Denne dagen tok vi farvel med Geoff og kjørte sørøstover mot Cathedral Peak Hotel.
Da vi tittet opp mot fjellene vi skulle ha campet i, kunne vi se snø! Klok beslutning at turen ble lagt om.
Før vi dro rakk vi akkurat å få med oss en sjelden fugl; Rødkrone Ibis eller Southern Bald Ibis som den heter på engelsk. Denne fuglen er listet som sårbar på IUCNs rødliste (den offisielle rødlisten over truede arter i verden).
Vi hadde nå noen timer foran oss i bussen. Mer tid til å observere og fordøye inntrykk.
Da vi nærmet oss hotellet måtte det bare stoppes for å ta bilder av de majestetiske fjellene vi snart skulle bestige.
Cathedral Peak og The Bell kan sees oppe til høyre i bildet under. Opp i det området skal vi snart. Ser umulig ut, men vi tar en dag av gangen. Nå til hotellet.
Cathedral Peak Hotel
Cathedral Peak hotell er et familiedrevet hotell som har holdt på siden 1939 og som i 1947 til og med hadde besøk av den engelske kongefamilien. Hotellet er veldig flott, velholdt og og perfekt beliggenhet. Stedet ligger perfekt plassert i forhold til mange spennende fotturer – og ikke minst hadde hotellet fasiliteter som spa avdeling og svømmebasseng – som jeg ikke rakk å benytte meg av. Vi kunne godt ha blitt her i flere dager uten å kjede oss.
Hotellet hadde sin egen ganske tamme Bushbuck. Vanligvis blir disse brukt til mat, mens denne damen fikk lov til å være gressklipper i stedet. Vil tro den satte pris på det.
Etter innkvartering og lunsj valgte noen å nyte hotellets fasiliteter – og eller litt alenetid – mens andre ble med på tur til den pittoreske Rainbow Gorge.
Rainbow Gorge
Fra Didima Camp startet turen i en ganske seig motbakke. Det tok litt tid å få igang kroppen etter timer i buss. Vi måtte ganske kjapt lette litt på antrekket.
Stien gikk ved foten av høyde ved navn Tryme og gjennom en skog av «yellowwood» (gulved) til Ndumeni River Gorge. Gulved er en tresort som har vært tilstede i dette området i over 100 millioner år!
Fra høydedraget gikk stien nedover mot elven og vi kom snart inn i god gammeldags jungel.
Stien følger elven oppstrøms inn i en kløft, forbi steinbassenger, stryk og fosser.
Vi klatret over trestammer, under store kampesteiner, opp glatte stiger, gjennom dampende, våt og tett jungel. Mosen hadde fantastisk gode levekår her og «treehugging» fikk en litt våtere sjarm enn vanlig.
Innimellom krøp stien ut av jungelen og litt opp i høyden slik at vi fikk se elvens vei i fugleperspektiv.
Det er tydelig hvordan elven gjennom årtusener har formet det som ser ut som myke og blankskurte formasjoner i steinen. Man får jo lyst til å hoppe uti elven og la seg drive med nedover! Men vi hadde trussel om at «mørket kommer og tar oss» hengende over oss. Ingen tid til å bade denne gangen.
Andreas spurte oss gang på gang om vi ville snu. Det kunne nemlig være litt krevende lenger fremme. Vi bare så hoderystende på hverandre og skjønte ikke spørsmålet. Snu? Det er da ikke noe alternativ når vi har kommet så langt. Vi skulle da se hva som er i enden av kløften!
Etter flere djerve elvekrysninger, som vi forserte mer eller mindre lekende lett kom vi til turens ende.
Juvet er her så smalt at det, når det er mye vann, ikke er mulig å komme lenger. Her befinner det seg en enorm stein som kalles «chock-stone» kilt fast mellom juvets sandsteinsvegger.
Det sies at dersom solen står i riktig posisjon, kaster vannet som renner ned langs sidene av juvet opp glitrende regnbuer som danser i spruten. Derav navnet «Rainbow Gorge». Vi var dessverre ikke så heldige at vi fikk se dette fenomenet, men ble i stedet selv dusjet av alt vannet. Noen syntes det var deiligere enn andre.
Turen tilbake gikk samme vei som vi kom og sannelig var det ikke spennende denne veien også.
Vi viste hva som bor i oss og satt opp et forrykende tempo for å unngå å bli «tatt av mørket». Andreas måtte innrømme at han var veldig stolt av oss alle sammen. Det var vi også.
Turen er på ca 9 km og vi rakk akkurat tilbake til start i det sola gikk ned.
Team KavliBakken