Tolv deltagere, to hunder og to spente turledere møtte denne dagen opp for en «Sprekingtur» fra Kraft til Asdøltjern og tilbake igjen. Det skulle bli en tur som virkelig levde opp til navnet.
Fra utfartsparkeringen ved Kraft i Lier gikk turen bratt opp til Glasåsen. Null stress for denne gjengen.
Ca 250 meter videre fra Glasåsen kommer man til en høyde i terrenget hvor man har 360 graders utsikt og kan se hele tre fjorder; Drammensfjorden, Tyrifjorden og Oslofjorden. Flott sted!
En litt svimmel 360 graders film
Videre gikk turen gjennom krevende terreng til Asdøltjern. Vi basket oss gjennom meterdype gjørmete hjulspor, dyp snø, mer snø, enda mer snø og kronglete hogstfelt. Det ble hoppet, plumpet, balansert, sklidd, klatret og kavet. Noen fartsrekorder ble det ikke, men stemningen var god og man blir som kjent bare våt en gang.
Ved Asdøltjern tok vi en matpause på en kveldssol badet flekk i skogen. Det var godt med en pause ute av snøen.
Superkort matpause i sola
Herfra vendte vi nesen tilbake mot utgangspunktet. Det første stykket gikk i enda mer dyp, råtten snø. Ingen unngikk plumping og alle som en fikk definitivt trent på høye kneløft!
Da vi kom til et stikryss hvor vi kunne velge mellom å fortsette i snødekket terreng (som var opprinnelig plan), eller å ta plan B – grusvei, falt valget på plan B.
Det var godt å få langet ut, få igjen følelsen i de våte, kalde føttene og gå flere i bredden. Så lykkelig var gruppen over at vi igjen hadde tørt underlag under føttene at flere brøt ut i spontan sang! Gøy!
Vel tilbake ved start ble det tid til et gruppebilde av hele den spreke gjengen – som alle var enige om at det hadde vært en veldig sprek tur for spesielt interesserte.
Sprek gjeng!
Totalt gikk vi 13,5 km, 450 høydemeterer og turen tok 3t 45 min. Gjennomsnittfarten var 4,1 km/t.
Vi takker for turen og vet at vi kommer til å sees igjen!
Hvem hadde trodd at 2020 skulle bli sånn som dette?! Verden er i unntakstilstand, Norge stenger grensene, vi isoleres og samles på samme tid.
Barn og unge voksne kommer hjem til en trygg havn, men ikke for nært. Hold en meters avstand, ikke ta på, men bry deg. Vi holder tilbake klemmer og hilser med føttene. Det ser litt kult ut, men det tar ikke lang tid før savnet etter en god varm klem melder seg.
Utsikten fra stua i en koronafri tid.
Dette året skulle vært fullt av opplevelser av den gode typen. Reiser til spennende nye steder skulle gjennomføres, med gode venner og familie. Gode minner skulle skapes. Lykkefølelsen skulle søkes. Dette er ikke det. Dette er usikkerhet, dette er rart, alvorlig og så ufattelig spesielt at ingen av oss noen gang har opplevd tilsvarende. Og det skjedde så fort! Fra den ene dagen til den andre (satt på spissen) gikk situasjonen fra oversiktlig og håndterbar til dødsseriøs. Hadde du av en eller annen grunn vært uten nyheter bare i én dag ville du trodd du drømte. Ikke en god drøm. Et mareritt. Dette er filmmateriale. Tomme gater, tomme kjøpesentere, skremte blikk når noen våger å hoste eller nyse. Det eneste som mangeler er zoombier som lusker ute i hagen.
Lørdag gikk jeg tur. Alene. Hver gang jeg møtte noen begynte vi i god tid før passeringspunkt å skli utover på hver vår veiskulder. Ikke trå meg for nær! Noen så på meg. Ikke alle. Jeg forsøkte å smile. «Vi klarer dette. Hold ut!», hadde jeg lyst til å si, men sa det ikke. Vi er ikke helt der enda.
Vi kan ikke være sosiale sammen lenger, men det finnes andre muligheter. Noen tidligere kollegaer la ut bilder fra en Facetime fest. Alle smilende med hvert sitt glass vin i hånden. I hver sin stue. Foran hver sin skjerm. Kanskje litt slitsomt i timesvis, men en veldig god ide for å få en følelse av sosialt liv. Hører om andre som har byttet ut kafébesøket med skype-kafé og unger som skyper med hverandre mens de leker i hver sin stue.
Men noen vil også kjenne på isolasjonen. Eller i den andre ytterligheten – den påtrengende sammenstimlingen av familien i samme rom. Hele døgnet. Igjen satt på spissen. Hva gjør dette viruset med oss – og mot oss? Jeg tror flere forskere nå har fått sin villeste fantasti oppfylt. Verdens største sosiale eksperiment er i gang og du er med.
Dag tre inn i den nye hverdagen vår er vi fremdeles optimistiske, kreative og vennlige. Hva skjer etter dag 14, 21, 52? Hvor lenge skal denne unntakstilstanden vare og hvordan går vi tilbake til normalen post-korona? Fremtiden er nå, mindre enn noen gang, tydelig definert. Jeg har ingen forutsetninger for å vite hva de neste ukene og månedene vil bringe. Det er urovekkende, litt befriende – på en surrealistisk måte og ikke minst veldig interessant. Det er sikkert mye lærdom i enden av dette. Får vi håpe.
Jeg føler fremdeles at jeg drømmer. Kan noen være så snill å vekke meg. Helst nå!
En god klem fra en virtuell venn eller kosebamse skal man ikke kimse av.
Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?
Dette er alt jeg har
Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.
Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.
Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!
Vi kjørte fra Kandy tidlig på morgenen. Det er søndag og herlig lite trafikk. Guiden min kunne fortelle at 90% av veiene i Sri Lanka er av god kvalitet. Alle veiene måtte utbedres etter den 30 år lange borgerkrigen som først ble avsluttet i 2009. Synes de har vært effektive jeg, sammenlignet med andre land som bruker 10 år på å sette ned en komittee som skal vurdere om veien skal bygges.
Første stopp for dagen var en krydder- og urtehage i Matale. Krydder-guiden snakker ganske dårlig engelsk, men han gjentar villig til jeg forstår sånn nesten. Jeg har også blitt relativ god til å late som om jeg skjønner, og ikke minst le når kommunikasjonen går i ball. Vennlige er de uansett.
Guiden viser her frem en kaffeplante. Kaffe trives ikke så godt på Sri Lanka. Den får sopp.
Vi går igjennom hagen hvor han peker på busker og trær, forteller hva de er og hva de kan brukes til. Noe er bare godt å spise, noe har helbredende eller lindrende effekt, og noe gjør deg hårløs og vakrere. Tiltroen til naturmedisin er utbredt på Sri Lanka så jeg ler ikke. Bare lytter og nikker og tar mentale notater.
Kakao
Jeg får litt balsam her og litt olje der og lukter snart en salig blanding av det meste som finnes i hagen.
Hårfjerning på gang. Han fant ikke noe hårete område på meg (takk og lov!) Og måtte bruke seg selv som prøvekanin. Funket!
Så får jeg se hvordan de lager curry-krydder mens jeg drikker en kopp urtete søtet med vanilje. Den er god! Guiden ramsler opp alle krydderne som skal med i en curry og jeg forsøker å huske. Tar bilder for å bedre hukommelsen.
Neste stoppested er et arsenal av oljer og balsamer. Før jeg vet ordet av det har han tatt et «før» bilde av meg og så smøres fjeset mitt inn med noe som skal fjerne det meste og gjøre meg ung og vakker. Etter-bilde blir også tatt. Kan noen se forskjell?
Kanskje litt rødere og blidere etter?
Videre lurer han på om jeg ikke tilfeldigvis har vondt i nakken, skuldrene eller kanskje leggene? Nakken og skuldrene, sier jeg før jeg blir strippet for sjal, klokke og fri vilje. Hans unge hjelper, som går i Sri Lankisk masørlære (så vidt jeg kunne skjønne), men som etter min mening er fullt utlært, gir meg så en «gratis» massasje av de nevnte kroppsdeler, samt armer og hodebunn. Jeg lukter nå himmels og føler meg likedan. Her kom jeg for å se på krydder og ender opp med å få denne trakteringen! Sri Lanka fortsetter med å by på overraskelser.
Nymassert og fornøyd turist
Jeg måtte da selvfølgelig kjøpe litt remedier til hjemmebruk. Det sier seg jo selv. Litt skal de har for jobben.
En ny elefant langs veien! Denne på vei til festival.
Neste stopp var et verksted hvor de driver med treskjæring. Her fikk jeg en grundig innføring i de ulike tresortene de har på Sri Lanka og hva de brukes til. I tillegg demonstrerte han bruken av naturlige fargestoffer de som oftes benytter når de skal male masker og andre ting. Utrolig fasinerende hva man kan få til med helt naturlige ingredisener.
Magi med sagspon fra Regnbuetreet, litt lime og litt annet
Jeg ble ledet innover i lokalet og fikk se treskjærere i arbeid – og selvfølgelig hele sortimentet av ting jeg kunne kjøpe.
De lager ting på bestilling og sender også til Norge. Til alt overmål fikk jeg se ordrene til flere nordmenn, hvorav 2 bor i Bergen. GDPR har ikke kommet til Sri Lanka.
Jeg hadde veldig lyst på en kjempediger elefant på vel en meter, som jeg tror kunne passet veldig godt hjemme hos oss, men ettersom kofferten allerede er full ble det kun en liten en.
Denne ville veldig gjerne bli med hjem!
Etter dette gikk turen videre til Dambulla og et buddistisk grottetempel som går under navnet «Golden Tempel of Dambulla». Tempelet har stått på Unesco’s verdensarvliste siden 1991.
Grotte-tempelet
For å komme opp til tempelet må man klatre opp en bratt steintrapp hvor trappetrinnene delvis er hugget rett inn i et flott svaparti. Oppturen er på ca 100 høydemetere. Jeg fikk beskjed fra min venn Garmin om at jeg hadde nådd dagens trappemål sånn ca halvveis opp.
Tempelet er bygget i en gigantisk grotte i fjellet og er nå delt opp i 5 ulike kammere. I tillegg skal det finnes over 80 dokumenterte andre grotter i området (som munkene i sin tid bodde i). Dette tempelet stammer fra år 103 f. Kr. og har noen helt utrolige malerier av både religiøs og sekulær art på vegger og tak. Veggmaleriene stammer fra mellom det 2. århundre f. Kr. til 18. århundre e. Kr. og dekker et areale på 2100 kvadratmeter! Noen av dem har ikke vært rørt siden de ble laget, andre har blitt littegrann pusset opp gjennom årenes løp. Hvordan er det mulig at disse maleriene fremdeles holder seg?
Grotte nr 2
I tillegg er det en mengde (kan det ha vært så mange som 150?) buddhastatuer i tempelet. Buddha poserer i ulike stillinger og har alltid «kronen» av opphøydhet over hodet. Tegnet på at han har nådd nirvana.
Buddha i meditasjonspositur
Den største av dem «Reclining Buddha» er 14 meter lang, hugget ut i ett stykke og er en del av selve grotten. Jeg er imponert! Jeg har nå også lært å se forskjell på de ulike gestene Buddha gjør med hendene samt om statuene av liggende Buddhaer viser han som hvilende eller død. Helt klart noe jeg skal dra frem i sosiale sammenhenger fremover.
Reclining Buddha (død)
Vi er nå kommet til Sigiriya som er en liten landsby. Den eneste aktiviteten utenfor hotellet er å gå litt frem og tilbake langs hovedgaten. Jeg fikk streng beskjed om å ikke gå inn på småveier. Der kan det rusle elefanter. Kult! Det nærmer seg tid for safari. »
PS: En liten dramatisk historie sånn på tampen:
Skilpadde på vill flukt!
Han her fikk fullstendig panikk da han så meg sitte i resepsjonen og blogge. Så redd ble han at han kastet seg hals over hodet utfor kanten, landet på rygget og ble lettere svimeslått. Etterpå ble det igang satt leteaksjon etter han. Det var tydeligvis ikke meningen at han skulle stikke av på den måten. Så – for å ikke skremme flere av de innfødte logger jeg nå av.
Det er påske. Solen stråler fra skyfri himmel. Parkeringsplassen på Øvre Kavli er stappfull av biler. Alle skal ut og opp i dag. Det tegner til å bli en flott dag.
Vi er i gang med dagens topptur
Lite snø den første delen fra parkeringsplassen og opp til toppen av Steinberget gir kreative rutevalg og sikkert ikke helt anbefalt bruk av ski, men man blir litt lei av å ta skiene av og på etter hvert.
Endelig ute av den værste krattskogen. Steinberget neste.
Første delmål; skiltet opp mot Steinberget (foto: Tony Kavli)
Det er tungt opp mot Steinberget og en isende kald vind sørger for at vi holder temperaturen nede. Bare synd jeg allerede var svett fra de første 100 høydemeterene. På med jakke. Vinden var så kraftig at vi til tider nesten ble vippet ut av sporet. Ikke akkurat shortsværet vi hadde drømt om, men det var fremdeles ikke en sky på himmelen så det å klage er vel ikke helt innafor.
Kyrkjetaket langt der fremme – rett over hodet mitt. (foto: Tony Kavli)
Jeg sliter, som noen sikkert allerede har fått med seg, med en fot som ikke har leget helt etter en operasjon i januar. Til alt overmål kjente jeg i dag at jeg begynte å få gnagsår på den andre foten. Etter 5 sesonger i de samme støvlene og ikke ett gnagsår – hvordan er det mulig?! Ganglaget blir ganske artig når man halter på begge beina. Tid for teknisk hvil og plaster.
Veien opp er tung i dag. Blytung. Jeg går og tenker at det er noe kjent med følelsen. Dette fjellet virker aldri enkelt å bestige for meg. Det er noe psykende med hele turen. Jeg må snakke vel og lenge med meg selv for å overbevise meg om at jeg klarer noen meter til. Bare litt til. Endre tempo. Endre skrittlengde. Puste. Se på utsikten blir det lite av. Det er skituppene som gjelder i dag. Kommer jeg opp skal jeg se på utsikten.
Og vips! Plutselig er jeg på toppen – og ikke hadde vi brukt noe lenger tid enn normalt heller. Så herlig! Super stolt over at jeg klarte å presse meg fremover og oppover til tross for han som satt på venstre skulder og sa tydelig fra at det ikke kom til å gå i dag. Godt å kjenne at jeg har litt viljestyrke når det trengs.
Den obligatoriske topp-selfien
Nista ble spist på toppen mens vi endelig kunne nyte utsikten.
Utsikt over Isfjorden og Åndalsnes
Sola hadde nå tatt godt tak i snøen, så nedkjøringen ble veldig bra! Litt krevende er det jo når lårene verker etter 4 timer i motbakke, men når man får til et par fine svinger innimellom er livet bare suverent. Deilig med påskeslusj svinger!
I farta! (foto: Tony Kavli)Kjæresten in fint driv ned KyrkjetaketEt aldri så lite «Juhu!» (foto: Tony Kavli)
Sannelig ble nedturen verdt sliten oppover også denne gangen.
Fin transportetappe med vakker utsiktSliten, fornøyd og med tidenes hjelmsveis. (foto: Tony Kavli)
Tilbake ved bilen etter 14 km, 1350 høydemetere og 5 timer på tur.
For 2 helger siden skulle vi ha gått sesongens siste randotur… men det måtte min kjære gjøre uten meg. Jeg satt stor sett inne og led. Han satt selvfølgelig rekord opp Alnestinden. Litt fordi han gledet seg så voldsomt til å komme seg hjem til meg igjen selvfølgelig. Og mest fordi han kan.
Åndalsnes kai en rolig ettermiddag i mai
Nesaksla lokker
Den følelsen… når man får tidenes vårforkjølelse og det eneste man orker er å gå ut for å fylle på med remedier som – forhåpentligvis – får en til å føle seg litt bedre.
Remedier
Det er så kjipt med sånne perioden hvor man ikke orker å gjøre annet enn å hente seg en ny kopp te med masse honning for å lindre en sår hals, men så er det for varmt til å drikke te og jeg er egentlig bare litt sur. Ute lokker vårlige fjell, sommervarme skoger, klart vann og strålende sol. Inne sitter jeg og harker og hoster, nyser og synes veldig synd på meg selv.
Når sånne seige sommerforkjølelser står på føles det som om jeg aldri skal bli frisk igjen, men så plutselig så er jeg jo det og livet er igjen herlig. Var det ikke sånn det var? Denne her er en sånn «lureforkjølelse». Den later som om den har gitt seg – og så har den ikke det allikevel. En dag fin, neste dag verre, en dag nesten fin, og så enda litt bedre, og så tar vi en tur i kjelleren igjen. Herlig. Etter 2 uker i denne tralten er jeg klar for at det snart løsner. I morgen kanskje.
Jeg har lenge irritert meg over brukergrensesnittet på bloggen min. Bilder og tekst hopper og spretter i alle retninger og det er nærmest umulig å forutsi hvor tekst og bilder havner. Veldig irriterende og ikke minst veldig dumt å bruke timevis på å prøve å fikse sånne ting – etter at jeg føler meg ferdig med innlegget og kun vil publisere og få delt med dere. Jeg surner av mindre. Derfor ny plattform. Jeg håper dere vil følge meg her også. Please, please, please!
Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.
Sånn skal det være! Sol og store smil
Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!
På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.
Stivt smil
Klare!
Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.
Her var det fint!
Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!
Gutta var strålende fornøyde!
Gøy! Fristet med en ny tur opp!
Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.
Man kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!
Team KavliBakken 