Stikkordarkiv: Korona

I Koronaens tid

Hvem hadde trodd at 2020 skulle bli sånn som dette?! Verden er i unntakstilstand, Norge stenger grensene, vi isoleres og samles på samme tid.

Barn og unge voksne kommer hjem til en trygg havn, men ikke for nært. Hold en meters avstand, ikke ta på, men bry deg. Vi holder tilbake klemmer og hilser med føttene. Det ser litt kult ut, men det tar ikke lang tid før savnet etter en god varm klem melder seg.

Utsikten fra stua i en koronafri tid.


Dette året skulle vært fullt av opplevelser av den gode typen. Reiser til spennende nye steder skulle gjennomføres, med gode venner og familie. Gode minner skulle skapes. Lykkefølelsen skulle søkes. Dette er ikke det. Dette er usikkerhet, dette er rart, alvorlig og så ufattelig spesielt at ingen av oss noen gang har opplevd tilsvarende. Og det skjedde så fort! Fra den ene dagen til den andre (satt på spissen) gikk situasjonen fra oversiktlig og håndterbar til dødsseriøs. Hadde du av en eller annen grunn vært uten nyheter bare i én dag ville du trodd du drømte. Ikke en god drøm. Et mareritt. Dette er filmmateriale. Tomme gater, tomme kjøpesentere, skremte blikk når noen våger å hoste eller nyse. Det eneste som mangeler er zoombier som lusker ute i hagen.  


Lørdag gikk jeg tur. Alene. Hver gang jeg møtte noen begynte vi i god tid før passeringspunkt å skli utover på hver vår veiskulder. Ikke trå meg for nær! Noen så på meg. Ikke alle. Jeg forsøkte å smile. «Vi klarer dette. Hold ut!», hadde jeg lyst til å si, men sa det ikke. Vi er ikke helt der enda.

Vi kan ikke være sosiale sammen lenger, men det finnes andre muligheter. Noen tidligere kollegaer la ut bilder fra en Facetime fest. Alle smilende med hvert sitt glass vin i hånden. I hver sin stue. Foran hver sin skjerm. Kanskje litt slitsomt i timesvis, men en veldig god ide for å få en følelse av sosialt liv. Hører om andre som har byttet ut kafébesøket med skype-kafé og unger som skyper med hverandre mens de leker i hver sin stue.

Men noen vil også kjenne på isolasjonen. Eller i den andre ytterligheten – den påtrengende sammenstimlingen av familien i samme rom. Hele døgnet. Igjen satt på spissen. Hva gjør dette viruset med oss – og mot oss? Jeg tror flere forskere nå har fått sin villeste fantasti oppfylt. Verdens største sosiale eksperiment er i gang og du er med.

Dag tre inn i den nye hverdagen vår er vi fremdeles optimistiske, kreative og vennlige. Hva skjer etter dag 14, 21, 52? Hvor lenge skal denne unntakstilstanden vare og hvordan går vi tilbake til normalen post-korona? Fremtiden er nå, mindre enn noen gang, tydelig definert. Jeg har ingen forutsetninger for å vite hva de neste ukene og månedene vil bringe. Det er urovekkende, litt befriende – på en surrealistisk måte og ikke minst veldig interessant. Det er sikkert mye lærdom i enden av dette. Får vi håpe.

Jeg føler fremdeles at jeg drømmer. Kan noen være så snill å vekke meg. Helst nå!

En god klem fra en virtuell venn eller kosebamse skal man ikke kimse av.