Kategoriarkiv: Ut på tur

Eksotiske Holtnesdalen

Man trenger ikke dra langt for å finne eksotisk «jungel» og urskog. Holtnesdalen på Hurumlandet er vill og vakker og en aldri så liten perle av en tur.

Holtnesdalen er en dal mellom Holmsbu og Rødtangen sørvest i Asker kommune. Hele dalen er på ca. 250 dekar og ble først vernet som naturreservat i 1974. Bekken i dalen er todelt og skaper dype, mørke dalsøkk med bregner og løvskog i dalbunnene.

Å gå her i denne frodige, irrgrønne dalen føles eksotisk. Jeg får assosiasjoner til Tanzania og Sri Lanka og forventer å høre skvatring fra eksotiske fugler og se aper slenge seg fra tre til tre. I stedet løper det to rådyr forbi oss i fullt firsprang, som jo slett ikke er noen dårlig erstatning. Det føltes helt naturlig rett og slett.

Vi moret oss med Hildes nye app som skal kunne fortelle oss hva vi ser av planter og vekster. Det funket sånn nesten hver gang.

Hilde tar bilder og laster opp i appen.

Her er et par av vekstene vi fant. Dersom noen vet hva den vakre blomster heter, tar jeg imot tips med stor takk! Den bambuslignende planten heter Skavgras og er i Snellefamilien.

Hilde koser seg på tur i Holtnesdalen.
Stien igjennom naturreservatet er tilrettelagt med trapper og tau.
Vakkert åkerlandskap langs Holtnesveien.

Vi startet turen fra parkeringsplassen ved Holmsbu billedgalleri – Tillaløkka og gikk inn på blåmerket sti fra parkeringsplassen. NB! Turen er ikke blåmerket hele veien. Da vi kom ut av Holtnesdalen Naturreservat tok vi Holtnesveien til vi møtte Rødtangveien. Derfra fulgte vi bilveien tilbake til start. Det er mulig det finnes en annen vei tilbake, som går i terrenget, men den fant vi ikke. Vi er ganske glad i rundturer, men kanskje skulle vi bare gått tur/retur i reservatet i stedet. Turen ble på 6,3 km med et par små feilskjær.

Det ble en fin dag i vakre omgivelser. Nok en gang var det ingen som angret på turen.

Takk for følget!

Langtur på Hurumlandet

Det er koronatid og verden er rar og annerledes. Allikevel åpner det seg opp nye muligheter når man tvinges til å tenke nært og avgrenset. Jeg har kommet til at det faktisk er litt godt å slippe og tenke så stort. Det gir færre variabler og en litt enklere beslutningsprosess. Litt fint det.

Turen jeg nå skal beskrive fikk jeg av en kollega i DNT Asker Turlag sitt styre. Fint å ha kjentfolk man kan spørre når man skal ferdes i ukjent terreng.

Vi trasker lystig av sted.

Oversikt over turen

Turen startet ved Grønsand Gjestegård. Her er det godt med parkering. Videre gikk vi til værstasjonen på Nilsåsen, rundt Aklangen og videre til Stikkvann. Turen gikk videre til Stikkvannskollen før vi tok en avstikker opp på Bjønnåsen.

Totalt ble turen på drøye 22 km. Vi brukte 6 timer og 40 minutter inkludert godt med pauser.

Nilsåsen – værstasjon

Fra Grønsand Gjestegård gikk vi Sandstien (Sandstien er historisk grunn og merket med mange informasjonsskilt) til Hestedammen og så videre opp på Nilsåsen hvor det finnes en værstasjon. Det går en sti opp fra nord slik at det ikke er nødvendig å gå veien både opp og ned. Radaren på toppen ble bygd i 2010 og dekker det sentrale østlandsområdet med værdata. Toppen av bygget rager 363 moh.  

Veien fra Nilsåsen rundt Aklangen og videre til Stikkvannshytta gikk mye på skogsbilvei, men også noe på sti. Terrenget på Hurumlandet er kupert, så det er var egentlig greit med litt variasjon.

Stikkvannshytta

Vakker utsikt fra lunsjplassen.

Etter en god og lang lunsjpause med passende korona-avstand til alle andre gikk turen videre mot Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen

Artig og variert terreng fra Stikkvannshytta til Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen er med sine 361 moh. det høyeste punktet på Hurumlandet. Her har det vært skogbrannvakt siden 1911 og brannvakttårn siden 1937. Fra toppen av tårnet (som vi ikke gikk opp i) skal man i følge ut.no ha 360-graders utsikt over Hurumlandet; fra Sandungen til Drammen, Sætre ved Oslofjorden og Nesodden. På en klarværsdag pre-regionsreform skulle man visstnok kunne se hele 7 fylker. Nå har man vel flaks om man ser 3 eller kanskje 4?

Bjønnåsen

På dette tidspunktet tenkte vi at det kanskje holdt med topper, men så var det dette toppsuget som noen i gruppa har da. Det gikk bare ikke å la denne passere. Det angret vi ikke på! Helt på toppen av Bjørnåsen er det en gammel setervoll som fortsatt holdes i hevd av Nordre Grønsand gård. Bjørnåsen naturpark som setervollen kalles, er en liten perle med fantastisk flott utsikt nordover mot Vardåsen i Asker og innover Oslofjorden. Om sommeren går det sauer her og skaper den reneste idyll.

Etter dette bar det tilbake til start ved Grønsand Gjestegård. Litt sårbeinte, men med gode og lave skuldre.

Og alle fire var enige om at det hadde vært en flott tur!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Sosialt samvær og strandrydding

Min mor ønsket seg sosialt samvær til fødselsdagen sin. Tur ble arrangert og vi stilte mannsterke opp for å ta del i gaven.

Turlederen informerer om veivalg før avgang (foto: Maria)

Turen jeg hadde planlagt hadde oppstart ved Kongsdelene Kirke i Hurum. Vi fulgte den blåmerkede Kyststien oppover bakkene fra kirken forbi Verpentjernene og derfra videre til Sandspollen.

Kongsdelene kirke
Verpentjernene
Sandspollen
Fin gjeng å ha med seg på tur! (foto: Maria)

Etter bukten innerst i Sandspollen gikk vi ut på odden ved navn Kinnartangen.

Helt ytterst på Kinnartangen fant vi en fin plass hvor vi spiste medbrakt lunsj. Det var først da jeg oppdaget at jeg hadde glemt halvparten av maten igjen hjemme i kjøleskapet. Når man har med seg en flokk sulte ungdommer på tur er det langt fra ideelt! Jeg hadde heldigvis tatt med meg en stor Julekake jeg bakte rundt juletider (naturlig nok) og som har ligget i frysen til nå. Heldigvis? Gjengen måtte i tenkeboksen på den uttalelsen. Baksten viste seg å være ekstremt tørr! Heldigvis er gjengen min positiv, så det skal mer til enn en kake som klistrer seg i ganen for å dempe stemningen. Godt vi hadde nok kaffe til å skylle den ned med. Det skal sies at det meste ble til festmat for måker.

Stien videre var kupert og så absolutt ikke for de med vondt for å bevege seg i terrenget. Barnevogner og rullator er heller ikke å anbefale på denne delen av turen.

Som en liten bisetning, og uten press av noe slag, ble turfølget informert om at jeg hadde poser i sekken og at de kunne plukke med seg litt søppel «hvis» de kom over noe. For en ivrig gjeng! Det gikk nærmest sport i å få med seg mest mulig og tur-tempoet dalte betraktelig. Søppel i fokus!

Ivrige søppelsankere
Alle bidrar
Noen tok rollen som oppsynsmann.

Etter Kinnartangen gikk turen helt ute ved kysten mot Nesset og Færgestad. Her hadde vi flott utsikt mot Oscarsborg festning og Drøbak.

Utsikt mot Oscarsborg Festning
Nesten vanskelig å slutte å plukke søppel når man har kommet så godt i gang.

Her ser dere resultatet av den iherdige søppelsankingen vår. Tror det var noen og enhver som syntes turen hadde fått en ekstra positiv dimensjon etter denne innsatsen.

Vi var glade vi fant søppelkasser på veien. MYE å bære helt tilbake til bilen og vi var tomme for poser å bære det i.

Etter Færgestad fikk vi oss en skikkelig motbakke opp mot Slottet som fikk syren til å sprette i diverse muskler. Ved Storsand tok vi inn på stien tilbake til Sandspollen, før vi fulgte i sporene våre tilbake til start.

Kart over turen
Blomster-Herman koser seg på tur.

Dette var en flott tur som virkelig kan anbefales! Terrenget var variert nok til å tilfredsstille alle deltagerne, det føltes godt å gjøre en innsats for miljøet, været var suverent og stemningen var god hele turen.

God påske!

Hilsen Heidi

Fotografer på denne turen var Maria Bakken Flagestad og jeg. Maria sine bilder er markert med «Foto: Maria».

Internasjonal søndagstur

For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!

Aktiv i Asker skriver de:

Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!

Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere

På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.

Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)

På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!

Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over Oslofjorden
Se! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!

Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta. 

Halvorsenhytta

Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.

Turen

Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:

På internasjonale søndagsturer får du:

  • En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
  • Møte hyggelige folk og snakke norsk.
  • Bli kjent med turmuligheter i Asker.
  • Lære om friluftsliv i Norge.
  • Møte mennesker fra andre land og Norge.
  • Fine naturopplevelser

Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!

Velkommen med ut på tur!

Hilsen Heidi

Mitt første turlederoppdrag

Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.

Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».

Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.

Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen. 

Kart

 Her er turbeskrivelsen:

Følg skilting til Asdøltjern

Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen.Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!

Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.

Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier. 

Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden. 

Utsikt over Sylling og Tyrifjorden

Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten. 

Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min. 

Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen. 

Asdøltjern

Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober. 

Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.

Høst-vakkert ved Asdøltjern

Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.

Bare se men ikke spise!

Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg. 

Fin utsikt!
Trolsk stemning i skogen

Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau. 

Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!

Entusiastisk tur-hilsen fra Heidi

 

På kurs

Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!

Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.

DSC03132
Jeg skal lære meg kart og kompass.

Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.

Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.

DSC03136
Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.

Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!

Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.

DSC03145
Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.

Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog.  Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.

DSC03142
Utsikten fra Halvorsenhytta mot Oslo

DSC03144
Morgenstemning

Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!

DSC03147
Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann

Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.

Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!

DSC03160
Hele gjengen (minus meg) på Persbonn

Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.

DSC03165
Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst

DSC03163
og tar bilder av sopp.

Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!

Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!

FB_IMG_1538905641454
Stolt gjeng!

Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.

Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!

DSC03166
Heidi – rykende fersk turleder!

 

 

 

 

Kyrkja i tåka

Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).

Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.

kart2

Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.

Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.

dsc03021
Det traskes i kjapt tempo

De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».

DSC05503
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.

DSC05511
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu

DSC03025
Skyene siger ned over hodene på oss

Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.

dsc03035
Bratt klyving

 

DSC05513
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!

Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.

dsc03038
Oppe der et sted er toppen

Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!

DSC03039
Topp-selfien

DSC05536
Gruppebilde på toppen hører med

Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende.  Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.

DSC03041
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.

 

DSC05539.JPG
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.

Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.

DSC05542

DSC05545
Under oss står det noen som venter på å klatre opp

DSC03046
Nede under tåka igjen

DSC03054
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen

DSC03056
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen

Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.

 

DSC03061.JPG
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!

 

DSC03066
DNT har vært her

DSC03067
Det ble en fin dag

DSC03069
På vei tilbake til start

 

 

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!

Turen oppsummert: 

  • Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
  • Lengde: 9,85 km
  • Høydemetere: 754