Tverrbottindan – 4 x 2000 moh

Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.

40819691_10160749523210564_1074554144049594368_o
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂

Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).

kart
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.
DSC02912
På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre

Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.

Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.

 

DSC02914
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?

Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.

DSC02918
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.
DSC02921
Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.
DSC02926
Første topp nærmer seg

På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.

 

 

DSC02937-PANO
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)

Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.

DSC02946
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre Tverrbottind
DSC02949
Går lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.
DSC02953
Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!

Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.

Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.

DSC02955
Slett ingen dum dag å være på vei videre

DSC02957

På vei fra siste topp på Midtre – mot Store

Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker  lunsjplass.

Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.

DSC02970
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.
DSC02972
Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.
40670097_10160749517250564_2514167331299524608_o
En blidere gjeng skal det letes lenge etter!

Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.

 

Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.

40684735_10160749516540564_6892354725375639552_o
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!

 

DSC02982
Utsikt som gir sjelefred

På vei mot toppen.

DSC02984
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.
DSC02988
Tony forklarer veien videre.
DSC02991
Hilde med Leirdalen i bakgrunnen
DSC02993
Midtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.
DSC02996
Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.
dsc03000.jpg
Fjellrypa Hilde i sitt rette element

Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.

DSC02992
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi

For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:

 

Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.

DSC03013
Spennende nedstigning fikk vi også

Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…

 

dsc03015.jpg
Two-face and her gang

Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…

 

Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.

DSC03020
Ble cider på meg før vinen gitt.

 

Turen oppsummert: 

  • Tid: 6 t og 20 min med gode pauser
  • Lengde: 10,14 km
  • Høydemetere: 1220

 

 

Steindalsnosi (2025 moh) til Fannaråki (2068 moh)

Fredagens tur ble foreslått av min kjære.  Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.

kart

 

Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).

Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.

Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.

dsc02846
Gutta i fint driv oppover mot toppen av Steindalsnosi
dsc05355
Frisk og sunn ungdom i fjellet
dsc02848
Spreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen

Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.

dsc02853
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…

Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.

40684395_10160749516875564_1365529386555539456_o
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh

Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!

DSC02863
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtes
DSC02868
Løs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans

Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.

DSC02865
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…
DSC02869
Gutta velger ulik tilnærming mot toppen
DSC02870
Flott dame i vakker natur

I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi  vant høydemetere i en fei.

DSC02875
Bare smil og glede!

Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…

DSC02878-ANIMATION
Hilde spretter opp den siste knausen

Han hadde ingen grunn til bekymring!  Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.

Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!

40650240_10160749515885564_8840117553683496960_o
Gjengen på toppen av Fannaråki

På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.

DSC02887
Fannaråkhytta

 

Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.

DSC02905

Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.

DSC02906
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken

 

DSC05410
Team KavliBakken ❤

Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!

DSC02908
I enden av veien er dagens mål

Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.

Turen oppsummert: 

  • Tid: 6 t med pauser
  • Lengde: 13,34 km
  • Høydemetere: 1008
40980439_10160749523360564_4342803275943247872_o
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.

Natt i naturen

Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.

Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.

DSC05313.JPG
Team KavliBakken koser seg i soveposene

Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.

DSC02817
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!

Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!

Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!

DSC05330.JPG
Jåle-Bakken gjør seg klar for tur

 

Fake et smil!

Det er august og Skåla Opp går av stabelen i Loen. Vi skal tradisjonen tro være med på norges lengste motbakkeløp som i år arrangeres for 17. gang. Dette blir min 7. tur opp fjellet. Værmeldingen er forferdelig.img_20180817_220453_420

Løpet går fra Tjugen camping som ligger på ca 20 meter over havet og avsluttes på Skålatårnet – 1848 meter over havet. Det er altså ca 1800 høydemetere fordelt over 8 km man skal kjempe seg opp – på kortest mulig tid. Jeg stiller i trim-klassen og kan rusle så sakte jeg vil. Nå har det seg sånn at jeg finner litt motivasjon i å forsøkt å slå tidligere personlige rekorder så det blir vanligvis lite rusling. I år har jeg imidlertid ingen ambisjoner. Det har vært så som så med trening på meg, så jeg har bestemt meg for å ikke stresse. Ta livet med ro – men opp skal jeg – selv om jeg vet det kommer til å bli vondt. Veldig vondt, i ganske lang tid.

snapchat-90199224

Lørdag morgen går jeg de 2 km fra hotellet inn til start. I det jeg har fått startnummer og klar til avgang runger speakeren stemme over startområdet. Målgang er flyttet fra toppen ned til Skålavatnet på grunn av værforholdene. Den første tanken som slo meg var; «Åh nei! Og jeg som spise så mye dessert i går – nå får jeg ikke forbrent alt sammen! Turen er for kort!». Ja, jeg spiste faktisk SÅ mye dessert! Tabbe. Men – det blåser kuling, er kastevind, plaskregn og ned mot null grader på toppen. Det er ikke forsvarlig å sende 1500 mennesker opp dit. Gode eller dårlige nyheter for meg? I dette været – gode! Så absolutt gode! Nå må jeg «bare» gå opp 1100 høydemetere over 5,2 km (gjennomsnittlig stigning på 21, 5%). Helt greit. Det blir garantert tungt nok.

Det er som tenkt like tungt å gå oppover i år som i tidligere år. Man møter motbakken med en gang og jeg får syre i leggene etter ca 100 meter. Deilig. Når jeg går der i regnet og vet at jeg skal ha det litt vondt de neste par timene så kommer jeg på at jeg skal trene på å smile når jeg lider. Når man smiler skal man visstnok lure hjernen – og kroppen – til å tro at den har det bedre enn den har det. Så jeg bestemmer meg for å smile. Jeg «faker» et smil, jeg sier blidt hei mens jeg smiler, og vekselvis gliser jeg muntert til alle jeg treffer på veien – og noen ganger uten at jeg treffer noen også. De fleste lyser opp i et smil til svar. Da ga det kanskje dem et lite boost også? Vinn vinn! Andre så på meg som om jeg var en tulling det hadde klikket for. Jeg antar at de var helt ukjent med det å smile og mest sannsynlig trengte mer trening før de fikk det helt til. Øvelse gjør mester.

 

Jeg trasket oppover gjennom skogen, smilte, gliste, vekslet noen ord med noen her og der,  og kjente plutselig på at det ikke var så påtatt å smile. Det var heller ikke så vondt å gå som jeg hadde fryktet. Kanskje det hjalp med denne smilingen? «Fake it till you make it» liksom.

20180818_100027
Det var altså så vått, vindfullt og kaldt!

Været ble verre og verre jo høyere opp jeg kom. Et par ganger kom det kastevinder som dyttet meg ut av stien. Jeg måtte stoppe helt opp, krøke meg sammen og vente til vindkula var over før jeg klarte å gå videre. Hetta på regnjakken ble dratt så langt ned som mulig for å unngå å få kaskader av regn mitt i fjeset. Vannet sildret og rant godt inn over alt. Det ble å stirre rett ned i stien. Alle jeg møtte hadde det på sammen måten. Det ble vanskelig å få smil i retur, men det var greit. Mål nærmet seg raskt. Nå ville jeg ha det hele overstått.

img_20180818_230509_364
Medalje er tingen!

I mål fikk jeg medalje. Jeg var så søkkvåt som jeg aldri før har vært. Skiftet til tørt tøy bak en stein uten særlig ly for verken vind eller regn, men marginalt tørrere ble jeg jo. Bortsett fra på beina. Det tok vel 4 sekunder før de tørre sokkene var like våte som de jeg nettopp tok av. Kaldt!

dsc02769
Eliten spurter i mål!

Så begynte ventingen på min kjære. Det var kaldt å stå i vind og regn og vente og vente mens tennene klapret og kroppen ristet. For å få tankene over på noen annet brukte jeg litt energi på å heie eliten i mål. Det var ikke store heiagjengen i år. De aller fleste hadde klokelig bare rasket med seg medaljen sin og styrtet ned igjen så fort de bare kunne.

dsc02775
Tony prøver å løpe uten å være i nærheten av de søkkvåte klærne. Neste år blir det ull.
dsc02781
Det lides og det skiftes så fort det lar seg gjøre når fingrene er numne av kulde.

Etter en liten stund kunne vi også heie Gorm og Rune i mål.

 

Etter livsnødvendig skifting gikk vi nedover igjen. Jeg kjente ikke føttene mine de første 2 km, men det kom seg etter hvert. Da ble det også tid til litt hygge.

 

dsc02793
På vei ned igjen
dsc02804
Det obligatoriske «Velkommen til Dals att!»-bildet

Tilbake på hotellet ventet en kald dusj (det er jo ikke varmt vann til alle…) og tørre klær. Ingen grunn til å fake et smil lenger. Smilet var nå helt naturlig. Slitent, men helt ekte. Skal ikke se bort i fra at vi prøver oss igjen til neste år. Håper da på litt bedre vær.

Optimistisk hilsen,
Heidi

 

 

 

Søndagstrimmen

Forrige lørdag arrangertes «Nesaksla Opp» i Åndalsnes. Min kjære mann og hans «partner in crime» Gorm kastet seg med i siste liten. Jeg kjente ikke sneven av lyst til å trene med startnummer på brystet og kunne ikke overtales til å delta.

 

Derimot kjente jeg stor lyst til å shoppe og spise. Heldigvis var min gode venninne Hilde ikke vond å be.

 

20180804_142516
Vi spiser organisk «Kraftkar» burger på Sødahlshuset. Anbefales!

Søndag derimot – da var jeg rastløs og syntes jeg hadde sittet stille lenge nok. Det kriblet i beina etter å komme meg ut – og oppover! I Åndalsnes er da Nesaksla et veldig naturlig, kortreist valg, så jeg la ivrig i vei.

Nå gikk jeg ikke veldig fort oppover, men passerte allikevel alle andre som også var på vei oppover. Riktignok var dette turister som mest sannsynlig ikke helt visste hva de hadde begitt seg ut på, men man får ta de «seirene» man kan få. Det er ikke mange av dem for tiden.

På veien opp til toppen passerer man det spektakulære utsiktspunktet «Rampestreken». Det er ikke for de med høydeskrekk! Denne gangen lot jeg være å gå utpå (det var noen der…), men det kan anbefales som kortreist turmål hvis man er i traktene. Kun 400 høydemetere fra sentrum.

20180805_122424
Populært turmål. Man kan skrive seg inn i boka 

Turen min gikk videre mot toppen.

Det blåste og småregnet og var ganske så surt mot toppen så jeg glemte helt å ta bilde av utsikten herfra.

20180805_123825-effects
Bildebeviset

Drøyde ikke lenge der opp i blåsten. Kun lenge nok til å få tatt den obligatoriske topp-selfien som bevis på at jeg ikke snudde halvveis.

Her er et bilde fra utsikten lenger nede da. Ikke så ille det heller.

Ned kommer man på halvparten av tiden man brukte opp.

En god søndagstrim!

 

Tips, råd og et hjertesukk

For de spesielt interesserte har jeg her samlet noen tips og råd fra turen vår til Kilimanjaro og Tanzania. Dere får også et aldri så lite hjertesukk fra en som er opptatt av miljøet og det å ta vare på den flotte naturen vi har på denne jorda.

