Sjursviktinden 837 moh

Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!

Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.

Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.

Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen.
Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken.
Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.

Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.

Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.

Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.

Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli

Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!

Har man kommet opp, skal man også ned.

Fin fin tur!

Foto: Tony Kavli

Barden (659 moh) og Segla (639 moh)

Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.

Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!

Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.

Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.

Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.

Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.

Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.

Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!

Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.

Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.

Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.

Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.

Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.

Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.

Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.

Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.

Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.

Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen

Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.

Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.

God stemning helt der ute på kanten.

Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.

Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.

Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.

Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.

Padletur på Yttersida

Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.

Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?

Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.

Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.

Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.

Storhavet rett der ute!

Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.

Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!

På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.

Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.

Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.

Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.

Strandhugg på Store Færøya.
Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.

Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.

Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.

Skal du til Senja. Lei kajakk!

Ruta vår.

Hamperokken 1404 moh

På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.

Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.

Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.

Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.

Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.

Foto: Hilde Bohinen

Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.

Gode myggforhold
Varmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.

Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.

Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.

Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.

Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.

Foto: Hilde Bohinen

Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.

Gutta og toppen

Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.

Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.

Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!

Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!

På toppen av Hamperokken!

Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.

Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.

Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!

Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.

Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.

Totalt brukte vi 6 timer på turen.

Lindesnes fyr og (et) Under

Opp- og nedturgjengen har vært på nye eventyr. Denne gang til Norges sydligste punkt. Vi har også vært på en helt spesiell opplevelse Under vann.

Lindesnes fyr

Når man er helt syd i Norge må man ta en tur til Lindesnes fyr. Fyret er det første fyret i Norge og ligger vakkert til på Norges sydligste fastlandspunkt. Skulle gjerne vært her en dag i skikkelig ruskevær. Det tror jeg er relativt spennende!

Vår kjentmann på Lindesnes Havhotell mente at vi også burde ta oss en tur til Lista fyr ettersom vi var så interesserte i fyr… Jeg er litt usikker på om jeg kvalifiserer som ekstraordinært fyr-interessert, men vi lot oss overbevise og tok turen.

Lista fyr

Landskapet var litt flatere og kjedeligere. Fyret litt høyere. Ikke stort mer å si om den opplevelsen.

Neste stopp ble Farsund by. Her ble en middelmådig lunsj inntatt etterfulgt av litt rusling rundt i byen. Byen er ganske idyllisk og hyggelig der den ligger ved en farbart sund. Jepp – det er det bynavnet betyr.

Årsaken til denne utflukten til Norges sydspill – og også høydepunktet – var en julegave fra gutta til jentene i Opp- og nedtur gjengen; en middag på Restaurant Under. Opplevelsen kan bare beskrives med ett ord: Suksess! Et besøk på Under er en nytelse for alle sanser. Vakker og spennende arkitektur, nydelig mat og drikke, upåklagelig service i usedvanlig godt selskap. Helt perfekt rett og slett.

Opp- og nedtur gjengen i godt humør – klare for en bedre middag.

Smakebiter fra menyen:

En velsmakende og innholdsrik helg er over. Vi er fornøyde med å ha opplevd en del av Norge vi tidligere ikke har sett. Vi er mette, godt hydrerte og fulle av inntrykk. Nok en makeløs opplevelse med gjengen. Livet er bra!

Padletur rundt Vesterøy

Vi er heldige som har venner med hus på Hvaler. Vi er heldige som også har venner som låner ut både bil og kajakker. Sånt blir det lett veldig god stemning av.

Lånt bil, lånte kajakker, egne sykler. Det gjøres klart til en aktiv helg.

Denne helgen ble innledet med god mat og drikke, sykkeltur rundt omkring på Vesterøy lørdagen etterfulgt av mer god mat, og så en helt nydelig padletur søndag. Et nydelig kinderegg av en helg vil jeg påstå.

Ingenting overlates til tilfeldigheter. Før de skal ut i saltvann spylers kajakkene for støv og pollen. Lånte kajakker må passes godt på.

Så er vi i gang. Alle kom opp i kajakkene uten å velte, solen skinner fra skyfri himmel, vannet er så flatt det er mulig å håpe på og vi gliser fra øre til øre.

Starten gikk fra Vauerkilen.
Lavvann gjorde det ekstra spennende å padle her.
Min kjære har funnet ut at kajakk er kos! Det gleder meg ❤
En kajakk, blikkstille vann, en happy padler og havet rett ut en solskinnsdag i slutten av mai…

Is-pause i Papper havn. Vi sendte Jens ut for å kjøpe is mens vi andre duvet rundt i havnen og ventet. Fin arbeidsfordeling!

Når man padler sånn rundt i bedagelig tempo, ser på livet og nyter ro og fred passer det også godt med ett strandhugg eller to. Det første tok vi på baksiden av Fredagshølet.

Strandhogg nummer en:

Vibeke koser seg!

I kajakk er det veldig enkelt å kjenne på mysteriet under seg, over seg og inni seg. Lars Verket, padlosof og eventyrer.

Koser meg litt jeg også!
Andeflokken på tur.

Strandhogg nummer to inkluderte grilling av lokale pølser og knasking av vill gressløk. Gooood sommerstemning!

Tilbake inn i Vauerkilen.

Turen vi padlet ser slik ut:

Og helt til slutt på denne vakre dagen ble det en liten tørstedrikk i solen.

Ettermiddagsolen nytes på Vesterøy.

Alle perfekte helger tar en gang slutt. Tusen takk for oss for denne gang – vi kommer igjen!

Kyststien fra Tofte til Sandbukta

En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.

Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!

Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.

Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…

Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:

Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!

Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.

Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.

Utsikten på toppen er verdt klyvingen!

Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.

Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen.
God stemning i gruppa!

Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.

Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.

Kart over turen.

Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

Eksotiske Holtnesdalen

Man trenger ikke dra langt for å finne eksotisk «jungel» og urskog. Holtnesdalen på Hurumlandet er vill og vakker og en aldri så liten perle av en tur.

Holtnesdalen er en dal mellom Holmsbu og Rødtangen sørvest i Asker kommune. Hele dalen er på ca. 250 dekar og ble først vernet som naturreservat i 1974. Bekken i dalen er todelt og skaper dype, mørke dalsøkk med bregner og løvskog i dalbunnene.

Å gå her i denne frodige, irrgrønne dalen føles eksotisk. Jeg får assosiasjoner til Tanzania og Sri Lanka og forventer å høre skvatring fra eksotiske fugler og se aper slenge seg fra tre til tre. I stedet løper det to rådyr forbi oss i fullt firsprang, som jo slett ikke er noen dårlig erstatning. Det føltes helt naturlig rett og slett.

Vi moret oss med Hildes nye app som skal kunne fortelle oss hva vi ser av planter og vekster. Det funket sånn nesten hver gang.

Hilde tar bilder og laster opp i appen.

Her er et par av vekstene vi fant. Dersom noen vet hva den vakre blomster heter, tar jeg imot tips med stor takk! Den bambuslignende planten heter Skavgras og er i Snellefamilien.

Hilde koser seg på tur i Holtnesdalen.
Stien igjennom naturreservatet er tilrettelagt med trapper og tau.
Vakkert åkerlandskap langs Holtnesveien.

Vi startet turen fra parkeringsplassen ved Holmsbu billedgalleri – Tillaløkka og gikk inn på blåmerket sti fra parkeringsplassen. NB! Turen er ikke blåmerket hele veien. Da vi kom ut av Holtnesdalen Naturreservat tok vi Holtnesveien til vi møtte Rødtangveien. Derfra fulgte vi bilveien tilbake til start. Det er mulig det finnes en annen vei tilbake, som går i terrenget, men den fant vi ikke. Vi er ganske glad i rundturer, men kanskje skulle vi bare gått tur/retur i reservatet i stedet. Turen ble på 6,3 km med et par små feilskjær.

Det ble en fin dag i vakre omgivelser. Nok en gang var det ingen som angret på turen.

Takk for følget!

Langtur på Hurumlandet

Det er koronatid og verden er rar og annerledes. Allikevel åpner det seg opp nye muligheter når man tvinges til å tenke nært og avgrenset. Jeg har kommet til at det faktisk er litt godt å slippe og tenke så stort. Det gir færre variabler og en litt enklere beslutningsprosess. Litt fint det.

Turen jeg nå skal beskrive fikk jeg av en kollega i DNT Asker Turlag sitt styre. Fint å ha kjentfolk man kan spørre når man skal ferdes i ukjent terreng.

Vi trasker lystig av sted.

Oversikt over turen

Turen startet ved Grønsand Gjestegård. Her er det godt med parkering. Videre gikk vi til værstasjonen på Nilsåsen, rundt Aklangen og videre til Stikkvann. Turen gikk videre til Stikkvannskollen før vi tok en avstikker opp på Bjønnåsen.

Totalt ble turen på drøye 22 km. Vi brukte 6 timer og 40 minutter inkludert godt med pauser.

Nilsåsen – værstasjon

Fra Grønsand Gjestegård gikk vi Sandstien (Sandstien er historisk grunn og merket med mange informasjonsskilt) til Hestedammen og så videre opp på Nilsåsen hvor det finnes en værstasjon. Det går en sti opp fra nord slik at det ikke er nødvendig å gå veien både opp og ned. Radaren på toppen ble bygd i 2010 og dekker det sentrale østlandsområdet med værdata. Toppen av bygget rager 363 moh.  

Veien fra Nilsåsen rundt Aklangen og videre til Stikkvannshytta gikk mye på skogsbilvei, men også noe på sti. Terrenget på Hurumlandet er kupert, så det er var egentlig greit med litt variasjon.

Stikkvannshytta

Vakker utsikt fra lunsjplassen.

