Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.
Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.
Heidi gjør ting hun ikke kan
Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.
Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.
Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.
Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!
Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.
Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.
Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.
Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.
Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.
Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen
Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!
Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!
Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!
Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.
Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.
Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.
Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.
Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.
Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.
Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.
Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!
Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!
Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.
Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.
Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.
Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!
På vakre Gimsøya i Lofoten ligger Hov Gård. Her kan man ri på flotte islandshester. Det skal venninnegjengen få prøve seg på i dagens aktivitet. De vet det bare ikke enda.
Dagen gryr og jentene får beskjed om å kle seg i ledig turtøy. I bilen på vei til Gimsøya går diskusjonen livlig, men det er først når vi står på tunet til Hov Gård de får vite det; vi skal ri på islandshester!
Noen gleder seg vilt, noen gruer seg vilt og noen er litt midt i mellom. Kanskje greit vi ikke informerte om programmet for flere uker siden.
De som gleder seg vilt:
Som guider har vi med oss sjefen selv – Frode – i tillegg til Lucy som er stallmester på gården. Vi er med andre ord i de beste hender. Eventyret kan begynne!
Rideturen startet på stallen på Hov, før vi red innom den kjente golfbanen Lofoten Links og mot midten av øya hvor vi finner Gimsøymyrene naturreservat og Storraet.
Turen gikk i vakre omgivelser mens Frode pekte og fortalte om naturen vi red igjennom og historien på stedet.
Storraet ligger ved den gamle sjølinja midt på øya som dateterer seg ca 2000 år tilbake i tid hvor det også fantes bosettinger i jernalderen. Vi stoppet ved et gammelt tunanlegg med rester etter 6 hus, dateringene herfra spenner over perioden 195 f. Kr. til 680 e Kr. Artig å tenke på at vikinger har ridd før oss over disse myrene.
Vi red videre med havørna jaktene over oss og ivrige hester under oss. For en hestejente er dette drømmen!
Blide damer!
Etter en stund ble det klart at deler av gruppa (de som gledet seg vilt til turen) gjerne ville ha litt mer fart. Vi ville blant annet sjekke om vi kunne få hestene til å tølte. Som sagt så gjort. Lucy forbarmet seg over de fartsglade damene og leverte varene. Men først var det lunsj til to- og firbeinte.
Hester og folk i skjønn forening.
Etter lunsjen delte gruppen seg i to. De som ville ta det pent og rolig red med Frode tilbake til Hov gård og de som ville ha litt fart og spenning ble med Lucy til den flotte Vinjestranda.
God stemning i «team fart og spenning»!
Det ble mange turer frem og tilbake på stranden. Utrolig morsomt!
Etter fartsleken på stranden ble det fart i terrenget tilbake samme vei vi kom.
Og jammen så vi ikke en rev også! (sånn ca 1/3 inn fra venstre i bildet under)
Å ri var en opplevelse som pushet grensene til noen i gruppa betydelig mer enn andre, men de bestod prøven med glans! Igjen var det null syting, ingen som trakk seg og til slutt – bare store smil. Det kaller jeg en seier.
Tidligere på dagen brukte vi beina, nå skulle armer og overkroppen vise hva den var god for. Kajakkpadling stod på programmet.
Vi var så heldige at vi skulle få padle fra Hattvika Lodge i Ballstad. Kristian som eier og driver stedet hjalp oss på med tørrdrakter. Noen fikk ekstraservice og stod rett opp og ned mens Kristian tok rollen som påklederske.
Neste punkt på programmet var en god instruksjon fra vår guide for kvelden, Jonas. «Dette er en kajakk. Du sitter oppe i dette hullet, ikke sånn jeg nå sitter.» Alle fikk med seg beskjeden.
Så langt veldig trygt og fint for alle involverte.
En etter en ble vi sluppet på vannet.
Det var veldig lite vind, knapt et vindpust, flatt vann, godt og varmt og sola skinte nok en gang fra skyfri himmel. Jeg tør påstå at slike forhold ikke er hverdagskost på disse kanter. Etter planen skulle vi padlet i 15-tiden. Da var det meldt relativt mye vind og Kristian foreslo at vi utsatte turen et par timer for å få mer optimale padleforhold. Godt forslag! Kristian er vår venn for alltid.
Turleder Bakken padler, gliser, tar bilder, padler litt mer, gliser enda mer og stikker fjeset mot den nordnorske sola mens hun tenker at livet er ganske så fantastisk.
Vi padlet i trygt og fint farvann rundt Ballstadøy forbi Kjeøya og videre inn i sundet mellom Kjeøya og Kjerkholmen. Deretter satte vi kursen forbi den lille holmen ved navn Klubben før vi gikk i relativt åpent vann tilbake mot utgangspunktet.
Denne dagen kunne vi nok ha satt rett til havs og hatt det helt himmelsk.
Ruten vi padlet:
Jonas tilbød oss en lenger tur inn i sommerkvelden, men denne gjengen begynte å bli mette på opplevelser og sultne på fiskesuppe, så etter 2 timer i kajakken var vi alle fornøyde.
Spesielt disse to turlederne var veldig, veldig fornøyde med turen som ble akkurat som bestilt.
Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.
Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.
Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.
En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.
Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.
Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.
Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.
Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.
Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:
Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.
Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.
Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.
Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.
Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.
Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:
Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.
Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.
Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!
Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’. Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert
Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.
It takes a village…
Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha. Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.
NÅ er vi gang!
Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!
Fine stier!
Svart og hvit Colubus ape!
Herman og Tonje
Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.
Mer registrering
Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»
Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)
Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!
Pudder må til!
Morgenrituale fra gjengen! Koselig å starte dagen med litt sang og dans!
Håndvask ble det mindre og mindre av…
Team KavliBakken
Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!
Christian og Tonje
Donovan
Ann-Kristin og Tonje
Herman, Tony og Emilie
På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.
Min kjekke sønn
Alltid passende med litt kos!
Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.
Donovan
August, Tonje, Tony og Emilie
En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.
Emilie drikker på
Ann-Kristin og Herman
Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene – til både lunsj og middag. Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.
Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.
Christian og Ann-Kristin nyter campinglivet
Noen spiste geitelever…
Lunsj i messeteltet
Jeg pumper opp liggeunderlag
Ettermiddagshvil i teltet
På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.
Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!
Mt. Kilimanjaro!
Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!
Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost.
Melchior serverer og er også guide
Asubuhi nzuri! (God morgen)
Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.
Men ting endrer seg som sagt underveis.
Vi går med utsikt mot fantastiske Mawensi
Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.
Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.
Ut på tur aldri sur!
Christian skuer mot Kili
Tony og Donovan med Mawensi i bakgrunnen
Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).
Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer)
Morgenstemning i campen
Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.
Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.
Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri
Ungdommen chiller max
På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan, hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.
Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!
En do med utsikt!
Fremdeles ved godt mot
Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.
Campen sett fra oven
Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.
Positive før morgendagens etappe
Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.
Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.
Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag
Herman er stadig like blid
Bærerne jogger fra oss
Ingen god dag…
Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.
Mawenzi
Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.
Rastepause
Herman, Donovan og Wasiri
Siste innspurt mot Kibo Camp
Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.
Denne våren har vært litt spesiell for meg. Mye styr med langvarig forkjølelse, lite energi, masse tanker om «hva jeg skal bli når jeg blir stor», problemer med foten og mere til. Heldigvis vet jeg om en ting som alltid fungerer som detox av hodet; Ridetur i Jotunheimen med Fjellrittet!
Dag 1 – Beitostølen – Bygdin (ca 20 km)
Vi startet turen fra beitet på Okshovdstølen der hestene går på beite. Jeg har fått utdelt kaldblods traveren «Balder Rabben» og er som vanlig spent på det første møtet med hesten. Ingen grunn til bekymring. Flott hest med kjennetegn som gjorde at jeg ikke én gang tok feil hest. Sånt gleder en rytter som rir fast en gang i året.
Balder Rabben og jeg
Turen jeg har meldt meg på starter på Beitostølen og går i bjørkeskogen i starten. Resten av turen går hovedsakelig i fjellterreng. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner den velkjente roen senke seg i kroppen. Faktisk skal jeg ikke lenger av gårde enn opp den første bakken før jeg får utsikt mot Jotunheimen, kan trekke inn frisk og varm fjelluft, kjenne lukten av varm lyng og la blikket hvile i horisonten. Ikke en tanke i hodet. Bare stillhet, ro og evighet. Under meg en trygg, varm hest som er så stødig til beins at jeg kan nyte hvert sekund. Dette er livet.
Utsikt mot Bitihorn og Jotunheimen
Under lunsjen er det så varmt at både hester og mennesker søker tilflukt i skyggen
Balder Rabben skuer mot Bygdin og Valdresflya
Vi avslutter dagens ridetur med en frisk galopp på sandstranden ved Bygdin. Her er det full fokus som gjelder! Balder Rabben er ivrig og er ute av startblokkene på et sekund! Etter få meter legger han seg imidlertid fint inn i rekken. Kondisen er ikke helt på topp enda. Litt for tidlig på sesongen for han – hvilket passer meg helt fint. Er ikke i toppform jeg heller. Men gøy har vi det – både Balder Rabben og jeg!
Målet for dagen er Bygdin Fjellhotell. Hotellet fikk nye eiere i fjor og det gjøres nå en stor innsats for å fornye, ommøblere og pusse opp stedet. Det har allerede blitt kjempe fint – og god mat har de også – hvilket passer sultne fjellryttere helt perfekt.
Hestene sluppet på beite ved Bygdin
Dag 2 – Bygdin – Haugseter Fjellstue (ca. 30 km)
Utsikten fra Bygdin Fjellhotell
Målet denne dagen er Haugseter Fjellstue ved Vinstervann. Vi red i grupper på 3-5 ryttere langs Jotunheimveien (grusvei), forbi Vassklepp og til Haugseter. Her er det fine muligheter for trav og galopp – og det ble det en del av i gruppa mi. Gøy! Suveren gjeng å være på tur med.
Etter lunsj ble det en tur til Urekkollen som ligger opp i fjellene nord for Haugseter (ca 9 km).
På tur opp i fjellet
Happy rytter til fjells
Utsikt over Vinstervann fra toppen av Urekkollen
Dag 3 – Dagstur fra Haugseter Fjellstue til Buhø og tilbake (ca 30 km)
Første halvdel av dagen red vi i grupper langs Jotunheimveien til Buhø. Etter at hestene var godt varmet opp ble det masse trav og galopp for gruppa vår. Hestene var ivrige og rytterne like så. At det var godt med fart og ikke hadde regnet på en stund, ble vi minnet på når vi glemte å glise med lukket munn. Støvskyen fra hesten foran satt seg godt mellom tennene for den som glemte seg!
Vakker utsikt fra Buhø
Ved Buhø ble det servert varm lunsj. Nydelig med viltgryte på en litt forblåst dag. Vi koste oss med småprat, en cowboystrekk og herlig utsikt.
Etter lunsj gikk turen tilbake i terreng og litt på grusvei. En fin og variert dag.
På vei mot Haugseter fra Buhø
Etter en fin dag til hest smaker det godt med noe kaldt og leskende.
Dag 4 – Haugseter – Beitostølen (ca 40 km)
Det er siste dagen på turen og vi rir mot Beitostølen igjen.
Vinstervann
Over Skaget er det flott utsikt over Jotunheimen og jeg nyter hvert sekund.
Etter en rask springmarsj fra lunsjstedet kommer vi ned i bjørkeskogen igjen. Hestene slippes på beite og jeg stavrer meg blid, fornøyd og ganske sår i ridemusklene hjemover.
Jeg sender en stor takk til Balder Rabben, takk til medryttere og en stor takk til Fjellrittet som igjen har gitt meg ro i sjela, støle muskler, flotte naturopplevelser og en god dose eufori. Jeg kommer igjen. Uten tvil!
Takk for følget Balder Rabben!
Heste-hisen fra Heidi
Ps:
Lyst til å lese om flere av mine rideopplevelser med Fjellrittet? Her er listen over blogg-innleggene:
Team KavliBakken driver intens trening til Kili-turen, som denne helgen kun var 2 uker unna. Støvler og fjellsko skal gåes inn, spesialsåler skal testes, det skal trenes på å drikke jevnt og trutt og høydemetere skal forseres i et passe tempo. Kort oppsummert; det er bra noen løper fra seg før turen opp Kili, for dette tempoet blir for heftig i 5000 meters høyde!
Dag 1: Rjukan – Gaustatoppen – parkeringen ved Gaustabanen
Vi valgte å ta den lange veien til topps første dag. Vel 1600 høydemetere skulle forseres og den første bakken møtte oss «midt i fleisen» etter ca. 100 meters gange. Etter det bar det jevnt oppover i noen kilometer.
Turen gikk fra pkt 2 via turisthytta på toppen og videre ned til parkeringen ved Gaustabanen
I skogen gikk det jevnt og trutt gikk oppover
Det står 5 minutter på skiltet. Gutta syntes det ble litt vel pinglete, så sittingen ble kun gjennomført til bildet var tatt.
Forrige helg gikk løpet «Viking Challenge» akkurat her og vi fant rester etter merkingen. Skiltet sier: «Første kneika over – nå er det bare 8 km og 924 høydemetere igjen med moro.»
Etter den første kneika var det tid til en rastepause og terrenget flatet fint ut. Deilig å bruke litt andre muskler enn «gå rett opp musklene» en liten stund. De skulle få kjørt seg mer senere på turen.
Rastepause
Jeg har pådratt meg «Mortons nevrom» i den ene foten og har fått spesialsåler som forhåpentligvis skal avlaste nerven som ligger i klem mellom noen knokler i foten. Det fungerte ikke så bra med de lette fjellskoene mine. Foten verket, tærne dovnet bort og til alt overmål fikk jeg også noen seriøse vannblemmer på hælene. Spesialsåler måtte vike for vanlige, compeed måtte på og livet ble litt lettere å bære. Her må det andre løsninger til, men hva som må gjøres vet jeg enda ikke. Vel, det meste går over til slutt. Junior måtte også plastres i nye sko. Godt å få sjekket ut dette nå.
Compeedpause
Ferden gikk videre i steinur mot toppen. Litt ulent å gå til tider, men utsikten var det så absolutt ingenting i veien med.
Stolte tindebestigere
Obligatorisk toppselfie
Gutta mine ❤
Vel oppe ble det vafler i belønning til hele gjengen. Det er luksusen med å bestige Gaustatoppen. Servering på toppen er det ikke ofte vi opplever.
Vaffel-gutten ❤
Etter en liten rast gikk vi turen ned til parkeringen ved Gaustabanen.
Vi koser oss på tur sammen!
Ved parkeringen oppdaget vi at det var 2 timer til neste buss kunne ta oss ned til Rjukan og bilen. Kjedelig. Løsningen ble å ringe en taxi…
Mens vi venter på transporten sørger Herman for å vinne konkurransen om ha minst vann igjen ved turens slutt.
Turen oppsummert. Vi hadde 2 pauser på 20 og 25 minutter
Natten ble tilbrakt i en leilighet på Gaustablikk hotell. Vi spiste middag på hotellet. Noe som ikke anbefales. Frokosten var imidlertid relativt god.
Dag 2: Parkeringen ved Gaustabanen – Gaustatoppen (den virkelige toppen) – og banen ned
Nok en strålende dag værmessig og vi langer i vei. Noen mer enn andre. Jeg danner den litt trege baktroppen, men trøster med meg at dette er riktig Kili-tempo. Sakte, sakte, sakte mot toppen går ferden.
Det traskes…
Fremdeles litt snø igjen i fjellet
Kommer du?…
Ved turisthytta. Lett på foten nå.
Etter kun 1 time og 15 minutter er vi oppe har vi ikke fortjent vafler, men vi tar denne dagen turen ut til den virkelige toppen. Ganske krevende klyving til tider, men det er jo bare gøy!
Noen har evnen til å chille max hvor det skulle være
Artig Halo-effekt rundt sola denne dagen
Jeg er svett, gutta er opptatt av å oppdatere diverse sosiale medier.
Tilbake ved turisthytta ble det en rast og fortæring av medbrakt mat.
Vi sitter litt langt fra hverandre, men er gode venner altså
Nasjonalromantikk
Ned igjen velger vi banen for å spare tær for stuking og knærne for støt. Ellers så gadd vi bare ikke å gå. Artig for unga og ha tatt banen en gang også da. Imponerende anlegg.
Noen ble litt «gangsta» av å ta banen
Turen oppsummert
De neste par ukene skal vi alle drive med ulike aktiviteter, og så skal det pakkes til Kili-turen. Gjett om vi er spente!
Søndagen opprant og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.
Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.
Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi
Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.
Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.
Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig
Snøen glitrer i lufta
Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.
Med Storebjørn som bakteppe
Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt! Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
ALLE var strålende fornøyde!
Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.
After-ski
Etter litt skryting, en kortreist øl og/eller et ikke så kortreist glass vin var det igjen klart for middag. Nok en himmelsk opplevelse!
Mandag: Delvis opp Store Ringstind og helt til topps på Steindalsnosi
Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en lang helg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.
Vi gjør oss klare til dagens tur
Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.
Fint driv fra start
Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot -10 om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi kom, dess kaldere og mer trekkfult ble det. Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.
Alternativ 1 ser du innerst i brefallet
Alternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.
Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø. Dette ble for ekstremt for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.
Steindalsnosi (2025 moh)
Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med. Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.
Sånn skal det være! Sol og store smil
Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!
På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.
Stivt smil
Klare!
Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.
Her var det fint!
Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!
Gutta var strålende fornøyde!
Gøy! Fristet med en ny tur opp!
Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.
Siste middagen på Jotunheimen Fjellstue for denne gang.
Går alt som planlagt blir det en gjenvisitt til høsten – og ny tur neste mai. Tradisjoner som dette er det verdt å ta vare på.
Mens vi venter på transporten sørger Herman for å vinne konkurransen om ha minst vann igjen ved turens slutt.
Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 
Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!
Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Team KavliBakken 