Denne dagen skal vi gå den lengste turen. Både i kilometer, høydemetere og tid. Det var bare å komme seg tidlig av gårde. Klokken 07.15 møtte vi Samson, guiden som skulle være med oss på turen og få minutter etter var vi klare til avmarsj.

Temperaturen er ca 10 grader, det er vindstille og sola skinner fra skyfri himmel. Så fort sola får litt tid på seg blir det godt og varmt og det tar ikke lang tid før vi må ha teknisk hvil og skrelle av flere lag med klær.

Det går jevnt og trutt oppover. Stien følger åssidene og vi går etterhvert langs en egg hvor fjellsidene velter ned på hver side av stien som grønne, myke tepper.

Rundt oss strutter åsene irrgrønt og vi kan tydelig se skillet i fjellsiden mellom svidd og uberørt mark. Det er besynderlig å se de nesten linjalrette skillene der gresset har vært brent og der flammene ikke har tatt tak. Det irrgrønne står i sterk kontrast til den svartbrente bakken og de siste dagers regnvær har også gitt en boost til ny vekst.

Vi går trutt og jevnt oppover.

Litt stressende er det at vår lokale guide Samson og Andreas går og snakket om at vi ikke kommer til å rekke toppen i tide. Vi må være på toppen før klokken ett, ellers kommer det berømte mørket å tar oss på vei ned. Igjen er det tiden for solnedgang som styrer dagen. Men når jeg spør dem direkte om det går for sakte, rister de på hodet og sier at neida, det går foreløpig bra. Forvirrende.

Ved Orange Peel har vi en pause. Her får vi følge av et par italienere som var usikre på veien. De velger å gå resten av turen midt i blant oss. Uten å snakke med oss. Underlig oppførsel, men de følte vel behovet for samholdet i en flokk. Og vi er unektelig en god flokk å gå sammen med.

Da vi nærmer oss Cathedral Peak Basecamp ser vi en stor flokk bavianer i åssiden ved siden av oss. De bykser lekende lett etter hverandre i det ulente terrenget.

Den som hadde vært bavian. Den siste kneiken opp mot Cathedral Peak Basecamp er seig.

Ved ankomst basecamp er det tid for en velfortjent pust i bakken og rådslaging.

Herfra ser veggen opp til toppen av Cathedral Peak uinntagelig ut! Den kneiser seg loddrett opp og de våte svabergene glinser vått etter snøen som lå der for bare for noen timer siden.

Det blir splittelser i laget. Noen er godt fornøyde med å ha kommet seg til basecamp og bestemmer seg for å ta lunsjen der mens de nyter den formidable utsikten.

En liten gruppe bestemmer seg for å forsøke seg på toppen. Vi får beskjed om at det er alle eller ingen oppover. Vil en snu betyr det alle alle snur. Jeg er skeptisk, men min redsel for å gå glipp av noe er større enn frykten for fjellsiden, så jeg blir med.

Vi trasker oppover med Samson i spissen. Det tar ikke lang tid før vi kommer til partier som setter motet mitt på prøve.

Underveis angrer jeg på at jeg ble med. Noe så veldig.

Det er bratt, det er dårlig med sikring og det er langt, langt ned til der jeg mest sannsynlig ville stoppet å rulle, skulle jeg finne på å ramle utfor.

Men jeg skal jo ikke ødelegge for tøffingene jeg er sammen med og biter tennene sammen mens jeg sender en siste hilsen til ektemannen, bare sånn for sikkerhets skyld.

Klyvingen det ble reklamert med er der, men vi får også klatring grad fire. Personlig kunne jeg nok tenkt meg litt mer sikring der jeg klorer meg fast etter fingerneglene til smale lister i fjellveggen.

Etter et par partier hvor Samson hang opp et tau vi kunne bruke å klatre opp etter sier han «no more rope now». Jeg spør om det betyr at vi er over det værste. Han mumler bare noe uforstående og ser fort bort. Jeg velger å tolke det som ett nei. En kort stund etterpå hører jeg Lines saftige nordnorske ed når hun ser stigen fra «1940» som skal få oss opp neste kneik.

Jeg tenker at dersom jeg smiler intenst vil jeg lure hode mitt til å tro at jeg har det helt fint. Kanskje hjelper det litt. Etter forseringen av stigen er vi faktisk nesten over det verste. En pust i bakken og litt nervøs tissing, med den flotteste utsikten jeg har hatt i et slikt ærend, gjør oss klare for toppstøtet.

Få meter fra toppen står Samson og passer på at vi ikke ramler utfor på baksiden. Hilde Marie, som alltid passer på meg, har vært grei å advart meg om at det går rett ned der han står, så jeg er forberedt og lar være å titte over kanten.

Vi kommer imidlertid til topps og jeg forsøker å ikke tenke på at vi skal ned igjen, men prøver å nyte, om enn noe skjelvende at jeg lever. Her og nå. Jeg er lettet, frynsete, glad, stolt og litt engstelig. Alt på en gang.

Jeg er på toppen av Cathedral Peak, 3004 moh, i Drakensbergfjellene, i Sør-Afrika. Det er ikke mange jeg kjenner som har vært her. Kun fire ufattelig spreke og tøffe damer faktisk. Og et par guider, men de teller ikke. Dette er Samsons 261 gang på toppen.

Her må jeg komme med en ekstra kudos til Team bekymret som har kommet seg til toppen med begge sine medlemmer. Og ingen av dem ga uttrykk for å være særlig bekymret underveis. Det står det respekt av! Jeg vurderer å søke om opptak i teamet.

Når skjelvingen i beina og underleppa gir seg litt må det tas bilder. Naturligvis.

Etter en kort rast er det ingen utvei. Vi må ned igjen. Utrolig nok er det ikke like skummelt på vei ned som opp. Det er godt mulig jeg har blitt litt nummen.

Anita proklamerer at hun for alltid er kurert for alt som heter høydeskrekk. Jeg er litt mer usikker, men det går bra! Vi passer på hverandre og selv om ikke alle hindringer ble forsert like elegant, kom vi oss ned.

Vel ned begynner vi den lange vandringen tilbake til hotellet.

I løpet av den 10 timer og 45 minutter lange turen forserte vi 1600 høydemetere og gikk 21 kilometer.

Sjelden har jeg vel fortjent en sundowner som denne dagen! At GT’n i tillegg kostet ca 25 kroner gjorde jo heller ingenting.

På kvelden ble det fest igjen og betjeningen på hotellet var mildt sjokkerte over at vi alle orket å danse etter å ha vært så mange timer på tur. Jeg sier bare – rå damer er best både på tur og til fest!

---

---