Etter en god og lang lunsjpause med passende korona-avstand til alle andre gikk turen videre mot Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen

Artig og variert terreng fra Stikkvannshytta til Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen er med sine 361 moh. det høyeste punktet på Hurumlandet. Her har det vært skogbrannvakt siden 1911 og brannvakttårn siden 1937. Fra toppen av tårnet (som vi ikke gikk opp i) skal man i følge ut.no ha 360-graders utsikt over Hurumlandet; fra Sandungen til Drammen, Sætre ved Oslofjorden og Nesodden. På en klarværsdag pre-regionsreform skulle man visstnok kunne se hele 7 fylker. Nå har man vel flaks om man ser 3 eller kanskje 4?

Bjønnåsen

På dette tidspunktet tenkte vi at det kanskje holdt med topper, men så var det dette toppsuget som noen i gruppa har da. Det gikk bare ikke å la denne passere. Det angret vi ikke på! Helt på toppen av Bjørnåsen er det en gammel setervoll som fortsatt holdes i hevd av Nordre Grønsand gård. Bjørnåsen naturpark som setervollen kalles, er en liten perle med fantastisk flott utsikt nordover mot Vardåsen i Asker og innover Oslofjorden. Om sommeren går det sauer her og skaper den reneste idyll.

Etter dette bar det tilbake til start ved Grønsand Gjestegård. Litt sårbeinte, men med gode og lave skuldre.

Og alle fire var enige om at det hadde vært en flott tur!

I Koronaens tid

Hvem hadde trodd at 2020 skulle bli sånn som dette?! Verden er i unntakstilstand, Norge stenger grensene, vi isoleres og samles på samme tid.

Barn og unge voksne kommer hjem til en trygg havn, men ikke for nært. Hold en meters avstand, ikke ta på, men bry deg. Vi holder tilbake klemmer og hilser med føttene. Det ser litt kult ut, men det tar ikke lang tid før savnet etter en god varm klem melder seg.

Utsikten fra stua i en koronafri tid.


Dette året skulle vært fullt av opplevelser av den gode typen. Reiser til spennende nye steder skulle gjennomføres, med gode venner og familie. Gode minner skulle skapes. Lykkefølelsen skulle søkes. Dette er ikke det. Dette er usikkerhet, dette er rart, alvorlig og så ufattelig spesielt at ingen av oss noen gang har opplevd tilsvarende. Og det skjedde så fort! Fra den ene dagen til den andre (satt på spissen) gikk situasjonen fra oversiktlig og håndterbar til dødsseriøs. Hadde du av en eller annen grunn vært uten nyheter bare i én dag ville du trodd du drømte. Ikke en god drøm. Et mareritt. Dette er filmmateriale. Tomme gater, tomme kjøpesentere, skremte blikk når noen våger å hoste eller nyse. Det eneste som mangeler er zoombier som lusker ute i hagen.  


Lørdag gikk jeg tur. Alene. Hver gang jeg møtte noen begynte vi i god tid før passeringspunkt å skli utover på hver vår veiskulder. Ikke trå meg for nær! Noen så på meg. Ikke alle. Jeg forsøkte å smile. «Vi klarer dette. Hold ut!», hadde jeg lyst til å si, men sa det ikke. Vi er ikke helt der enda.

Vi kan ikke være sosiale sammen lenger, men det finnes andre muligheter. Noen tidligere kollegaer la ut bilder fra en Facetime fest. Alle smilende med hvert sitt glass vin i hånden. I hver sin stue. Foran hver sin skjerm. Kanskje litt slitsomt i timesvis, men en veldig god ide for å få en følelse av sosialt liv. Hører om andre som har byttet ut kafébesøket med skype-kafé og unger som skyper med hverandre mens de leker i hver sin stue.

Men noen vil også kjenne på isolasjonen. Eller i den andre ytterligheten – den påtrengende sammenstimlingen av familien i samme rom. Hele døgnet. Igjen satt på spissen. Hva gjør dette viruset med oss – og mot oss? Jeg tror flere forskere nå har fått sin villeste fantasti oppfylt. Verdens største sosiale eksperiment er i gang og du er med.

Dag tre inn i den nye hverdagen vår er vi fremdeles optimistiske, kreative og vennlige. Hva skjer etter dag 14, 21, 52? Hvor lenge skal denne unntakstilstanden vare og hvordan går vi tilbake til normalen post-korona? Fremtiden er nå, mindre enn noen gang, tydelig definert. Jeg har ingen forutsetninger for å vite hva de neste ukene og månedene vil bringe. Det er urovekkende, litt befriende – på en surrealistisk måte og ikke minst veldig interessant. Det er sikkert mye lærdom i enden av dette. Får vi håpe.

Jeg føler fremdeles at jeg drømmer. Kan noen være så snill å vekke meg. Helst nå!

En god klem fra en virtuell venn eller kosebamse skal man ikke kimse av.

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland