Kategoriarkiv: Vennetur

Blåhø – en overraskelse av en tur

Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.

Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.

Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.

Kortreist tur. Blåhøe er det høyeste punktet i bildet.

Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.

Høydalsvatnet

Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!

Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.

Klyving og kravling i tett skog

Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.

Happy gjeng!

Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.

Mot Blåhøe vi går
Leter etter en vei opp
Vibeke pusher grenser!
Fant veien opp!

Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.

Poser på toppen med Breheimen i bakgrunnen
Koselig med lunsj i sola
På vei ned igjen
Artig fjell!

Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!

Jammen ble det ikke litt mer tyttebærplukking på vei ned også.

Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!

Det ble til og med tyttebær i after-tur drinken. Ser man det!

Opp- og nedturer på Korsika

Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.

Ingen bagasje

Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.

Turer

Bavella Peaks

Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!

Min kjære ser lengselsfullt på alle rutene

Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.

Litt buldring ble det da

Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!

Mufloner
Bavella Peaks. Poeng til den som ser mer enn en «person» i bildet

Monte Cinto

Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.

Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.

Lang anmars i vakre høstfarger

Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.

Toppen kan så vidt skimtes i det fjerne

Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.

3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.

Paglia Orba

Dette er utsikten fra hotellet vi bodde på. Pablia Orba er den skrå toppen litt til venstre for midten av bildet.

Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.

Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.

Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.

Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.

Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.

Målet er toppen midt i bildet

Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.

Utsikt fra hytta under toppen

Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!

Noen prøver litt hardere enn andre å ta denne uvelkomne vendingen positivt

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.

8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.

Team-arbeid

Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.

Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.

Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!

Hotell i særklasse

Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.

Endring i planene

Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.

Fødselsdag

Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.

Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.

Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.

Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.

Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!

Dovenskap

Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.

Utforsking av Bonefacio

Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!

Bonefacio havn

Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!

Utsikt mot Citadellet

På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.

Da de trodde de hadde sluppet unna oss, fant vi dem på en bar
Kveldsstemning ved bassenget

Catch of the day

Dagens fangst; snapper, scorpion fish (den røde) og noe annet vi ikke vet hva er

Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.

Her renses fisken etter alle kunstens regler. Vekten bestod av mest bein viste det seg.

Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.

Bonifacio havn i solnedgangen

En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!

50 år med smilerynker

Bagasje savnet

Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?

Dette er alt jeg har

Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.

Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.

Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!

Vinteren kom tidlig i år

Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.

Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.

Snø ved Leirvassbu

Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.

Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.

På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.

Så vi la (lystig) i vei.

Fine røde T’er viser vei de første par kilometerene
Positiv gjeng!

Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.

Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.

Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet.
Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.

Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.

Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.

Blidere på vei ned enn opp.
Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.

Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?

Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver.
Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!

Vandring i månelandskap i Sella-massivet

Det siste fjell-massivet vi skulle utforske i denne runden var Sella-massivet.

Fra Wikipedia: Sela (ladinsk) eller Sella (italiensk og tysk) er en fjellgruppe sentralt i Dolomittene. Den ligger i de italienske regionene Trentino-Syd-Tirol og Veneto. Selas høyeste topp er Piz Boè (3152 moh.). Andre viktige topper er Cima Pisciadù (2986 moh.), Piz Beguz (2974 moh.) og Sas de Mesdi (2967 moh.).

Sela er et nesten rundt dolomittmassiv som hever seg med bratte fjellvegger og spisse tinder over de allerede høytliggende fjelldalene. 

Dag 1 – Opp til Piz Boé

Fra Sass Pordoi tok vi gondolen opp til toppen. Herfra skulle vi gå inn til hytta som ligger på Sella-massivets høyeste topp; Piz Boé.

Goldt landskap!
Gjengen er gira. Let’s go! (Kaldt å stå stille!)
Gjengen med Marmolada massivet i bakrunnen (høyeste fjellmassiv i Dolomittene).

Turen opp til toppen er enkel; 2,8 km og kun lett klyving et par steder. Den største utfordringen er kø. Dette er et populært turmål.

På toppen av Piz Boé, 3152 moh!

På toppen ble det tid for lunsj og avslapning for oss damene. Gutta hadde ikke ro i kroppen og la ut på travers-tur på egenhånd.

Lunsj

Rifugio Capanna Piz Fassa var hyggelig, hadde god mat og et fnisende vertskap. Føltes litt som om vi hadde krasjet hytteturen til en ungdomsgjeng, men det var hyggelig nok. Vi overnattet på denne hytta. Høyderekort for flere i gruppa.

Kveldståke

Dag 2 – Dagstur i månelandskap

Dagen startet på Rifugio Capanna Piz Fassa med en nydelig soloppgang. Tony var oppe fra 04.00 for å være sikker på å få den med seg. Soloppgangen var ikke før i 5-tiden.

Rett etter frokost bar det i vei til neste hytte; Rifugio Piz Boé.

På hytta tok vi en prat med verten som ga oss tips om tur for dagen. Etter en rask ompakking av sekk og skift til lettere antrekk gikk turen ut i månelandskapet. Her var det ikke veldig frodig!

Tilbake på hytta var det tid for lunsj og så venting på middag. Ikke så mye å gjøre på sånne hytter, så et tips er å huske Yatzy og kortstokk. Vi løste mitt kryssord i felleskap for å få tiden til å gå.

Dag 3 – Tilbake til dalen

Etter verdens kjipeste frokost gikk vi så fort vi kunne tilbake til gondolen som skulle ta oss ned i dalen. Vi var der i goood tid før den første turen gikk for dagen.

Frokost

Det hadde vært frost om natten og var fremdeles friskt da vi gikk avsted.

Is på alle pytter
I did it!

Senere på dagen…

Champagne-lunsj

Gourmet-middag

Som sagt – balanse i livet er viktig!

Gjennom Sassolungo-spirene – Via Ferrata Oskar Schuster

Gjengen med vertskapet Hr og Fru Demetz.

Vi startet tidlig på det som skulle bli en ganske så spennende dag i fjellet.

Oppi skråningen bak der skal vi. Litt skrått til høyre for Gorm sitt hode. Først skal mye grus og snø forseres.

Utstyr på!
Vi er i gang!

Så begynte det å regne….

Torden, lyn og hagl er ikke helt ideelle forhold når man er høyt til fjells og til alt overmål også er koblet fast til en jernwire. Ingen av oss var særlig høye i hatten når det stod på som verst, men det var ikke noe alternativ å bli i fjellet. Vi måtte opp for å komme ned. Det var bare å komme seg videre.

Kort opphold på toppen. Alle ville vekk fra jernkorset som det spraket rundt!

På vei ned fra fjellet tittet solen frem igjen og alt ble straks veldig mye hyggeligere.

I Rifigioen i bakgrunnne spiste vi en god lunsj og fikk skiftet til relativt tørt tøy før vi gikk videre. Da hadde det igjen begynt å pøs-regne. Glad jeg investerte i nytt regntøy før avreisen!

Vakkert også i regnvær
Frodig!

Helt greit å komme seg tilbake til bilen og kunne ta inn på hotell etter denne dagen. Hotellet var nok mindre fornøyd med at vi spylte alt av klær og sko i dusjen.

Surrealistisk natur og utpsyking opp Sass Rigais (3025 moh)

Odlemassivet er helt klart det vakreste området jeg har vært i. Fargene er så sterke og naturen så surrealistisk vakker at det er vanskelig å forstå at det ikke er photoshoppet alt sammen.

Dagens tur gikk fra toppen av Col Raiser gondolen.

  • Høydemetere ved start: 2107 moh
  • Sass Rigais: 3025 moh
  • Høydemetere: 918 m
  • Via ferrataen er estimert til «beginner/intermediate. Jeg er ikke enig. Synes den burde vært sikret bedre på noen veldig utsatte steder.

Følg stien 2B mot Sass Rigais til du kommer til et kryss med et skilt. Det ene peker til Sass Rigais Est og det andre til Sass Rigais Sud .

Det er mulig å gå begge veier, men vi hadde lest at det var enklest å gå mot klokka og ta Øst-ruten opp og så gå ned syd-ruten. Som tenkt så gjort.

Turstart

Se her da! Er det ikke helt ubeskrivelig vakkert!

Vi er ferdige med dalen og på vei opp til innsteget på selve klatreruten.

Så mange vakre steiner! Denne var dessverre for stor til å putte i sekken og ta med hjem, men gjett om jeg gjerne ville!

Når man går og ser ned kan man oppdage mye fint! Krystaller inne i steinen!

Det strammer seg til! I det vi kommer opp på kanten hører vi suset fra vinden som kommer opp fra dalen ca 200 meter lenger ned. Ikke gå ut på kanten!

Uegh! 200 meter rett ned over kanten der!
Fremdeles ganske optimistisk stemning

Klyvingen og via ferrata partiet har begynt.

Underveis var det flere partier jeg følte meg særdeles ukomfortabel med! Flere steder var det null mulighet for sikring, skrå grus- og snø partier hvor man lett ( i mitt hodet i det minste) kunne rutsje utfor og ikke stoppe før man var nede i dalen. Total utpsyking og frynsete nerver! Ingen god dag for Bakken.

Løs grus og rett i dalen…

Men jeg kom meg opp. Litt tom, litt skjelven og litt gruende for nedturen. De andre var ganske så oppesen.

Jeg fant det tryggest å bli sittende mest mulig på toppen.

Vi skal ned også. Ned tar like lang tid som opp når man må krabbe baklengs og passe på hvert skritt man tar. Turleder Tony var bare litt stresset for at vi ikke skulle rekke siste gondol ned igjen.

Tony er LITT oppgitt over at jeg ikke bare kan «ta meg sammen».

Nede i dalen igjen.

En liten matbit i pittoreske omgivelser.

Til tross for litt dårlig psyke denne dagen var vi alle (til slutt) enige om at det hadde vært en fin tur!

Rundtur Sassolungo

Den første dagen i Dolomittene ble vi anbefalt å ta en rundtur rundt Sassolungo for å aklimatisere oss litt (vi beveget oss stort sett i mellom 2000 moh og 3000 moh) og bare nyte omgivelsene. Som anbefalt, så gjort.

Denne festlige gondolen skulle vi ta opp i Sassolungo området. Du får hjelp av to strenge herrer til å hoppe ombord – for du må faktisk hoppe på i fart! Har du sekk får du gondolen alene og der henger du og dingler mens du blir ført til topps. Avstigningen får du også hjelp til av to menn. Det må hoppes ut også!

På vei til topps!

Vandreturen har begynt. Vi fulgte «526» hele veien rundt.

Det smøres under t-shorten. Noen har forventninger om å kunne gå i bar overkropp ganske snart.
Mektige omgivelser

Tid for lunsjpause.

Natten ble tilbrakt på Rifugio Toni Demetz oppe i Sassolungo. Vi fikk med oss en vakker solnedgang.

Gjengen er klar for hva det skal være!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Kyrkja i tåka

Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).

Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.

kart2

Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.

Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.

dsc03021
Det traskes i kjapt tempo

De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».

DSC05503
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.

DSC05511
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu

DSC03025
Skyene siger ned over hodene på oss

Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.

dsc03035
Bratt klyving

 

DSC05513
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!

Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.

dsc03038
Oppe der et sted er toppen

Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!

DSC03039
Topp-selfien

DSC05536
Gruppebilde på toppen hører med

Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende.  Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.

DSC03041
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.

 

DSC05539.JPG
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.

Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.

DSC05542

DSC05545
Under oss står det noen som venter på å klatre opp

DSC03046
Nede under tåka igjen

DSC03054
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen

DSC03056
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen

Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.

 

DSC03061.JPG
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!

 

DSC03066
DNT har vært her

DSC03067
Det ble en fin dag

DSC03069
På vei tilbake til start

 

 

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!

Turen oppsummert: 

  • Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
  • Lengde: 9,85 km
  • Høydemetere: 754