Kategoriarkiv: Vennetur

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no

Sjursviktinden 837 moh

Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!

Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.

Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.

Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen.
Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken.
Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.

Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.

Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.

Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.

Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli

Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!

Har man kommet opp, skal man også ned.

Fin fin tur!

Foto: Tony Kavli

Barden (659 moh) og Segla (639 moh)

Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.

Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!

Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.

Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.

Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.

Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.

Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.

Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!

Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.

Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.

Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.

Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.

Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.

Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.

Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.

Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.

Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.

Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen

Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.

Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.

God stemning helt der ute på kanten.

Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.

Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.

Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.

Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.

Padletur på Yttersida

Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.

Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?

Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.

Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.

Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.

Storhavet rett der ute!

Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.

Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!

På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.

Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.

Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.

Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.

Strandhugg på Store Færøya.
Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.

Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.

Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.

Skal du til Senja. Lei kajakk!

Ruta vår.

Hamperokken 1404 moh

På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.

Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.

Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.

Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.

Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.

Foto: Hilde Bohinen

Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.

Gode myggforhold
Varmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.

Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.

Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.

Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.

Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.

Foto: Hilde Bohinen

Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.

Gutta og toppen

Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.

Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.

Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!

Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!

På toppen av Hamperokken!

Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.

Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.

Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!

Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.

Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.

Totalt brukte vi 6 timer på turen.

Lindesnes fyr og (et) Under

Opp- og nedturgjengen har vært på nye eventyr. Denne gang til Norges sydligste punkt. Vi har også vært på en helt spesiell opplevelse Under vann.

Lindesnes fyr

Når man er helt syd i Norge må man ta en tur til Lindesnes fyr. Fyret er det første fyret i Norge og ligger vakkert til på Norges sydligste fastlandspunkt. Skulle gjerne vært her en dag i skikkelig ruskevær. Det tror jeg er relativt spennende!

Vår kjentmann på Lindesnes Havhotell mente at vi også burde ta oss en tur til Lista fyr ettersom vi var så interesserte i fyr… Jeg er litt usikker på om jeg kvalifiserer som ekstraordinært fyr-interessert, men vi lot oss overbevise og tok turen.

Lista fyr

Landskapet var litt flatere og kjedeligere. Fyret litt høyere. Ikke stort mer å si om den opplevelsen.

Neste stopp ble Farsund by. Her ble en middelmådig lunsj inntatt etterfulgt av litt rusling rundt i byen. Byen er ganske idyllisk og hyggelig der den ligger ved en farbart sund. Jepp – det er det bynavnet betyr.

Årsaken til denne utflukten til Norges sydspill – og også høydepunktet – var en julegave fra gutta til jentene i Opp- og nedtur gjengen; en middag på Restaurant Under. Opplevelsen kan bare beskrives med ett ord: Suksess! Et besøk på Under er en nytelse for alle sanser. Vakker og spennende arkitektur, nydelig mat og drikke, upåklagelig service i usedvanlig godt selskap. Helt perfekt rett og slett.

Opp- og nedtur gjengen i godt humør – klare for en bedre middag.

Smakebiter fra menyen:

En velsmakende og innholdsrik helg er over. Vi er fornøyde med å ha opplevd en del av Norge vi tidligere ikke har sett. Vi er mette, godt hydrerte og fulle av inntrykk. Nok en makeløs opplevelse med gjengen. Livet er bra!

Padletur rundt Vesterøy

Vi er heldige som har venner med hus på Hvaler. Vi er heldige som også har venner som låner ut både bil og kajakker. Sånt blir det lett veldig god stemning av.

Lånt bil, lånte kajakker, egne sykler. Det gjøres klart til en aktiv helg.

Denne helgen ble innledet med god mat og drikke, sykkeltur rundt omkring på Vesterøy lørdagen etterfulgt av mer god mat, og så en helt nydelig padletur søndag. Et nydelig kinderegg av en helg vil jeg påstå.

Ingenting overlates til tilfeldigheter. Før de skal ut i saltvann spylers kajakkene for støv og pollen. Lånte kajakker må passes godt på.

Så er vi i gang. Alle kom opp i kajakkene uten å velte, solen skinner fra skyfri himmel, vannet er så flatt det er mulig å håpe på og vi gliser fra øre til øre.

Starten gikk fra Vauerkilen.
Lavvann gjorde det ekstra spennende å padle her.
Min kjære har funnet ut at kajakk er kos! Det gleder meg ❤
En kajakk, blikkstille vann, en happy padler og havet rett ut en solskinnsdag i slutten av mai…

Is-pause i Papper havn. Vi sendte Jens ut for å kjøpe is mens vi andre duvet rundt i havnen og ventet. Fin arbeidsfordeling!

Når man padler sånn rundt i bedagelig tempo, ser på livet og nyter ro og fred passer det også godt med ett strandhugg eller to. Det første tok vi på baksiden av Fredagshølet.

Strandhogg nummer en:

Vibeke koser seg!

I kajakk er det veldig enkelt å kjenne på mysteriet under seg, over seg og inni seg. Lars Verket, padlosof og eventyrer.

Koser meg litt jeg også!
Andeflokken på tur.

Strandhogg nummer to inkluderte grilling av lokale pølser og knasking av vill gressløk. Gooood sommerstemning!

Tilbake inn i Vauerkilen.

Turen vi padlet ser slik ut:

Og helt til slutt på denne vakre dagen ble det en liten tørstedrikk i solen.

Ettermiddagsolen nytes på Vesterøy.

Alle perfekte helger tar en gang slutt. Tusen takk for oss for denne gang – vi kommer igjen!

Kyststien fra Tofte til Sandbukta

En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.

Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!

Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.

Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…

Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:

Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!

Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.

Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.

Utsikten på toppen er verdt klyvingen!

Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.

Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen.
God stemning i gruppa!

Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.

Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.

Kart over turen.

Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Blåhø – en overraskelse av en tur

Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.

Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.

Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.

Kortreist tur. Blåhøe er det høyeste punktet i bildet.

Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.

Høydalsvatnet

Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!

Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.

Klyving og kravling i tett skog

Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.

Happy gjeng!

Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.

Mot Blåhøe vi går
Leter etter en vei opp
Vibeke pusher grenser!
Fant veien opp!

Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.

Poser på toppen med Breheimen i bakgrunnen
Koselig med lunsj i sola
På vei ned igjen
Artig fjell!

Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!

Jammen ble det ikke litt mer tyttebærplukking på vei ned også.

Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!

Det ble til og med tyttebær i after-tur drinken. Ser man det!