Stikkordarkiv: fjell

Natt i naturen

Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.

Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.

DSC05313.JPG
Team KavliBakken koser seg i soveposene

Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.

DSC02817
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!

Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!

Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!

DSC05330.JPG
Jåle-Bakken gjør seg klar for tur

 

Siste etappe, bursdag og fest

16. juli: Horombo Camp (3700 m.o.h) – Marangu Gate (1800 m.o.h.) – Moshi

Dagens etappe: 18 km, 5 – 6 timer

DSC04669
Verdens fineste Tonje har bursdag!

I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente! 

Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.

Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?

_LOC0812
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.
DSC02148
Morgenstemning i campen

 

_LOC0824Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.

Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.

 

Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!

_LOC0836
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe

Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!

_LOC0827
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot Mawenzi
_LOC0834
Mange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo

Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.

_LOC0895

Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.

_LOC0899
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.
_LOC0904
På vei ned i krateret

Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.

_LOC0933
En kjempesøt «Tree Hyrax»

_LOC0926Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.

_LOC0936
Mandara Hut

Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.

Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.

Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.

 

Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.

_LOC0972
En  happy, happy gjeng!

I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…

DSC04913
The Dream Team

 

De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!

DSC04921
Bursdagsjenta med «cha keki»

Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.

 

Asante sana, Kili! Kwaheri!

_LOC0986

 

 

Andre innlegg i denne «serien»: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Toppstøt!

 

 

Toppstøt!

14. – 15. juli: Kibo Hut (4700 m.o.h) – Uhuru Peak (5895 m.o.h) – Horombo Camp (3700 m.o.h)

Dagens etappe: 18 km

Etter en tidlig middag kl. 17.30 gikk vi i teltene for å pakke sekken og forhåpentligvis klare å sove litt før vi skulle begynne på den hardeste etappen; Toppstøtet og erobringen av Afrikas høyeste topp.

Rett før vi skulle bli vekket kl. 23.00 blir jeg vár at Tony allerede er våken. Han ber meg høre på pusten hans. Dette er ikke bra! Når han puster ut høres det ut som «bruspulver» som knatrer og freser, han er lett blå på leppene og vi skjønner begge at han ikke kan gå videre oppover.  Etter å ha sjekket O2 nivået i blodet hans får vi bekreftet mistanken. 42% i O2 er forferdelig lavt. Han har fått lunge ødem og må ned fra fjellet igjen. Jo før jo heller. Han får følge av Wasiri, den ene av våre 3 guider samt 2 bærere. Vi andre setter litt motløse kursen i motsatt retning. Oppover.

DSC02002
Alpine start. Klokken er 00.28.

Det er tungt å gå. Fra første meter kjennes beina som bly og vi må gå sakte, så uendelig sakte. Jeg fryser når vi står stille og får ikke varmen når vi går. Klokken ble nesten 00.30 før vi kom oss av gårde. Vi er nesten en time bak planen. Det er svart natt, ispedd stjernedryss, men vi ser dem ikke. Vi ser ned. Ned på stien, ned på støvlene til personen foran. Det drypper fra nesene våre. Ingen av oss har ork til å ta frem papir. Det er uansett ingen som ser oss i mørket.

På 5000 meter kaster Tonje opp og har dundrende hodepine. Hun vil så veldig gjerne videre, men kroppen vil ikke. Høydesyken har rammet henne også.  Hun må snu. Det er det eneste forsvarlige å gjøre. Det føles så forferdelig urettferdig! Det blir bestemt at Christian tar følge med henne ned igjen. Guiden August blir med dem der de forsvinner bak oss i mørket.

Videre mot toppen går nå kun Ann-Kristin, Herman, Emilie og jeg. Med oss har vi Donovan og kokken Makosi, populært kalt «the stomach engineer» –  som da viser seg også å være en ufattelig sprek guide.

Det er den tøffeste natten i mitt liv. Jeg må sette meg ned flere ganger for å klare å puste. Jeg hiver etter pusten, trekker luft ut i de ytterste krokene av lungene mine. Jeg har aldri pustet så dypt og inderlig i hele mitt liv. Enda kjennes det ikke ut som nok. Når jeg ser opp mot Gilmans point virker det ikke som om kanten kommer nærmere i det hele tatt. Det er uendelig langt og uendelig tungt. Jeg aner ikke hvor lenge vi har gått når Donovan trøstende sier til meg «This is the hardest part. This time of day is the thoughest for everyone. The sun will be up in an hour». En time kan jeg klare. Jeg må holde ut til sola kommer.

DSC02007

I det sola tittet over horisonten døde hodelykten min. Det var noe symbolsk over det hele. Og når sola kom BLE alt litt lettere.

DSC02009
Donovan er den eneste som klarer å smile på dette tidspunktet
DSC02011
Utsikten mot Mawenzi

Jeg lurer på om jeg klarte å komme med noen oppmuntrende ord til Emilie og Herman sånn rett før toppen. Jeg er ikke sikker. Kanskje ble de bare tenkt inne i hodet mitt. Jeg var så sliten. Jeg husker ikke, men jeg håper.

DSC02013

Når vi nærmet oss Gilmans Point hørte vi hoing fra toppen. Noen heiet på oss! Og i det vi tippet over kanten ble vi møtt av 2 meksikanere som akkurat var ferdige med tur nr 2 på 15 timer! Vi fikk varme smil, high fives og gratulasjoner. For en følelse! At det var vel 2 timer til Uhuru Peak fra Gilmans point var det ingen av oss som da tenkte på.

DSC02029.JPG

Vi fikk oss en liten hvil og jeg forsøkte å tvinge i meg en energibar, men den var stivfrossen. Å gå å suge på den for å tine den virket ikke så fristende. De som har forsøkt vet at det gjør det litt vrient å puste når man tiner mat i munnen – og her er pusten viktigere enn mat. Det ble litt varm te i stedet. Det hjalp. Kanskje har jeg engelske aner. Har man engelske gener hjelper jo te mot det meste.

 

DSC02022
Etter en hvil ble det lettere å smile

Turen videre gikk langs kraterkanten via Stella Point.

DSC02030
Uhuru Peak kan sees i sola i det fjerne
DSC02041
Stella point til høyre i bildet. Menneskene som kommer opp fra venstre går Whiskey ruta.

Rett etter Stella point måtte vi stoppe for å ta på oss stegjern. Det har visstnok ikke vært så mye snø på toppen på 40 år!

 

DSC02049
Relativt kaldt på toppen

Vi går og vi går. Hvert skritt er tungt, selv med sola oppe. Når jeg kommer opp på den siste høyden og kan se skiltet som markerer toppen tenker jeg at det er nok. Jeg trenger ikke gå helt bort. Dette holder. Men jeg gjør det allikevel. Jeg kunne ikke gi meg så nærme.

DSC02055
Herman med Uhuru Peak i det fjerne

Etter 8,5 time på tur i stummende mørke, gjennom pustebesvær og totalt utenfor komfortsonen har jeg nådd toppen av Afrika. Et mål er nådd. Klokken er 09.00 den 15. juli 2018.

DSC02060
Så heldig jeg er som får dele dette med Herman!
DSC02084
The super-duper team!

Jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så uendelig stolt av Herman og Emilie som har kjempet seg opp hit. Jeg griner en liten skvett av glede og stolthet – og ikke minst utmattelse.

DSC02093
Team KavliBakken på toppen av Afrika
DSC02069
Ann-Kristin er den drevne av oss og den som taklet dette best av alle. Super woman!

Etter en kort pause på toppen skal vi ned igjen. Det vil heldigvis ikke ta like lang tid ned som opp.

 

Herman og jeg er nede kl. 12.15 etter en effektiv nedfart skliene på hælene i grusen vi få timer tidligere hadde mast oss opp.

DSC02115
Sand-sliding er gøy!

Emilie og Ann-Kristin brukte henholdsvis 1 time og 1,5 time lenger ned på grunn av vonde knær og tær.

Vel nede i Kibu Camp fikk vi høre at Tonje og Christian hadde gått videre ned til Horombo camp på 3700. Hvor Tony var visste vi ikke. Null mobildekning i fjellet.

Etter en liten hvil og litt mat (for de som klarte å tvinge seg til å spise), måtte vi gå videre. Vi skulle tilbringe natten i Horombo camp, 9 km unna. For å nå denne campen fulgte vi Coca-Cola/Marangu ruta ned.

DSC02116
Ut på tur, aldri sur – bare litt slitne – og veldig, veldig møkkete
DSC02118
Det ER lettere å gå nedover enn oppover

Turen nedover ble en lang og litt ensformig marsj over en iskald åpen slette kalt The Saddle.

 

Heldigvis var det kun en liten oppoverbakke (her surna vi alle sammen). Resten av turen var flatt eller skrått nedover.

DSC02131
Herman og jeg i et felt med Giant Senecio trær 

Da vi endelig så campen må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.

DSC02135
Teltene våre kan skimtes helt nederst i campen

Vi ble møtt med varme gratulasjoner av Tonje og Christian. Tonje hadde heldigvis blitt bedre så fort de kom seg ned fra høyden. Tony var blitt sendt videre ned og satt alene på lodgen og følte seg ensom og venneløs, men var bortsett fra det, heldigvis bedre og ved relativt godt mot.

Denne natten sov jeg som et barn fra jeg nærmest besvimte i teltet til jeg ble vekket med kaffe dagen etter. Ingen do-turer i løpet av natten. Ingen steiner under liggeunderlaget som plaget meg, ingenting. Bare dyp, rolig og utmattet søvn.

Asanta sana!

…….

Reisen er enda ikke over – for siste kapittelet i denne historien – følg med!

 

Andre innlegg i Kili-serien: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Siste etappe, bursdag og fest

Vi er i gang!

Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.

«Ready to rumble?»

10. juli: Moshi (830 moh) – Nalemuru (1950 moh) – Simba Camp (2600 moh)

Dagens etappe: Ca 4,5 km, 2 timer

Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!

Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’.  Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.

_LOC0497
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert

Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.

kart
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.

 

It takes a village…

Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha.  Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!

DSC01796
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.
_LOC0529
NÅ er vi gang!

Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!

Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.

Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»

Hakuna matata!

11. juli: Simba Camp (2600 moh) – Second Cave Camp (3500 moh)

Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)

Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!

 

DSC04495
Team KavliBakken

Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.

20180711_104234
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!

På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.

Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.

En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.

Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene –  til både lunsj og middag.  Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.

Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.

På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.

Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!

20180711_181908
Mt. Kilimanjaro!

 

Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!

37599840_10160585315480564_5335948024294146048_o
The Dream team!

«So far so good Dream team?»

12. juli: Second Cave Camp (3500 moh) – Kikelewa Cave Camp (3700 moh)

Dagens etappe: 6,3 km (3 timer) + 2 km (1,5 time)

_LOC0683
Utsikten fra teltet i Second Cave camp

Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost

Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.

Men ting endrer seg som sagt underveis.

Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.

Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.

 

Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).

 

Hakuna haraka!

13. juli: Kikelewa Cave Camp (3700 moh) – Mawenzi Tarn Camp (4300 moh)

Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer) 

20180713_071945
Morgenstemning i campen

Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.

Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.

Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.

DSC04759
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri

På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan,  hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.

Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!

Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.

20180713_170524
Campen sett fra oven

Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.

 

DSC04797
Positive før morgendagens etappe

Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…

«The last piece of cake!»

14. juli: Mawenzi Tarn Camp (4300 moh) – Kibo Hut (4700 moh)

Dagens etappe: 9 km (5,5 timer) 

20180714_084348
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.

Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.

20180714_091432

Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.

DSC04844
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag

Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.

_LOC0788
Mawenzi

Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.

Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.

Følg med i neste episode!

…………………………………….

Flere innlegg i Kili-serien: 

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Toppstøt!

Siste etappe, bursdag og fest

Mental detox på hesteryggen

Denne våren har vært litt spesiell for meg. Mye styr med langvarig forkjølelse, lite energi, masse tanker om «hva jeg skal bli når jeg blir stor», problemer med foten og mere til. Heldigvis vet jeg om en ting som alltid fungerer som detox av hodet; Ridetur i Jotunheimen med Fjellrittet!

Dag 1 – Beitostølen – Bygdin (ca 20 km)

Vi startet turen fra beitet på Okshovdstølen der hestene går på beite. Jeg har fått utdelt kaldblods traveren «Balder Rabben» og er som vanlig spent på det første møtet med hesten. Ingen grunn til bekymring. Flott hest med kjennetegn som gjorde at jeg ikke én gang tok feil hest. Sånt gleder en rytter som rir fast en gang i året.
DSC01299
Balder Rabben og jeg
Turen jeg har meldt meg på starter på Beitostølen og går i bjørkeskogen i starten. Resten av turen går hovedsakelig i fjellterreng. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner den velkjente roen senke seg i kroppen. Faktisk skal jeg ikke lenger av gårde enn opp den første bakken før jeg får utsikt mot Jotunheimen, kan trekke inn frisk og varm fjelluft, kjenne lukten av varm lyng og la blikket hvile i horisonten. Ikke en tanke i hodet. Bare stillhet, ro og evighet. Under meg en trygg, varm hest som er så stødig til beins at jeg kan nyte hvert sekund. Dette er livet.
DSC01317
Utsikt mot Bitihorn og Jotunheimen
DSC01332
Under lunsjen er det så varmt at både hester og mennesker søker tilflukt i skyggen
DSC01336
Balder Rabben skuer mot Bygdin og Valdresflya

Vi avslutter dagens ridetur med en frisk galopp på sandstranden ved Bygdin. Her er det full fokus som gjelder! Balder Rabben er ivrig og er ute av startblokkene på et sekund! Etter få meter legger han seg imidlertid fint inn i rekken. Kondisen er ikke helt på topp enda. Litt for tidlig på sesongen for han – hvilket passer meg helt fint. Er ikke i toppform jeg heller. Men gøy har vi det – både Balder Rabben og jeg!

DSC01359
Målet for dagen er Bygdin Fjellhotell. Hotellet fikk nye eiere i fjor og det gjøres nå en stor innsats for å fornye, ommøblere og pusse opp stedet. Det har allerede blitt kjempe fint – og god mat har de også – hvilket passer sultne fjellryttere helt perfekt.
DSC01366
Hestene sluppet på beite ved  Bygdin

Dag 2 – Bygdin – Haugseter Fjellstue (ca. 30 km)

LRG_DSC01286-01
Utsikten fra Bygdin Fjellhotell

Målet denne dagen er Haugseter Fjellstue ved Vinstervann. Vi red i grupper på 3-5 ryttere langs Jotunheimveien (grusvei), forbi Vassklepp og til Haugseter. Her er det fine muligheter for trav og galopp – og det ble det en del av i gruppa mi. Gøy! Suveren gjeng å være på tur med.

Etter lunsj ble det en tur til Urekkollen som ligger opp i fjellene nord for Haugseter (ca 9 km).
DSC01407
På tur opp i fjellet
DSC01426
Happy rytter til fjells
DSC01438
Utsikt over Vinstervann fra toppen av Urekkollen

Dag 3 – Dagstur fra Haugseter Fjellstue til Buhø og tilbake (ca 30 km)

Første halvdel av dagen red vi i grupper langs Jotunheimveien til Buhø. Etter at hestene var godt varmet opp ble det masse trav og galopp for gruppa vår. Hestene var ivrige og rytterne like så. At det var godt med fart og ikke hadde regnet på en stund, ble vi minnet på når vi glemte å glise med lukket munn. Støvskyen fra hesten foran satt seg godt mellom tennene for den som glemte seg!
DSC01466
Vakker utsikt fra Buhø

Ved Buhø ble det servert varm lunsj. Nydelig med viltgryte på en litt forblåst dag. Vi koste oss med småprat, en cowboystrekk og herlig utsikt.

Etter lunsj gikk turen tilbake i terreng og litt på grusvei. En fin og variert dag.
dsc015451
På vei mot Haugseter fra Buhø
Etter en fin dag til hest smaker det godt med noe kaldt og leskende.

Dag 4 – Haugseter – Beitostølen (ca 40 km)

Det er siste dagen på turen og vi rir mot Beitostølen igjen.
DSC01561
Vinstervann
Over Skaget er det flott utsikt over Jotunheimen og jeg nyter hvert sekund.

Etter en rask springmarsj fra lunsjstedet kommer vi ned i bjørkeskogen igjen. Hestene slippes på beite og jeg stavrer meg blid, fornøyd og ganske sår i ridemusklene hjemover.

Jeg sender en stor takk til Balder Rabben, takk til medryttere og en stor takk til Fjellrittet som igjen har gitt meg ro i sjela, støle muskler, flotte naturopplevelser og en god dose eufori. Jeg kommer igjen. Uten tvil!
DSC01385
Takk for følget Balder Rabben!
Heste-hisen fra Heidi
Ps:
Lyst til å lese om flere av mine rideopplevelser med Fjellrittet? Her er listen over blogg-innleggene:

 

Terapi til hest 

P(roo)ositivt! (Villmarkstur)

En herlig vårdag i skogen

Fjellrittet 2009 (reisebrev skrevet i samarbeid med Mari Ranneberg-Nilsen)

Jotunheimen leverte – del 1

Noen ganger lurer jeg veldig på hvor heldig det faktisk går an å være. Det er 1. mai helg og «Opp- og nedtur»-gjengen skal ut på nye eventyr.

Fredag – ankomst dag:

Vi sjekker inn på Jotunheimen Fjellstue fredag rett før middag. De åpnet for sesongen nettopp denne fredagen, men det viste seg at kokken Tobias (som er en stor grunn til at vi kommer tilbake år etter år) begynte på middagen for 4 dager siden. Det ble vi usedvanlig glade for.

IMG_20180510_084939.jpg
Fantastisk god mat! Diskusjonen gikk høylydt om hvilken av rettene som var best. Min favoritt var Kalvetartaren, med det var en tøff konkurranse.

Lørdag: Store Smørstabbtind (2208 moh)

Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.

DSC00471
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!

Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.

DSC00483
Startskuddet har gått

Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.

DSC00486
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!

Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.

Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.

Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!

DSC00492
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!

Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.

31906782_10160284452350564_1891462855098630144_o
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.

Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.

31900463_10160284457955564_3495209390091272192_o
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.

Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.

31543772_10160284454605564_1099108716893962240_o
Tony jobber med å få på seg stegjern

Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.

Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!

31781845_10160284454450564_7206411796440154112_o
På toppen av Store Smøstabbtind

Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.

31880906_10160284451900564_1841000060272246784_o
Man blir bitteliten på en stor bre

Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen. DSC00562Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten  energi blir det lite naturglede.

DSC00571
Nødvendig påfyll pause
DSC03893 (1)
På veg over breen

Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.

DSC00589
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.
31791630_10160284451905564_6428663944361017344_o
Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned dit
31590618_10160284457780564_6792359623207682048_o
Into the white…

Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.

DSC00599
Juhu!
31821572_10160284457850564_5972883037111713792_o
Sliten og fornøyd gjeng!
Store Smørstabbtind 16.43 km - kart
Dagens rundtur

Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!

IMG_20180510_085328
Nam!

Og da sparer jeg siste del av turen vår til neste blogginnlegg slik at du ikke skal gå helt lei. Mer sol, ski og mat i vente!

Hilsen Heidi

Fortsettelse følger i «Jotunheimen leverte – del 2»

DSC03899