0695
Team KavliBakken –  med en god dose nye minner vi kommer til å ha med oss resten av livet