Gapahuk | Team KavliBakken

Jeg har en mental liste over ting jeg ønsker å ha opplevd. Jeg har vurdert å skrive den ned, men er litt redd for å bli skuffet over alle de tingene jeg ikke får gjort, så i stedet blir jeg veldig glad når jeg kan tenke at; juhu – denne opplevelsen stod jo på lista mi. Jada, litt sykt, men det funker.

Forrige uke fikk jeg helt ute av det blå en invitasjon til en natt i naturen med to venninner. Uten å tenke meg om mer enn et par sekunder sa jeg ja til å bli med. Når, hvor og hvordan fikk komme etter hvert. Så komplisert kan det da heller ikke være å sove ute en natt i januar? Utover uka ble jeg litt usikker på om dette var så lurt. Jeg er tross alt ingen dreven uteligger, men man blir jo heller ikke god i noe uten å prøve og øve, så da var det bare å stå løpet ut.

Søndag kveld opprant og jeg stilte klar med tidenes største og tyngste sekk. Godt var det at vi hadde gått for en kortreist tur; kort tur med bil hjemmefra og kort vei fra bilen til camp – og tilbake igjen.

Hilde rydder litt ekstra etter ungdommen. Vi vasket faktisk også over gulvet med snø. Man vil jo ikke ha ketchup i soveposen.

Vi arvet bålet etter en ungdomsgjeng som hadde hatt en liten søndagsfest i gapahuken «vår». Etter litt opprydding var det var bare å fylle på med medbrakt ved, fyre opp primusen til kanelsnurrelaging, og nyte praten rundt bålet.

Ingeborg hadde med seg deig til pinnebrød som ble grillet over bålet, samt en usedvanlig god ripslikør. Den satt akkurat der den skulle.

Pinnebrød og bålprat. Alice leter etter rester.

Etter oppskrift fra @bodildall laget jeg kanelsnurrer til oss. Veldig lettvint og velsmakende! Gøy å teste ut mitt nye turkjøkken. Fungerte som bare det.

Før jeg dro ut på tur fikk jeg gode anti-fryse råd av min yngste sønn. Herman har helt klart har vært ute en vinternatt før og verdt å lytte til. Råd 1: ikke legg deg i soveposen når du er kald. Råd 2: ikke ha på deg for mye klær i soveposen. Ingeborg og Hilde hadde også hørt disse rådene så før leggetid ble det en liten treningsøkt på oss. Personlig anbefaler jeg knebøy med hopp. Øvelsen varmer lårene som få andre ting.

Etter mye diskusjon rundt hvor mye man skal ha på seg i soveposen, hvordan lage den beste puten som ikke blir borte i løpet av natten, varmeflaske i posen eller ikke, med mye mer, fant vi endelig roen og freden senket seg over campen.

Ref. råd nr 2 fra Herman ble min Alasuq Polar gjort om til hodepute

Jeg må nok innrømme at det var litt vansklelig å finne en god stilling, som ikke slapp ut all varmen av soveposen, men jeg er ganske sikker på at jeg har sovet relativt mye i løpet av natten. Når klokka ringte (vi måtte jo på jobb alle sammen) kom Alice og slikket meg i fjeset. Veldig koselig! Og med den morgenhilsenen var også morgenstellet unnagjort. En hundevask rett og slett. Lettvint!

God morgen, Heidi! Glad for å se at du overlevde natten. Takk, Alice! Det er jeg også.

Hilde hadde med seg spesiallaget havregrøt til oss til frokost. Nydelig!

God morgenstemning i campen. Noen er så drevne på dette camplivet at de lager frokost liggende i soveposen.

Men så skulle jeg ha kaffe da. Testet min nye jet-boil. Not so jet! De andre hadde forlatt camp og var på god vei til jobb før kaffen min ble klar. Hva gjør man da? Jo da går man gjennom skogen med diger sekk og en kopp kaffe i hånden. Ganske turvant og stilig. Litt glad ingen så meg.

Litt morgentrøtt, litt kald i fjeset men aller mest happy!

Kommer jeg til å gjøre dette igjen? Jepp! Må jo finne ut hvordan jeg kan optimalisere pakkingen, lage noe annet godt på primusen, finne en god stilling i soveposen, rekke å lage kaffe før alle har gått hjem (mao. lese bruksanvisningen) – og sikker mye mer. Mer trening må med andre ord til – og da er det bare å komme seg ut på tur. Den mentale listen er fremdeles lang og herlig!

Relaterte innlegg:

Det er fredag ettermiddag. Jeg skal være med relativt nye venninner på helgetur i Nordmarka. Noen av dem er så nye at jeg enda ikke har møtt dem. Vi skal sove ute i gapahuk. Sekken er blytung. Forventningene sensommer lette og yre. Jeg gleder meg!

Turen startet ved parkeringsplassen ved Sørkedalen skole fredag klokka 17.00. Herfra fulgte vi blåmerket sti og vei til Kobberhaughytta, som er en tur på drøye 4,5 km hvis man ikke skravler og glemmer å følge med på blåmerkingen. Vi tok det pent i bakkene. Det kjentes at sekken veide tett oppunder 20 kilo. Mye som skal med på en sånn tur.

Jeg må innrømme at jeg har vært ekstremt lite i Nordmarka. Ved Kobberhaughytta har jeg aldri vært og ble helt overveldet av idyllen som møtte oss. Gapahukene var nydelig plassert, fine bålplasser og til og med en innbydende badebrygge.

Sekkene ble lagt inn i gapahukene før vi kastet oss mer eller mindre grasiøst og lydløst ut i Kobberhaugtjernet. Vannet holdt forfriskende 14 grader.

Nymfeaktig bading av Ingeborg og Bente. Knapt en lyd unnslapp dem da de grasiøst gled rundt i vannet.

Rene og pene kledde oss om til en Real middag som smakte usedvanlig godt etter tur og bad.

Kvelden senket seg, bålet brant litt surt grunnet noe våt ved, men stemningen var upåklagelig. Det blir gode samtaler rundt slike bål.

Lørdag morgen våknet vi med fuglene og inntok frokosten ved vannkanten. Alle hadde sovet godt, på himmelen skinte sola fra relativt skyfri himmel og rundt primusen strålte morgenfriske damer.

Vi var alle klare for en ny dag hvor utforsking av Nordmarka stod på programmet.

Rett før avgang fikk vi følge av ytterligere to deltagere som hadde startet dagen fra Sørkedalen og allerede var litt møre i beina. Etter lettelser i sekkene deres var de imidlertid klare for tur og vi la i vei mot dagens mål – Nordmarkas høyeste topp Kjerkeberget på 631 moh.

Det tok dessverre ikke lang tid før vi innså at vi kanskje muligens hadde feilberegnet litt på hvor lang tid vi ville bruke tur – og ikke minst retur Kjerkeberget.

Matpause og videre planlegging på Kikutstua

På Kikutstua hadde vi pause med mat og litt rådslaging om veivalget videre. Vi besluttet å fortsette i retning dagens planlagte mål, men med mulighet for å snu dersom vi skulle innse at tiden ble for knapp. Vi hadde bestilt middag inne på Kobberhaughytta kl. 19.00 og skulle rekke et bad før mat. Tett program krever høy fart. Tiden ville vise om vi hadde fremdriften som trengtes.

Hilde med Harald Løvenskiold – Nordmarkens eier. Litt spesielt å ha en bauta for å fastslå eierskap. Jeg vurderer det samme for tomta vår.

Fra Kikutstua gikk vi en sti som tok oss til høyre for Kikuttoppen i retning Store Sandungen.

Terrenget var frodig, fint og til tider litt trolsk. Det var bær å spise og sopp å finne.

Før vi nådde Sandungen innså vi imidlertid at middagen ville utgå med høye kneløft dersom vi fortsatte mot dagens egentlige mål. Vi er heldigvis fleksible og evner å snu om på planer etter vær, føre og form, så i stedet for å gå videre og komme for sent til middag, vendte vi igjen nesa sørover og tok turen over Kikuttoppen. Rundtur er fint.

Så langt nord i marka, men ikke lenger. Vår vei går over Kikuttoppen på vei tilbake til Kobberhaughytta.

Litt før toppen på Kikut fant vi oss en perfekt plass i solen hvor det ble tid til sjokolade og en liten strekk.

På Kikuttoppen imponerte operasanger Zuzanna stort med å ha pust og energi til å gi oss en flott sangoppvisning. Tror det var flere enn meg som fikk gåsehud!

Zuzanna synger så det ljomer over Kikuttoppen

Herfra var det mest nedover og vi langet ut. Middagen ventet og tempoet gikk oppover for flere i gruppa.

Vel tilbake ved gapahukene ventet Hilde som skulle være sammen med oss den siste kvelden og natten. Kos!

Jeg serverte tur-dram som ble godt tatt i mot – og som så ut til å inspirere opptil flere av deltagerne. Skulle nok prioritert å bære med meg mer av den.

Etter en fortreffelig middag inne på Kobberhaughytta samlet gjengen seg rundt bålet til prat, latter, vin i koppen og varme i kroppen. Stjernehimmelen veltet seg uendelig over oss og rundt oss pakket mørket oss inn. Varme foran og litt kaldere bak. En uendelig fin dag og kveld.

Søndag morgen våknet vi til nok en vakker dag med frisk, klar luft og sol på himmelen.

Vi startet dagen med en god frokost på Kobberhaughytta, før vi begynte turen tilbake til sivilisasjonen. Her er sekker på og rådslaging rundt kartet om rutevalg i gang. Noen har skjønt at det er lurt å vente med å ta på seg sekken til alle er klare.

To av damene valgte kjappeste vei til parkeringen mens vi andre ville drøye helgen litt lenger og gikk turen om Blankvannsbråtan og Nordmarkskapellet før vi endte opp der vi startet ved parkeringen ved Sørkedalen skole.

Ved Nordmarkskapellet gikk vi i takt med kirkeklokkene og var skjønt enige om at skogen var det perfekte kapellet for denne gjengen.

En nydelig helg i Nordmarka er over. Vi er fulle av energi, passe støle i smilemuskler av gode opplevelser og skuldre etter tunge sekker, lettere røde i fjeset etter noe uventet sensommer sol og generelt veldig happy hele gjengen.

Jeg har allerede annonsert at jeg blir med til neste år.

En stor takk til Ingeborg som arrangerte og som raust deler venninner og turglede! Du er gull! Tusen takk for turen!