Stikkordarkiv: aktivejenter

Hardangervidda og Aurlandsdalen

Beretningen om en nydelig tur i vakre høstfarger fra Finse til Flåm via Geiterygghytta og Østerbø.

Vår tur startet med Bergensbanen fra Asker en grytidlig morgen i september. Turen med toget var en opplevelse i seg selv. Vi suste miljøvennlig avgårde gjennom vakker natur mens latteren runget i kupeen. Andre togreisende ble omplassert til andre vogner for å få fred. Vi levde godt med det.

Vibeke gleder seg over vakker natur – og er fremdeles bare på toget

Finse til Geiterygghytta

På Finse gikk vi av toget og tok en snartur innom nyoppussede Hotel Finse 1222. Litt for å se, mest for toalettfasilitetene. Hotellet har blitt betydelig oppgradert siden sist jeg var innom en gang på tidlig 2000-tallet. Men vi var ikke der for å se på hoteller. Vi skulle ut og vandre!

Den første etappen fra Finse til Geiterygghytta er drøye 16,5 km lang og går i høyfjellet. Turen estimeres 1 km kortere dersom man ikke tar svippturen opp på Sankt Pål (1695 moh). Det gjorde vi (vises som en liten utstikker på kartet under). Fra toppen av Sankt Pål har man utsikt til Hardangerjøkulen, Skarvheimen og Jotunheimen – på klare dager.

Vi var 13 flotte damer i vår beste alder som la ut på denne turen sammen. Marianne fra Turbobla Adventure, vår stødige og muntre guide, ledet oss trygt fra start til mål. Det var bare å dilte med. Herlig!

Ruta går i lett høyfjellsterreng på godt merkede stier. Høstfargene har begynt å vise seg og kler de sprudlende, fargerike damene som lekende lett tar seg frem i terrenget.

Godt tilrettelagte stier

Været var skiftende og ga oss alt fra sol til lett regn, men kaldt var det ikke. Heldigvis fikk vi sol når matpakken ble inntatt. Våte brødskiver er ikke godt.

På vei mot Geitrygghytta konkurrerer regnbuen med damene om å være mest fargerik. Jeg mener det ble uavgjort.

Dobbel regnbue

Geiterygghytta var målet for fredagens tur. Etter ankomst ble det tid til både lauging av kropper og litt forfriskninger i solveggen, før en nydelig 3-retters middag ble servert.

Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte

Det siste som ble avtalt kvelden før var at det skulle morgenbades klokken 08.00 neste dag. Vi var flere som angret den avgjørelsen da dagen opprant med tykk tåke og 3 grader i lufta. Men, utrolig nok – badet ble gjennomført!

Noen svømte mer rundt enn andre. Kudos til Ann-Cathrin for den minst hyperventilerende pustingen!
Håndkleinnpakkede småfrøkner piler tilbake til varmen i hytta

Etter frokost var det klart for tur! Denne dagen skulle vi gå til Aurlandsdalen turisthytte som ligger ved Østerbø. Vi hadde ca 22 km med vandring foran oss og alle gledet seg til å komme igang.

God stemning til tross for at det føltes som 0-grader
Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte via Steinbergdalshytta

Når morgentåken forsvant ble været helt perfekt. Ikke vind og passe varmt. Det var bare å gå og nyte.

Blid gjeng!

Første delen av dagen gikk i et forrykende tempo. Var vi i ferd med å gå oss i form, eller var det det kalde morgenbadet som hadde skylden? Eller kanskje pesingen fra ungdomsgjengene som gjerne ville forbi? Uansett – det gikk radig. En stund. Vi justerte oss ned utover dagen. Ingenting å stresse med, bare middagen å rekke (og helst en dusj). Vi hadde dagen foran oss.

Sånn ca halveis på etappen kommer man til Steinbergdalshytta. Her serveres det blant annet nystekte vafler. Vi var ikke vonde å be! Viktig å støtte lokalt næringsliv – etter medbrakt lunsj selvfølgelig. Sola skinte og livet smilte til heldige damer.

Steinbergdalshytta

Etter lunsj og vaffel vandret vi videre mens praten gikk livlig. Kilometer i beina legger ingen demper på humør og vandrerglede for denne gjengen! Når det begynte å røyne på for noen, brøt andre ut i kraftfull sang som løftet gjengen fremover. Tror ideen om et kor kan ha blitt født på turen.

Etter rasten på Steinbergdalshytta gikk turen videre i et spennende og variert landskap.

Stien buktet seg på stier høyt oppe i fjellsiden og foran oss hadde vi panoramautsikt over dalen og fjellene rundt.

Tid til en liten hvil i vakre omgivelser. Ann-Kristin og Vibeke nyter livet.
Blide turvenninner
Høst i fjellet

Det er noe med det å vandre sånn i fjellet; I høstfarger. I lystig lag. I stillhet. I gode samtaler. I sol og frisk, klar luft. Sammen, men allikevel alene. Det gjør noe med meg. Det gir ro, energi og lave skuldre. Det gir mersmak. Jeg går der og tenker at jeg er heldig som skal gå tur enda en dag. Men først noe kaldt å drikke, beina høyt og litt middag.

Fremme etter 8 timer og 15 minutter på tur

Østerbø til Vassbygdi gjennom Aurlandsdalen

Søndag gikk vi fra Aurlandsdalen turisthytte til Vassbygdi gjennom den mest dramatiske delene av Aurlandsdalen. Denne delen av turen er på ca 19 km.

Turen begynner relativt stillferdig, men går gjennom variert, villt og vakkert terreng. Her er det spennende historier bak hvert stedsnavn og hver lille plass vi går forbi. Aurlandsdalen har noe for alle om du så er historieinteressert, botaniker eller bare en glad vandrer.

Etter noen kilometer må man velge om man vil gå den høyereliggende stien via Bjørnstigen eller fortsette nede i dalen langs elva. Vi valgte det siste.

Veivalg å ta. Vi fortsatte rett frem.

Høsten har virkelig kommet og naturen formelig gnistret i gull, gult og orange.

Det er lite vann i elva når vi tar turen, men man ser tydelig hvordan vann gjennom tusenvis av år har herjet med naturen i denne dalen. Vi går langs juv, stryk og stupbratte fjellsider og jeg tenker at jeg må tilbake hit når snøsmeltingen er på sitt kraftigste. Det er nok en spektakulær opplevelse!

Nedover i dalen kommer vi til Vetlahelvete, den største jettegryten i Aurlandsdalen. En tur innom her er obligatorisk.

Vi spiser nistematen ved Vetlahelvete før vi går videre nedover dalen. Rundt hver sving venter en ny naturopplevelse når dalen viser seg fra en ny side.

Vi sniker oss under fjellhammeren sprengt ut for enklere ferdsel
På den gamle kløvstien er det også laget broer

Sinjarheim er en av de mange gamle gårdene og husmanssplassene vi går fordi nedover dalen. Vi ser gården på lang avstand der den klamrer seg til fjellsiden.

På vei mot Sinjarheim som så vidt kan skimtes skrått opp mot venstre over den lilla sekken

Det virker helt umulig å ha drevet med gårdsdrift i dette terrenget, men det gjorde de altså til så sent som i 1922.

På veien til Sinjarheim inntar Anita hulderpositur mens andre har hjerte i halsen
eller tar selfies

Tunet på Sinjarheim har hatt bosetning siden lenge før svartedauen og seterdrift helt frem til 1960-tallet. Det må ha vært et svare strev!

Vi derimot strever ikke. Damene spretter medbrakte bobler mens latteren runger mellom dalsidene. Livet er godt.

Likør-tempo

Etter en lang rast med inntak av både bobler og likør gikk tempoet noe ned. Det var bratte stier i ur som skulle forseres og få av oss ønsket å velte utfor kanten noe sted. Guide Marianne justerte til «likør-tempo» til alle igjen hadde hode og bein på plass.

Den siste gården vi kom til før Vassbygdi var fjellgården Almen som ligger godt beskyttet under en stor stein. Det sies at folkene som bodde her alltid snakket veldig høyt fordi de var vant til å måtte overdøve støyen fra elva som buldret forbi. Nå var elven nærmest for bekk å regne, så vi kunne snakke helt normalt.

Gården Almen

Siste del av turen gikk på fine stier som ble bredere og bredere jo nærmere vi kom Vassbygdi. Vandredelen av turen var nå over, men det var mer i vente.

I Vassbygdi ble vi hentet med buss og kjørt til 29/2 Aurland – en perle av et boutique hotell!

Her storkoste vi oss med fancy drinker, nydelig middag og helt fantastiske senger i sjarmerende rom. For en fabelaktig siste natt på reisen vår!

Stegastein, Aurland og Flåmsbanen

Etter en god natt og flott frokost ble vi kjørt til Stegastein. Her er det panoramautsikt over fjellene og den flotte Aurlandsfjorden. Turen gikk så videre innom Aurland før vi endte opp i Flåm. Flåmsbanen tok oss på den nest siste etappen frem til Myrdal stasjon før vi hoppet på Bergensbanen hjem igjen.

En helt herlig fantastisk tur er over, men jeg er sikker på at det blir flere – så det er bare å glede seg!

Hele gjengen på utsiktspunktet ved Stegastein. Foto: Turbobla Adventure

Tusen takk for en flott tur til denne herlige gjengen med damer!

Surf’s up!

Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!

Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!

Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.

Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.

Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.

Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.

Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.

Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.

Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.

Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!

Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!

Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.

Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.

Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.

Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!

En stor takk sendes Turbobla Adventure for supert opplegg!

Relaterte innlegg:

Ridetur i storslått lofotnatur

På vakre Gimsøya i Lofoten ligger Hov Gård. Her kan man ri på flotte islandshester. Det skal venninnegjengen få prøve seg på i dagens aktivitet. De vet det bare ikke enda.

Dagen gryr og jentene får beskjed om å kle seg i ledig turtøy. I bilen på vei til Gimsøya går diskusjonen livlig, men det er først når vi står på tunet til Hov Gård de får vite det; vi skal ri på islandshester!

Noen gleder seg vilt, noen gruer seg vilt og noen er litt midt i mellom. Kanskje greit vi ikke informerte om programmet for flere uker siden.

De som gleder seg vilt:

Som guider har vi med oss sjefen selv – Frode – i tillegg til Lucy som er stallmester på gården. Vi er med andre ord i de beste hender. Eventyret kan begynne!

Rideturen startet på stallen på Hov, før vi red innom den kjente golfbanen Lofoten Links og mot midten av øya hvor vi finner Gimsøymyrene naturreservat og Storraet.

Turen gikk i vakre omgivelser mens Frode pekte og fortalte om naturen vi red igjennom og historien på stedet.

Storraet ligger ved den gamle sjølinja midt på øya som dateterer seg ca 2000 år tilbake i tid hvor det også fantes bosettinger i jernalderen. Vi stoppet ved et gammelt tunanlegg med rester etter 6 hus, dateringene herfra spenner over perioden 195 f. Kr. til 680 e Kr. Artig å tenke på at vikinger har ridd før oss over disse myrene.

Vi red videre med havørna jaktene over oss og ivrige hester under oss. For en hestejente er dette drømmen!

Blide damer!

Etter en stund ble det klart at deler av gruppa (de som gledet seg vilt til turen) gjerne ville ha litt mer fart. Vi ville blant annet sjekke om vi kunne få hestene til å tølte. Som sagt så gjort. Lucy forbarmet seg over de fartsglade damene og leverte varene. Men først var det lunsj til to- og firbeinte.

Hester og folk i skjønn forening.

Etter lunsjen delte gruppen seg i to. De som ville ta det pent og rolig red med Frode tilbake til Hov gård og de som ville ha litt fart og spenning ble med Lucy til den flotte Vinjestranda.

God stemning i «team fart og spenning»!

Det ble mange turer frem og tilbake på stranden. Utrolig morsomt!

Etter fartsleken på stranden ble det fart i terrenget tilbake samme vei vi kom.

Og jammen så vi ikke en rev også! (sånn ca 1/3 inn fra venstre i bildet under)

Å ri var en opplevelse som pushet grensene til noen i gruppa betydelig mer enn andre, men de bestod prøven med glans! Igjen var det null syting, ingen som trakk seg og til slutt – bare store smil. Det kaller jeg en seier.

Blide damer takker for seg!

Relaterte innlegg:

I kajakk fra Ballstad

Tidligere på dagen brukte vi beina, nå skulle armer og overkroppen vise hva den var god for. Kajakkpadling stod på programmet.

Vi var så heldige at vi skulle få padle fra Hattvika Lodge i Ballstad. Kristian som eier og driver stedet hjalp oss på med tørrdrakter. Noen fikk ekstraservice og stod rett opp og ned mens Kristian tok rollen som påklederske.

Neste punkt på programmet var en god instruksjon fra vår guide for kvelden, Jonas. «Dette er en kajakk. Du sitter oppe i dette hullet, ikke sånn jeg nå sitter.» Alle fikk med seg beskjeden.

Så langt veldig trygt og fint for alle involverte.

En etter en ble vi sluppet på vannet.

Det var veldig lite vind, knapt et vindpust, flatt vann, godt og varmt og sola skinte nok en gang fra skyfri himmel. Jeg tør påstå at slike forhold ikke er hverdagskost på disse kanter. Etter planen skulle vi padlet i 15-tiden. Da var det meldt relativt mye vind og Kristian foreslo at vi utsatte turen et par timer for å få mer optimale padleforhold. Godt forslag! Kristian er vår venn for alltid.

Turleder Bakken padler, gliser, tar bilder, padler litt mer, gliser enda mer og stikker fjeset mot den nordnorske sola mens hun tenker at livet er ganske så fantastisk.

Vi padlet i trygt og fint farvann rundt Ballstadøy forbi Kjeøya og videre inn i sundet mellom Kjeøya og Kjerkholmen. Deretter satte vi kursen forbi den lille holmen ved navn Klubben før vi gikk i relativt åpent vann tilbake mot utgangspunktet.

Denne dagen kunne vi nok ha satt rett til havs og hatt det helt himmelsk.

Ruten vi padlet:

Jonas tilbød oss en lenger tur inn i sommerkvelden, men denne gjengen begynte å bli mette på opplevelser og sultne på fiskesuppe, så etter 2 timer i kajakken var vi alle fornøyde.

Spesielt disse to turlederne var veldig, veldig fornøyde med turen som ble akkurat som bestilt.

Igjen takk til Turbobla Adventure for forslag til tur og organisering!

Relaterte innlegg:

Skulle du ønske å abonnere på bloggen:

Topptur opp Festvågtind

Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.

Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.

Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.

En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.

Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.

Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.

Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.

Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.

Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:

Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.

Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.

Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.

Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.

Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.

Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:

Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.

Relaterte innlegg:

For blogginnlegg rett i innboksen:

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi ankom Kilimanjaro Airport 24 timer etter at vi startet turen hjemme i Asker. Reisen er drøy og ble ikke kortere av at vi stadig havnet bakerst i diverse køer for visum og registrering. Ikke fordi vi ble plassert der, men fordi vi manglet penner. Mitt første tips blir å alltid ha med seg et utvalg kulepenner! Det er ikke lett å oppdrive en penn når man trenger den, og 1 penn på deling i en gruppe på 7 tar også tid.

Turen fra flyplassen til Weru Weru River Lodge hvor vi skulle bo de første 2 nettene tok en times tid.

Det var godt å endelig komme frem og kunne legge fra seg bagger og sekker og starte medisineringen mot Malaria mygg, samt slappe av og rusle rundt på Lodgen.

