Kategoriarkiv: Vennetur

Sommernatt ved fjorden

Junikvelden er varm og lang. Bølgene slår dovent mot svabergene på Elnestangen. I kveldsola sitter smørblide damer og bak oss gynger hengekøyene lett mellom trærne. Vi er klare for juni natt-i-naturen.

Sommerkveld, damer på tur, hengekøyer, strand
Hilde, Ingeborg og Hilde. Også Alice da.

Det er ikke noe stress å spore – nå når vi sitter her i sola. Det vi har pakket med oss holder i massevis. Vi har mat og vi har godt med drikke. Vi har frukt og vi har bakverk. Vi har strandfest.

Hilde er gjennomført pyntet i solens farger

Noen tar kveldsbad. Andre ser på.

Det fiskes rundt oss på alle kanter. Torsken kastes ut igjen. Makrellen går i poser. Fiskerne er tålmodige og står der lenge. Veldig lenge. Noen helt til sola går helt ned. Sistemann ønsker oss en god natt i det han går forbi.

Sola faller sakte mot åsen den så vidt skal gjemme seg bak, før den igjen stiger i grytidlige morgentimer.

Solnedgang over Vestmarka

Når klokka nærmer seg midnatt kravles det opp i hengekøyer – utstyrt med myggnetting i anledning sommernatten.

Hilde valgte å entre hengekøyen i mageliggende. Det gir poeng å velge en såpass krevende variant. Hun kom seg heldigvis rundt til slutt – selv om det tok litt tid. De mer drevne hengekøyerne er kjapt innstallert med riktig side opp. Noen også iført nattkjole! Jeg visste ikke engang at det var «lov» på hengekøyetur. Lærer stadig noe nytt.

Idyll mellom trærne

Det er lunt, koselig og behagelig å ligge der under myggnettingen og se utover fjorden og opp i trærne.

Klokken er 04.00 og sola har stått opp. Noen må ut av køya for et nødvendig ærend. Andre blir liggende – og angret visst litt på det. Blir fort litt kaldt når man ligger der og holder seg.

Soloppgang kl 04.00

Etter en kjapp tur ut av køya sovner jeg omsider igjen til lyden fra russebusser og morgenfriske måker.

Klokken er 06.00 og jeg våkner av små plask i fjeset. Det regner! DET var ikke helt planlagt. Hengekøyen snurpes igjen. Nå har jeg et form for telt og fortsetter dormingen til lett tromming på hengekøyeduken. Har ikke lyst til å stå opp enda, men ligger der og lurer på hvor eksponert for regnet skoene mine står.

Uheldigvis må dagen begynne. Det er mandag og vi skal på jobb alle sammen.

Et kjapt morgenbad gjennomføres. Mitt så kort at jeg ikke rakk å bli våt i fjeset. Friskt! De to andre badenymfene plasket litt mer rundt og syntes temperaturen var nydelig.

Alice ser skeptisk på badeenglene

Til frokost er det havregrøt med nøtter og bær og nytraktet kaffe fra Ingeborgs nyervervede tur-presskanne . Både grøt og kaffe smakte fortreffelig.

Under frokosten går praten om hvordan natten egentlig har vært. Vi er alle veldig enige i at det er mye bråk ved sjøen; småbåter, bølger, store båter, ender, ferger, politibåter(!), måker, med mer lager (uvante) lyder natten lang. Det ble kanskje litt mye? Kvelden på stranden fikk «tommel opp», men vi konkluderte med at «skogens ro» manglet og at det nok også føltes litt folksomt. Den neste turen blir lagt til et litt mer øde sted. Helst langt inn i skogen.

«Parkeringsplasstur» gidder man knapt pakke til. Alt kan bæres løst når det er 200 meter til bilen.

Hilde vinket farvel mens hun – som vanlig – strente positivt av gårde til et møte i Drammen som skulle begynne om optimistisk kort tid. Da denne turen var ekstremt kortreist ble ikke engang grøtbollen pakket i bagen.

Takk for turen – snart skal vi på tur igjen!

Surf’s up!

Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!

Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!

Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.

Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.

Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.

Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.

Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.

Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.

Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.

Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!

Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!

Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.

Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.

Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.

Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!

En stor takk sendes Turbobla Adventure for supert opplegg!

Relaterte innlegg:

Ridetur i storslått lofotnatur

På vakre Gimsøya i Lofoten ligger Hov Gård. Her kan man ri på flotte islandshester. Det skal venninnegjengen få prøve seg på i dagens aktivitet. De vet det bare ikke enda.

Dagen gryr og jentene får beskjed om å kle seg i ledig turtøy. I bilen på vei til Gimsøya går diskusjonen livlig, men det er først når vi står på tunet til Hov Gård de får vite det; vi skal ri på islandshester!

Noen gleder seg vilt, noen gruer seg vilt og noen er litt midt i mellom. Kanskje greit vi ikke informerte om programmet for flere uker siden.

De som gleder seg vilt:

Som guider har vi med oss sjefen selv – Frode – i tillegg til Lucy som er stallmester på gården. Vi er med andre ord i de beste hender. Eventyret kan begynne!

Rideturen startet på stallen på Hov, før vi red innom den kjente golfbanen Lofoten Links og mot midten av øya hvor vi finner Gimsøymyrene naturreservat og Storraet.

Turen gikk i vakre omgivelser mens Frode pekte og fortalte om naturen vi red igjennom og historien på stedet.

Storraet ligger ved den gamle sjølinja midt på øya som dateterer seg ca 2000 år tilbake i tid hvor det også fantes bosettinger i jernalderen. Vi stoppet ved et gammelt tunanlegg med rester etter 6 hus, dateringene herfra spenner over perioden 195 f. Kr. til 680 e Kr. Artig å tenke på at vikinger har ridd før oss over disse myrene.

Vi red videre med havørna jaktene over oss og ivrige hester under oss. For en hestejente er dette drømmen!

Blide damer!

Etter en stund ble det klart at deler av gruppa (de som gledet seg vilt til turen) gjerne ville ha litt mer fart. Vi ville blant annet sjekke om vi kunne få hestene til å tølte. Som sagt så gjort. Lucy forbarmet seg over de fartsglade damene og leverte varene. Men først var det lunsj til to- og firbeinte.

Hester og folk i skjønn forening.

Etter lunsjen delte gruppen seg i to. De som ville ta det pent og rolig red med Frode tilbake til Hov gård og de som ville ha litt fart og spenning ble med Lucy til den flotte Vinjestranda.

God stemning i «team fart og spenning»!

Det ble mange turer frem og tilbake på stranden. Utrolig morsomt!

Etter fartsleken på stranden ble det fart i terrenget tilbake samme vei vi kom.

Og jammen så vi ikke en rev også! (sånn ca 1/3 inn fra venstre i bildet under)

Å ri var en opplevelse som pushet grensene til noen i gruppa betydelig mer enn andre, men de bestod prøven med glans! Igjen var det null syting, ingen som trakk seg og til slutt – bare store smil. Det kaller jeg en seier.

Blide damer takker for seg!

Relaterte innlegg:

I kajakk fra Ballstad

Tidligere på dagen brukte vi beina, nå skulle armer og overkroppen vise hva den var god for. Kajakkpadling stod på programmet.

Vi var så heldige at vi skulle få padle fra Hattvika Lodge i Ballstad. Kristian som eier og driver stedet hjalp oss på med tørrdrakter. Noen fikk ekstraservice og stod rett opp og ned mens Kristian tok rollen som påklederske.

Neste punkt på programmet var en god instruksjon fra vår guide for kvelden, Jonas. «Dette er en kajakk. Du sitter oppe i dette hullet, ikke sånn jeg nå sitter.» Alle fikk med seg beskjeden.

