Kategoriarkiv: Ut på tur

(Pilegrimsleden) fra Spikkestad til Asker

Vi er en gjeng med damer som drømmer om en tur til Drakensberg fjellene i Sør-Afrika høsten 2021. Vi krysser fingrene og håper det beste. I mellomtiden må formen holdes ved like. Denne søndagen gikk vi Pilegrimsleden fra Spikkestad til Asker. Eller gjorde vi det?

Jeg startet turen på tog fra Gullhella stasjon og var den eneste på hele toget med munnbind. Føltes littegrann underlig.

Ninja-turtle på tog!

Turen høres veldig lang ut. Den er ikke det. Eller – det kommer nok an på hva du synes er en lang tur – og ikke minst hvor langt fra Asker du tror Spikkestad er. Jeg trodde det var lenger enn det viste seg å være. Tydeligvis.

Fra Spikkestad stasjon til Vardåsen kirke er det ca. 14 km og den gikk vi på ca 4 timer inkludert en god matpause.

Terrenget var lettgått og og praten likeså.

Hilde, som var dagens turleder, peker og forklarer

Fra Spikkestad stasjon gikk vi inn på Oldtidsveien i retning Røyken. Røyken Historielag har satt opp informative skilt langs denne ruten som også ble valgt til Røyken kommunes 1000-årssted.

Vandring langs Oldtidsveien

Etter en kort stund på Oldtidsveien tar vi av inn i skogen. Det er her jeg lurer litt på om vi også tar av fra den offisielle Pilegrimsleden. Det skal sies at merkingen av Pilegrimsleden gjennom Asker er blitt forsinket grunnet koronaen, så nøyaktig rute er ikke satt i «gamle» Asker, men det er ikke så farlig. Turen vi gikk var uansett fin. Har du lyst til å lese mer om Pilegrimsleden fra Drammen til Oslo kan du sjekke ut nettsiden Pilegrimsveien.

Høst i skogen og fargerike damer
Det tittes på kart og diskuteres. Når alle vet hvor vi er går vi videre.

I marka mellom Spikkestad og Asker går det opp og det går ned. Totalt fikk vi oss ca 500 høydemetere.

Noen er mer lokalkjent enn andre og peker og forteller hva vi ser. Sånt er gøy!

Det var relativt vått til tider. Her har stien blitt en elv.

Det var også tid til matpause.

Og ikke minst ble det tatt gruppebilde.

Ved Dikemark krysset vi veien før vi gikk inn i skogsområdet mot Vardåsen.

Dikemark

Ved Drengsrudvann skilte jeg lag med gruppa og gikk lysløypa tilbake til Gullhella stasjon.

Jutemyr – breddfull av vann etter mye regn

Hyggelig tur med både gamle og nye bekjentskaper en vakker høstdag ute i natur.

Takk for turen!

Middagstur i skogen

Takket være en god dose fleksibilitet og positivitet fikk vi oss en herlig kveldstur i skogen.

Vi hadde en plan om tur med overnatting i hengekøye. Den planen ble det av ulike årsaker ikke noe av. I stedet ble det middagstur i det fri til min barndoms tumleplass på toppen av Vardåsen.

Marija spretter lykkelig og lett over vannhinderet i enden av Vardetjern

Marija og jeg startet turen fra Gullhella stasjon og gikk blåmerket sti til toppen av Vardåsen i Asker. Herfra tok vi av stien og gikk langs Vardetjern til vi kom til leirplassen jeg hadde sett meg ut. Solen var allerede på vei ned da vi rigget oss til.

Idyll

Stillheten senket seg, tursnapsen ble delt ut, bålet ble tent og Marija satt i gang med å lage middag til oss på primusen.

Ettersom det hadde regnet tett i det siste måtte vi satse på medbrakt ved til bålet. Sekken var 15 kilo tung på vei opp. Det var verdt strevet. Jeg elsker å sitte ved et bål. Praten går fint rundt et bål. Maten smaker ekstra godt ved et bål. Bål lukter godt og er velegnet til å finne ro rundt. I tillegg varmer det naturligvis.

Etter en middag med herlige pizzasnurrer ble det eplekake med vaniljesaus til dessert. Ingenting å si på menyen på denne turen.

Vardetjern en senkveld i oktober

Så satt vi der mens mørket senket seg og stjernene ble klarer og klarere på nattehimlen over oss. Vardetjern lå der stille og mørkt uten en krusning og vi var to lykkelige damer på tur.

Lykken er et bål

Når vi ikke hadde mer tørr ved igjen og bålet var brent helt ned, pakket vi motvillig sammen sakene og vendte nesen hjemover.

Farvel bål (restene av bålet ble for øvrig behørig slukket med masse vann).

Vi lurte litt på hvorfor vi ikke bare hadde tatt med oss hengekøyene, men akk. Det kommer flere anledninger.

På hjemveien gikk vi enkleste vei – ned Vardåsen slalåmbakke. Utsikten fra toppen er vakker. Oslo med omegn ligger der som et smykke og glitrer i natten. Hodelyktene ble slått av for full effekt.

En nydelig kveld ute i naturen var over og ingen av oss angret det spor for at vi hadde tatt turen.

Heidi og Marija

Takk for turen!

Eksotiske Holtnesdalen

Man trenger ikke dra langt for å finne eksotisk «jungel» og urskog. Holtnesdalen på Hurumlandet er vill og vakker og en aldri så liten perle av en tur.

Holtnesdalen er en dal mellom Holmsbu og Rødtangen sørvest i Asker kommune. Hele dalen er på ca. 250 dekar og ble først vernet som naturreservat i 1974. Bekken i dalen er todelt og skaper dype, mørke dalsøkk med bregner og løvskog i dalbunnene.

Å gå her i denne frodige, irrgrønne dalen føles eksotisk. Jeg får assosiasjoner til Tanzania og Sri Lanka og forventer å høre skvatring fra eksotiske fugler og se aper slenge seg fra tre til tre. I stedet løper det to rådyr forbi oss i fullt firsprang, som jo slett ikke er noen dårlig erstatning. Det føltes helt naturlig rett og slett.

Vi moret oss med Hildes nye app som skal kunne fortelle oss hva vi ser av planter og vekster. Det funket sånn nesten hver gang.

Hilde tar bilder og laster opp i appen.

Her er et par av vekstene vi fant. Dersom noen vet hva den vakre blomster heter, tar jeg imot tips med stor takk! Den bambuslignende planten heter Skavgras og er i Snellefamilien.

Hilde koser seg på tur i Holtnesdalen.
Stien igjennom naturreservatet er tilrettelagt med trapper og tau.
Vakkert åkerlandskap langs Holtnesveien.

Vi startet turen fra parkeringsplassen ved Holmsbu billedgalleri – Tillaløkka og gikk inn på blåmerket sti fra parkeringsplassen. NB! Turen er ikke blåmerket hele veien. Da vi kom ut av Holtnesdalen Naturreservat tok vi Holtnesveien til vi møtte Rødtangveien. Derfra fulgte vi bilveien tilbake til start. Det er mulig det finnes en annen vei tilbake, som går i terrenget, men den fant vi ikke. Vi er ganske glad i rundturer, men kanskje skulle vi bare gått tur/retur i reservatet i stedet. Turen ble på 6,3 km med et par små feilskjær.

Det ble en fin dag i vakre omgivelser. Nok en gang var det ingen som angret på turen.

Takk for følget!

Langtur på Hurumlandet

Det er koronatid og verden er rar og annerledes. Allikevel åpner det seg opp nye muligheter når man tvinges til å tenke nært og avgrenset. Jeg har kommet til at det faktisk er litt godt å slippe og tenke så stort. Det gir færre variabler og en litt enklere beslutningsprosess. Litt fint det.

Turen jeg nå skal beskrive fikk jeg av en kollega i DNT Asker Turlag sitt styre. Fint å ha kjentfolk man kan spørre når man skal ferdes i ukjent terreng.

Vi trasker lystig av sted.

Oversikt over turen

Turen startet ved Grønsand Gjestegård. Her er det godt med parkering. Videre gikk vi til værstasjonen på Nilsåsen, rundt Aklangen og videre til Stikkvann. Turen gikk videre til Stikkvannskollen før vi tok en avstikker opp på Bjønnåsen.

Totalt ble turen på drøye 22 km. Vi brukte 6 timer og 40 minutter inkludert godt med pauser.

Nilsåsen – værstasjon

Fra Grønsand Gjestegård gikk vi Sandstien (Sandstien er historisk grunn og merket med mange informasjonsskilt) til Hestedammen og så videre opp på Nilsåsen hvor det finnes en værstasjon. Det går en sti opp fra nord slik at det ikke er nødvendig å gå veien både opp og ned. Radaren på toppen ble bygd i 2010 og dekker det sentrale østlandsområdet med værdata. Toppen av bygget rager 363 moh.  

Veien fra Nilsåsen rundt Aklangen og videre til Stikkvannshytta gikk mye på skogsbilvei, men også noe på sti. Terrenget på Hurumlandet er kupert, så det er var egentlig greit med litt variasjon.

Stikkvannshytta

Vakker utsikt fra lunsjplassen.

Etter en god og lang lunsjpause med passende korona-avstand til alle andre gikk turen videre mot Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen

Artig og variert terreng fra Stikkvannshytta til Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen er med sine 361 moh. det høyeste punktet på Hurumlandet. Her har det vært skogbrannvakt siden 1911 og brannvakttårn siden 1937. Fra toppen av tårnet (som vi ikke gikk opp i) skal man i følge ut.no ha 360-graders utsikt over Hurumlandet; fra Sandungen til Drammen, Sætre ved Oslofjorden og Nesodden. På en klarværsdag pre-regionsreform skulle man visstnok kunne se hele 7 fylker. Nå har man vel flaks om man ser 3 eller kanskje 4?

Bjønnåsen

På dette tidspunktet tenkte vi at det kanskje holdt med topper, men så var det dette toppsuget som noen i gruppa har da. Det gikk bare ikke å la denne passere. Det angret vi ikke på! Helt på toppen av Bjørnåsen er det en gammel setervoll som fortsatt holdes i hevd av Nordre Grønsand gård. Bjørnåsen naturpark som setervollen kalles, er en liten perle med fantastisk flott utsikt nordover mot Vardåsen i Asker og innover Oslofjorden. Om sommeren går det sauer her og skaper den reneste idyll.

Etter dette bar det tilbake til start ved Grønsand Gjestegård. Litt sårbeinte, men med gode og lave skuldre.

Og alle fire var enige om at det hadde vært en flott tur!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Sosialt samvær og strandrydding

Min mor ønsket seg sosialt samvær til fødselsdagen sin. Tur ble arrangert og vi stilte mannsterke opp for å ta del i gaven.

Turlederen informerer om veivalg før avgang (foto: Maria)

Turen jeg hadde planlagt hadde oppstart ved Kongsdelene Kirke i Hurum. Vi fulgte den blåmerkede Kyststien oppover bakkene fra kirken forbi Verpentjernene og derfra videre til Sandspollen.

Kongsdelene kirke
Verpentjernene
Sandspollen
Fin gjeng å ha med seg på tur! (foto: Maria)

Etter bukten innerst i Sandspollen gikk vi ut på odden ved navn Kinnartangen.

Helt ytterst på Kinnartangen fant vi en fin plass hvor vi spiste medbrakt lunsj. Det var først da jeg oppdaget at jeg hadde glemt halvparten av maten igjen hjemme i kjøleskapet. Når man har med seg en flokk sulte ungdommer på tur er det langt fra ideelt! Jeg hadde heldigvis tatt med meg en stor Julekake jeg bakte rundt juletider (naturlig nok) og som har ligget i frysen til nå. Heldigvis? Gjengen måtte i tenkeboksen på den uttalelsen. Baksten viste seg å være ekstremt tørr! Heldigvis er gjengen min positiv, så det skal mer til enn en kake som klistrer seg i ganen for å dempe stemningen. Godt vi hadde nok kaffe til å skylle den ned med. Det skal sies at det meste ble til festmat for måker.

Stien videre var kupert og så absolutt ikke for de med vondt for å bevege seg i terrenget. Barnevogner og rullator er heller ikke å anbefale på denne delen av turen.

Som en liten bisetning, og uten press av noe slag, ble turfølget informert om at jeg hadde poser i sekken og at de kunne plukke med seg litt søppel «hvis» de kom over noe. For en ivrig gjeng! Det gikk nærmest sport i å få med seg mest mulig og tur-tempoet dalte betraktelig. Søppel i fokus!

Ivrige søppelsankere
Alle bidrar
Noen tok rollen som oppsynsmann.

Etter Kinnartangen gikk turen helt ute ved kysten mot Nesset og Færgestad. Her hadde vi flott utsikt mot Oscarsborg festning og Drøbak.

Utsikt mot Oscarsborg Festning
Nesten vanskelig å slutte å plukke søppel når man har kommet så godt i gang.

Her ser dere resultatet av den iherdige søppelsankingen vår. Tror det var noen og enhver som syntes turen hadde fått en ekstra positiv dimensjon etter denne innsatsen.

Vi var glade vi fant søppelkasser på veien. MYE å bære helt tilbake til bilen og vi var tomme for poser å bære det i.

Etter Færgestad fikk vi oss en skikkelig motbakke opp mot Slottet som fikk syren til å sprette i diverse muskler. Ved Storsand tok vi inn på stien tilbake til Sandspollen, før vi fulgte i sporene våre tilbake til start.

Kart over turen
Blomster-Herman koser seg på tur.

Dette var en flott tur som virkelig kan anbefales! Terrenget var variert nok til å tilfredsstille alle deltagerne, det føltes godt å gjøre en innsats for miljøet, været var suverent og stemningen var god hele turen.

God påske!

Hilsen Heidi

Fotografer på denne turen var Maria Bakken Flagestad og jeg. Maria sine bilder er markert med «Foto: Maria».

Internasjonal søndagstur

For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!

Aktiv i Asker skriver de:

Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!

Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere

På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.

Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)

På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!

Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over Oslofjorden
Se! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!

Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta. 

Halvorsenhytta

Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.

Turen

Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:

På internasjonale søndagsturer får du:

  • En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
  • Møte hyggelige folk og snakke norsk.
  • Bli kjent med turmuligheter i Asker.
  • Lære om friluftsliv i Norge.
  • Møte mennesker fra andre land og Norge.
  • Fine naturopplevelser

Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!

Velkommen med ut på tur!

Hilsen Heidi

Mitt første turlederoppdrag

Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.

Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».

Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.

Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen. 

Kart

 Her er turbeskrivelsen:

Følg skilting til Asdøltjern

Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen.Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!

Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.

Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier. 

Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden. 

Utsikt over Sylling og Tyrifjorden

Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten. 

Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min. 

Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen. 

Asdøltjern

Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober. 

Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.

Høst-vakkert ved Asdøltjern

Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.

Bare se men ikke spise!

Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg. 

Fin utsikt!
Trolsk stemning i skogen

Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau. 

Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!

Entusiastisk tur-hilsen fra Heidi