Kyrkja | Team KavliBakken

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).

Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.

Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.

Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.

De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».

Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.

40684519_10160749521765564_4630283033545539584_o

Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.

Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!

Kø-tendenser

Litt kos er (nesten) alltid på sin plass

Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.

Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!

Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.

Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.

Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.

Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.

Under oss står det noen som venter på å klatre opp

Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen

Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.

Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!