Så langt veldig trygt og fint for alle involverte.

En etter en ble vi sluppet på vannet.

Det var veldig lite vind, knapt et vindpust, flatt vann, godt og varmt og sola skinte nok en gang fra skyfri himmel. Jeg tør påstå at slike forhold ikke er hverdagskost på disse kanter. Etter planen skulle vi padlet i 15-tiden. Da var det meldt relativt mye vind og Kristian foreslo at vi utsatte turen et par timer for å få mer optimale padleforhold. Godt forslag! Kristian er vår venn for alltid.

Turleder Bakken padler, gliser, tar bilder, padler litt mer, gliser enda mer og stikker fjeset mot den nordnorske sola mens hun tenker at livet er ganske så fantastisk.

Vi padlet i trygt og fint farvann rundt Ballstadøy forbi Kjeøya og videre inn i sundet mellom Kjeøya og Kjerkholmen. Deretter satte vi kursen forbi den lille holmen ved navn Klubben før vi gikk i relativt åpent vann tilbake mot utgangspunktet.

Denne dagen kunne vi nok ha satt rett til havs og hatt det helt himmelsk.

Ruten vi padlet:

Jonas tilbød oss en lenger tur inn i sommerkvelden, men denne gjengen begynte å bli mette på opplevelser og sultne på fiskesuppe, så etter 2 timer i kajakken var vi alle fornøyde.

Spesielt disse to turlederne var veldig, veldig fornøyde med turen som ble akkurat som bestilt.

Igjen takk til Turbobla Adventure for forslag til tur og organisering!

Relaterte innlegg:

Skulle du ønske å abonnere på bloggen:

Topptur opp Festvågtind

Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.

Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.

Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.

En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.

Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.

Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.

Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.

Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.

Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:

Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.

Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.

Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.

Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.

Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.

Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:

Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.

Relaterte innlegg:

For blogginnlegg rett i innboksen:

Lofotfiske

Blåtur 2021 for venninnegjengen gikk til vakre Lofoten. Turlederne Trine og undertegnede hadde, med veldig god hjelp fra Turbobla Adventure, laget et aktivt og tettpakket program for helgen. Jentene var gira som bare det og forventningene var skyhøye.

Vi ble innlosjert i en flott rorbu hos Hattvika Lodge og etter en kjapp utpakking og omkledning til ledig og lekkert ulltøy inntok de fleste av oss en sjøsyketablett – bare sånn for sikkerhets skyld. Kjedelig å begynne blåturen vi alle hadde drømt om så lenge med å henge over ripa og mate fiskene.

Vi ble ikledd kledelige flytedrakter og stod klare i god tid før skipperen på fiskeskøyta «Sira» hentet oss på kaia – rett utenfor rorbua. Luksus!

Været var strålende, humøret likeså på bølgene blå.

Fiskelykke var ikke like strålende, men ingen sure miner ble oppdaget. Vi fikk hverandre på kroken og var godt fornøyd med det.

Men så – Eureka! Lorrie fikk napp!

Opp av havet dro hun en nydelig sei. Vi andre øynet håp og fantaserte om hvordan vi skulle få med oss all fisken hjem. Noe skulle selvføgelig spises til middag dagen etter – det sa seg selv, men resten? Hva skulle vi gjøre med alt sammen? Det viste seg å være unødvendige bekymringer. Det ble med seien til Lorrie – som vi alle tok som en felles liten seier. VI fikk fisk!

Skipper Kristoffer flyttet oss fra grunne til grunne i håp om å lokalisere mer fisk. Men akk. Sola skinte på veninnegjengen, naturen var vakker, sjøsprøyten dusjet over oss og smilene gikk nesten rund. Ingen, absolutt ingen klaget over manglende fiskelykke.

En nydelig ettermiddag på Lofotfiske var slutt og skipper Kristoffer kunne røpe at vi hadde hatt flaks som fikk den ene seien. Det var allment kjent at det var «svart hav» for tiden. Feil temperatur på vannet visstnok og ingen ting i veien med fisketeknikken vår. Naturligvis.

Fisker med sei

Dagen etter måtte vi innom Joker i Henningsvær og kjøpe frossenfisk til fiskesuppa.

Relaterte innlegg:

Abonner på bloggen:

Forblåst helg på Beitostølen

Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.

Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.

Det legges i vei i frisk fart og med godt humør
Blid gjeng – så langt

Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.

Hilde er sjelden sur på tur

Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.

På vei opp kollen
Gutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!

Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.

Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!

Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.

Kollen vi var på er nå borte i blåsten

Dag 2

Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.

Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.

Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.

Tony trosser vinden på vei mot Mugnetind
Vi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.

Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.

Fint – selv om det blåser.

Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?

Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.

Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på.
Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony Kavli
På vei ned.

Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.

Foto: Tony Kavli

Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.

Takk for turen!

Januarnatt i naturen

Jeg har en mental liste over ting jeg ønsker å ha opplevd. Jeg har vurdert å skrive den ned, men er litt redd for å bli skuffet over alle de tingene jeg ikke får gjort, så i stedet blir jeg veldig glad når jeg kan tenke at; juhu – denne opplevelsen stod jo på lista mi. Jada, litt sykt, men det funker.

Forrige uke fikk jeg helt ute av det blå en invitasjon til en natt i naturen med to venninner. Uten å tenke meg om mer enn et par sekunder sa jeg ja til å bli med. Når, hvor og hvordan fikk komme etter hvert. Så komplisert kan det da heller ikke være å sove ute en natt i januar? Utover uka ble jeg litt usikker på om dette var så lurt. Jeg er tross alt ingen dreven uteligger, men man blir jo heller ikke god i noe uten å prøve og øve, så da var det bare å stå løpet ut.

Søndag kveld opprant og jeg stilte klar med tidenes største og tyngste sekk. Godt var det at vi hadde gått for en kortreist tur; kort tur med bil hjemmefra og kort vei fra bilen til camp – og tilbake igjen.

Hilde rydder litt ekstra etter ungdommen. Vi vasket faktisk også over gulvet med snø. Man vil jo ikke ha ketchup i soveposen.

Vi arvet bålet etter en ungdomsgjeng som hadde hatt en liten søndagsfest i gapahuken «vår». Etter litt opprydding var det var bare å fylle på med medbrakt ved, fyre opp primusen til kanelsnurrelaging, og nyte praten rundt bålet.

Hilde nyter utelivet max

Ingeborg hadde med seg deig til pinnebrød som ble grillet over bålet, samt en usedvanlig god ripslikør. Den satt akkurat der den skulle.

Pinnebrød og bålprat. Alice leter etter rester.

Etter oppskrift fra @bodildall laget jeg kanelsnurrer til oss. Veldig lettvint og velsmakende! Gøy å teste ut mitt nye turkjøkken. Fungerte som bare det.

Før jeg dro ut på tur fikk jeg gode anti-fryse råd av min yngste sønn. Herman har helt klart har vært ute en vinternatt før og verdt å lytte til. Råd 1: ikke legg deg i soveposen når du er kald. Råd 2: ikke ha på deg for mye klær i soveposen. Ingeborg og Hilde hadde også hørt disse rådene så før leggetid ble det en liten treningsøkt på oss. Personlig anbefaler jeg knebøy med hopp. Øvelsen varmer lårene som få andre ting.

Villmarks-aerobics

Etter mye diskusjon rundt hvor mye man skal ha på seg i soveposen, hvordan lage den beste puten som ikke blir borte i løpet av natten, varmeflaske i posen eller ikke, med mye mer, fant vi endelig roen og freden senket seg over campen.