DSC04842
Donovan, Herman, Heidi og Emilie med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen

Tips – i litt tilfeldig rekkefølge:

  1. Husk kulepenn til utfylling av diverse visum og skjema. Det sparer tid!
  2. Ta med deg godt med varme klær. Lag-på-lag prinsippet gjelder! Det blir kaldt når sola går ned og ønsker om å være sosial blir ofte dumpet til fordel for soveposen når kveldskulda kommer krypende.
  3. Vær smart og lytt til kroppen. Det er kanskje ikke nødvendig å gå en ekstra akklimatiseringstur når man allerede har gått opp 600 høydemetere – og allerede føler seg litt uggen.
  4. En god hodelykt er viktig. Husk å lade den opp før toppstøtet. Det er ikke så gøy å gå tom for lys midt på natten.
  5. Lad opp alt som må lades til max før toppstøt. Pga kulden går det meste tom for strøm forterer enn man beregner. Hos meg døde hodelykten, sportsklokken, og mobilen i tur og orden.
  6. Sørg for å fordele nødvendig mat og utstyr på toppdagen. Det er ikke sikkert den med maten og førstehjelpsutstyret kommer til toppen – og det å begynne å pakke om i stummende mørke, kulde og mellom oppkastkuler er ikke fristende.
  7. Godt liggeunderlag – gjerne med tilhørende pumpepose – er viktig. Å måtte blåse opp liggeunderlaget med egen lungekraft er ikke riktig prioritet når man helst vil bruke pusten på å overleve.
  8. Camp-sko du bare kan stikke føttene inn i uten å knyte, hale og dra for å få dem på deg. Man blir lett litt hoven i beina i høyden og å måtte slite for å få på seg sko midt på natten er kjedelig.
  9. Drikk, drikk og drikk – og så drikker du enda litt til. Minimum 4 liter væske må til hver dag.
  10. Hakuna haraka (ingen hast)! Gå sakte! Følg guidenes tempo og ikke gå forbi. De kjenner riktig «pole pole pace».
  11. Ta med deg biologisk nedbrytbare poser til dopapiret ditt! Og da går vi elengant over til mitt hjertesukk…
_LOC0754
Solkrem må også til

Hjertesukket…

«Plogging» har tydeligvis ikke kommet til Mt. Kilimanjaro, men jeg vil allikevel innstendig anmode alle som har tenkt seg dit om å gjøre følgende:

  • Ta med deg biologisk nedbrytbare (hunde) poser du kan samle sammen dopapiret ditt i! Du kan kaste det i de stasjonære doene når du kommer til camp. Dopapir brytes sakte ned i høyden og det er IKKE flott å se dopapir bak hver en stein og busk.
  • Ta med deg søppelet ditt hjem igjen! Har du du klart å bære noe inn i fjellet, er det mye lettere å bære kun emballasjen hjem igjen. Vis hensyn til at andre også skal få en fin opplevelse i fjellet. Det er IKKE hyggelig å sette seg ned for en rast og så oppdage at det knapt er mulig å nyte utsikten for bare søppel.
  • Plukk gjerne med deg noe av det andre har lagt igjen også. Alle monner drar!
DSC02029
Det er IKKE vi som har lagt igjen all denne søppla på Gilmans Point – trist!

Har du lyst til å dra på en tilsvarende tur er det greit å være forberedt på:

  • Trange telt. Alt av bagasje må være inne i teltet om natten.

    DSC04884
    Skulle tatt med meg den ekstra buksa…
  • Støv og møkk. Du får ikke dusjet på en drøy uke. Våtservietter er tingen.
  • Liten eller ingen mobildekning. Kan være veldig deilig – eller ikke.
  • Dårlig med søvn og matlyst pga høyden.
  • Korte eller lengre perioder utenfor komfortsonen. Avhengig av om man trives med det overstående.
  • Et tungt og langt toppstøt døgn! Men – det er verdt det!

 

og sist, men så absolutt ikke minst – gled deg til:

  • Fantastiske naturopplevelser!
  • Å lære noe om deg selv og om hva du faktisk kan presse deg selv til å gjøre – til tross for ubehag
  • Å treffe flotte mennesker du aldri ellers ville ha møtt
  • Minner for livet!
_LOC0695
Team KavliBakken –  med en god dose nye minner vi kommer til å ha med oss resten av livet

 

 

 

 

 

Siste etappe, bursdag og fest

16. juli: Horombo Camp (3700 m.o.h) – Marangu Gate (1800 m.o.h.) – Moshi

Dagens etappe: 18 km, 5 – 6 timer

DSC04669
Verdens fineste Tonje har bursdag!

I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente! 

Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.

Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?

_LOC0812
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.
DSC02148
Morgenstemning i campen

 

_LOC0824Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.

Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.

 

Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!

_LOC0836
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe

Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!

_LOC0827
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot Mawenzi
_LOC0834
Mange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo

Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.

_LOC0895

Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.

_LOC0899
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.
_LOC0904
På vei ned i krateret

Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.

_LOC0933
En kjempesøt «Tree Hyrax»

_LOC0926Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.

_LOC0936
Mandara Hut

Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.

Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.

Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.

 

Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.

_LOC0972
En  happy, happy gjeng!

I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…

DSC04913
The Dream Team

 

De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!

DSC04921
Bursdagsjenta med «cha keki»

Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.

 

Asante sana, Kili! Kwaheri!

_LOC0986

 

 

Andre innlegg i denne «serien»: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Toppstøt!

 

 

Toppstøt!

14. – 15. juli: Kibo Hut (4700 m.o.h) – Uhuru Peak (5895 m.o.h) – Horombo Camp (3700 m.o.h)

Dagens etappe: 18 km

Etter en tidlig middag kl. 17.30 gikk vi i teltene for å pakke sekken og forhåpentligvis klare å sove litt før vi skulle begynne på den hardeste etappen; Toppstøtet og erobringen av Afrikas høyeste topp.

Rett før vi skulle bli vekket kl. 23.00 blir jeg vár at Tony allerede er våken. Han ber meg høre på pusten hans. Dette er ikke bra! Når han puster ut høres det ut som «bruspulver» som knatrer og freser, han er lett blå på leppene og vi skjønner begge at han ikke kan gå videre oppover.  Etter å ha sjekket O2 nivået i blodet hans får vi bekreftet mistanken. 42% i O2 er forferdelig lavt. Han har fått lunge ødem og må ned fra fjellet igjen. Jo før jo heller. Han får følge av Wasiri, den ene av våre 3 guider samt 2 bærere. Vi andre setter litt motløse kursen i motsatt retning. Oppover.

DSC02002
Alpine start. Klokken er 00.28.

Det er tungt å gå. Fra første meter kjennes beina som bly og vi må gå sakte, så uendelig sakte. Jeg fryser når vi står stille og får ikke varmen når vi går. Klokken ble nesten 00.30 før vi kom oss av gårde. Vi er nesten en time bak planen. Det er svart natt, ispedd stjernedryss, men vi ser dem ikke. Vi ser ned. Ned på stien, ned på støvlene til personen foran. Det drypper fra nesene våre. Ingen av oss har ork til å ta frem papir. Det er uansett ingen som ser oss i mørket.

På 5000 meter kaster Tonje opp og har dundrende hodepine. Hun vil så veldig gjerne videre, men kroppen vil ikke. Høydesyken har rammet henne også.  Hun må snu. Det er det eneste forsvarlige å gjøre. Det føles så forferdelig urettferdig! Det blir bestemt at Christian tar følge med henne ned igjen. Guiden August blir med dem der de forsvinner bak oss i mørket.

Videre mot toppen går nå kun Ann-Kristin, Herman, Emilie og jeg. Med oss har vi Donovan og kokken Makosi, populært kalt «the stomach engineer» –  som da viser seg også å være en ufattelig sprek guide.

Det er den tøffeste natten i mitt liv. Jeg må sette meg ned flere ganger for å klare å puste. Jeg hiver etter pusten, trekker luft ut i de ytterste krokene av lungene mine. Jeg har aldri pustet så dypt og inderlig i hele mitt liv. Enda kjennes det ikke ut som nok. Når jeg ser opp mot Gilmans point virker det ikke som om kanten kommer nærmere i det hele tatt. Det er uendelig langt og uendelig tungt. Jeg aner ikke hvor lenge vi har gått når Donovan trøstende sier til meg «This is the hardest part. This time of day is the thoughest for everyone. The sun will be up in an hour». En time kan jeg klare. Jeg må holde ut til sola kommer.

DSC02007

I det sola tittet over horisonten døde hodelykten min. Det var noe symbolsk over det hele. Og når sola kom BLE alt litt lettere.

DSC02009
Donovan er den eneste som klarer å smile på dette tidspunktet
DSC02011
Utsikten mot Mawenzi

Jeg lurer på om jeg klarte å komme med noen oppmuntrende ord til Emilie og Herman sånn rett før toppen. Jeg er ikke sikker. Kanskje ble de bare tenkt inne i hodet mitt. Jeg var så sliten. Jeg husker ikke, men jeg håper.

DSC02013

Når vi nærmet oss Gilmans Point hørte vi hoing fra toppen. Noen heiet på oss! Og i det vi tippet over kanten ble vi møtt av 2 meksikanere som akkurat var ferdige med tur nr 2 på 15 timer! Vi fikk varme smil, high fives og gratulasjoner. For en følelse! At det var vel 2 timer til Uhuru Peak fra Gilmans point var det ingen av oss som da tenkte på.

DSC02029.JPG

Vi fikk oss en liten hvil og jeg forsøkte å tvinge i meg en energibar, men den var stivfrossen. Å gå å suge på den for å tine den virket ikke så fristende. De som har forsøkt vet at det gjør det litt vrient å puste når man tiner mat i munnen – og her er pusten viktigere enn mat. Det ble litt varm te i stedet. Det hjalp. Kanskje har jeg engelske aner. Har man engelske gener hjelper jo te mot det meste.

 

DSC02022
Etter en hvil ble det lettere å smile

Turen videre gikk langs kraterkanten via Stella Point.

DSC02030
Uhuru Peak kan sees i sola i det fjerne
DSC02041
Stella point til høyre i bildet. Menneskene som kommer opp fra venstre går Whiskey ruta.

Rett etter Stella point måtte vi stoppe for å ta på oss stegjern. Det har visstnok ikke vært så mye snø på toppen på 40 år!

 

DSC02049
Relativt kaldt på toppen

Vi går og vi går. Hvert skritt er tungt, selv med sola oppe. Når jeg kommer opp på den siste høyden og kan se skiltet som markerer toppen tenker jeg at det er nok. Jeg trenger ikke gå helt bort. Dette holder. Men jeg gjør det allikevel. Jeg kunne ikke gi meg så nærme.

DSC02055
Herman med Uhuru Peak i det fjerne

Etter 8,5 time på tur i stummende mørke, gjennom pustebesvær og totalt utenfor komfortsonen har jeg nådd toppen av Afrika. Et mål er nådd. Klokken er 09.00 den 15. juli 2018.

DSC02060
Så heldig jeg er som får dele dette med Herman!
DSC02084
The super-duper team!

Jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så uendelig stolt av Herman og Emilie som har kjempet seg opp hit. Jeg griner en liten skvett av glede og stolthet – og ikke minst utmattelse.

DSC02093
Team KavliBakken på toppen av Afrika
DSC02069
Ann-Kristin er den drevne av oss og den som taklet dette best av alle. Super woman!

Etter en kort pause på toppen skal vi ned igjen. Det vil heldigvis ikke ta like lang tid ned som opp.

 

Herman og jeg er nede kl. 12.15 etter en effektiv nedfart skliene på hælene i grusen vi få timer tidligere hadde mast oss opp.

DSC02115
Sand-sliding er gøy!

Emilie og Ann-Kristin brukte henholdsvis 1 time og 1,5 time lenger ned på grunn av vonde knær og tær.

Vel nede i Kibu Camp fikk vi høre at Tonje og Christian hadde gått videre ned til Horombo camp på 3700. Hvor Tony var visste vi ikke. Null mobildekning i fjellet.

Etter en liten hvil og litt mat (for de som klarte å tvinge seg til å spise), måtte vi gå videre. Vi skulle tilbringe natten i Horombo camp, 9 km unna. For å nå denne campen fulgte vi Coca-Cola/Marangu ruta ned.

DSC02116
Ut på tur, aldri sur – bare litt slitne – og veldig, veldig møkkete
DSC02118
Det ER lettere å gå nedover enn oppover

Turen nedover ble en lang og litt ensformig marsj over en iskald åpen slette kalt The Saddle.

 

Heldigvis var det kun en liten oppoverbakke (her surna vi alle sammen). Resten av turen var flatt eller skrått nedover.

DSC02131
Herman og jeg i et felt med Giant Senecio trær 

Da vi endelig så campen må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.

DSC02135
Teltene våre kan skimtes helt nederst i campen

Vi ble møtt med varme gratulasjoner av Tonje og Christian. Tonje hadde heldigvis blitt bedre så fort de kom seg ned fra høyden. Tony var blitt sendt videre ned og satt alene på lodgen og følte seg ensom og venneløs, men var bortsett fra det, heldigvis bedre og ved relativt godt mot.

Denne natten sov jeg som et barn fra jeg nærmest besvimte i teltet til jeg ble vekket med kaffe dagen etter. Ingen do-turer i løpet av natten. Ingen steiner under liggeunderlaget som plaget meg, ingenting. Bare dyp, rolig og utmattet søvn.

Asanta sana!

…….

Reisen er enda ikke over – for siste kapittelet i denne historien – følg med!

 

Andre innlegg i Kili-serien: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Siste etappe, bursdag og fest

Vi er i gang!

Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.

«Ready to rumble?»

10. juli: Moshi (830 moh) – Nalemuru (1950 moh) – Simba Camp (2600 moh)

Dagens etappe: Ca 4,5 km, 2 timer

Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!

Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’.  Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.

_LOC0497
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert

Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.

kart
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.

 

It takes a village…

Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha.  Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!

DSC01796
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.
_LOC0529
NÅ er vi gang!

Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!

Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.

Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»

Hakuna matata!

11. juli: Simba Camp (2600 moh) – Second Cave Camp (3500 moh)

Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)

Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!

 

DSC04495
Team KavliBakken

Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.

20180711_104234
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!

På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.

Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.

En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.

Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene –  til både lunsj og middag.  Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.

Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.

På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.

Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!

20180711_181908
Mt. Kilimanjaro!

 

Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!

37599840_10160585315480564_5335948024294146048_o
The Dream team!

«So far so good Dream team?»

12. juli: Second Cave Camp (3500 moh) – Kikelewa Cave Camp (3700 moh)

Dagens etappe: 6,3 km (3 timer) + 2 km (1,5 time)

_LOC0683
Utsikten fra teltet i Second Cave camp

Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost

Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.

Men ting endrer seg som sagt underveis.

Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.

Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.

 

Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).

 

Hakuna haraka!

13. juli: Kikelewa Cave Camp (3700 moh) – Mawenzi Tarn Camp (4300 moh)

Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer) 

20180713_071945
Morgenstemning i campen

Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.

Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.

Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.

DSC04759
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri

På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan,  hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.

Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!

Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.

20180713_170524
Campen sett fra oven

Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.

 

DSC04797
Positive før morgendagens etappe

Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…

«The last piece of cake!»

14. juli: Mawenzi Tarn Camp (4300 moh) – Kibo Hut (4700 moh)

Dagens etappe: 9 km (5,5 timer) 

20180714_084348
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.

Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.

20180714_091432

Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.

DSC04844
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag

Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.

_LOC0788
Mawenzi

Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.

Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.

Følg med i neste episode!

…………………………………….

Flere innlegg i Kili-serien: 

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Toppstøt!

Siste etappe, bursdag og fest

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi ankom Kilimanjaro Airport 24 timer etter at vi startet turen hjemme i Asker. Reisen er drøy og ble ikke kortere av at vi stadig havnet bakerst i diverse køer for visum og registrering. Ikke fordi vi ble plassert der, men fordi vi manglet penner. Mitt første tips blir å alltid ha med seg et utvalg kulepenner! Det er ikke lett å oppdrive en penn når man trenger den, og 1 penn på deling i en gruppe på 7 tar også tid.

Turen fra flyplassen til Weru Weru River Lodge hvor vi skulle bo de første 2 nettene tok en times tid.

Det var godt å endelig komme frem og kunne legge fra seg bagger og sekker og starte medisineringen mot Malaria mygg, samt slappe av og rusle rundt på Lodgen.

 

 

 

 

 

Dagen etter ankomst ble vi møtt av sjefsguiden vår Donovan. Vi reiste med Topp Afrika, og Donovan er tilknyttet det lokale selskapet Top Experience.

_LOC0196
Donovan går igjennom Rongai-ruten opp Kilimanjaro

Donovan gikk igjennom ruten opp Kilimanjaro (heretter kalt Kili) med oss, svarte på ca 100 spørsmål og var tålmodigheten selv. Spenningen stiger!

Etter en tur innom Moshi for å ta ut litt mer penger, søke om noen flere tillatelser og en ørliten sightseeing, tok vi turen til Hillborn organic coffee – en kaffeplantasje drevet av kaffebonden Oscar. Utrolig interessant å lære om den møysommelige prosessen det er å lage organisk kaffe. Jeg har fått ny respekt for den tidkrevende prosessen, menneskene som jobber med dette og også fått forståelsen av at  såkalt «fairtrade» ikke nødvendigvis er så fair for de som dyrker kaffen. Jeg bare håper det ikke er så ille som det vi fikk fortalt…

Prosessen for å komme frem til ferdig kaffe er lang og tidkrevende og jeg må innrømme at jeg nok ikke fikk med meg alle fasene en liten bønne skal igjennom, men vi fikk delta på «skille skalle fra bønnen etter at den er tørket-prosessen». Det ble klappet og sunget og rytmen gjorde jobben til en lek.

Denne kaffen skal kokes. Prosessen ligner veldig på vår kokekaffe, bortsett fra at vi kanskje trekker den litt vel lenge. Her er trinnene:

  1. Kok opp vann
  2. Sleng oppi en sleiv med kaffe
  3. Rør litt lett rundt og la det koke ett minutts tid
  4. Hell kaffen gjennom en sil
  5. Server!

 

_LOC0346
Vi var alle enige om at dette var virkelig god kaffe!

Neste punkt på programmet var en vandretur til et vakkert fossefall. Fin oppvarming til dagene som skulle komme – og ikke minst fikk flere av oss en frisk dusj – det skulle bli lenge til neste mulighet.

 

 

_LOC0457

Tilbake hos Oscar ble det smaking av banan øl og noen dristet seg også til en bit geite-lever. Denne noen angret i flere dager etterpå.

_LOC0466
Smalahove ala Tanzania

Det ble også anledning til å prøve litt balansekunst.

_LOC0461
Herman hadde fordel av å være så høy at han buttet i taket
_LOC0464
Tonje var et naturtalent!

Tilbake på Lodgen senket nattemørket seg og vi begynte alle å kjenne på sommerfugler i magen og en gryende spenning. Neste dag er det alvor. Da skal vi endelig ta beina fatt mot toppen av Afrika!

DSC01767
Weru Weru River Lodge

 

 

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland