For 2 helger siden skulle vi ha gått sesongens siste randotur… men det måtte min kjære gjøre uten meg. Jeg satt stor sett inne og led. Han satt selvfølgelig rekord opp Alnestinden. Litt fordi han gledet seg så voldsomt til å komme seg hjem til meg igjen selvfølgelig. Og mest fordi han kan.
Åndalsnes kai en rolig ettermiddag i maiNesaksla lokker
Den følelsen… når man får tidenes vårforkjølelse og det eneste man orker er å gå ut for å fylle på med remedier som – forhåpentligvis – får en til å føle seg litt bedre.
Remedier
Det er så kjipt med sånne perioden hvor man ikke orker å gjøre annet enn å hente seg en ny kopp te med masse honning for å lindre en sår hals, men så er det for varmt til å drikke te og jeg er egentlig bare litt sur. Ute lokker vårlige fjell, sommervarme skoger, klart vann og strålende sol. Inne sitter jeg og harker og hoster, nyser og synes veldig synd på meg selv.
Når sånne seige sommerforkjølelser står på føles det som om jeg aldri skal bli frisk igjen, men så plutselig så er jeg jo det og livet er igjen herlig. Var det ikke sånn det var? Denne her er en sånn «lureforkjølelse». Den later som om den har gitt seg – og så har den ikke det allikevel. En dag fin, neste dag verre, en dag nesten fin, og så enda litt bedre, og så tar vi en tur i kjelleren igjen. Herlig. Etter 2 uker i denne tralten er jeg klar for at det snart løsner. I morgen kanskje.
Søndagen opprant og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.
Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.
Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi
Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.
Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.
Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidligSnøen glitrer i lufta
Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.
Med Storebjørn som bakteppe
Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt! Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
ALLE var strålende fornøyde!
Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.
After-ski
Etter litt skryting, en kortreist øl og/eller et ikke så kortreist glass vin var det igjen klart for middag. Nok en himmelsk opplevelse!
Mandag: Delvis opp Store Ringstind og helt til topps på Steindalsnosi
Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en lang helg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.
Vi gjør oss klare til dagens tur
Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.
Fint driv fra start
Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot -10 om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi kom, dess kaldere og mer trekkfult ble det. Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.
Alternativ 1 ser du innerst i brefalletAlternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.
Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø. Dette ble for ekstremt for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.
Steindalsnosi (2025 moh)
Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med. Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.Sånn skal det være! Sol og store smil
Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!
På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.
Stivt smilKlare!
Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.
Her var det fint!
Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!
Gutta var strålende fornøyde!
Gøy! Fristet med en ny tur opp!
Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.
Siste middagen på Jotunheimen Fjellstue for denne gang.
Går alt som planlagt blir det en gjenvisitt til høsten – og ny tur neste mai. Tradisjoner som dette er det verdt å ta vare på.
Noen ganger lurer jeg veldig på hvor heldig det faktisk går an å være. Det er 1. mai helg og «Opp- og nedtur»-gjengen skal ut på nye eventyr.
Fredag – ankomst dag:
Vi sjekker inn på Jotunheimen Fjellstue fredag rett før middag. De åpnet for sesongen nettopp denne fredagen, men det viste seg at kokken Tobias (som er en stor grunn til at vi kommer tilbake år etter år) begynte på middagen for 4 dager siden. Det ble vi usedvanlig glade for.
Fantastisk god mat! Diskusjonen gikk høylydt om hvilken av rettene som var best. Min favoritt var Kalvetartaren, med det var en tøff konkurranse.
Lørdag: Store Smørstabbtind (2208 moh)
Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!
Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.
Startskuddet har gått
Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!
Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.
Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.
Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!
Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.
Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.
Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.
Tony jobber med å få på seg stegjern
Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.
Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!
På toppen av Store Smøstabbtind
Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.
Man blir bitteliten på en stor bre
Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen. Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten energi blir det lite naturglede.
Nødvendig påfyll pausePå veg over breen
Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned ditInto the white…
Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.
Juhu!Sliten og fornøyd gjeng!Dagens rundtur
Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!
Nam!
Og da sparer jeg siste del av turen vår til neste blogginnlegg slik at du ikke skal gå helt lei. Mer sol, ski og mat i vente!
Jeg har lenge irritert meg over brukergrensesnittet på bloggen min. Bilder og tekst hopper og spretter i alle retninger og det er nærmest umulig å forutsi hvor tekst og bilder havner. Veldig irriterende og ikke minst veldig dumt å bruke timevis på å prøve å fikse sånne ting – etter at jeg føler meg ferdig med innlegget og kun vil publisere og få delt med dere. Jeg surner av mindre. Derfor ny plattform. Jeg håper dere vil følge meg her også. Please, please, please!
Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.Sånn skal det være! Sol og store smil
Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!
På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.
Stivt smilKlare!
Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.
Her var det fint!
Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!
Gutta var strålende fornøyde!
Gøy! Fristet med en ny tur opp!
Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.
Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en langhelg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.
Vi gjør oss klare til dagens tur
Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.
Fint driv fra start
Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot 10 kuldegrader om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi kom, dess kaldere og mer trekkfullt ble det.
Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Da vi kom til innsteget på breen så vi at de foran oss valgte to ulike tilnærminger opp; Den første gruppen hakket de seg vei med isøksene sine opp innerst i brefallet, mens de som valgte å gå opp skråningen under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside hvor behovet for stegjern og isøks nok var påkrevet for å ha en trygg tur. Hvordan skulle det gå ned igjen?… Det var da jeg bestemte meg.
Alternativ 1 ser du innerst i brefalletAlternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.
Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø. Dette ble for ekstremt isete for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.
Søndagen opprant denne siste helgen i april og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.
Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.
Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi
Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.
Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.
Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidligSnøen glitrer i lufta
Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.
Med Storebjørn som bakteppe
Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt! Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
ALLE var strålende fornøyde!
Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.
En helg i overgangen april-mai tok vi turen til Jotunheimen. Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!
Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.
Startskuddet har gått
Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!
Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.
Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.
Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!
Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.
Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.
Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.
Tony jobber med å få på seg stegjern
Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.
Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!
På toppen av Store Smøstabbtind
Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.
Man blir bitteliten på en stor bre
Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen.
Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten energi blir det lite naturglede.
Nødvendig påfyllpausePå veg over breen
Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned ditInto the white…
Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.
Juhu!Sliten og fornøyd gjeng!Dagens rundtur
Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!
Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det. Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 
Sett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!
Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.
Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten energi blir det lite naturglede.