 

 

 

 

 

Dagen etter ankomst ble vi møtt av sjefsguiden vår Donovan. Vi reiste med Topp Afrika, og Donovan er tilknyttet det lokale selskapet Top Experience.

_LOC0196
Donovan går igjennom Rongai-ruten opp Kilimanjaro

Donovan gikk igjennom ruten opp Kilimanjaro (heretter kalt Kili) med oss, svarte på ca 100 spørsmål og var tålmodigheten selv. Spenningen stiger!

Etter en tur innom Moshi for å ta ut litt mer penger, søke om noen flere tillatelser og en ørliten sightseeing, tok vi turen til Hillborn organic coffee – en kaffeplantasje drevet av kaffebonden Oscar. Utrolig interessant å lære om den møysommelige prosessen det er å lage organisk kaffe. Jeg har fått ny respekt for den tidkrevende prosessen, menneskene som jobber med dette og også fått forståelsen av at  såkalt «fairtrade» ikke nødvendigvis er så fair for de som dyrker kaffen. Jeg bare håper det ikke er så ille som det vi fikk fortalt…

Prosessen for å komme frem til ferdig kaffe er lang og tidkrevende og jeg må innrømme at jeg nok ikke fikk med meg alle fasene en liten bønne skal igjennom, men vi fikk delta på «skille skalle fra bønnen etter at den er tørket-prosessen». Det ble klappet og sunget og rytmen gjorde jobben til en lek.

Denne kaffen skal kokes. Prosessen ligner veldig på vår kokekaffe, bortsett fra at vi kanskje trekker den litt vel lenge. Her er trinnene:

  1. Kok opp vann
  2. Sleng oppi en sleiv med kaffe
  3. Rør litt lett rundt og la det koke ett minutts tid
  4. Hell kaffen gjennom en sil
  5. Server!

 

_LOC0346
Vi var alle enige om at dette var virkelig god kaffe!

Neste punkt på programmet var en vandretur til et vakkert fossefall. Fin oppvarming til dagene som skulle komme – og ikke minst fikk flere av oss en frisk dusj – det skulle bli lenge til neste mulighet.

 

 

_LOC0457

Tilbake hos Oscar ble det smaking av banan øl og noen dristet seg også til en bit geite-lever. Denne noen angret i flere dager etterpå.

_LOC0466
Smalahove ala Tanzania

Det ble også anledning til å prøve litt balansekunst.

_LOC0461
Herman hadde fordel av å være så høy at han buttet i taket

_LOC0464
Tonje var et naturtalent!

Tilbake på Lodgen senket nattemørket seg og vi begynte alle å kjenne på sommerfugler i magen og en gryende spenning. Neste dag er det alvor. Da skal vi endelig ta beina fatt mot toppen av Afrika!

DSC01767
Weru Weru River Lodge

 

 

Mental detox på hesteryggen

Denne våren har vært litt spesiell for meg. Mye styr med langvarig forkjølelse, lite energi, masse tanker om «hva jeg skal bli når jeg blir stor», problemer med foten og mere til. Heldigvis vet jeg om en ting som alltid fungerer som detox av hodet; Ridetur i Jotunheimen med Fjellrittet!

Dag 1 – Beitostølen – Bygdin (ca 20 km)

Vi startet turen fra beitet på Okshovdstølen der hestene går på beite. Jeg har fått utdelt kaldblods traveren «Balder Rabben» og er som vanlig spent på det første møtet med hesten. Ingen grunn til bekymring. Flott hest med kjennetegn som gjorde at jeg ikke én gang tok feil hest. Sånt gleder en rytter som rir fast en gang i året.

DSC01299
Balder Rabben og jeg

Turen jeg har meldt meg på starter på Beitostølen og går i bjørkeskogen i starten. Resten av turen går hovedsakelig i fjellterreng. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner den velkjente roen senke seg i kroppen. Faktisk skal jeg ikke lenger av gårde enn opp den første bakken før jeg får utsikt mot Jotunheimen, kan trekke inn frisk og varm fjelluft, kjenne lukten av varm lyng og la blikket hvile i horisonten. Ikke en tanke i hodet. Bare stillhet, ro og evighet. Under meg en trygg, varm hest som er så stødig til beins at jeg kan nyte hvert sekund. Dette er livet.

