I kajakk fra Ballstad

Tidligere på dagen brukte vi beina, nå skulle armer og overkroppen vise hva den var god for. Kajakkpadling stod på programmet.

Vi var så heldige at vi skulle få padle fra Hattvika Lodge i Ballstad. Kristian som eier og driver stedet hjalp oss på med tørrdrakter. Noen fikk ekstraservice og stod rett opp og ned mens Kristian tok rollen som påklederske.

Neste punkt på programmet var en god instruksjon fra vår guide for kvelden, Jonas. «Dette er en kajakk. Du sitter oppe i dette hullet, ikke sånn jeg nå sitter.» Alle fikk med seg beskjeden.

Så langt veldig trygt og fint for alle involverte.

En etter en ble vi sluppet på vannet.

Det var veldig lite vind, knapt et vindpust, flatt vann, godt og varmt og sola skinte nok en gang fra skyfri himmel. Jeg tør påstå at slike forhold ikke er hverdagskost på disse kanter. Etter planen skulle vi padlet i 15-tiden. Da var det meldt relativt mye vind og Kristian foreslo at vi utsatte turen et par timer for å få mer optimale padleforhold. Godt forslag! Kristian er vår venn for alltid.

Turleder Bakken padler, gliser, tar bilder, padler litt mer, gliser enda mer og stikker fjeset mot den nordnorske sola mens hun tenker at livet er ganske så fantastisk.

Vi padlet i trygt og fint farvann rundt Ballstadøy forbi Kjeøya og videre inn i sundet mellom Kjeøya og Kjerkholmen. Deretter satte vi kursen forbi den lille holmen ved navn Klubben før vi gikk i relativt åpent vann tilbake mot utgangspunktet.

Denne dagen kunne vi nok ha satt rett til havs og hatt det helt himmelsk.

Ruten vi padlet:

Jonas tilbød oss en lenger tur inn i sommerkvelden, men denne gjengen begynte å bli mette på opplevelser og sultne på fiskesuppe, så etter 2 timer i kajakken var vi alle fornøyde.

Spesielt disse to turlederne var veldig, veldig fornøyde med turen som ble akkurat som bestilt.

Igjen takk til Turbobla Adventure for forslag til tur og organisering!

Relaterte innlegg:

Skulle du ønske å abonnere på bloggen:

Topptur opp Festvågtind

Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.

Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.

Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.

En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.

Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.

Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.

Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.

Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.

Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:

Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.

Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.

Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.

Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.

Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.

Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:

Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.

Relaterte innlegg:

For blogginnlegg rett i innboksen:

Lofotfiske

Blåtur 2021 for venninnegjengen gikk til vakre Lofoten. Turlederne Trine og undertegnede hadde, med veldig god hjelp fra Turbobla Adventure, laget et aktivt og tettpakket program for helgen. Jentene var gira som bare det og forventningene var skyhøye.

Vi ble innlosjert i en flott rorbu hos Hattvika Lodge og etter en kjapp utpakking og omkledning til ledig og lekkert ulltøy inntok de fleste av oss en sjøsyketablett – bare sånn for sikkerhets skyld. Kjedelig å begynne blåturen vi alle hadde drømt om så lenge med å henge over ripa og mate fiskene.

Vi ble ikledd kledelige flytedrakter og stod klare i god tid før skipperen på fiskeskøyta «Sira» hentet oss på kaia – rett utenfor rorbua. Luksus!

Været var strålende, humøret likeså på bølgene blå.

Fiskelykke var ikke like strålende, men ingen sure miner ble oppdaget. Vi fikk hverandre på kroken og var godt fornøyd med det.

Men så – Eureka! Lorrie fikk napp!

Opp av havet dro hun en nydelig sei. Vi andre øynet håp og fantaserte om hvordan vi skulle få med oss all fisken hjem. Noe skulle selvføgelig spises til middag dagen etter – det sa seg selv, men resten? Hva skulle vi gjøre med alt sammen? Det viste seg å være unødvendige bekymringer. Det ble med seien til Lorrie – som vi alle tok som en felles liten seier. VI fikk fisk!

Skipper Kristoffer flyttet oss fra grunne til grunne i håp om å lokalisere mer fisk. Men akk. Sola skinte på veninnegjengen, naturen var vakker, sjøsprøyten dusjet over oss og smilene gikk nesten rund. Ingen, absolutt ingen klaget over manglende fiskelykke.

En nydelig ettermiddag på Lofotfiske var slutt og skipper Kristoffer kunne røpe at vi hadde hatt flaks som fikk den ene seien. Det var allment kjent at det var «svart hav» for tiden. Feil temperatur på vannet visstnok og ingen ting i veien med fisketeknikken vår. Naturligvis.

Fisker med sei

Dagen etter måtte vi innom Joker i Henningsvær og kjøpe frossenfisk til fiskesuppa.

Relaterte innlegg:

Abonner på bloggen:

Høyt henger de og blide er de

Da en god venninne tok kontakt og lurte på om ikke jeg også hørte skogen kalle, var jeg ikke sen om å si meg enig. Skogen kalte så definitivt på meg.

Det er en torsdag i midten av mai – og denne gangen skal jeg endelig få testet ut hengekøyen som har ligget og ropt på meg fra en hylle i boden de siste to årene.

Jeg begynner å bli skikkelig god til å pakke lett. Sekken veide kun 20 kg ved avgang. Det er 5-6 kg ned fra forrige tur. Jeg går hele veien og lurer på hva jeg har glemt.

Vel fremme ved Vardetjern i Asker slår vi leir. Hengekøyen blir – naturlig nok – hengt opp og testet ut. Så langt alt vel.

Ser på grensen til litt gal ut, men det er sånn det skal være når man tester hengekøyen sin for første gang

Det serveres tur-dram, det tennes bål, som forøvrig går lekende lett for de som lurte på det, det pustes med magen, det prates og det pustes litt mer. Skogens ro senker seg over turjenter og natur. Noen ganger er det eneste riktige en tur i skogen.

Hilde nyter en liten turdram mens hun skuer utover Vardetjern

Kvelden sniker seg sakte på, disen legger seg som et slør over enden av tjernet og vi sitter ved bålet til det brenner nesten helt ned. Sjelen er rolig og jeg er klar for min første natt i hengekøye.

I køya har jeg to liggeunderlag (ett term-a-rest og ett Exped med dun). Over dette har jeg en god og varm sovepose. Dette skal jeg komme meg opp i . Det var nok ikke verdens mest elegante entring av hengekøye, men til å være et første forsøk er jeg fornøyd. Jeg åler og vrikker og får liggeunderlag ganger to og sovepose og meg selv til slutt i en helt perfekt posisjon. Dunjakken fungerer som hodepute.

Jeg ligger og duver lett mens roen senker seg. Fuglene kvitrer, vinden blåser lett, Hilde sier natta, en russebil dundrer i det fjerne, og over meg er det skyfritt, måneskinn og idyll.

Jeg våkner bare én gang i løpet av natten. Det er blitt grålysning. Tåken driver lett over vannet, fuglene er i god gang med dagen og jeg drar luen over øynene og sover videre i min hengekøyekokong et par timer til.

Grålysning ved Vardetjern.

Morgenstemning i hengekøyene:

Det er motvillig vi står opp, men vi skal begge på jobb, så det er ingen bønn. Kaffe og havregrøt til frokost smaker himmelsk.

Turen hjem går lekende lett. Sekken er 5 kg lettere enn kvelden før og vi er fulle av energi.

Hilde spretter bortover stien i godt driv

To blide jenter takker for turen. Høyt hang vi og blide(re) ble vi!

Smørblide turjenter!

Lyst til å abonnonere på bloggen? Legg inn e-posten din her:

På sykkel og ski opp Alnestind

Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.

Fullastet syklist. Foto: Tony Kavli

Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.

På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli

Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.

Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.

Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.

Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken

Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.

Gøy med ekspedisjon! Foto: Tony Kavli

Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.

Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli

Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!

Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken

Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.

Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken

Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.

Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli

Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.

Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.

Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.

Kjæresten ser bra ut her da! Foto: Heidi Bakken

Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»

Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.

På vei ned mot Trollstigen kafé med Kongen og Bispen til venstre for skituppene. Foto: Tony Kavli
Et lite «brelett» øyeblikk. Foto: Tony Kavli

Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.

Forsering av fonner. Foto: Tony Kavli

Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.

Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.

Tre glade musketeer

Takk for turen!

Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen:

Snartur opp Norafjellet (995 moh)

Dette er en tur som Romsdalingene tar før jobb, eller mellom middagen og desserten. Med andre ord en kort tur på «bare» 931 høydemetere.

Vi parkerte rett ved stistarten i krysset Brønnsletta og Fv 63 Trollstigen. Stien er godt merket og og går bratt opp gjennom skogen til Soggeberget.

Team KavliBakken var denne dagen utvidet med en ekstra Kavli og hadde også følge av spreke Team Weiby.

God steming opp igjennom skogen

Ved Soggeberget et det et flott utsiktspunkt.

Utsikt mot Åndalsnes

Ved Orabotn (430 moh) er det en postkasse med bok. Dette er omtrent halveis i oppstigningen.

Orabotn (430 moh)

På vei oppover ryggen får vi flottere og flottere utsikt – i alle retninger.

Utsikt mot Venjetindtraversen
Vakker dag, vakker utsikt, vakkert turfølge
Postkasse med bok på varden.

Fantastisk utsikt mot Venjetindtraversen og Romsdalshorn. Den andre veien ser vi Trollryggtraversen, delvis skjult i de lette skyene.

Etter en kort pause må vi vende nesen hjemover igjen. Vi skal jo tross alt rekke middagen.

Fin fin høsttur!

Turfølget trasker fornøyd ned igjen til start – store deler av turen med utsikt over Isterdalen og Åndalsnes.

Vi brukte rett i underkant av 4 timer på turen som er drøye 3,5 km en vei. Vi rakk middagen.

For en detaljert turbeskrivelse se her.

Kart over turen
Høst i fjellet

For enkelt å få historiene mine rett i postkassen din – legg igjen eposten din her:

Natt i naturen med Orreleik og orientering

En natt i naturen med store naturopplevelser og nogå attåt.

Tungt lastet gikk vi rett inn i en serie motbakker.

Vi var seks tungt lastede damer som gikk avgårde fredag ettermiddag. Jeg vant igjen den tvilsomme konkurransen om å ha tyngst og ikke minst høyest sekk. Denne dagen stoppet ikke vekten før vi rundet 26 kg. Jeg har tydeligvis noe igjen å lære med hensyn til pakking. På den positive siden – tung sekk er god styrketrening.

Å gå på sti er for pyser. Denne gjengen tar turen rett over myra.

Planen vår var å legge oss til ved en myr som vi mente det skulle være Orreleik på, og så forhåpentligvis være så heldige at vi fikk oppleve denne naturopplevelsen på nært hold. Grei plan.

Vi fant det perfekte leirstedet som til alt overmål lå badet i kveldssola.

Hilde har tatt med seg den utrolig flotte julegaven hun fikk av meg – en vinbeholder med glass til turbruk.
Så lekker at den kan alternere som veske.

Lykkelige over å bli kvitt sekkene begynte vi å spre oss godt utover. Koronaavstand må vite. To skulle opp i trærne og resten fant mer eller mindre passende liggeplasser på bakken. Noen var så smarte at de testet ut plassen mens det var lyst. Jeg var ikke en av dem.

Noe av det koseligste med sånne turer er å sitte rundt et bål. Det er generelt bålforbud fra 15. april, men det er allikevel lov «der det er opplagt at man ikke kan starte en brann». Vi tente bål på fjell og hadde masse vann lett tilgjengelig og mente derfor vi var innafor. Ikke blåste det heller, så ingen fare for at vinden skulle spre bålet utover i skogen.

Jeg har lest om en «ny» måte å tenne bål på som må testes. Pagodebål metoden fungerte helt strålende! Foto: Hilde Bohinen

Etter rigging av soveplass er det klart for middag. Jeg fikk sjekket at det gikk an å lage quesedilla i vaffeljern (tidligere har jeg laget det i stekepanna), Ingeborg laget pizza på bålet mens Hilde L. brukte toastjern på bålet. Manglet ikke på ustyr, men igjen – vi hadde kanskje ikke trengt å bære med oss alt utstyret, alle sammen, hver gang?

Det ble en koselig kveld rundt bålet hvor både flytende og faste godsaker ble delt søsterlig og praten gikk om løst og fast.

Men vi skulle forhåpentligvis våkne igjen om få timer (av Orreleik), så kvelden ble avsluttet i fornuftig tid. Det var da det ble litt kaos for meg.

De siste overnattingene mine ute har vært i gapahuk på flatt underlag. Skogbunnen er ikke like flat overalt, og jeg hadde valgt meg et søkk, med en hump på midten. Det tok med andre ord litt tid å finne roen. I løpet av natten havnet jeg også ved siden av liggeunderlaget så litt nattlig justering måtte til.

Jeg roter rundt med diverse underlag, soveposen og soveposetrekk og er ikke helt organisert. Foto: Hilde Bohinen

Neste morgen viste det seg at jeg også i kaoset hadde klart å snu soveposetrekket slik at undersiden kom opp og da ikke pustet. Resultat – en ganske fuktig sovepose. Lærer noe nytt hver gang.

Men roen senket seg til slutt og da er dette det jeg ligger og ser opp mot; tretopper og en nattehimmel som blir mørkere for hvert sekund.

Det er noe ganske magisk ved å ligge sånn under åpen himmel. Stjernene funkler mellom trekronene og pulsen senkes mens fuglene synger nattasang. Blir salig av sånt.

Jeg hadde satt på vekking kl. 04.30 for å være sikker på å ikke gå glipp av Orreleiken. Stille. Snooze i 10 minutter. Fremdeles stille – og mørkt. Men så 04.48! Skvattringen og kurringen var i gang! Vi lå der og lyttet andektig. Etter hvert som nattesynet (som i midt tilfelle fint kunne vært litt bedre) stilte seg inn kunne vi skimte liv på myra. Det flakset i store vinger rett over hodet på oss, det kurret og det var småslossing. Poeng til de som klarer å se dem i bildet under. Det er IKKE akkurat NRKs Ut i Naturen-gjeng som har stått for dokumentasjonen.

Vi (les: jeg) så kun disse to hannene en kort stund, men til gjengjeld hørte vi damene kurre i området rundt oss en times tid. Så ble det igjen stille.

Med morgenunderholdningen over døste vi igjen av mens resten av skogen våknet til liv og lyset sakte men sikkert nådde leiren vår.

Etter en rolig morgen i soveposene ble det havregrøt til frokost. Vi gjorde også et forsøk på å lage vafler i vaffeljernet. Her må det jobbes litt med teknikken og jernet må nok smøres litt mer enn det vi gjorde. Vaflene smakte også litt pesto fra gårsdagens quesedilla laging. Flytende smør anbefales. Blir nok bra med litt trening.

Bålkaffe!

Koselig morgenstemning i leiren vår:

Morgenkaffen i stetteglass er luksus! Det var kun her jeg sparte på vekt. Ett drikkeredskap fikk holde.

Dagen var strålende fin og varm og ingen ville hjem. Hva passet vel da bedre enn å gå en tur – uten tunge sekker – mens vi samtidig sanket turorienteringsposter? Som tenkt så gjort. Strålende orientering var det også – bare sånn at det er nevnt.

Når postene var funnet og solen stod høyt på himmelen var det igjen tid for å ta sekkene på ryggen og vende tilbake til sivilisasjonen.

Siste strekk tilbake til sivilisasjonen – med litt lettere sekker.

Alle var enige om at det hadde vært en helt nydelig tur og at den må gjentas! Takk for turen!

Lykkelig på tur!

Andre netter i naturen:

Gå aldri glipp av et innlegg igjen – abonner på bloggen! 🙂

Endelig pudder!

En dag som startet tungt mentalt, men som tok seg opp betraktelig. Lite som ikke kan fikses med en suveren nedkjøring!

Smørbotten ligger der og lokker

Det våres. Viktig å huske på på vei ned igjen.

Vi var ikke alene på tur denne dagen, men det er plass til alle i fjellet. Vi tåler å gå litt i kø fra tid til annen. Denne dagen hadde vi fint driv og lå ikke i veien for noen.

De små prikkene i bildet er folk. Føret ser unektelig fristende ut!

Været skulle liksom blitt ganske mye bedre enn det det ble, men vi unngikk i det minste vind denne gangen. Luksus å kunne gå til topps uten vindjakke på. Ulempen er selvfølgelig at den lette tåken ikke blåste bort slik at sikten til tider var litt «ullen». Man får ikke alt.

Bare å vente litt til det letter. Så sette utfor!

Når vi kjører ned er det mange på vei opp.

Nedturen ble suveren! Veldig deilig å endelig få til noen fine svinger og nyte at man kan slappe av i nedkjøringen. Liker nysnø!

Kjæresten i fint driv på uberørt snø

Takk til naturen for å endelig gi oss litt pudder under skiene!

Husk å abonnere hvis du vil være tidlig ute med å lese blogg-innleggene mine:

Kosetur til Skarfjellenden

Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.

Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.

Nydelig vær og god stemning
Vi skal opp dit – sånn ca.

Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.

Flott natur! Foto: Tony Kavli
Dalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli

Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.

Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.

Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.

Med ryggen mot masta ser det slik ut:

Fin utsikt da! ❤
Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.

På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.

Tony syntes det var vel friskt vann.

Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀

Mens andre synes vannet var helt perfekt.

En ganske så perfekt dag i fjellet!

Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetere
Takk for turen fra Team KavliBakken

En tung dag opp Loftskartinden

Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.

Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.

Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.

Evy leder an i et heftig tempo
Kavli 1 og 2 nærmer seg Loftskarsetra
Min kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…
Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.

Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.

Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.

Jada…

Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.

Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen

Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.

Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.

Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.

Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.

Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.
Kavli 1 og 2 langer ut

I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.

Kaffe gjør seg på tur

Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.

Knappe 13 km og drøye 1000 høydemetere.

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland