På vei videre

Ser helt chill ut…

Det er torsdag. Jeg skulle ha blitt hentet av en tuk-tuk sjåfør for 30 min siden. Jeg begynner å bli litt stresset. Hotellet engasjerer seg og får etterlyst fyren. Han sitter fast i trafikken. Dessuten er det kun 5 min med tuk-tuk til stasjonen. Med mild Sri Lankisks hoderisting smiler de og sier «Ikke noe å stresse med Ms Heidi». Så da lar jeg være med det.

Han kommer til slutt og det tar virkelig kun 5 minutter i en tuk-tuk som det visstnok nå finnes 1 million av på Sri Lanka. 20 millioner mennesker og 1 million tuk-tuk’er.

1 av 1 million tuk-tuk’er og det er trangt om plassen for kofferten min og jeg

Trafikken er kaotisk, støyende og lettere nervepirrende, men vi kommer frem til stasjonen i live. Jeg blir leid inn på stasjonen og så dyttet inn på et venterom for kvinner. Det er nemlig veldig lenge til toget skal gå. Altså – ingen ting å stresse med.

Togstasjonen i Colombo

Venterommet er fabelaktig! Det er speil over alt og rundt meg står vakre, sarikledde kvinner i alle aldre. De grer det vakre mørke håret sitt, fikser på sminken, retter på klærne, poserer litt og ser seg selv dypt inn i øynene før de smiler lett og setter seg til å vente. Ytterst delikate og velstelte.

Snikfotografering er ikke alltid så lett

Jeg derimot føler meg lettere ustelt. Det er så fuktig her at håret mitt står som en sky rundt hodet, jeg er alt for høy, går i bukser og ser rufsete ut i denne forsamlingen. Rundt meg sitter det damer som er gjennomført feminine, stolte av det – og som viser det. Jeg er bare en boms på gjennomreise. Skulle i det minste ha gredd meg kjenner jeg.

Toget kommer. En døv-stum hjelper meg med å få kofferten plassert på hattehylla. Kofferten er for stor. Den er for tung. Jeg har pakket alt for mye for min gruppereise for en. Jeg trodde jeg skulle tilbringe tiden med andre og tok med skift. Det hadde jeg ikke trengt. Ikke så mange skift i det minste.

En altfor stor og tung koffert for en veldig liten hattehylle. Hattehyller er for hatter, ikke kofferter.

Kofferten bekymrer meg. Den er så bred at nesten halvparten stikker utenfor hattehyllen. Jeg er livredd for at den skal ramle ned i hodet på hun som sitter ved siden av meg og ta livet av henne. Det hadde vært veldig kjedelig.

Utenfor høljer det ned

Toget skramler og humper og rister av gårde. Jeg holder pusten og sjekker konstant at kofferten ligger der den skal. I starten ser jeg mer opp enn ut og er hele tiden klar til å kaste meg mellom henne og kofferten når den kommer susende. Jeg skal ta støyten, hun skal leve!

Heldigvis er kofferten så tung at den ikke rikker seg en millimeter. Også i de verste svingene. Så jeg slapper av og begynner å like denne togturen.

Damen ved siden av er også hyggelig. De vurderer en tur til Danmark med familien. Jeg foreslår at hun heller tar en tur til Norge. Morsommere og vakrere land forteller jeg henne. Usikker på om hun bet på.

Han her får være med kun fordi han var så dedikert. Alle tunneller ble filmet og fotografert – på vei inn og ut av dem. Her bilde av skinnene.

Togturen går innover i landet og oppover. Det er tett, frodig regnskog og fjelltopper – som riktignok forsvinner så fort bak høye trær at jeg aldri rekker å ta bilder av dem. Himmelen lysner og silregnet gir seg. Bare det er en lettelse.

Ms Heidi ser litt mer avslappet og fornøyd ut

Etter nesten 4 timer er jeg fremme i Peradenyia. Her skal jeg bli hentet av en sjåfør/guide som skal ta meg til Kandy. I Kandy er det et tempel med et hellig relikvie; Buddah sin tann!

Mer om det senenere, men for å oppsumere status så langt; jeg lever, panikken har lagt seg og jeg er betraktelig mer positiv enn på samme tidspunkt i går.

Bli med meg videre på reisen!

Fortryllende Sri Lanka

Jeg hadde meldt meg på en rundtur med det velklingende navnet «Fortryllende Sri Lanka». En gruppetur. Jeg skulle reise alene, og var spent på resten av gruppa og alt vi skulle oppleve sammen.