DSC01317
Utsikt mot Bitihorn og Jotunheimen

DSC01332
Under lunsjen er det så varmt at både hester og mennesker søker tilflukt i skyggen

DSC01336
Balder Rabben skuer mot Bygdin og Valdresflya

Vi avslutter dagens ridetur med en frisk galopp på sandstranden ved Bygdin. Her er det full fokus som gjelder! Balder Rabben er ivrig og er ute av startblokkene på et sekund! Etter få meter legger han seg imidlertid fint inn i rekken. Kondisen er ikke helt på topp enda. Litt for tidlig på sesongen for han – hvilket passer meg helt fint. Er ikke i toppform jeg heller. Men gøy har vi det – både Balder Rabben og jeg!

DSC01359
Målet for dagen er Bygdin Fjellhotell. Hotellet fikk nye eiere i fjor og det gjøres nå en stor innsats for å fornye, ommøblere og pusse opp stedet. Det har allerede blitt kjempe fint – og god mat har de også – hvilket passer sultne fjellryttere helt perfekt.

DSC01366
Hestene sluppet på beite ved  Bygdin

Dag 2 – Bygdin – Haugseter Fjellstue (ca. 30 km)

LRG_DSC01286-01
Utsikten fra Bygdin Fjellhotell

Målet denne dagen er Haugseter Fjellstue ved Vinstervann. Vi red i grupper på 3-5 ryttere langs Jotunheimveien (grusvei), forbi Vassklepp og til Haugseter. Her er det fine muligheter for trav og galopp – og det ble det en del av i gruppa mi. Gøy! Suveren gjeng å være på tur med.

Etter lunsj ble det en tur til Urekkollen som ligger opp i fjellene nord for Haugseter (ca 9 km).

DSC01407
På tur opp i fjellet

DSC01426
Happy rytter til fjells

DSC01438
Utsikt over Vinstervann fra toppen av Urekkollen

Dag 3 – Dagstur fra Haugseter Fjellstue til Buhø og tilbake (ca 30 km)

Første halvdel av dagen red vi i grupper langs Jotunheimveien til Buhø. Etter at hestene var godt varmet opp ble det masse trav og galopp for gruppa vår. Hestene var ivrige og rytterne like så. At det var godt med fart og ikke hadde regnet på en stund, ble vi minnet på når vi glemte å glise med lukket munn. Støvskyen fra hesten foran satt seg godt mellom tennene for den som glemte seg!

DSC01466
Vakker utsikt fra Buhø

Ved Buhø ble det servert varm lunsj. Nydelig med viltgryte på en litt forblåst dag. Vi koste oss med småprat, en cowboystrekk og herlig utsikt.

Etter lunsj gikk turen tilbake i terreng og litt på grusvei. En fin og variert dag.

dsc015451
På vei mot Haugseter fra Buhø

Etter en fin dag til hest smaker det godt med noe kaldt og leskende.

Dag 4 – Haugseter – Beitostølen (ca 40 km)

Det er siste dagen på turen og vi rir mot Beitostølen igjen.

DSC01561
Vinstervann

Over Skaget er det flott utsikt over Jotunheimen og jeg nyter hvert sekund.

Etter en rask springmarsj fra lunsjstedet kommer vi ned i bjørkeskogen igjen. Hestene slippes på beite og jeg stavrer meg blid, fornøyd og ganske sår i ridemusklene hjemover.

Jeg sender en stor takk til Balder Rabben, takk til medryttere og en stor takk til Fjellrittet som igjen har gitt meg ro i sjela, støle muskler, flotte naturopplevelser og en god dose eufori. Jeg kommer igjen. Uten tvil!

DSC01385
Takk for følget Balder Rabben!

Heste-hisen fra Heidi
Ps:
Lyst til å lese om flere av mine rideopplevelser med Fjellrittet? Her er listen over blogg-innleggene:

 

Terapi til hest 

P(roo)ositivt! (Villmarkstur)

En herlig vårdag i skogen

Fjellrittet 2009 (reisebrev skrevet i samarbeid med Mari Ranneberg-Nilsen)

Gaustatoppen fra alle kanter

Team KavliBakken driver intens trening til Kili-turen, som denne helgen kun var 2 uker unna. Støvler og fjellsko skal gåes inn, spesialsåler skal testes, det skal trenes på å drikke jevnt og trutt og høydemetere skal forseres i et passe tempo. Kort oppsummert; det er bra noen løper fra seg før turen opp Kili, for dette tempoet blir for heftig i 5000 meters høyde!

Dag 1: Rjukan – Gaustatoppen – parkeringen ved Gaustabanen

Vi valgte å ta den lange veien til topps første dag. Vel 1600 høydemetere skulle forseres og den første bakken møtte oss «midt i fleisen» etter ca. 100 meters gange. Etter det bar det jevnt oppover i noen kilometer.

dsc01231
Turen gikk fra pkt 2 via turisthytta på toppen og videre ned til parkeringen ved Gaustabanen

dsc01173
I skogen gikk det jevnt og trutt gikk oppover

dsc2025
Det står 5 minutter på skiltet. Gutta syntes det ble litt vel pinglete, så sittingen ble kun gjennomført til bildet var tatt.

dsc01176
Forrige helg gikk løpet «Viking Challenge» akkurat her og vi fant rester etter merkingen. Skiltet sier: «Første kneika over – nå er det bare 8 km og 924 høydemetere igjen med moro.»

Etter den første kneika var det tid til en rastepause og terrenget flatet fint ut. Deilig å bruke litt andre muskler enn «gå rett opp musklene» en liten stund. De skulle få kjørt seg mer senere på turen.

screenshot_20180623-210651_snapchat1
Rastepause

Jeg har pådratt meg «Mortons nevrom» i den ene foten og har fått spesialsåler som forhåpentligvis skal avlaste nerven som ligger i klem mellom noen knokler i foten. Det fungerte ikke så bra med de lette fjellskoene mine. Foten verket, tærne dovnet bort og til alt overmål fikk jeg også noen seriøse vannblemmer på hælene. Spesialsåler måtte vike for vanlige,  compeed måtte på og livet ble litt lettere å bære. Her må det andre løsninger til, men hva som må gjøres vet jeg enda ikke. Vel, det meste går over til slutt. Junior måtte også plastres i nye sko. Godt å få sjekket ut dette nå.

20180623_132510
Compeedpause

 

 

Ferden gikk videre i steinur mot toppen. Litt ulent å gå til tider, men utsikten var det så absolutt ingenting i veien med.

 

Vel oppe ble det vafler i belønning til hele gjengen. Det er luksusen med å bestige Gaustatoppen. Servering på toppen er det ikke ofte vi opplever.

20180623_155610
Vaffel-gutten ❤

Etter en liten rast gikk vi turen ned til parkeringen ved Gaustabanen.

dsc2071
Vi koser oss på tur sammen!

Ved parkeringen oppdaget vi at det var 2 timer til neste buss kunne ta oss ned til Rjukan og bilen. Kjedelig. Løsningen ble å ringe en taxi…

20180623_172810Mens vi venter på transporten sørger Herman for å vinne konkurransen om ha minst vann igjen ved turens slutt.

Garmin snapshot
Turen oppsummert.  Vi hadde 2 pauser på 20 og 25 minutter

Natten ble tilbrakt i en leilighet på Gaustablikk hotell. Vi spiste middag på hotellet. Noe som ikke anbefales. Frokosten var imidlertid relativt god.

20180623_222626

Dag 2: Parkeringen ved Gaustabanen – Gaustatoppen (den virkelige toppen) – og banen ned

Nok en strålende dag værmessig og vi langer i vei. Noen mer enn andre. Jeg danner den litt trege baktroppen, men trøster med meg at dette er riktig Kili-tempo. Sakte, sakte, sakte mot toppen går ferden.

Etter kun 1 time og 15 minutter er vi oppe har vi ikke fortjent vafler, men vi tar denne dagen turen ut til den virkelige toppen. Ganske krevende klyving til tider, men det er jo bare gøy!

dsc012611
Noen har evnen til å chille max hvor det skulle være

dsc01270
Artig Halo-effekt rundt sola denne dagen

20180624_104854
Jeg er svett, gutta er opptatt av å oppdatere diverse sosiale medier.

Tilbake ved turisthytta ble det en rast og fortæring av medbrakt mat.

dsc04229
Vi sitter litt langt fra hverandre, men er gode venner altså

dsc01278
Nasjonalromantikk

Ned igjen velger vi banen for å spare tær for stuking og knærne for støt. Ellers så gadd vi bare ikke å gå. Artig for unga og ha tatt banen en gang også da. Imponerende anlegg.

20180624_113255
Noen ble litt «gangsta» av å ta banen

Garmin snapshot dag 2 Gaustatoppen
Turen oppsummert

De neste par ukene skal vi alle drive med ulike aktiviteter, og så skal det pakkes til Kili-turen. Gjett om vi er spente!

dsc012491
Hilsen Team KavliBakken

Jotunheimen leverte – del 2

Søndag: Nesten opp på Stetinden

Søndagen opprant og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.

Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.

Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.

DSC00627
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi

Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.

DSC00629
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.

Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.

31784644_10160284456835564_6034007315156303872_o
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.

Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.

31631970_10160284453265564_5073476572766273536_o
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig

31766445_10160284454620564_7783998955456561152_o
Snøen glitrer i lufta

Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.

DSC03977
Med Storebjørn som bakteppe

Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. DSC00676Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det.  Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 31793422_10160284457615564_8869796894390353920_oSett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!31841954_10160284458535564_3423226116167434240_o Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.

DSC00701
ALLE var strålende fornøyde!

Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.

31790937_10160284458615564_9166979133438164992_o.jpg
After-ski

Etter litt skryting, en kortreist øl og/eller et ikke så kortreist glass vin var det igjen klart for middag. Nok en himmelsk opplevelse!

Mandag: Delvis opp Store Ringstind og helt til topps på Steindalsnosi

Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en lang helg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.

31602871_10160284458795564_916399300588601344_o
Vi gjør oss klare til dagens tur

Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.

DSC00725
Fint driv fra start

Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot -10 om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi  kom, dess kaldere og mer trekkfult ble det. DSC00730 Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.

31880682_10160284457250564_429261889378189312_o
Alternativ 1 ser du innerst i brefallet

31791783_10160284457745564_7076853360632004608_o
Alternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.

Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø.  Dette ble for ekstremt for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.

Steindalsnosi (2025 moh)

Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med. 31793543_10160284455745564_887920819852804096_oMan kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!

Steindalsnosi
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.

31776090_10160284455665564_2927470256077144064_o
Sånn skal det være! Sol og store smil

Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!

DSC00745
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!

På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.

31902089_10160284454050564_1354265255001194496_o
Stivt smil

31880905_10160284456345564_3373300484310827008_o
Klare!

Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.

DSC00761(1)
Her var det fint!

Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.

DSC00768(1)
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!

Gutta var strålende fornøyde!

DSC00769
Gøy! Fristet med en ny tur opp!

Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.

Siste middagen på Jotunheimen Fjellstue for denne gang.

 

Går alt som planlagt blir det en gjenvisitt til høsten – og ny tur neste mai. Tradisjoner som dette er det verdt å ta vare på.

Lykkelig hilsen fra Heidi

DSC00783.jpg

 

Fikk du ikke med deg Del 1 av denne historien? Snarveien dit finner du her; Jotunheimen leverte – del 1