Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.
Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.
Forventningsfull!
Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene!
Stien mot målet
Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.
Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.
Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.
Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling
Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!
Bading av kropp i lunkent tjern
Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.
Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!
Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet. Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.
Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.
Koser meg i teltet mitt
Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.
Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.
Morgenstemning ved Stuvtjern
Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.
Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress!
……………………………..
Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.
Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.
Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.
Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.
Blide damer – til tross for motbakker
Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.
På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.
Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.
Lett sommerregn gjør ingenting
Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.
Smørblide piker med styrkedrikk i glassene
Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.
Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.
Perlestemning med Hilde Lillian på plass!Gode historier fortelles og latteren sitter løst
Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.
Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltetHilde L. stiller godt forberedtAnita fikk poeng for raskest å finne roen i køyaJeg gleder meg
Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.
Morgenstemning ved VardetjernKoser meg i kokongen minHilde L. tyner natten til det sisteAnita titter litt motvillig ut mot verdenChill stemning i hengekøyeavdelingen
Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.
Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!
Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!
Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.
Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.
Utdeling av utstyr
Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.
Nydelig turværHer skimtes breen vi skal til oppe til venstreStien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen
Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.
Det skues mot breen
Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.
Jeg føler meg ganske så operativ
Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.
Det klyves over sprekker i breen
Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.
Dette er en isskrue
Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.
Fargeklatter på en snor
Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.
Utsikten fra toppen av brefallet utover dalenHilde er strålende fornøyd
Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.
Guiden er også fornøyd
Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.
Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!
Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.
Min gode turvenninne og jeg skulle rekke en ferge på veien til fuglefjellet Runde, men først ble det tid til en liten topptur fra Urke.
Hilde peiler seg inn på riktig vei
Turen opp til «Leknesnakken» (529moh) begynner på fergeleiet i Urke. Fra parkeringsplassen følger man først en bilvei opp og rundt en sving før man tar av til venstre og inn på stien.
Vi følger stien mot Saksa
Denne stien er også én av flere mulige veier opp til den mer kjente toppen «Saksa» (1073 moh). Der hadde Hilde vært før og vi hadde dessuten stramt tidsskjema. Det fikk bli en annen gang.
Herfra går det raskt bratt oppover. De kan motbakker på Vestlandet.
Bratt opp på T-merkede stier
Oppover i lia er det fin sti som er relativt godt merket. Når man tar seg en pust i bakken er det heller ingenting å si på utsikten.
Hilde beundrer utsikten
Det var lagt ut kjetting på flere av de litt mer utfordrende stedene. Vi ble enige om at denne veien nok ikke var lite gøy å ta i regnvær da det noen steder var veldig sleipt.
Fint med kjetting til tider
Leknesdalen er frodig og vakker og har man har et flott utsyn mot Saksa.
Da stien svingte rundt det vi mente måtte være den siste oppstigningen mot toppen, og deretter så ut til å gå nedover i dalen igjen, ble vi litt i stuss. Er det ingen som har gått her før? Vi ga naturligvis ikke opp! Etter sjekk av kart og litt leting fant vi skilt og sti i riktig retning. Deretter gikk, kløyv og strente ivrig mot toppen. Topplosen slått på!
Vi holdt god fart i den siste bakken!
På toppen møter dette oss!
Andakt og takknemlighet og en highfive var på sin plass.
Turvenninner på toppen!
Turen ned igjen tok vi stien som alle som skal til Saksa går. Den er fint opparbeidet og ikke mulig å ta feil av.
Fint tilrettelagt sti på vei ned (eller opp alt ettersom)
På vei ned gikk vi forbi Bentebu, en gapahuk med en inspirerende og rørende historie og en utsikt som kan ta pusten fra en.
Utsikten fra Bentebu
Så bar det ned gjennom skogen og ut på veien tilbake til bilen.
Det strenes mot ferga!
Turen er på ganske nøyaktig 7 km, 529 høydemetere og vi brukte totalt 2t 48m (2 t 17 i fart).
Beretningen om en nydelig tur i vakre høstfarger fra Finse til Flåm via Geiterygghytta og Østerbø.
Vår tur startet med Bergensbanen fra Asker en grytidlig morgen i september. Turen med toget var en opplevelse i seg selv. Vi suste miljøvennlig avgårde gjennom vakker natur mens latteren runget i kupeen. Andre togreisende ble omplassert til andre vogner for å få fred. Vi levde godt med det.
Vibeke gleder seg over vakker natur – og er fremdeles bare på toget
Finse til Geiterygghytta
På Finse gikk vi av toget og tok en snartur innom nyoppussede Hotel Finse 1222. Litt for å se, mest for toalettfasilitetene. Hotellet har blitt betydelig oppgradert siden sist jeg var innom en gang på tidlig 2000-tallet. Men vi var ikke der for å se på hoteller. Vi skulle ut og vandre!
Den første etappen fra Finse til Geiterygghytta er drøye 16,5 km lang og går i høyfjellet. Turen estimeres 1 km kortere dersom man ikke tar svippturen opp på Sankt Pål (1695 moh). Det gjorde vi (vises som en liten utstikker på kartet under). Fra toppen av Sankt Pål har man utsikt til Hardangerjøkulen, Skarvheimen og Jotunheimen – på klare dager.
Vi var 13 flotte damer i vår beste alder som la ut på denne turen sammen. Marianne fra Turbobla Adventure, vår stødige og muntre guide, ledet oss trygt fra start til mål. Det var bare å dilte med. Herlig!
Ruta går i lett høyfjellsterreng på godt merkede stier. Høstfargene har begynt å vise seg og kler de sprudlende, fargerike damene som lekende lett tar seg frem i terrenget.
Godt tilrettelagte stier
Været var skiftende og ga oss alt fra sol til lett regn, men kaldt var det ikke. Heldigvis fikk vi sol når matpakken ble inntatt. Våte brødskiver er ikke godt.
På vei mot Geitrygghytta konkurrerer regnbuen med damene om å være mest fargerik. Jeg mener det ble uavgjort.
Dobbel regnbue
Geiterygghytta var målet for fredagens tur. Etter ankomst ble det tid til både lauging av kropper og litt forfriskninger i solveggen, før en nydelig 3-retters middag ble servert.
Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte
Det siste som ble avtalt kvelden før var at det skulle morgenbades klokken 08.00 neste dag. Vi var flere som angret den avgjørelsen da dagen opprant med tykk tåke og 3 grader i lufta. Men, utrolig nok – badet ble gjennomført!
Noen svømte mer rundt enn andre. Kudos til Ann-Cathrin for den minst hyperventilerende pustingen!Håndkleinnpakkede småfrøkner piler tilbake til varmen i hytta
Etter frokost var det klart for tur! Denne dagen skulle vi gå til Aurlandsdalen turisthytte som ligger ved Østerbø. Vi hadde ca 22 km med vandring foran oss og alle gledet seg til å komme igang.
God stemning til tross for at det føltes som 0-graderGeiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte via Steinbergdalshytta
Når morgentåken forsvant ble været helt perfekt. Ikke vind og passe varmt. Det var bare å gå og nyte.
Blid gjeng!
Første delen av dagen gikk i et forrykende tempo. Var vi i ferd med å gå oss i form, eller var det det kalde morgenbadet som hadde skylden? Eller kanskje pesingen fra ungdomsgjengene som gjerne ville forbi? Uansett – det gikk radig. En stund. Vi justerte oss ned utover dagen. Ingenting å stresse med, bare middagen å rekke (og helst en dusj). Vi hadde dagen foran oss.
Sånn ca halveis på etappen kommer man til Steinbergdalshytta. Her serveres det blant annet nystekte vafler. Vi var ikke vonde å be! Viktig å støtte lokalt næringsliv – etter medbrakt lunsj selvfølgelig. Sola skinte og livet smilte til heldige damer.
Steinbergdalshytta
Etter lunsj og vaffel vandret vi videre mens praten gikk livlig. Kilometer i beina legger ingen demper på humør og vandrerglede for denne gjengen! Når det begynte å røyne på for noen, brøt andre ut i kraftfull sang som løftet gjengen fremover. Tror ideen om et kor kan ha blitt født på turen.
Etter rasten på Steinbergdalshytta gikk turen videre i et spennende og variert landskap.
Stien buktet seg på stier høyt oppe i fjellsiden og foran oss hadde vi panoramautsikt over dalen og fjellene rundt.
Tid til en liten hvil i vakre omgivelser. Ann-Kristin og Vibeke nyter livet. Blide turvenninnerHøst i fjellet
Det er noe med det å vandre sånn i fjellet; I høstfarger. I lystig lag. I stillhet. I gode samtaler. I sol og frisk, klar luft. Sammen, men allikevel alene. Det gjør noe med meg. Det gir ro, energi og lave skuldre. Det gir mersmak. Jeg går der og tenker at jeg er heldig som skal gå tur enda en dag. Men først noe kaldt å drikke, beina høyt og litt middag.
Fremme etter 8 timer og 15 minutter på tur
Østerbø til Vassbygdi gjennom Aurlandsdalen
Søndag gikk vi fra Aurlandsdalen turisthytte til Vassbygdi gjennom den mest dramatiske delene av Aurlandsdalen. Denne delen av turen er på ca 19 km.
Turen begynner relativt stillferdig, men går gjennom variert, villt og vakkert terreng. Her er det spennende historier bak hvert stedsnavn og hver lille plass vi går forbi. Aurlandsdalen har noe for alle om du så er historieinteressert, botaniker eller bare en glad vandrer.
Etter noen kilometer må man velge om man vil gå den høyereliggende stien via Bjørnstigen eller fortsette nede i dalen langs elva. Vi valgte det siste.
Veivalg å ta. Vi fortsatte rett frem.
Høsten har virkelig kommet og naturen formelig gnistret i gull, gult og orange.
Det er lite vann i elva når vi tar turen, men man ser tydelig hvordan vann gjennom tusenvis av år har herjet med naturen i denne dalen. Vi går langs juv, stryk og stupbratte fjellsider og jeg tenker at jeg må tilbake hit når snøsmeltingen er på sitt kraftigste. Det er nok en spektakulær opplevelse!
Nedover i dalen kommer vi til Vetlahelvete, den største jettegryten i Aurlandsdalen. En tur innom her er obligatorisk.
På vei mot Vetlahelvete
Vetlahelvete
Vi spiser nistematen ved Vetlahelvete før vi går videre nedover dalen. Rundt hver sving venter en ny naturopplevelse når dalen viser seg fra en ny side.
Vi sniker oss under fjellhammeren sprengt ut for enklere ferdselPå den gamle kløvstien er det også laget broer
Sinjarheim er en av de mange gamle gårdene og husmanssplassene vi går fordi nedover dalen. Vi ser gården på lang avstand der den klamrer seg til fjellsiden.
På vei mot Sinjarheim som så vidt kan skimtes skrått opp mot venstre over den lilla sekken
Det virker helt umulig å ha drevet med gårdsdrift i dette terrenget, men det gjorde de altså til så sent som i 1922.
På veien til Sinjarheim inntar Anita hulderpositur mens andre har hjerte i halseneller tar selfies
Tunet på Sinjarheim har hatt bosetning siden lenge før svartedauen og seterdrift helt frem til 1960-tallet. Det må ha vært et svare strev!
Sinjarheim
Fornøyd vandrer
Boblende damer
Vi derimot strever ikke. Damene spretter medbrakte bobler mens latteren runger mellom dalsidene. Livet er godt.
Likør-tempo
Etter en lang rast med inntak av både bobler og likør gikk tempoet noe ned. Det var bratte stier i ur som skulle forseres og få av oss ønsket å velte utfor kanten noe sted. Guide Marianne justerte til «likør-tempo» til alle igjen hadde hode og bein på plass.
Den siste gården vi kom til før Vassbygdi var fjellgården Almen som ligger godt beskyttet under en stor stein. Det sies at folkene som bodde her alltid snakket veldig høyt fordi de var vant til å måtte overdøve støyen fra elva som buldret forbi. Nå var elven nærmest for bekk å regne, så vi kunne snakke helt normalt.
Gården Almen
Siste del av turen gikk på fine stier som ble bredere og bredere jo nærmere vi kom Vassbygdi. Vandredelen av turen var nå over, men det var mer i vente.
I Vassbygdi ble vi hentet med buss og kjørt til 29/2 Aurland – en perle av et boutique hotell!
Her storkoste vi oss med fancy drinker, nydelig middag og helt fantastiske senger i sjarmerende rom. For en fabelaktig siste natt på reisen vår!
Stegastein, Aurland og Flåmsbanen
Etter en god natt og flott frokost ble vi kjørt til Stegastein. Her er det panoramautsikt over fjellene og den flotte Aurlandsfjorden. Turen gikk så videre innom Aurland før vi endte opp i Flåm. Flåmsbanen tok oss på den nest siste etappen frem til Myrdal stasjon før vi hoppet på Bergensbanen hjem igjen.
En helt herlig fantastisk tur er over, men jeg er sikker på at det blir flere – så det er bare å glede seg!
Hele gjengen på utsiktspunktet ved Stegastein. Foto: Turbobla Adventure
Tusen takk for en flott tur til denne herlige gjengen med damer!
Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!
Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!
Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.
Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.
Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.
Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.
Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.
Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.
Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.
Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!
Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!
Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.
Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.
Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.
Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!
På vakre Gimsøya i Lofoten ligger Hov Gård. Her kan man ri på flotte islandshester. Det skal venninnegjengen få prøve seg på i dagens aktivitet. De vet det bare ikke enda.
Dagen gryr og jentene får beskjed om å kle seg i ledig turtøy. I bilen på vei til Gimsøya går diskusjonen livlig, men det er først når vi står på tunet til Hov Gård de får vite det; vi skal ri på islandshester!
Noen gleder seg vilt, noen gruer seg vilt og noen er litt midt i mellom. Kanskje greit vi ikke informerte om programmet for flere uker siden.
De som gleder seg vilt:
Som guider har vi med oss sjefen selv – Frode – i tillegg til Lucy som er stallmester på gården. Vi er med andre ord i de beste hender. Eventyret kan begynne!
Rideturen startet på stallen på Hov, før vi red innom den kjente golfbanen Lofoten Links og mot midten av øya hvor vi finner Gimsøymyrene naturreservat og Storraet.
Turen gikk i vakre omgivelser mens Frode pekte og fortalte om naturen vi red igjennom og historien på stedet.
Storraet ligger ved den gamle sjølinja midt på øya som dateterer seg ca 2000 år tilbake i tid hvor det også fantes bosettinger i jernalderen. Vi stoppet ved et gammelt tunanlegg med rester etter 6 hus, dateringene herfra spenner over perioden 195 f. Kr. til 680 e Kr. Artig å tenke på at vikinger har ridd før oss over disse myrene.
Vi red videre med havørna jaktene over oss og ivrige hester under oss. For en hestejente er dette drømmen!
Blide damer!
Etter en stund ble det klart at deler av gruppa (de som gledet seg vilt til turen) gjerne ville ha litt mer fart. Vi ville blant annet sjekke om vi kunne få hestene til å tølte. Som sagt så gjort. Lucy forbarmet seg over de fartsglade damene og leverte varene. Men først var det lunsj til to- og firbeinte.
Hester og folk i skjønn forening.
Etter lunsjen delte gruppen seg i to. De som ville ta det pent og rolig red med Frode tilbake til Hov gård og de som ville ha litt fart og spenning ble med Lucy til den flotte Vinjestranda.
God stemning i «team fart og spenning»!
Det ble mange turer frem og tilbake på stranden. Utrolig morsomt!
Etter fartsleken på stranden ble det fart i terrenget tilbake samme vei vi kom.
Og jammen så vi ikke en rev også! (sånn ca 1/3 inn fra venstre i bildet under)
Å ri var en opplevelse som pushet grensene til noen i gruppa betydelig mer enn andre, men de bestod prøven med glans! Igjen var det null syting, ingen som trakk seg og til slutt – bare store smil. Det kaller jeg en seier.
Tidligere på dagen brukte vi beina, nå skulle armer og overkroppen vise hva den var god for. Kajakkpadling stod på programmet.
Vi var så heldige at vi skulle få padle fra Hattvika Lodge i Ballstad. Kristian som eier og driver stedet hjalp oss på med tørrdrakter. Noen fikk ekstraservice og stod rett opp og ned mens Kristian tok rollen som påklederske.
Neste punkt på programmet var en god instruksjon fra vår guide for kvelden, Jonas. «Dette er en kajakk. Du sitter oppe i dette hullet, ikke sånn jeg nå sitter.» Alle fikk med seg beskjeden.
Så langt veldig trygt og fint for alle involverte.
En etter en ble vi sluppet på vannet.
Det var veldig lite vind, knapt et vindpust, flatt vann, godt og varmt og sola skinte nok en gang fra skyfri himmel. Jeg tør påstå at slike forhold ikke er hverdagskost på disse kanter. Etter planen skulle vi padlet i 15-tiden. Da var det meldt relativt mye vind og Kristian foreslo at vi utsatte turen et par timer for å få mer optimale padleforhold. Godt forslag! Kristian er vår venn for alltid.
Turleder Bakken padler, gliser, tar bilder, padler litt mer, gliser enda mer og stikker fjeset mot den nordnorske sola mens hun tenker at livet er ganske så fantastisk.
Vi padlet i trygt og fint farvann rundt Ballstadøy forbi Kjeøya og videre inn i sundet mellom Kjeøya og Kjerkholmen. Deretter satte vi kursen forbi den lille holmen ved navn Klubben før vi gikk i relativt åpent vann tilbake mot utgangspunktet.
Denne dagen kunne vi nok ha satt rett til havs og hatt det helt himmelsk.
Ruten vi padlet:
Jonas tilbød oss en lenger tur inn i sommerkvelden, men denne gjengen begynte å bli mette på opplevelser og sultne på fiskesuppe, så etter 2 timer i kajakken var vi alle fornøyde.
Spesielt disse to turlederne var veldig, veldig fornøyde med turen som ble akkurat som bestilt.
Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.
Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.
Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.
En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.
Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.
Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.
Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.
Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.
Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:
Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.
Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.
Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.
Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.
Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.
Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:
Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.
Vi ankom Kilimanjaro Airport 24 timer etter at vi startet turen hjemme i Asker. Reisen er drøy og ble ikke kortere av at vi stadig havnet bakerst i diverse køer for visum og registrering. Ikke fordi vi ble plassert der, men fordi vi manglet penner. Mitt første tips blir å alltid ha med seg et utvalg kulepenner! Det er ikke lett å oppdrive en penn når man trenger den, og 1 penn på deling i en gruppe på 7 tar også tid.
Turen fra flyplassen til Weru Weru River Lodge hvor vi skulle bo de første 2 nettene tok en times tid.
Det var godt å endelig komme frem og kunne legge fra seg bagger og sekker og starte medisineringen mot Malaria mygg, samt slappe av og rusle rundt på Lodgen.
Så det er sånn bananer gror…
Dagen etter ankomst ble vi møtt av sjefsguiden vår Donovan. Vi reiste med Topp Afrika, og Donovan er tilknyttet det lokale selskapet Top Experience.
Donovan går igjennom Rongai-ruten opp Kilimanjaro
Donovan gikk igjennom ruten opp Kilimanjaro (heretter kalt Kili) med oss, svarte på ca 100 spørsmål og var tålmodigheten selv. Spenningen stiger!
Etter en tur innom Moshi for å ta ut litt mer penger, søke om noen flere tillatelser og en ørliten sightseeing, tok vi turen til Hillborn organic coffee – en kaffeplantasje drevet av kaffebonden Oscar. Utrolig interessant å lære om den møysommelige prosessen det er å lage organisk kaffe. Jeg har fått ny respekt for den tidkrevende prosessen, menneskene som jobber med dette og også fått forståelsen av at såkalt «fairtrade» ikke nødvendigvis er så fair for de som dyrker kaffen. Jeg bare håper det ikke er så ille som det vi fikk fortalt…
Oscar forklarer om høsting av kaffebønner
Oscar viser forskjellen på bladene fra den origianale Arabica planten og en hybrid
Modne bønner
Prosessen for å komme frem til ferdig kaffe er lang og tidkrevende og jeg må innrømme at jeg nok ikke fikk med meg alle fasene en liten bønne skal igjennom, men vi fikk delta på «skille skalle fra bønnen etter at den er tørket-prosessen». Det ble klappet og sunget og rytmen gjorde jobben til en lek.
Skallet fjernes fra de ferske bønnene ski
Tørkede bønner
Tørkede bønner skilles fra ytterskallet
Ferdige med knusingen for denne gang
Skallet skilles fra bønnene
Ferdig rensede bønner «stekes»
De brente delene skilles ut
Etter en runde med knusing har vi fått ferdig kaffepulver
Denne kaffen skal kokes. Prosessen ligner veldig på vår kokekaffe, bortsett fra at vi kanskje trekker den litt vel lenge. Her er trinnene:
Kok opp vann
Sleng oppi en sleiv med kaffe
Rør litt lett rundt og la det koke ett minutts tid
Hell kaffen gjennom en sil
Server!
Vi var alle enige om at dette var virkelig god kaffe!
Neste punkt på programmet var en vandretur til et vakkert fossefall. Fin oppvarming til dagene som skulle komme – og ikke minst fikk flere av oss en frisk dusj – det skulle bli lenge til neste mulighet.
På tur inn i regnskogen
Tilbake hos Oscar ble det smaking av banan øl og noen dristet seg også til en bit geite-lever. Denne noen angret i flere dager etterpå.
Herman tester ut bananøl
Emilie er også eventyrlysten
Bananøl. Laget på øl-banan og et lokalt mel.
Smalahove ala Tanzania
Det ble også anledning til å prøve litt balansekunst.
Herman hadde fordel av å være så høy at han buttet i taket
Tonje var et naturtalent!
Tilbake på Lodgen senket nattemørket seg og vi begynte alle å kjenne på sommerfugler i magen og en gryende spenning. Neste dag er det alvor. Da skal vi endelig ta beina fatt mot toppen av Afrika!
Team KavliBakken 