Ved ankomst Colombo ble jeg hentet på flyplassen av en blid sjåfør. Han kjørte meg til hotellet og forlot meg. Jeg spiste lunsj alene før jeg tok en tur ut i gatene for å se meg om.

God lunsj!

Det høljregnet. Jeg var den eneste turisten i mils omkrets.

Serene Seema Malaka tempelet
Gopuram av Sri Siva Subramaniya Kovil

En telefon fra den lokale kontakten. Hun fortalte at en tuk-tuk ville hente meg og kjøre meg til toget neste morgen. Ved ankomst Peradeniya ville jeg bli møtt av en guide. Jeg? Hva med de andre? Jeg begynte å få bange anelser.

Søkkvåt turist på ville veier

Etter noen videre undersøkelser viser det seg at gruppen jeg skal på tur med ikke eksisterer. Gruppeturen er meg. Jeg er eneste påmeldte! What?! Ok, dette var veldig mye lenger utenfor alt jeg har av komfortsoner enn ønskelig. Jeg er ALENE på tur på Sri Lanka. Jeg som ikke er særlig stor tilhenger av alenetid. Alene. Bare meg. Noen ganger en guide og meg. I noen korte timer. Så «resten av dagen til disposisjon» – alene. Hva nå?!

Fortsettelse følger!

Vinteren kom tidlig i år

Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.

Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.

Snø ved Leirvassbu

Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.

Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.

På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.

Så vi la (lystig) i vei.

Fine røde T’er viser vei de første par kilometerene
Positiv gjeng!

Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.

Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.

Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet.
Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.

Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.

Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.

Blidere på vei ned enn opp.
Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.

Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?

Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver.
Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Vestveggen Via Ferrata i Romsdalen

Sommeren 2019 har jeg gått flere via ferrataer enn noen gang før. Ikke så rart med tanke på at jeg kun har gått én tidligere; Synshorn på Beitostølen.

I Åndalsnes har de nå 2 ulike via ferrataer; Introveggen og Vestveggen. Vi begynte med Introveggen (grad B) som var komfortabel og grei. Bittelitt luftig et par steder, men veldig overkommelig for de fleste vil jeg tro. Vestveggen var litt annerledes kan man si.

Først etter at vi hadde gått den leste jeg beskrivelsen av den. Burde muligens ha gjort det før jeg la i vei, men kanskje var det til det beste at jeg ikke gjorde det. Hadde nok ikke forsøkt meg da!

Her er en liten film som oppsummerer klatreturen:

I tillegg til det Norsk Tindesenter skriver på siden sin synes jeg den var veldig tung for armene. Flere overhengende partier gjorde turen slitsom i tillegg til luftig, men vi kom opp alle sammen!

Vestveggen – ikke for pyser
Vestveggen er en lengre og mye mer utfordrende klatretur på 5-6 timer til toppen av Nesaksla. Belønningen er en utsikt som er så vakker at den kan ta pusten fra deg, i tillegg til en deilig mestringsfølelse og adrenalinrus.  

Dette er turen for deg som søker spenning, liker å utfordre deg selv, er i over gjennomsnittet god form og mestrer ferdsel i bratt terreng. I løpet av turen bestiger du flere luftige partier og fritthengende broer. 

Tidligere erfaring fra klatring er en fordel. Turen er ikke egnet for personer med høydeskrekk. Ruten er gradert til vanskelighetsgrad D på den internasjonal via ferrata skalaen.

Norsk Tindesenter

Anbefales dersom du vil dytte deg selv ut av komfortsonen!

Team KavliBakken med turkamerat Andreas. Alle var enige om at det hadde vært en tur. Jeg var nok den som minst kunne tenke meg å ta den igjen dagen etter.

PS: Det er faktisk 2 steder i ruta hvor man har mulighet til å pingle ut skulle det skjære seg helt, men ellers er regelen at har du startet må du fullføre. Å måtte bli hentet med helikopter er litt pinlig.

Kongevær på kongen (1656 moh)

Vi er igjen på ferie i Romsdalen og har funnet oss en topp vi enda ikke har vært på; Kongen! Været er upåklagelig – faktisk helt «konge», humøret er på topp og Team KavliBakken klare for nye utfordringer.

Fra Trollstigen platået går det en godt merket sti opp til Bispevatnet. Herfra kan man bestige Bispen, Kongen og Dronningen. I 2017 gikk vi Bispen, i år tar vi Kongen. Hvem vet, kanskje tar vi Dronningen om et år eller to?

Tror jeg velger Turboturen!
Ved Bispevannet. Toppen av Kongen ser du midt i bildet.

Det var også i år en del snø som måtte forseres på vei til foten av fjellet, men det var egentlig greit. Man slipper tross alt unna litt ur som kan være slitsomt i lengden.

Det går oppover og det er luftig klyving!

Her gjelder det å ikke tippe bakover! Laaaang ned til Isterdalen.
Jeg holder meg godt fast, men smiler og har det fint.
Siste vanskelige opptaket. Herfra var det plankekjøring.

På toppen av Kongen er det helt vindstille og 360 graders utsikt! Kongevær på Kongen er det ikke alle som får oppleve. I motsetning til Bispen som har en litt smal og «trang» topp er det danseplass på Kongen. Stort, flatt parti på toppen som også egner seg til overnatting. Dersom man klarer å finne seg en flat plass i ura. Solnedgangen her oppe fra skal være helt magisk.

Team KavliBakken koser seg på toppen av Kongen!

I tillegg fikk vi servert spekemat og ost av de andre vi delte toppen med denne dagen. Snakk om service!

Hr Kavli måtte ut på den ytterste knatten og lufte seg litt

Har man kommet opp, må man gjerne også komme seg ned.

Så happy blir man av en dag i fjellet hvor været er perfekt, kroppen fungerer sånn nogenlunde og nervene er der de skal være.

Vi var der oppe. Nå er vi her!

Euforisk fjelltopp hilsen fra Team KavliBaken

Sommerferie i Dolomittene

En aktiv uke i Dolomittene er over. Inntrykkene har sunket inn, føtter har fått hvile og jeg sitter igjen med et smil om munnen og er ganske sikker på at dette går inn på topp-10 listen over fantastiske ferier! For å sitere en venninne «Dolomittene ass!»

Fjell og Daler

Dolomittene består av en rekke fjellgrupper adskilt av frodige daler. I løpet av vår ferie var vi innom Sassolungo, Odle-gruppen og Sella-massivet.

Ferien started med en rundtur rundt deler av Sassolungo før vi dagen etter gikk via ferrata «Oskar Shuster» opp til toppen av Sassopiatto/Plattkofel (2969 moh) i lyn, torden og haglebyger.

I Odlegruppen karret jeg meg utpsyket, skjelvende og frynsete opp til toppen av Sas Rigais (3025 moh.).

På det som skulle være en hviledag fikk jeg meg en tur opp på hver side av Val Gardena. Først en 5-6 km gåtur i Naturpark Puez-Geisler og så en 5-6 km gåtur i Seiser Alm for å få spist lunsj.

Naturpark Puez-Geisler

I Sella-massivet gikk vi først den letteste toppturen, som til gjengjelde var den høyeste toppen vi gikk opp; Piz Boè (3152 moh). På den siste hele vandredagen gikk vi en rundtur i Sella massivet.

På toppen rett over hodet mitt er dagens turmål; Piz Boé

På den aller siste dagen stod vi opp så fort vi kunne og nærmest løp ned fra fjellet. Klokken 11 lå vi nydusjet, skrubbet og med en drink i hånden ved bassenget på Hotel Alpenroyal og bare slappet av. Balanse i livet er viktig.

For deg som vil lese om de ulike turene

Jeg har skrevet litt mer i detalj om de ulike turene/toppene i disse blogg-innleggene. Mest bilder, litt tekst:

Tur-kamerater

Det aller, aller viktigste når man er på tur er å velge de fineste folkene å dra på tur med! Check!

Hyttene

Vi vekslet med å bo på fjellhytter i de ulike fjellgruppene og hotell i Ortisei, Val Gardenia. Sett i etterkant hadde vi nok ikke trengt å flytte på oss riktig så mye som vi gjorde, men det er ikke alltid like lett å planlegge på kartet hjemme i Norge når man ikke helt ser avstander og heller ikke har erfaring fra stedet. Vi har lært.

Den aller første hytten vi bodde på var Rifugio Carlo Valentini. Fantastisk fin beliggenhet og nydelig middag. Mager frokost.

Det mest gjestfrie stedet var nok «Refugio Tony Demetz» i Sassolungo. For å komme deg opp hit kan du ta en spektakulær 1-2 manns gondol som man må hoppe på og av!

Stedet med størst rom og den (nest beste frokosten) var hotellet i Ortisei; Classic Hotel am Stetteneck.

Hytta på toppen av Piz Boé – Rifugio Capanna Piz Fassa, var den med flottest utsikt, mest fnisete betjening, vakreste soloppgang og overraskende stort utvalg på menyen.

Piz Boé hütte var stedet med den aller dårligste frokosten, de verste sengene og den mest gniene betjeningen. Eieren var forsåvidt jovial og pratsom (på Tysk) mens kona var sur som sauerkraut (uansett språk).

Piz Boé Hütte

Men det er klart – å avslutte turen på Hotel Alpenroyal var jo prikken over i’en, toppen av luksus og kjentes nok ekstra godt etter flere dager uten muligheter for kroppsvask og god mat.

Kontanter

Et annet tips det er verdt å huske på; Ta med nok kontanter til å betale med på hyttene. Kortautomaten (der de i det hele tatt har det) fungerer sjelden pga dårlig dekning (ikke dekning på kontoen, men altså nett-tilgang). Det er relativt billig å bo på disse alpe-hyttene, men går gjerne litt mer penger enn man har tenkt seg på forhånd. Drikke er ikke inkludert i prisen. Hint, hint!

Mat

Et tips når du skal gå på tur i Dolomittene er å ha med litt mat hjemmefra. Det er ikke lagt opp til at man skal smøre matpakke på hyttene og det er sjelden man finner en hytte med lunsjservering akkurat når det passer. Dessuten er loffen du får til frokost på disse hyttene ikke helt hva vi nordmenn er vant til til frokost. Så – knekkebrød, havregryn, nøtter og annen nød-mat kan det være lurt å ta med seg hjemmefra.

Frokost…

Vær og klær

Dolomittene er kjent for sine ettermiddagsbyger så ikke glem regntøy i sekken! Jeg sverger også til samme oppakning som til fjellturer på sommeren i Norge. Ull og lag på lag. Det er ofte iskaldt om morgenen og i skyggen, men så fort sola får tak er det godt og varmt. Ull funker i alle temperaturer, tørker greit og lukter ikke.

Lyn, torden og hagl!

Oppsummert

Vi er IKKE ferdige med Dolomittene! Her er det mange flere fjell å bestige, daler å vandre i, natur som skal nytes og mil som skal gås. Vi kommer tilbake!

Vandring i månelandskap i Sella-massivet

Det siste fjell-massivet vi skulle utforske i denne runden var Sella-massivet.

Fra Wikipedia: Sela (ladinsk) eller Sella (italiensk og tysk) er en fjellgruppe sentralt i Dolomittene. Den ligger i de italienske regionene Trentino-Syd-Tirol og Veneto. Selas høyeste topp er Piz Boè (3152 moh.). Andre viktige topper er Cima Pisciadù (2986 moh.), Piz Beguz (2974 moh.) og Sas de Mesdi (2967 moh.).

Sela er et nesten rundt dolomittmassiv som hever seg med bratte fjellvegger og spisse tinder over de allerede høytliggende fjelldalene. 

Dag 1 – Opp til Piz Boé

Fra Sass Pordoi tok vi gondolen opp til toppen. Herfra skulle vi gå inn til hytta som ligger på Sella-massivets høyeste topp; Piz Boé.

Goldt landskap!
Gjengen er gira. Let’s go! (Kaldt å stå stille!)
Gjengen med Marmolada massivet i bakrunnen (høyeste fjellmassiv i Dolomittene).

Turen opp til toppen er enkel; 2,8 km og kun lett klyving et par steder. Den største utfordringen er kø. Dette er et populært turmål.

På toppen av Piz Boé, 3152 moh!

På toppen ble det tid for lunsj og avslapning for oss damene. Gutta hadde ikke ro i kroppen og la ut på travers-tur på egenhånd.

Lunsj

Rifugio Capanna Piz Fassa var hyggelig, hadde god mat og et fnisende vertskap. Føltes litt som om vi hadde krasjet hytteturen til en ungdomsgjeng, men det var hyggelig nok. Vi overnattet på denne hytta. Høyderekort for flere i gruppa.

Kveldståke

Dag 2 – Dagstur i månelandskap

Dagen startet på Rifugio Capanna Piz Fassa med en nydelig soloppgang. Tony var oppe fra 04.00 for å være sikker på å få den med seg. Soloppgangen var ikke før i 5-tiden.

Rett etter frokost bar det i vei til neste hytte; Rifugio Piz Boé.

På hytta tok vi en prat med verten som ga oss tips om tur for dagen. Etter en rask ompakking av sekk og skift til lettere antrekk gikk turen ut i månelandskapet. Her var det ikke veldig frodig!

Tilbake på hytta var det tid for lunsj og så venting på middag. Ikke så mye å gjøre på sånne hytter, så et tips er å huske Yatzy og kortstokk. Vi løste mitt kryssord i felleskap for å få tiden til å gå.

