Kategoriarkiv: Ukategorisert

Bagasje savnet

Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?

Dette er alt jeg har

Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.

Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.

Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!

Krydderhage og Grottetempel

Vi kjørte fra Kandy tidlig på morgenen. Det er søndag og herlig lite trafikk. Guiden min kunne fortelle at 90% av veiene i Sri Lanka er av god kvalitet. Alle veiene måtte utbedres etter den 30 år lange borgerkrigen som først ble avsluttet i 2009. Synes de har vært effektive jeg, sammenlignet med andre land som bruker 10 år på å sette ned en komittee som skal vurdere om veien skal bygges.

Første stopp for dagen var en krydder- og urtehage i Matale. Krydder-guiden snakker ganske dårlig engelsk, men han gjentar villig til jeg forstår sånn nesten. Jeg har også blitt relativ god til å late som om jeg skjønner, og ikke minst le når kommunikasjonen går i ball. Vennlige er de uansett.

Guiden viser her frem en kaffeplante. Kaffe trives ikke så godt på Sri Lanka. Den får sopp.

Vi går igjennom hagen hvor han peker på busker og trær, forteller hva de er og hva de kan brukes til. Noe er bare godt å spise, noe har helbredende eller lindrende effekt, og noe gjør deg hårløs og vakrere.  Tiltroen til naturmedisin er utbredt på Sri Lanka så jeg ler ikke. Bare lytter og nikker og tar mentale notater.

Kakao

Jeg får litt balsam her og litt olje der og lukter snart en salig blanding av det meste som finnes i hagen.

Hårfjerning på gang. Han fant ikke noe hårete område på meg (takk og lov!) Og måtte bruke seg selv som prøvekanin. Funket!

Så får jeg se hvordan de lager curry-krydder mens jeg drikker en kopp urtete søtet med vanilje. Den er god! Guiden ramsler opp alle krydderne som skal med i en curry og jeg forsøker å huske. Tar bilder for å bedre hukommelsen.

Neste stoppested er et arsenal av oljer og balsamer. Før jeg vet ordet av det har han tatt et «før» bilde av meg og så smøres fjeset mitt inn med noe som skal fjerne det meste og gjøre meg ung og vakker. Etter-bilde blir også tatt. Kan noen se forskjell?

Kanskje litt rødere og blidere etter?

Videre lurer han på om jeg ikke tilfeldigvis har vondt i nakken, skuldrene eller kanskje leggene? Nakken og skuldrene, sier jeg før jeg blir strippet for sjal, klokke og fri vilje. Hans unge hjelper, som går i Sri Lankisk masørlære (så vidt jeg kunne skjønne), men som etter min mening er fullt utlært, gir meg så en «gratis» massasje av de nevnte kroppsdeler, samt armer og hodebunn. Jeg lukter nå himmels og føler meg likedan. Her kom jeg for å se på krydder og ender opp med å få denne trakteringen! Sri Lanka fortsetter med å by på overraskelser. 

Nymassert og fornøyd turist

Jeg måtte da selvfølgelig kjøpe litt remedier til hjemmebruk. Det sier seg jo selv. Litt skal de har for jobben.

En ny elefant langs veien! Denne på vei til festival.

Neste stopp var et verksted hvor de driver med treskjæring. Her fikk jeg en grundig innføring i de ulike tresortene de har på Sri Lanka og hva de brukes til. I tillegg demonstrerte han bruken av naturlige fargestoffer de som oftes benytter når de skal male masker og andre ting. Utrolig fasinerende hva man kan få til med helt naturlige ingredisener.

Magi med sagspon fra Regnbuetreet, litt lime og litt annet

Jeg ble ledet innover i lokalet og fikk se treskjærere i arbeid – og selvfølgelig hele sortimentet av ting jeg kunne kjøpe.

De lager ting på bestilling og sender også til Norge. Til alt overmål fikk jeg se ordrene til flere nordmenn, hvorav 2 bor i Bergen. GDPR har ikke kommet til Sri Lanka.

Jeg hadde veldig lyst på en kjempediger elefant på vel en meter, som jeg tror kunne passet veldig godt hjemme hos oss, men ettersom kofferten allerede er full ble det kun en liten en.

Denne ville veldig gjerne bli med hjem!

Etter dette gikk turen videre til Dambulla og et buddistisk grottetempel som går under navnet «Golden Tempel of Dambulla». Tempelet har stått på Unesco’s verdensarvliste siden 1991.

Grotte-tempelet

For å komme opp til tempelet må man klatre opp en bratt steintrapp hvor trappetrinnene delvis er hugget rett inn i et flott svaparti. Oppturen er på ca 100 høydemetere. Jeg fikk beskjed fra min venn Garmin om at jeg hadde nådd dagens trappemål sånn ca halvveis opp.

Tempelet er bygget i en gigantisk grotte i fjellet og er nå delt opp i 5 ulike kammere. I tillegg skal det finnes over 80 dokumenterte andre grotter i området (som munkene i sin tid bodde i). Dette tempelet stammer fra år 103 f. Kr. og har noen helt utrolige malerier av både religiøs og sekulær art på vegger og tak. Veggmaleriene stammer fra mellom det 2. århundre f. Kr. til 18. århundre e. Kr. og dekker et areale på 2100 kvadratmeter! Noen av dem har ikke vært rørt siden de ble laget, andre har blitt littegrann pusset opp gjennom årenes løp. Hvordan er det mulig at disse maleriene fremdeles holder seg?

Grotte nr 2

I tillegg er det en mengde (kan det ha vært så mange som 150?) buddhastatuer i tempelet. Buddha poserer i ulike stillinger og har alltid «kronen» av opphøydhet over hodet. Tegnet på at han har nådd nirvana.

Buddha i meditasjonspositur

Den største av dem «Reclining Buddha» er 14 meter lang, hugget ut i ett stykke og er en del av selve grotten. Jeg er imponert! Jeg har nå også lært å se forskjell på de ulike gestene Buddha gjør med hendene samt om statuene av liggende Buddhaer viser han som hvilende eller død. Helt klart noe jeg skal dra frem i sosiale sammenhenger fremover.

Reclining Buddha (død)

Vi er nå kommet til Sigiriya som er en liten landsby. Den eneste aktiviteten utenfor hotellet er å gå litt frem og tilbake langs hovedgaten. Jeg fikk streng beskjed om å ikke gå inn på småveier. Der kan det rusle elefanter. Kult! Det nærmer seg tid for safari. »

PS: En liten dramatisk historie sånn på tampen:

Skilpadde på vill flukt!

Han her fikk fullstendig panikk da han så meg sitte i resepsjonen og blogge. Så redd ble han at han kastet seg hals over hodet utfor kanten, landet på rygget og ble lettere svimeslått. Etterpå ble det igang satt leteaksjon etter han. Det var tydeligvis ikke meningen at han skulle stikke av på den måten. Så – for å ikke skremme flere av de innfødte logger jeg nå av.

Takk for i dag!

Kyrkjetaket 1439 moh

Det er påske. Solen stråler fra skyfri himmel. Parkeringsplassen på Øvre Kavli er stappfull av biler. Alle skal ut og opp i dag. Det tegner til å bli en flott dag.

Vi er i gang med dagens topptur

Lite snø den første delen fra parkeringsplassen og opp til toppen av Steinberget gir kreative rutevalg og sikkert ikke helt anbefalt bruk av ski, men man blir litt lei av å ta skiene av og på etter hvert.

Endelig ute av den værste krattskogen. Steinberget neste.

Første delmål; skiltet opp mot Steinberget (foto: Tony Kavli)

Det er tungt opp mot Steinberget og en isende kald vind sørger for at vi holder temperaturen nede. Bare synd jeg allerede var svett fra de første 100 høydemeterene. På med jakke. Vinden var så kraftig at vi til tider nesten ble vippet ut av sporet. Ikke akkurat shortsværet vi hadde drømt om, men det var fremdeles ikke en sky på himmelen så det å klage er vel ikke helt innafor.

Kyrkjetaket langt der fremme – rett over hodet mitt. (foto: Tony Kavli)

Jeg sliter, som noen sikkert allerede har fått med seg, med en fot som ikke har leget helt etter en operasjon i januar. Til alt overmål kjente jeg i dag at jeg begynte å få gnagsår på den andre foten. Etter 5 sesonger i de samme støvlene og ikke ett gnagsår – hvordan er det mulig?! Ganglaget blir ganske artig når man halter på begge beina. Tid for teknisk hvil og plaster.

Veien opp er tung i dag. Blytung. Jeg går og tenker at det er noe kjent med følelsen. Dette fjellet virker aldri enkelt å bestige for meg. Det er noe psykende med hele turen. Jeg må snakke vel og lenge med meg selv for å overbevise meg om at jeg klarer noen meter til. Bare litt til. Endre tempo. Endre skrittlengde. Puste. Se på utsikten blir det lite av. Det er skituppene som gjelder i dag. Kommer jeg opp skal jeg se på utsikten.

Og vips! Plutselig er jeg på toppen – og ikke hadde vi brukt noe lenger tid enn normalt heller. Så herlig! Super stolt over at jeg klarte å presse meg fremover og oppover til tross for han som satt på venstre skulder og sa tydelig fra at det ikke kom til å gå i dag. Godt å kjenne at jeg har litt viljestyrke når det trengs.

Den obligatoriske topp-selfien

Nista ble spist på toppen mens vi endelig kunne nyte utsikten.

Utsikt over Isfjorden og Åndalsnes

Sola hadde nå tatt godt tak i snøen, så nedkjøringen ble veldig bra! Litt krevende er det jo når lårene verker etter 4 timer i motbakke, men når man får til et par fine svinger innimellom er livet bare suverent. Deilig med påskeslusj svinger!

I farta! (foto: Tony Kavli)
Kjæresten in fint driv ned Kyrkjetaket
Et aldri så lite «Juhu!» (foto: Tony Kavli)

Sannelig ble nedturen verdt sliten oppover også denne gangen.

Fin transportetappe med vakker utsikt
Sliten, fornøyd og med tidenes hjelmsveis. (foto: Tony Kavli)

Tilbake ved bilen etter 14 km, 1350 høydemetere og 5 timer på tur.

Team KavliBakken takker for turen!

Atsjooo!

For 2 helger siden skulle vi ha gått sesongens siste randotur… men det måtte min kjære gjøre uten meg. Jeg satt stor sett inne og led. Han satt selvfølgelig rekord opp Alnestinden. Litt fordi han gledet seg så voldsomt til å komme seg hjem til meg igjen selvfølgelig. Og mest fordi han kan.

20180519_105557
Åndalsnes kai en rolig ettermiddag i mai

20180519_111423-effects
Nesaksla lokker

Den følelsen… når man får tidenes vårforkjølelse og det eneste man orker er å gå ut for å fylle på med remedier som – forhåpentligvis – får en til å føle seg litt bedre.

20180519_111947.jpg
Remedier

Det er så kjipt med sånne perioden hvor man ikke orker å gjøre annet enn å hente seg en ny kopp te med masse honning for å lindre en sår hals, men så er det for varmt til å drikke te og jeg er egentlig bare litt sur. Ute lokker vårlige fjell, sommervarme skoger, klart vann og strålende sol. Inne sitter jeg og harker og hoster, nyser og synes veldig synd på meg selv.

Når sånne seige sommerforkjølelser står på føles det som om jeg aldri skal bli frisk igjen, men så plutselig så er jeg jo det og livet er igjen herlig. Var det ikke sånn det var? Denne her er en sånn «lureforkjølelse». Den later som om den har gitt seg – og så har den ikke det allikevel. En dag fin, neste dag verre, en dag nesten fin, og så enda litt bedre, og så tar vi en tur i kjelleren igjen. Herlig. Etter 2 uker i denne tralten er jeg klar for at det snart løsner. I morgen kanskje.

 

20180519_111552.jpg
Bakken føler seg skikkelig klein

Ny plattform – nye muligheter

Jeg har lenge irritert meg over brukergrensesnittet på bloggen min. Bilder og tekst hopper og spretter i alle retninger og det er nærmest umulig å forutsi hvor tekst og bilder havner. Veldig irriterende og ikke minst veldig dumt å bruke timevis på å prøve å fikse sånne ting – etter at jeg føler meg ferdig med innlegget og kun vil publisere og få delt med dere. Jeg surner av mindre. Derfor ny plattform. Jeg håper dere vil følge meg her også. Please, please, please!

Når det er sagt – det vil det fremdeles være mulig å lese gamle blogg-innlegg på ny plattform: Link til blogginnlegg Mai 2015 – Mai 2018

Enjoy!

 

20180509_090031.jpg

Solfylt mai-hilsen fra Heidi

Steindalsnosi (2025 moh) (rando)

Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med.

31793543_10160284455745564_887920819852804096_oMan kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!

Steindalsnosi
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.

31776090_10160284455665564_2927470256077144064_o
Sånn skal det være! Sol og store smil

Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!

DSC00745
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!

På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.

31902089_10160284454050564_1354265255001194496_o
Stivt smil

31880905_10160284456345564_3373300484310827008_o
Klare!

Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.

DSC00761(1)
Her var det fint!

Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.

DSC00768(1)
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!

Gutta var strålende fornøyde!

DSC00769
Gøy! Fristet med en ny tur opp!

Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.