Stikkordarkiv: opplevelser

Safari i Masai Mara

Etter bestigningen av Kilimanjaro var det tid for noen ganske annet. Vi skulle forflytte oss fra Tanzania til Kenya hvor Safari i Masai Mara stod på programmet.

Tips: Ønsker du å se nærmere på de små bildene? Klikk på dem for å se en større versjon.

Fra Nairobi til Masai Mara

I Nairobi ble vi hentet på flyplassen av en representant for Topp Afrika. Vi ble så fraktet gjennom Nairobi til en småflyplass litt utenfor byen. Herfra tok vi et mindre fly ut til Masai Mara.

Masai Mara fra luften
Ankomst flyplassen i Masai Mara
Gillian og Steven

Ved ankomst flyplassen ble vi møtt av to smilende safari guider; Gillian og Steven. Disse gutta er kunnskapsrike! Safarien var igang allerede på vei til Lodgen Mara Engai Wilderness Camp hvor vi skulle bo de neste 3 nettene.

Safari i Masai Mara

Det er vanskelig å forklare hvordan det oppleves å være på Safari i Afrika. Det er også grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om denne opplevelsen. Lydene, luktene, støvet, vinden, sola, fargene. Alt er så annerledes enn hjemme – og midt i det hele står jeg. I Afrika, i Kenya, i Masai Mara. Jeg er privilegert som får oppleve dette. Jeg vet det og jeg er uendelig takknemlig. Å stå der på savannen (mesteparten av tiden trygt inne i en bil vel og merke) og bare være, føle, lukte og se. Nyte dagen, opplevelsene, alle sanseinntrykkene – og det å kunne dele dem med familie og gode venner. Ubeskrivelig fantastisk!

Safari: Noun. An expedition to observe or hunt animals in their natural habitat, especially in East Africa.

I stedet for å kjede dere med mine henførte sukk fra hver eneste opplevelse vi hadde disse 3 dagene, får dere her en bilde kavalkade over noen av høydepunktene fra Safarien vår.


Synes dette bildet sier litt om humøret på turen. Pur glede og henrykkelse!
Elefant

Vi hadde 2 safaribiler med hver sin guide til disposisjon på 7 personer.
Giraff
Impala
Sebra
Gnu med selskap av 6 Oksehakkere

Et av høydepunktene var definitivt vårt møte med en leopard som lå og slappet av i et tre. Dette var visstnok en litt stor unge, som mest sannsynlig lå der og ventet på at moren skulle komme tilbake med mat til den. Den brydde seg fint lite om oss som stimlet sammen for å se på den.

Leopard
Waterbuck

Mara River

På grunn av mye regn i Serengeti, Tanzania var den store migrasjonen av dyrene på savannen forsinket i år. Det ble derfor ingen spektakulær kryssing av Mara River mens vi var der. Krokodillene var imidlertid klare ved et velbrukt krysningspunkt, og vi fikk se mengder av vraltende flodhester. Alt i følge med en bevæpnet vakt.

Her er det greit å adlyde skilting. Krokodiller og Flodhester lurer få meter unna.
Gnuene lar vente på seg, men krokodillen har lagt seg i posisjon.
Legg merke til hvor stien går!

Løver!

Løver er alltid stas! Vi var så heldige å få flere tette møter med dem.

Så fornøyd blir man med løver få meter unna!

Besøk hos en Masai landsby

Dette er en opplevelse man bør ta som et «museumsbesøk». Litt som om du tar deg en tur på Folkemuseet på Bygdøy. De vil du skal tro at de faktisk bor i denne landsbyen – og at det er de som bor der som har laget tingene du ender opp med å kjøpe, men – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Litt lurt blir man, litt skrudd på priser, men klarer man å legge det til side er det en relativt interessant opplevelse. Man får i det minste et innblikk i hvordan Masaiene har levd. Og pengene man legger igjen går sikkert til noe bra. Håper jeg.

Masaiene hopper for å måle styrke. Den med best spenst er helten.
Damen stilte villig opp til fotografering

På markedet var det mye fint å få kjøpt til en ikke så billig penge.

Tony prøver seg på litt Masai-hopping til de lokale damenes store glede

Flere dyr og blide mennesker

Øgle

Serval katt
Giraffer i tett samvær
En ikke så skjønn Topi
Lunsj på savannen under et Akasietre
Fornøyd gjeng
Fine elefanter i flokk
Tonje og Pumba
Hyene
Flodhester i hopetall
Hr og Fru KavliBakken nyter livet (foto: Herman)

«The only man I envy is the man who has not yet been to Africa – for he has so much to look forward to».

Richard Mullin
Herman (foto: Tony Kavli)

Vi takker for gjestfriheten til folk og dyr – og kommer garantert tilbake!

De fleste bildene i dette blogg-innlegget er tatt av meg. De som er tatt av andre er merket med fotograf. Flere bilder finner du på min Instagram-profil; «Sipiseck».

Natt i naturen

Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.

Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.

DSC05313.JPG
Team KavliBakken koser seg i soveposene

Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.

DSC02817
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!

Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!

Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!

DSC05330.JPG
Jåle-Bakken gjør seg klar for tur

 

Fake et smil!

Det er august og Skåla Opp går av stabelen i Loen. Vi skal tradisjonen tro være med på norges lengste motbakkeløp som i år arrangeres for 17. gang. Dette blir min 7. tur opp fjellet. Værmeldingen er forferdelig.img_20180817_220453_420

Løpet går fra Tjugen camping som ligger på ca 20 meter over havet og avsluttes på Skålatårnet – 1848 meter over havet. Det er altså ca 1800 høydemetere fordelt over 8 km man skal kjempe seg opp – på kortest mulig tid. Jeg stiller i trim-klassen og kan rusle så sakte jeg vil. Nå har det seg sånn at jeg finner litt motivasjon i å forsøkt å slå tidligere personlige rekorder så det blir vanligvis lite rusling. I år har jeg imidlertid ingen ambisjoner. Det har vært så som så med trening på meg, så jeg har bestemt meg for å ikke stresse. Ta livet med ro – men opp skal jeg – selv om jeg vet det kommer til å bli vondt. Veldig vondt, i ganske lang tid.

snapchat-90199224

Lørdag morgen går jeg de 2 km fra hotellet inn til start. I det jeg har fått startnummer og klar til avgang runger speakeren stemme over startområdet. Målgang er flyttet fra toppen ned til Skålavatnet på grunn av værforholdene. Den første tanken som slo meg var; «Åh nei! Og jeg som spise så mye dessert i går – nå får jeg ikke forbrent alt sammen! Turen er for kort!». Ja, jeg spiste faktisk SÅ mye dessert! Tabbe. Men – det blåser kuling, er kastevind, plaskregn og ned mot null grader på toppen. Det er ikke forsvarlig å sende 1500 mennesker opp dit. Gode eller dårlige nyheter for meg? I dette været – gode! Så absolutt gode! Nå må jeg «bare» gå opp 1100 høydemetere over 5,2 km (gjennomsnittlig stigning på 21, 5%). Helt greit. Det blir garantert tungt nok.

Det er som tenkt like tungt å gå oppover i år som i tidligere år. Man møter motbakken med en gang og jeg får syre i leggene etter ca 100 meter. Deilig. Når jeg går der i regnet og vet at jeg skal ha det litt vondt de neste par timene så kommer jeg på at jeg skal trene på å smile når jeg lider. Når man smiler skal man visstnok lure hjernen – og kroppen – til å tro at den har det bedre enn den har det. Så jeg bestemmer meg for å smile. Jeg «faker» et smil, jeg sier blidt hei mens jeg smiler, og vekselvis gliser jeg muntert til alle jeg treffer på veien – og noen ganger uten at jeg treffer noen også. De fleste lyser opp i et smil til svar. Da ga det kanskje dem et lite boost også? Vinn vinn! Andre så på meg som om jeg var en tulling det hadde klikket for. Jeg antar at de var helt ukjent med det å smile og mest sannsynlig trengte mer trening før de fikk det helt til. Øvelse gjør mester.

 

Jeg trasket oppover gjennom skogen, smilte, gliste, vekslet noen ord med noen her og der,  og kjente plutselig på at det ikke var så påtatt å smile. Det var heller ikke så vondt å gå som jeg hadde fryktet. Kanskje det hjalp med denne smilingen? «Fake it till you make it» liksom.

20180818_100027
Det var altså så vått, vindfullt og kaldt!

Været ble verre og verre jo høyere opp jeg kom. Et par ganger kom det kastevinder som dyttet meg ut av stien. Jeg måtte stoppe helt opp, krøke meg sammen og vente til vindkula var over før jeg klarte å gå videre. Hetta på regnjakken ble dratt så langt ned som mulig for å unngå å få kaskader av regn mitt i fjeset. Vannet sildret og rant godt inn over alt. Det ble å stirre rett ned i stien. Alle jeg møtte hadde det på sammen måten. Det ble vanskelig å få smil i retur, men det var greit. Mål nærmet seg raskt. Nå ville jeg ha det hele overstått.

img_20180818_230509_364
Medalje er tingen!

I mål fikk jeg medalje. Jeg var så søkkvåt som jeg aldri før har vært. Skiftet til tørt tøy bak en stein uten særlig ly for verken vind eller regn, men marginalt tørrere ble jeg jo. Bortsett fra på beina. Det tok vel 4 sekunder før de tørre sokkene var like våte som de jeg nettopp tok av. Kaldt!

dsc02769
Eliten spurter i mål!

Så begynte ventingen på min kjære. Det var kaldt å stå i vind og regn og vente og vente mens tennene klapret og kroppen ristet. For å få tankene over på noen annet brukte jeg litt energi på å heie eliten i mål. Det var ikke store heiagjengen i år. De aller fleste hadde klokelig bare rasket med seg medaljen sin og styrtet ned igjen så fort de bare kunne.

dsc02775
Tony prøver å løpe uten å være i nærheten av de søkkvåte klærne. Neste år blir det ull.

dsc02781
Det lides og det skiftes så fort det lar seg gjøre når fingrene er numne av kulde.

Etter en liten stund kunne vi også heie Gorm og Rune i mål.

 

Etter livsnødvendig skifting gikk vi nedover igjen. Jeg kjente ikke føttene mine de første 2 km, men det kom seg etter hvert. Da ble det også tid til litt hygge.

 

dsc02793
På vei ned igjen

dsc02804
Det obligatoriske «Velkommen til Dals att!»-bildet

Tilbake på hotellet ventet en kald dusj (det er jo ikke varmt vann til alle…) og tørre klær. Ingen grunn til å fake et smil lenger. Smilet var nå helt naturlig. Slitent, men helt ekte. Skal ikke se bort i fra at vi prøver oss igjen til neste år. Håper da på litt bedre vær.

Optimistisk hilsen,
Heidi

 

 

 

Tips, råd og et hjertesukk

For de spesielt interesserte har jeg her samlet noen tips og råd fra turen vår til Kilimanjaro og Tanzania. Dere får også et aldri så lite hjertesukk fra en som er opptatt av miljøet og det å ta vare på den flotte naturen vi har på denne jorda.

DSC04842
Donovan, Herman, Heidi og Emilie med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen

Tips – i litt tilfeldig rekkefølge:

  1. Husk kulepenn til utfylling av diverse visum og skjema. Det sparer tid!
  2. Ta med deg godt med varme klær. Lag-på-lag prinsippet gjelder! Det blir kaldt når sola går ned og ønsker om å være sosial blir ofte dumpet til fordel for soveposen når kveldskulda kommer krypende.
  3. Vær smart og lytt til kroppen. Det er kanskje ikke nødvendig å gå en ekstra akklimatiseringstur når man allerede har gått opp 600 høydemetere – og allerede føler seg litt uggen.
  4. En god hodelykt er viktig. Husk å lade den opp før toppstøtet. Det er ikke så gøy å gå tom for lys midt på natten.
  5. Lad opp alt som må lades til max før toppstøt. Pga kulden går det meste tom for strøm forterer enn man beregner. Hos meg døde hodelykten, sportsklokken, og mobilen i tur og orden.
  6. Sørg for å fordele nødvendig mat og utstyr på toppdagen. Det er ikke sikkert den med maten og førstehjelpsutstyret kommer til toppen – og det å begynne å pakke om i stummende mørke, kulde og mellom oppkastkuler er ikke fristende.
  7. Godt liggeunderlag – gjerne med tilhørende pumpepose – er viktig. Å måtte blåse opp liggeunderlaget med egen lungekraft er ikke riktig prioritet når man helst vil bruke pusten på å overleve.
  8. Camp-sko du bare kan stikke føttene inn i uten å knyte, hale og dra for å få dem på deg. Man blir lett litt hoven i beina i høyden og å måtte slite for å få på seg sko midt på natten er kjedelig.
  9. Drikk, drikk og drikk – og så drikker du enda litt til. Minimum 4 liter væske må til hver dag.
  10. Hakuna haraka (ingen hast)! Gå sakte! Følg guidenes tempo og ikke gå forbi. De kjenner riktig «pole pole pace».
  11. Ta med deg biologisk nedbrytbare poser til dopapiret ditt! Og da går vi elengant over til mitt hjertesukk…

_LOC0754
Solkrem må også til

Hjertesukket…

«Plogging» har tydeligvis ikke kommet til Mt. Kilimanjaro, men jeg vil allikevel innstendig anmode alle som har tenkt seg dit om å gjøre følgende:

  • Ta med deg biologisk nedbrytbare (hunde) poser du kan samle sammen dopapiret ditt i! Du kan kaste det i de stasjonære doene når du kommer til camp. Dopapir brytes sakte ned i høyden og det er IKKE flott å se dopapir bak hver en stein og busk.
  • Ta med deg søppelet ditt hjem igjen! Har du du klart å bære noe inn i fjellet, er det mye lettere å bære kun emballasjen hjem igjen. Vis hensyn til at andre også skal få en fin opplevelse i fjellet. Det er IKKE hyggelig å sette seg ned for en rast og så oppdage at det knapt er mulig å nyte utsikten for bare søppel.
  • Plukk gjerne med deg noe av det andre har lagt igjen også. Alle monner drar!

DSC02029
Det er IKKE vi som har lagt igjen all denne søppla på Gilmans Point – trist!

Har du lyst til å dra på en tilsvarende tur er det greit å være forberedt på:

  • Trange telt. Alt av bagasje må være inne i teltet om natten.

    DSC04884
    Skulle tatt med meg den ekstra buksa…
  • Støv og møkk. Du får ikke dusjet på en drøy uke. Våtservietter er tingen.
  • Liten eller ingen mobildekning. Kan være veldig deilig – eller ikke.
  • Dårlig med søvn og matlyst pga høyden.
  • Korte eller lengre perioder utenfor komfortsonen. Avhengig av om man trives med det overstående.
  • Et tungt og langt toppstøt døgn! Men – det er verdt det!

 

og sist, men så absolutt ikke minst – gled deg til:

  • Fantastiske naturopplevelser!
  • Å lære noe om deg selv og om hva du faktisk kan presse deg selv til å gjøre – til tross for ubehag
  • Å treffe flotte mennesker du aldri ellers ville ha møtt
  • Minner for livet!

_LOC0695
Team KavliBakken –  med en god dose nye minner vi kommer til å ha med oss resten av livet

 

 

 

 

 

Siste etappe, bursdag og fest

16. juli: Horombo Camp (3700 m.o.h) – Marangu Gate (1800 m.o.h.) – Moshi

Dagens etappe: 18 km, 5 – 6 timer

DSC04669
Verdens fineste Tonje har bursdag!

I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente! 

Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.

Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?

_LOC0812
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.

DSC02148
Morgenstemning i campen

 

_LOC0824Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.

Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.

 

Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!

_LOC0836
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe

Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!

_LOC0827
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot Mawenzi

_LOC0834
Mange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo

Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.

_LOC0895

Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.

_LOC0899
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.

_LOC0904
På vei ned i krateret

Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.

_LOC0933
En kjempesøt «Tree Hyrax»

_LOC0926Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.

_LOC0936
Mandara Hut

Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.

Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.

Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.

 

Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.

_LOC0972
En  happy, happy gjeng!

I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…

DSC04913
The Dream Team

 

De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!

DSC04921
Bursdagsjenta med «cha keki»

Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.

 

Asante sana, Kili! Kwaheri!

_LOC0986

 

 

Andre innlegg i denne «serien»: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Toppstøt!

 

 

Vi er i gang!

Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.

«Ready to rumble?»

10. juli: Moshi (830 moh) – Nalemuru (1950 moh) – Simba Camp (2600 moh)

Dagens etappe: Ca 4,5 km, 2 timer

Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!

Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’.  Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.

_LOC0497
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert

Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.

kart
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.

 

It takes a village…

Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha.  Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!

DSC01796
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.

_LOC0529
NÅ er vi gang!

Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!

Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.

Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»

Hakuna matata!

11. juli: Simba Camp (2600 moh) – Second Cave Camp (3500 moh)

Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)

Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!

 

DSC04495
Team KavliBakken

Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.

20180711_104234
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!

På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.

Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.

En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.

Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene –  til både lunsj og middag.  Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.

Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.

På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.

Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!

20180711_181908
Mt. Kilimanjaro!

 

Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!

37599840_10160585315480564_5335948024294146048_o
The Dream team!

«So far so good Dream team?»

12. juli: Second Cave Camp (3500 moh) – Kikelewa Cave Camp (3700 moh)

Dagens etappe: 6,3 km (3 timer) + 2 km (1,5 time)

_LOC0683
Utsikten fra teltet i Second Cave camp

Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost

Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.

Men ting endrer seg som sagt underveis.

Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.

Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.

 

Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).

 

Hakuna haraka!

13. juli: Kikelewa Cave Camp (3700 moh) – Mawenzi Tarn Camp (4300 moh)

Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer) 

20180713_071945
Morgenstemning i campen

Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.

Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.

Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.

DSC04759
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri

På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan,  hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.

Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!

Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.

20180713_170524
Campen sett fra oven

Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.

 

DSC04797
Positive før morgendagens etappe

Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…

«The last piece of cake!»

14. juli: Mawenzi Tarn Camp (4300 moh) – Kibo Hut (4700 moh)

Dagens etappe: 9 km (5,5 timer) 

20180714_084348
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.

Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.

20180714_091432

Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.

DSC04844
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag

Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.

_LOC0788
Mawenzi

Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.

Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.

Følg med i neste episode!

…………………………………….

Flere innlegg i Kili-serien: 

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Toppstøt!

Siste etappe, bursdag og fest

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi ankom Kilimanjaro Airport 24 timer etter at vi startet turen hjemme i Asker. Reisen er drøy og ble ikke kortere av at vi stadig havnet bakerst i diverse køer for visum og registrering. Ikke fordi vi ble plassert der, men fordi vi manglet penner. Mitt første tips blir å alltid ha med seg et utvalg kulepenner! Det er ikke lett å oppdrive en penn når man trenger den, og 1 penn på deling i en gruppe på 7 tar også tid.

Turen fra flyplassen til Weru Weru River Lodge hvor vi skulle bo de første 2 nettene tok en times tid.

Det var godt å endelig komme frem og kunne legge fra seg bagger og sekker og starte medisineringen mot Malaria mygg, samt slappe av og rusle rundt på Lodgen.

 

 

 

 

 

Dagen etter ankomst ble vi møtt av sjefsguiden vår Donovan. Vi reiste med Topp Afrika, og Donovan er tilknyttet det lokale selskapet Top Experience.

_LOC0196
Donovan går igjennom Rongai-ruten opp Kilimanjaro

Donovan gikk igjennom ruten opp Kilimanjaro (heretter kalt Kili) med oss, svarte på ca 100 spørsmål og var tålmodigheten selv. Spenningen stiger!

Etter en tur innom Moshi for å ta ut litt mer penger, søke om noen flere tillatelser og en ørliten sightseeing, tok vi turen til Hillborn organic coffee – en kaffeplantasje drevet av kaffebonden Oscar. Utrolig interessant å lære om den møysommelige prosessen det er å lage organisk kaffe. Jeg har fått ny respekt for den tidkrevende prosessen, menneskene som jobber med dette og også fått forståelsen av at  såkalt «fairtrade» ikke nødvendigvis er så fair for de som dyrker kaffen. Jeg bare håper det ikke er så ille som det vi fikk fortalt…

Prosessen for å komme frem til ferdig kaffe er lang og tidkrevende og jeg må innrømme at jeg nok ikke fikk med meg alle fasene en liten bønne skal igjennom, men vi fikk delta på «skille skalle fra bønnen etter at den er tørket-prosessen». Det ble klappet og sunget og rytmen gjorde jobben til en lek.

Denne kaffen skal kokes. Prosessen ligner veldig på vår kokekaffe, bortsett fra at vi kanskje trekker den litt vel lenge. Her er trinnene:

  1. Kok opp vann
  2. Sleng oppi en sleiv med kaffe
  3. Rør litt lett rundt og la det koke ett minutts tid
  4. Hell kaffen gjennom en sil
  5. Server!

 

_LOC0346
Vi var alle enige om at dette var virkelig god kaffe!

Neste punkt på programmet var en vandretur til et vakkert fossefall. Fin oppvarming til dagene som skulle komme – og ikke minst fikk flere av oss en frisk dusj – det skulle bli lenge til neste mulighet.

 

 

_LOC0457

Tilbake hos Oscar ble det smaking av banan øl og noen dristet seg også til en bit geite-lever. Denne noen angret i flere dager etterpå.

_LOC0466
Smalahove ala Tanzania

Det ble også anledning til å prøve litt balansekunst.

_LOC0461
Herman hadde fordel av å være så høy at han buttet i taket

_LOC0464
Tonje var et naturtalent!

Tilbake på Lodgen senket nattemørket seg og vi begynte alle å kjenne på sommerfugler i magen og en gryende spenning. Neste dag er det alvor. Da skal vi endelig ta beina fatt mot toppen av Afrika!

DSC01767
Weru Weru River Lodge

 

 

Jotunheimen leverte – del 2

Søndag: Nesten opp på Stetinden

Søndagen opprant og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.

Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.

Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.

DSC00627
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi

Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.

DSC00629
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.

Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.

31784644_10160284456835564_6034007315156303872_o
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.

Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.

31631970_10160284453265564_5073476572766273536_o
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig

31766445_10160284454620564_7783998955456561152_o
Snøen glitrer i lufta

Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.

DSC03977
Med Storebjørn som bakteppe

Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. DSC00676Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det.  Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 31793422_10160284457615564_8869796894390353920_oSett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!31841954_10160284458535564_3423226116167434240_o Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.

DSC00701
ALLE var strålende fornøyde!

Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.

31790937_10160284458615564_9166979133438164992_o.jpg
After-ski

Etter litt skryting, en kortreist øl og/eller et ikke så kortreist glass vin var det igjen klart for middag. Nok en himmelsk opplevelse!

Mandag: Delvis opp Store Ringstind og helt til topps på Steindalsnosi

Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en lang helg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.

31602871_10160284458795564_916399300588601344_o
Vi gjør oss klare til dagens tur

Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.

DSC00725
Fint driv fra start

Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot -10 om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi  kom, dess kaldere og mer trekkfult ble det. DSC00730 Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.

31880682_10160284457250564_429261889378189312_o
Alternativ 1 ser du innerst i brefallet

31791783_10160284457745564_7076853360632004608_o
Alternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.

Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø.  Dette ble for ekstremt for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.

Steindalsnosi (2025 moh)

Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med. 31793543_10160284455745564_887920819852804096_oMan kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!

Steindalsnosi
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.

31776090_10160284455665564_2927470256077144064_o
Sånn skal det være! Sol og store smil

Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!

DSC00745
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!

På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.

31902089_10160284454050564_1354265255001194496_o
Stivt smil

31880905_10160284456345564_3373300484310827008_o
Klare!

Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.

DSC00761(1)
Her var det fint!

Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.

DSC00768(1)
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!

Gutta var strålende fornøyde!

DSC00769
Gøy! Fristet med en ny tur opp!

Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.

Siste middagen på Jotunheimen Fjellstue for denne gang.

 

Går alt som planlagt blir det en gjenvisitt til høsten – og ny tur neste mai. Tradisjoner som dette er det verdt å ta vare på.

Lykkelig hilsen fra Heidi

DSC00783.jpg

 

Fikk du ikke med deg Del 1 av denne historien? Snarveien dit finner du her; Jotunheimen leverte – del 1

 

 

 

 

Jotunheimen leverte – del 1

Noen ganger lurer jeg veldig på hvor heldig det faktisk går an å være. Det er 1. mai helg og «Opp- og nedtur»-gjengen skal ut på nye eventyr.

Fredag – ankomst dag:

Vi sjekker inn på Jotunheimen Fjellstue fredag rett før middag. De åpnet for sesongen nettopp denne fredagen, men det viste seg at kokken Tobias (som er en stor grunn til at vi kommer tilbake år etter år) begynte på middagen for 4 dager siden. Det ble vi usedvanlig glade for.

IMG_20180510_084939.jpg
Fantastisk god mat! Diskusjonen gikk høylydt om hvilken av rettene som var best. Min favoritt var Kalvetartaren, med det var en tøff konkurranse.

Lørdag: Store Smørstabbtind (2208 moh)

Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.

DSC00471
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!

Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.

DSC00483
Startskuddet har gått

Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.

DSC00486
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!

Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.

Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.

Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!

DSC00492
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!

Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.

31906782_10160284452350564_1891462855098630144_o
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.

Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.

31900463_10160284457955564_3495209390091272192_o
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.

Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.

31543772_10160284454605564_1099108716893962240_o
Tony jobber med å få på seg stegjern

Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.

Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!

31781845_10160284454450564_7206411796440154112_o
På toppen av Store Smøstabbtind

Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.

31880906_10160284451900564_1841000060272246784_o
Man blir bitteliten på en stor bre

Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen. DSC00562Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten  energi blir det lite naturglede.

DSC00571
Nødvendig påfyll pause

DSC03893 (1)
På veg over breen

Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.

DSC00589
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.

31791630_10160284451905564_6428663944361017344_o
Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned dit

31590618_10160284457780564_6792359623207682048_o
Into the white…

Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.

DSC00599
Juhu!

31821572_10160284457850564_5972883037111713792_o
Sliten og fornøyd gjeng!

Store Smørstabbtind 16.43 km - kart
Dagens rundtur

Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!

IMG_20180510_085328
Nam!

Og da sparer jeg siste del av turen vår til neste blogginnlegg slik at du ikke skal gå helt lei. Mer sol, ski og mat i vente!

Hilsen Heidi

Fortsettelse følger i «Jotunheimen leverte – del 2»

DSC03899