Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.
Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.
Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!
Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.
Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.
Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.
Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.
På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.
Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.
For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.
Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.
Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.
En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.
Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.
…………………………
Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
Team KavliBakken 