Roen senker seg i campen
Ref. råd nr 2 fra Herman ble min Alasuq Polar gjort om til hodepute

Jeg må nok innrømme at det var litt vansklelig å finne en god stilling, som ikke slapp ut all varmen av soveposen, men jeg er ganske sikker på at jeg har sovet relativt mye i løpet av natten. Når klokka ringte (vi måtte jo på jobb alle sammen) kom Alice og slikket meg i fjeset. Veldig koselig! Og med den morgenhilsenen var også morgenstellet unnagjort. En hundevask rett og slett. Lettvint!

God morgen, Heidi! Glad for å se at du overlevde natten. Takk, Alice! Det er jeg også.

Hilde hadde med seg spesiallaget havregrøt til oss til frokost. Nydelig!

God morgenstemning i campen. Noen er så drevne på dette camplivet at de lager frokost liggende i soveposen.

Men så skulle jeg ha kaffe da. Testet min nye jet-boil. Not so jet! De andre hadde forlatt camp og var på god vei til jobb før kaffen min ble klar. Hva gjør man da? Jo da går man gjennom skogen med diger sekk og en kopp kaffe i hånden. Ganske turvant og stilig. Litt glad ingen så meg.

Litt morgentrøtt, litt kald i fjeset men aller mest happy!

Kommer jeg til å gjøre dette igjen? Jepp! Må jo finne ut hvordan jeg kan optimalisere pakkingen, lage noe annet godt på primusen, finne en god stilling i soveposen, rekke å lage kaffe før alle har gått hjem (mao. lese bruksanvisningen) – og sikker mye mer. Mer trening må med andre ord til – og da er det bare å komme seg ut på tur. Den mentale listen er fremdeles lang og herlig!

Relaterte innlegg:

Gaustatoppen i kuling

Korona, brakkesyke, sosial distansering, hjemmekontor… Vi begynner alle å gå skikkelig lei. Når da muligheten for en tur ut i naturen byr seg var denne gjengen ikke vond å be. Uansett værmelding.

Sjelden har værvarselet vært sjekket oftere enn den siste uken. Planen var en tur til Gaustoppen på randonee og den ville vi gjennomføre – nærmest uansett.

Vi var 6 morgenfriske deltagere som la i vei. Vinden ulte og rev i klærne allerede på parkeringsplassen, men det skulle ikke stoppe oss.

Test av skredvarsler er standard prosedyre på starten av alle turer. Alt var på stell.

Foran oss skinner sola gjennom skyene og lyser opp målet for oss.

Ann-Kristin har målet i sikte

Foreløpig kan vi se tårnet på toppen av Gaustatoppen. Det lover bra.

Jens leder an

Vinden blåste frisk. Det tok ikke lang tid før vi alle var relativt stive i maska.

Fargeklatter på vei opp fjellet
Kjæresten koser seg på tur og gir meg et stivt, men oppmuntrende smil.

Når vinden river og sliter i kroppen og truer med å sende deg godt ut av balanse blir løsningen å stå helt stille og vente til kastene er over før man går videre.

Ok. Det er stiv kuling i kastene og utenom kastene er det «bare» kuling. Sikten er lik null. Toppen er ikke lenger synlig. Underlaget er hardt og skarete. Dere skjønner tegningen? Gruppa tok et kort og effektivt møte hvor resultatet ble enstemmig; vi snur mens leken er god.

Vi er heldigvis godt kledd alle sammen, så ingen fare for forfrysninger.

Ti stivfrosne fingre senere er vi på vei ned fjellet. For en lykke! Det var bra kjøreforhold! Hvem skulle trodd det – på Gaustatoppen!

Hadde det ikke vært så kaldt tror jeg nesten vi ville gått opp et stykke igjen. I stedet ble det å nyte hvert sekund av nedkjøringen. Store, stivfrosne smil over hele linja.

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende dag!

Ekstra hyggelig var det for våre to Oslo-beboere som skulle hjem til lockdown. De var begge glade for at nye tiltak først kom etter at vi var godt i gang med dagens tur. Blir nok da en stund til neste tur dessverre.

Takk for turen!

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no