Stikkordarkiv: aktivejenter

Farvel til Drakensbergfjellene og heisann Durban!

Etter en nydelig, lang og lat morgen skulle vi ta farvel med Cathedral Peak hotel og vende nesen mot storbyen Durban.

Fjellene ligger der og lokker i sol med et bakteppe av knallblå himmel

Vi tok en liten runde på området før avreise. Hilde Marie hadde en vill dragning mot fjellene og skulle aller helst bare blitt hvor vi var og gått flere turer. Jeg ville ikke vært vanskelig å overtale.

Hilde i fint driv. Jeg var litt redd hun skulle ta første sti til fjells, men fikk hanket henne inn igjen.
Jeg fikk kjøpt meg en fjong solhatt og et lekkert armbånd på hotellet. Mitt shoppingbehovet herved dekket. Foto: Anita

På vei mot Durban ble det stopp i Winterton. Her benyttet noen anledningen til litt etterlengtet shopping, andre nøt sola og noen gjorde begge deler.

Vi kjører videre og det er mye å se på veien; Flittige fugler, hverdagsliv, nærkontakt med kontrollerte branner, livsfarlig transport av arbeidere og andre igjen som ber pent om å få beholde livet.

Mot Durban skal vi ned mange høydemetere. Det blir varmere, fuktigere, grønnere og det blir mer vegetasjon.

Vi kjører også forbi townships som, i følge Andreas, slett ikke er slum, selv om vi syntes det så veldig sånn ut. Disse områdene har både strøm, vann og kloakk – infrastruktur som riktig nok er lagt til i etterkant av etableringen av «bydelene», men skal da rangere hakket over slum i standard. Tviler på at disse skurene har innlagt noe annet enn strøm til parabolen.

Ellers bor visstnok så mange som 80% av innbyggerne i Sør-Afrika i «gated communities». Dette er områder med adgangskontroll, høye gjerder og godt vakthold. De opprinnelige inngjerdede samfunnene i Sør-Afrika ble bygd som kriminalitetsforebyggende tiltak, som en sikring mot den høye voldkriminaliteten. Om det fremdeles er derfor, eller om det er «vi har jo alltid gjort det sånn, så da fortsetter vi bare»- mentalitet vet jeg ikke.

Gated community

Å ankomme hotellet er et kultursjokk! The Oyster Box hotel er et luksus hotel i særklasse og, som de skriver på nettsiden sin, ikke mindre enn «A national treasure! South Africa’s most cherished hotel stands majestically on Umhlanga’s beachfront, overlooking the Indian Ocean & the iconic lighthouse.» Og her kommer vi i litt krøllete antrekk og med sekken på ryggen.

I resepsjonen spankuleres det på skyhøye hæler, det blinker i paljetter og duften av parfyme henger tung. Ikke på grunn av oss.

Jeg har skitt under neglene og føler meg bittelittegrann rufsete. Selv med ny hatt. Mens vi venter på nøkler til rommet får vi servert et glass musserende og lar oss synke ned i de myke sofaene mens vi tenker at vi sjelden har sittet bedre.

Så får vi omvisning på hotellet av velpleide, velartikulerte og vennlig hotellbetjening.

Rommene er naturligvis flotte, med «complimentary» vin, en personlig hilsen fra hotelldirektøren – veldig koselig av han – og en liten snacks.

Men jeg har ikke tid til å bli der. Det må ut og utforskes.

Utsikten fra takterrassen mot det ikoniske fyret. Slett ikke verst.

Hotellet påstod at stranden var stengt for bading på grunn av funn av e-coli i vannet for noen uker siden. Vi syntes det hørtes litt rart ut. Indiahavet er relativt stort og sørger vel for hyppig utskifting av vannet på stranden, men hva vet vel jeg. Uansett – bølgene var høye og vannet litt grumsete, så vi sto over badingen.

De lokale damene ventet forventningsfullt og fnisende på neste bølge og var ikke redd for e-coli
Bak fyret kan storbyen Durban skimtes i regnet

Vi var flere som koste oss ute i blåsten.

Etter utforsking og litt shopping i nabolaget var det akkurat tid til å se over innkjøpene og innta litt vin før det ble samling i baren.

I hotellbaren samlet alle de flotte damene seg til en siste kveld med gjengen. Alle var rene, pene og i kjoler!

Her ble det igjen synging. Dette syntes fyren, som var betalt for å sørge for underholdningen, var så gøy at han filmet oss og spurte om vi ikke kunne komme igjen dagen etter når han hadde lunsj-vakt.

Durban har en sterk Indisk inflytelse. Inderne kom opprinnelig til Sør-Afrika for å jobbe som slaver på sukkerrørplantasjene, men ble værende da de ble frigitt og sysler nå hovedsakelig med import/eksport (i følge Andreas). Hotellet hadde da også en utmerket Indisk restaurant hvor vi inntok middagen. Ann-Cathrin og Marianne holdt flotte oppsummerende taler med fine ord til hver og en av oss, mens mørket senket seg over Durban.

Ute i bukten lå store lasteskip og skinte i natten mens fyret blinket jevnt og trutt. Vi hørte bølgene slå mot stranden, vinden bruse i palmene – og så var det natt.

Da vi kom tilbake til rommet vårt hadde værelsespiken vært der og sørget for «turndown service». Vi tok på oss de søte badekåpene som var lagt frem og tuslet litt rundt i dem. Det er litt godt med luksus også.

Så var det slutt på alt som var gøy for min del. Om natten våknet jeg og var fryktelig uvel. Det gikk som det måtte gå. Mitt vidunderlige eventyr i Sør-Afrika fikk en brå slutt, men jeg fikk i det minste vært mest på rommet – og ikke minst badet – av alle sammen.

De andre damene benyttet avreisedagen godt. Først ledet Hilde Lillian gjengen gjennom morgenyoga på stranden, før det ble spist en bedre frokost, inkludert champagne. Deretter ble bassengområdet benyttet til siste sekund. De berømte apene vi var blitt advart mot fikk de også sett. Glade og fornøyde damer!

Hotellbetjeningen vinket oss farvel og lurte på om vi kom tilbake neste uke. Vi sa vi skulle prøve.

Takket være nydelig omsorg fra Hilde Marie som styrtet ut og anskaffet kvalmestillende piller og Coca-Cola, kyndig smertestillende veiledning fra Hilde Lillian og masse omsorg fra resten av gjengen kom jeg meg hjem. For det meste liggende rett ut der det var mulig.

Ett stykk veldig slapp Heidi

Hvis jeg skal prøve meg på den nesten umulige oppgaven det er å oppsummert hele turen i en setning så må det bli noe sånt som dette;

En særdeles innholdsrik, morsom, interessant og aktiv tur i vakker natur og med den fineste gjengen damer! 

Jeg kan bare si tusen takk for turen! Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal oppleve sammen!

På gjensyn Sør-Afrika! Foto: Hilde Lillian

Takk for at akkurat du har lest disse innleggene om turen vår til Drakensbergfjellene i Sør-Afrika. Jeg håper du har blitt inspirert – og skulle du ønske å ta samme turen anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden til Turbobla.no og melde deg på neste tur!

Bestigning av Cathedral Peak 3004 moh

Denne dagen skal vi gå den lengste turen. Både i kilometer, høydemetere og tid. Det var bare å komme seg tidlig av gårde. Klokken 07.15 møtte vi Samson, guiden som skulle være med oss på turen og få minutter etter var vi klare til avmarsj.

Rett over skiltet sees Cathedral Peak, med den karakteristiske «The Bell» til venstre. Det er et stykke dit.

Temperaturen er ca 10 grader, det er vindstille og sola skinner fra skyfri himmel. Så fort sola får litt tid på seg blir det godt og varmt og det tar ikke lang tid før vi må ha teknisk hvil og skrelle av flere lag med klær.

Det går jevnt og trutt oppover. Stien følger åssidene og vi går etterhvert langs en egg hvor fjellsidene velter ned på hver side av stien som grønne, myke tepper.

Rundt oss strutter åsene irrgrønt og vi kan tydelig se skillet i fjellsiden mellom svidd og uberørt mark. Det er besynderlig å se de nesten linjalrette skillene der gresset har vært brent og der flammene ikke har tatt tak. Det irrgrønne står i sterk kontrast til den svartbrente bakken og de siste dagers regnvær har også gitt en boost til ny vekst.

Det grønne området har brent. Det brune ikke.

Vi går trutt og jevnt oppover.

Litt stressende er det at vår lokale guide Samson og Andreas går og snakket om at vi ikke kommer til å rekke toppen i tide. Vi må være på toppen før klokken ett, ellers kommer det berømte mørket å tar oss på vei ned. Igjen er det tiden for solnedgang som styrer dagen. Men når jeg spør dem direkte om det går for sakte, rister de på hodet og sier at neida, det går foreløpig bra. Forvirrende.

Andreas og Samson

Ved Orange Peel har vi en pause. Her får vi følge av et par italienere som var usikre på veien. De velger å gå resten av turen midt i blant oss. Uten å snakke med oss. Underlig oppførsel, men de følte vel behovet for samholdet i en flokk. Og vi er unektelig en god flokk å gå sammen med.

Da vi nærmer oss Cathedral Peak Basecamp ser vi en stor flokk bavianer i åssiden ved siden av oss. De bykser lekende lett etter hverandre i det ulente terrenget.

Bavianer!

Den som hadde vært bavian. Den siste kneiken opp mot Cathedral Peak Basecamp er seig.

Seig motbakke, men Lise Sofie og Anita bare smiler

Ved ankomst basecamp er det tid for en velfortjent pust i bakken og rådslaging.

Herfra ser veggen opp til toppen av Cathedral Peak uinntagelig ut! Den kneiser seg loddrett opp og de våte svabergene glinser vått etter snøen som lå der for bare for noen timer siden.

Noen har allerede bestemt seg for toppen

Det blir splittelser i laget. Noen er godt fornøyde med å ha kommet seg til basecamp og bestemmer seg for å ta lunsjen der mens de nyter den formidable utsikten.

En liten gruppe bestemmer seg for å forsøke seg på toppen. Vi får beskjed om at det er alle eller ingen oppover. Vil en snu betyr det alle alle snur. Jeg er skeptisk, men min redsel for å gå glipp av noe er større enn frykten for fjellsiden, så jeg blir med.

Hele Team Bekymret er påmeldt toppstøtet. Da går det vel bra?… Foto: Anne

Vi trasker oppover med Samson i spissen. Det tar ikke lang tid før vi kommer til partier som setter motet mitt på prøve.

Underveis angrer jeg på at jeg ble med. Noe så veldig.

I ett øyeblikk med sterk selvmedlidenhet og vettskremthet

Det er bratt, det er dårlig med sikring og det er langt, langt ned til der jeg mest sannsynlig ville stoppet å rulle, skulle jeg finne på å ramle utfor.

Men jeg skal jo ikke ødelegge for tøffingene jeg er sammen med og biter tennene sammen mens jeg sender en siste hilsen til ektemannen, bare sånn for sikkerhets skyld.

Det hjelper å få selskap av supertøffe Line

Klyvingen det ble reklamert med er der, men vi får også klatring grad fire. Personlig kunne jeg nok tenkt meg litt mer sikring der jeg klorer meg fast etter fingerneglene til smale lister i fjellveggen.

Samson ser ut som om han kjeder seg litt, men alt er visstnok bra

Etter et par partier hvor Samson hang opp et tau vi kunne bruke å klatre opp etter sier han «no more rope now». Jeg spør om det betyr at vi er over det værste. Han mumler bare noe uforstående og ser fort bort. Jeg velger å tolke det som ett nei. En kort stund etterpå hører jeg Lines saftige nordnorske ed når hun ser stigen fra «1940» som skal få oss opp neste kneik.

Jeg tenker at dersom jeg smiler intenst vil jeg lure hode mitt til å tro at jeg har det helt fint. Kanskje hjelper det litt. Etter forseringen av stigen er vi faktisk nesten over det verste. En pust i bakken og litt nervøs tissing, med den flotteste utsikten jeg har hatt i et slikt ærend, gjør oss klare for toppstøtet.

Få meter fra toppen står Samson og passer på at vi ikke ramler utfor på baksiden. Hilde Marie, som alltid passer på meg, har vært grei å advart meg om at det går rett ned der han står, så jeg er forberedt og lar være å titte over kanten.

Vi kommer imidlertid til topps og jeg forsøker å ikke tenke på at vi skal ned igjen, men prøver å nyte, om enn noe skjelvende at jeg lever. Her og nå. Jeg er lettet, frynsete, glad, stolt og litt engstelig. Alt på en gang.

Betinget lettet

Jeg er på toppen av Cathedral Peak, 3004 moh, i Drakensbergfjellene, i Sør-Afrika. Det er ikke mange jeg kjenner som har vært her. Kun fire ufattelig spreke og tøffe damer faktisk. Og et par guider, men de teller ikke. Dette er Samsons 261 gang på toppen.

Her må jeg komme med en ekstra kudos til Team bekymret som har kommet seg til toppen med begge sine medlemmer. Og ingen av dem ga uttrykk for å være særlig bekymret underveis. Det står det respekt av! Jeg vurderer å søke om opptak i teamet.

Når skjelvingen i beina og underleppa gir seg litt må det tas bilder. Naturligvis.

I did it!

Etter en kort rast er det ingen utvei. Vi må ned igjen. Utrolig nok er det ikke like skummelt på vei ned som opp. Det er godt mulig jeg har blitt litt nummen.

Anita proklamerer at hun for alltid er kurert for alt som heter høydeskrekk. Jeg er litt mer usikker, men det går bra! Vi passer på hverandre og selv om ikke alle hindringer ble forsert like elegant, kom vi oss ned.

Vel ned begynner vi den lange vandringen tilbake til hotellet.

Der oppe, helt der oppe har vi vært!

I løpet av den 10 timer og 45 minutter lange turen forserte vi 1600 høydemetere og gikk 21 kilometer.

De siste meterne inn mot «mål» med solnedgangen jagende i hælene våre

Sjelden har jeg vel fortjent en sundowner som denne dagen! At GT’n i tillegg kostet ca 25 kroner gjorde jo heller ingenting.

På kvelden ble det fest igjen og betjeningen på hotellet var mildt sjokkerte over at vi alle orket å danse etter å ha vært så mange timer på tur. Jeg sier bare – rå damer er best både på tur og til fest!



Forflytning og en eksotisk ettermiddagstur til Rainbow Gorge

Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.

Vi står i kø for å klemme Geoff. Han syntes det var bare litt kleint. Foto: Marianne
Ferdig klemt er vi klare for en ny etappe i buss. Foto: Anita

Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.

Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).

En skallet Ibis i all sin prakt

Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.

Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.

Anne tok dette bildet. Nesten morsommere det enn utsikten!

Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.


Cathedral Peak Hotel

Cathedral Peak Hotel

Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.

Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.

Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.


Rainbow Gorge

Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.

Hilde Lillan og jeg har iført oss riktig buff. Vi er i turbobla!
Motbakken var seigere enn den ser ut her, men ingen tvil om at vi er på riktig vei. Foto: Beate

Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!

Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.

Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.

Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.

Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.

Lise, Lise Sofie og Marianne stråler på tur

Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.

Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!

Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.

Chock-stone

Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.

Gjengen med «chock-stone» i bakgrunnen

Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.

Hilde Marie ved «the end point»

Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.

Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.

Vi rakk ut av jungelen før mørket kom og tok oss

Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.


Mnweni hike, hulemalerier og fest

Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.

Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.

For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.

Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.

Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.

Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.

Fargepaletten på tur i tåka

Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.

Det er vakkert med tåke synes jeg.

Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter

Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.

Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.

En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.

Start og stopp for campingdelen av turen

Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.

Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.


Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.

Hilde Marie kler Zulu-hutte

Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!

Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.

Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.

Det gikk rykter om at vi konsumerte 22 liter øl, resten av de 15 literne med vin og en klunk med Jäger. God stemning ble det!

Bestyreren av kultursenteret satt og gliste og ristet på hodet. Virket ikke som om lystige norske damer var et syn han var vitne til så ofte.

Dere dere tåler vel en til?

Som sagt – god stemning!

Rockeries Pass, Lesotho og gribber

Planen for denne delen av turen var å gå Mnweni Hike og overnatte 3 netter i telt. Værmeldingen var imidlertid ikke god. Det var meldt styrtregn, lyn, torden og snø på toppene og det ble derfor, fornuftig nok, gjort en endring i programmet. Vi pakket i dag kun lette dagstursekker og lot resten ligge igjen i camp. I stedet for å gå opp på 3000 meter og bli der, skulle vi nå ned igjen samme vei som vi gikk opp.

Morgen i camp

For å rekke opp og ned før regnet kom, startet vi grytidlig. Fjeset mitt hadde enda ikke skjønt at det var dag, men varm kaffe i koppen og frokostblanding i magen gjorde susen.

I det vi gikk rumlet og bråkte det lenger nede i dalen og vi fikk fine dusj av regn. Det var heller ikke i henhold til værmeldingen. Geoff, med sin stoiske ro, så på våre bekymrede fjes, så på været og forkynte at det ikke kom mot oss. Ingen grunn til bekymring. Bare å straske i vei.

Vi forlater campen og går mot Rockeries Pass

Det går opp, opp og oppover. Denne dagen blir det omtrent 900 høydemetere i beina. I løpet av dagen ble det drøye 10000 høye kneløft. Det kjennes.

Cabbage tree (Cussonia)

Rockeries Pass er imponerende! Fjellformasjonene sendte oss rett til Mordor (de som har sett Ringenes Herre vet hva jeg snakker om) med sine pinakler og tagger som står opp som orgelpiper.

Det er i motbakke det går oppover
En gjeng med hobbiter på vei inn i Mordor

zulu kalles fjellene passende nok uKhahlamba som betyr barriere av spyd.

Majestetiske fjellformasjoner

Wikipedia kan fortelle: Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder.

Når man går sånn i motbakke, ser man gjerne ned mot bakken. I ett sett. Hva passer vel bedre da enn å introdusere dere for litt stein? Her ser dere blant annet kvarts og den fine turkise er Malachite, som jeg kan informere om at er et kobberkarbonathydroksydmineral, med formelen Cu₂CO₃ (OH) ₂. Det visste dere nok ikke!

Denne bakgrunnen kunne vi ikke gå forbi ufotografert! Storslagent og makalaust! Vi manglet flotte nok ord til å beskrive disse omgivelsene.

Fargesterke og fine fruer mot fabelaktige formasjoner
Otanthus maritimus (tror jeg)

Et knippe smilefjes:

På toppen av passet møter vi et åpent, goldt og vidstrakt fjellplatå hvor det meste av det vi ser er Lesotho. Ett nytt land kan legges til listen.

Alt du ser her er fjellandet Lesotho

Fun fact: Lesotho er det eneste uavhengige landet i verden som fullstendig ligger i over 1000 meters høyde. Laveste punkt er 1400 moh, og over 80 prosent av landet ligger over 1800 moh. (kilde: Wikipedia)

Nytt land besøkt!

Vi er nå på 2900 moh og her oppe i høyden er det betydelig friskere temperatur. Det er lett å gå og vi strener mot klippene hvor gribbene bor. Der skal vi få på oss varmere klær og ikke minst spise lunsj.

Relativt goldt. Våren har ikke kommet hit enda.

Da vi kom frem til utsiktspunktet mot Gribbkolonien kledde vi på oss alt vi hadde av varmt tøy. Andreas, som sa han alltid går i shorts, måtte motstrebende trekke frem strikkelua. Han var absolutt ikke kald. Neida. Men han hadde nå engang tatt med seg lua, det var jo synd å ikke få brukt den… og skjerfet… hutre, hutre!

Andreas er kjempevarm. Foto: Anita

Vi spiser lunsj, ser på utsikten og hviler bena. Over oss sirklet de enorme gribbene med et vingespenn på to meter på de oppadgående luftstrømmene.

Over oss sirkler gribbene

Det var ikke lett å få tatt bilde av disse enorme fuglene, men vi prøvde – alle som en. Synes Anita fikk det best til.

Foto: Anita

Mens vi satt der ble vi plutselig oppmerksom på en flokk med sauer som kom veltende over åsen. I følge med sauene var en Basotho gjeter og flokken hans med hunder. Geoff ga han litt mat, men han var egentlig mest opptatt av om vi hadde røyk. Det hadde vi ikke.

Basotho gjeter med stålkontroll på hundeflokken. Den ene pyntet med plastbiter.

Vi begynte å bli kalde, og syntes kanskje hundene var litt skumle, så vi bestemte oss for å returnere til camp. I det vi gikk, kastet hundeflokken seg over eggeskallet og smulene våre. Skrint kosthold.

Hadde vi fulgt opprinnelig program skulle vi ha campet på denne høyden. Grunnet varsel om lyn, torden og snø med påfølgende ekstremt ufordrende nedfart på gjørmete og eroderte stier ble ruten lagt om. Vi tenkte alle at det var en klok beslutning.

Regnet lot heldigvis vente på seg og vi vandret glade av sted.

På veien traff vi et ganske stort eksemplar av arten tusenbein. Denne ble visst tradisjonelt brukt i malingen man brukte for å lage hulemaleriene. Vi lot den vandre videre.

Turen ned forløp udramatisk med innslag av gla’ kristne melodier sunget med stor innlevelse og patos. Det var rett og slett imponerende hvor mange som kunne tekstene til de underligste sangene. Før neste tur må det øves!

Tilbake i camp styrtet vi alle avgårde for å dyppe kroppene i kulpene før regnet kom.

Anne rakk forøvrig full hårvask med rikelig med sjampo. Beate slet med dette i flere dager etterpå, da drikkesekken ble fylt opp nedstrøms for Annes badekulp. Øvrige kommentarer trengs vel ikke.

Snart kunne Geoff sukke lettet over at det meldte regnet med tilhørende torden kom rullende opp fra dalen. Det hadde ikke vært gøy for noen om ruta ble lagt om og regnet uteble. På denne måten ble alle fornøyd og vi tok oss en siesta i teltet.

Det ble en fuktig ettermiddag og utover kvelden tiltok regnet. Vi tilbrakte kvelden i messeteltet helt til Geoff, som insisterte på å stå utendørs, var gjennomvåt og måtte få lov til å komme inn og legge seg.

Litt protester på den noe tidlige kvelden ble det, men vi hadde det jo ganske fint i teltene også.

Det regner på teltduken

Morgendagen ville komme med nye opplevelser, og med mer smil, latter og sang. Det var bare å glede seg og mens regnet plasket mot telduken og overdøvde det meste av snorking sovnet alle som en. Noen sov til alt hell opptil flere ganger.

Fra Mnweni kultursenter til «The Station»

Dagen startet med litt mer transport gjennom den Sør-Afrikanske landsbygda. Jeg liker slike forflytninger i ett nytt land. Transportetapper gir tid til å observere, reflektere og undres. Det er en form for meditasjon å se et land passere utenfor bilvinduet.

Etter en noen timer på spennende veier var vi fremme ved Mnweni kutursenter, som ligger ved foten av den mektige Drakensberg fjellkjeden. En del av fjellkjeden er innlemmet i nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal og ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde blant annet på grunn av bergkunsten som finnes her.

På kultursenteret ble vi møtt av Geoff, vår enda mer lokale guide, som også fungerte som kokk på turen. Det viste seg at Geoff hadde drevet pizzaresturant, så vi var i særdeles gode mat-hender, selv uten servering av pizza.

Staute guider: Geoff og Andreas

Før vi går videre må jeg introdusere dere for gjengen. Her har vi forsøkt å sortere oss så godt det lar seg gjøre:

Ved kultursenteret ble det alvor i pakkingen. Pakksekkene som bærerne skulle hjelpe oss med å frakte måtte fylles og sekkene vi selv skulle bære måtte finjusteres. Det ble summet, stresset, løftet, stappet og sammenlignet. Litt armer og bein, men det gikk bra. Men ingen hadde løftet på sekken til Line.

Vips var vi tranportert de siste kilometerene startpunktet for turen og alle var plutselig lyn-klare.

Line (foran) er litt tynget til jorden. Hilde Marie som bærer ALT selv føler seg klar nok til en runde med utfall. Foto: Marianne Østensen

Planen var å gå Mnweni Hike med tre overnattinger i telt. Det var vanskelig å se at det skulle bli noe problem da vi starter turen i 30 tørre varmegrader, men værmeldingen varslet snø i høyden, så vi var beredt på at vi muligens måtte gå for plan B.

Mot og i disse fjellene skal vi vandre
Zulu homestead

Geoff fortalte oss at man av høflighet skal stoppe ved porten til et Zulu-homested og vente der til man blir invitert inn, da porten markerer «husets» grenser. Hvert hus har sitt formål. Ett til matlaging, ett til soving osv. Tradisjonelt var alle Zulu-hus runde fordi Tikoloshe, en dverglignende ond «nisse» som kan forårsake sykdom og død gjemmer seg i hjørner. Sier seg selv at man da ikke vil ha mange hjørner i huset sitt.

Vi er i gang med vandringen. Sola skinner fra en skyfri himmel, praten går lett, varmen kjennes godt og vi koser oss.

Underveis går vi igjennom lunder med Sør-Afrikas nasjonalbusk Protea cynaroides, også kalt king protea. Denne busken er avhengig av branner for å spre seg. Frøkapslene eksploderer når de blir utsatt for sterk varme! Det er nå vår i Sør-Afrika og veksten var så vidt i gang, men store områder er svidd og klare for ny vekst.

En annen vakker vekst vi så mye av var «Bottlebrush» treet, med sine karakteristiske blomster som ganske riktig ligner på flaskebørster.

Hilde Marie foran bottlebrush treet foran Drakensbergfjellene

Vi vandrer videre med freidig mot. Vann kan drikkes rett fra bekken, det prates og det nytes. Livet er fint på tur.

Det er tid for lunsj og Geoff disker opp. Det er godt å få av seg sekken litt og slange seg i gresset.

Da vi skal gå og Line nesten ikke får løftet på seg sekken er det endelig noen som følger med i timen. Ut av sekken dras flere liter vin (til glede for oss alle), glasskrukker med vidunderkrem (til glede for oss alle) og veldig mye annet nyttig. Vi takket og bukket for at hun har dratt lasset for oss alle, men nå måtte vekt fordeles. Med flere kilo lettere sekk spratt den unge damen lystig videre.

Lettere både til sinns og i sekkvekt. Foto: Anita

Det er mye å se på veien mot camp. Dette området har tidligere vært havbunn og vi ser tydelige spor. På vei mot camp ser vi også flere cycade-palmer. Disse cycadene (altså arten) har overlevde dinosaurens utryddelse og fem istider!

Før vi tar fatt på den aller siste biten opp til leirplassen kaster vi sekkene, klærne og blygheten og dypper svette kropper i noen grunne kulper.

Hilde Lillian bestod anstendighetsfilteret og er her avbildet med avkjølte føtter

Den siste kneiken opp til camp bød på litt klyving. Geoff tilbød sin egen kropp som sikring. Da jeg spurte om han trodde han ville klare å holde oss igjen dersom en av oss snublet og nappet i tauet, bare humret han. «No comment» med andre ord. Det gikk bra.

Anita forserer utfordringen lekende lett, mens Geoff humrer.

I campen som blir kalt «The Station» på ca. 2100 moh ble det først en liten Jäger for fordøyelsen og så litt tøy og bøy ved Hilde Lillian. Anne-Karine slo to fluer i ett smekk. Og alt dette mens bærerne slo opp telt og organiserte for oss. Snakk om luksus!

Siden ble det organisering i og rundt telt.

Smått om senn kom vi oss alle ut av teltene og rigget oss til rundt et imaginert leirbål. Nyinnkjøpt og tungt medbrakt utstyr ble luftet og sammenlignet. Det begynte å gå opp for meg at Line sin sekk inneholdt mer enn vin, og at hun satt betydelig mer komfortabelt enn meg. Allerede nå angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med stoltrekket til madrassen. Det er utrolig hvor kort tid det er behagelig å sitte skjevt i nedoverbakke når man har tippet 12 år.

Natten senket seg over campen vår. I messeteltet serverte Geoff en varmende gryterett og vi drakk vinen Line (og noen andre) hadde medbrakt i sekkene.

Stjernene funklet på nattehimmelen, hodelyktene til de som var på nødvendige ærend i skogen blinket og fra teltene lyste det varmt. Idyll i camp.

Inne fra teltene lød det småprat: «Nei, Line, den trenger du IKKE å ha i sekken i morgen». «Det er ikke luft i denne madrassen!», «… unnskyld på forhånd for at jeg kommer til å tråkke på deg i natt når jeg må ut….» … Latter og musikk fra bærernes telt. Lett snorking. Stillhet, ro og natt.

Neste morgen skulle vi opp Rockeries Pass og se gribber. Mer å glede seg til!

Sør-Afrika her kommer jeg!

Etter lang venting var tiden endelig kommet – jeg skulle på tur til Drakensbergfjellen i Sør-Afrika med Marianne fra Turbobla og en flott gjeng med damer. En drøy uke med tur, kultur og sosialt samvær stod foran oss og stemningen i gruppa var elektrisk.

Asker-gjengen

Avreisen gikk fra Gardermoen fredag 16. september. Vi mellomlandet i Istanbul rundt midnatt og fikk tid til både litt shopping, strikking og strekk før flyet gikk videre til Johannesburg i Sør-Afrika.

I Jo’burg møtte vi vår lokale mann, Andreas. En utflyttet, effektiv tysker som skulle være vår sjåfør og guide gjennom uken. Andreas brukte speakeranlegget i bussen flittig og fortalte ivrig om stort og smått vi kjørte forbi, Sør-Afrikas historie, gleder og ikke minst utfordringer ved Sør-Afrika. Flott med en kunnskapsrik guide!

Minibussen ble stappet full av damer og bagasje og så bar det i vei ut fra storbyen og ut på landsbygda.

Vel fremme på Drakensberg Mountain Retreat som ligger på 1754 moh, løp det som på kommando, en flokk med bavianer forbi rett utenfor vinduet. Vi var alle veldig imponerte over Mariannes evne til timing og regi!

Stedet var nydelig med flotte, store rom, men sola var på vei ned, og for flere av damene var det første gang på det Afrikanske kontinent. Det var på tide å innvie dem i «Sundowner» tradisjonen. Som sagt så gjort. Den selvbetjente baren (bare skriv opp det du tar på listen, så betaler Anne-Karine for alle) fungerte strålende.

Hele gjengen minus Marianne som står bak kameraet

Mens vi satt der ute i skumringen og så sola gå ned over Drakensbergfjellene, hørte vi friske vrinsk og lyden av gallopperende hover. Foran oss på gressplenen kom den lokale flokken med hester løpende forbi som siluetter mot solnedgangen. Det var ingen vei utenom – vi måtte felle en liten tåre av takknemlighet. Turbobla-Marianne altså – hva hun får til!

I Sør-Afrika har de et alvorlig problem med mangel på strøm. For sørafrikanerne betyr de at de må leve med load shedding, som betyr flere timer uten elektrisitet i døgnet. Da kan de verken lage mat, lade mobilen eller f.eks. bruke internett – med mindre de har et aggregat. Det er syv nivåer på dette systemet og vi fikk vite at de var på nivå 6 da vi var der – hvilket betyr to timer uten strøm, ca to ganger i døgnet. For oss betydde det fremskyndet middag og levende lys på bordet, som forsåvidt var super koselig. For sørafrikanerne er det ingen snarlig løsning etter år med korrupsjon og vanstyre. Vi vet ikke hvor godt vi har det.

Middag på Drakenberg Retreat Hotel. Foto: Marianne Østensen

Da strømmen kom tilbake ble det brått slutt på stearinlyskosen. Lysene ble ryddet vekk i en fei og i stedet fikk vi grelt, blåhvitt elektrisk lys. Vi tok det som et tegn på at det var på tide å avslutte kvelden. Det skulle pakkes om og de fleste trengte søvn etter en lang reise. Vi hadde mye spennende å se frem til.

Fortsettelse følger!

SignaTur Tafjordfjella sommeren 2022

Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)

  1. SignaTur Tafjordfjella
  2. Persongalleriet
  3. Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
  4. Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
  5. Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
  6. Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
  7. Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
  8. Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
  9. Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
  10. En SignaTur er over
  11. Skal hilse fra fjellet

SignaTur Tafjordfjella

«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)

Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.

(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )

Persongalleriet

De to første etappene var vi fire friske turgåere.

Tonje, Tony, Heidi og Herman

Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.

Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony

Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)

Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?

Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.

Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.

Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.

Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.

Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på

Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.

Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)

Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.

Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.

Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!

Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.

Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!

Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet

Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.

De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)

Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)

Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!

Alle ut på tur
Gammelfurua er IKKE den som er rett bak meg

Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!

Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!

Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.