Dag 3 – Tilbake til dalen

Etter verdens kjipeste frokost gikk vi så fort vi kunne tilbake til gondolen som skulle ta oss ned i dalen. Vi var der i goood tid før den første turen gikk for dagen.

Frokost

Det hadde vært frost om natten og var fremdeles friskt da vi gikk avsted.

Is på alle pytter
I did it!

Senere på dagen…

Champagne-lunsj

Gourmet-middag

Som sagt – balanse i livet er viktig!

Gjennom Sassolungo-spirene – Via Ferrata Oskar Schuster

Gjengen med vertskapet Hr og Fru Demetz.

Vi startet tidlig på det som skulle bli en ganske så spennende dag i fjellet.

Oppi skråningen bak der skal vi. Litt skrått til høyre for Gorm sitt hode. Først skal mye grus og snø forseres.

Utstyr på!
Vi er i gang!

Så begynte det å regne….

Torden, lyn og hagl er ikke helt ideelle forhold når man er høyt til fjells og til alt overmål også er koblet fast til en jernwire. Ingen av oss var særlig høye i hatten når det stod på som verst, men det var ikke noe alternativ å bli i fjellet. Vi måtte opp for å komme ned. Det var bare å komme seg videre.

Kort opphold på toppen. Alle ville vekk fra jernkorset som det spraket rundt!

På vei ned fra fjellet tittet solen frem igjen og alt ble straks veldig mye hyggeligere.

I Rifigioen i bakgrunnne spiste vi en god lunsj og fikk skiftet til relativt tørt tøy før vi gikk videre. Da hadde det igjen begynt å pøs-regne. Glad jeg investerte i nytt regntøy før avreisen!

Vakkert også i regnvær
Frodig!

Helt greit å komme seg tilbake til bilen og kunne ta inn på hotell etter denne dagen. Hotellet var nok mindre fornøyd med at vi spylte alt av klær og sko i dusjen.

Surrealistisk natur og utpsyking opp Sass Rigais (3025 moh)

Odlemassivet er helt klart det vakreste området jeg har vært i. Fargene er så sterke og naturen så surrealistisk vakker at det er vanskelig å forstå at det ikke er photoshoppet alt sammen.

Dagens tur gikk fra toppen av Col Raiser gondolen.

  • Høydemetere ved start: 2107 moh
  • Sass Rigais: 3025 moh
  • Høydemetere: 918 m
  • Via ferrataen er estimert til «beginner/intermediate. Jeg er ikke enig. Synes den burde vært sikret bedre på noen veldig utsatte steder.

Følg stien 2B mot Sass Rigais til du kommer til et kryss med et skilt. Det ene peker til Sass Rigais Est og det andre til Sass Rigais Sud .

Det er mulig å gå begge veier, men vi hadde lest at det var enklest å gå mot klokka og ta Øst-ruten opp og så gå ned syd-ruten. Som tenkt så gjort.

Turstart

Se her da! Er det ikke helt ubeskrivelig vakkert!

Vi er ferdige med dalen og på vei opp til innsteget på selve klatreruten.

Så mange vakre steiner! Denne var dessverre for stor til å putte i sekken og ta med hjem, men gjett om jeg gjerne ville!

Når man går og ser ned kan man oppdage mye fint! Krystaller inne i steinen!

Det strammer seg til! I det vi kommer opp på kanten hører vi suset fra vinden som kommer opp fra dalen ca 200 meter lenger ned. Ikke gå ut på kanten!

Uegh! 200 meter rett ned over kanten der!
Fremdeles ganske optimistisk stemning

Klyvingen og via ferrata partiet har begynt.

Underveis var det flere partier jeg følte meg særdeles ukomfortabel med! Flere steder var det null mulighet for sikring, skrå grus- og snø partier hvor man lett ( i mitt hodet i det minste) kunne rutsje utfor og ikke stoppe før man var nede i dalen. Total utpsyking og frynsete nerver! Ingen god dag for Bakken.

Løs grus og rett i dalen…

Men jeg kom meg opp. Litt tom, litt skjelven og litt gruende for nedturen. De andre var ganske så oppesen.

Jeg fant det tryggest å bli sittende mest mulig på toppen.

Vi skal ned også. Ned tar like lang tid som opp når man må krabbe baklengs og passe på hvert skritt man tar. Turleder Tony var bare litt stresset for at vi ikke skulle rekke siste gondol ned igjen.

Tony er LITT oppgitt over at jeg ikke bare kan «ta meg sammen».

Nede i dalen igjen.

En liten matbit i pittoreske omgivelser.

Til tross for litt dårlig psyke denne dagen var vi alle (til slutt) enige om at det hadde vært en fin tur!

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland