På Jotunheimen Fjellstue regjerer det (periodevis) en kokk med magiske evner. Denne helgen skulle han og gode kokkekollegaer diske opp med en 12- retters meny basert på sesongens høydepunkter. Vi var ikke vonde å be – og fikk til og med besteget den lenge etterlengtede Visbretinden på kjøpet.

Visbretinden 2234 moh

Vi la av sted fra Leirvassbu tidlig en lørdag morgen. Været var strålende, ikke for kaldt og høstfargene hadde så vidt begynt å vise seg frem. Vi var på tur og smilene satt lett.

Første delmål på turen var Kyrkjeoksle. Herfra gikk turen på ryggen mot dagens andre delmål og dagens første 2000-meters topp – Langvasshøe 2030 moh.

Da vi stod på Kyrkjeoksle så det ut som vi nærmest var ferdig med høydemeterne, men fjellet hadde en overraskelse til oss.

Før oppstigningen til Langvasshøe går det først bratt nedover før det igjen er bratt oppover!

Det rette veivalget var imidlertid ikke så lett å se, men som man sier på godt norsk «the only way is up». Vi fant en semi-naturlig rute og kløyv til topps i relativt fast fjell. Ingenting å si på utsiken.

På toppen av Langvasshøe tok vi oss tid til en pust i bakken. Stående spising av kjeks (jeg har dårlig erfaring med å gå og spise kjeks samtidig) og fotografering av den vakre utsikten.

Videre gikk turen ned i skaret mot Visbretinden. Fra denne vinkelen legger tinden bredsiden til og ser slett ikke så fryktinngytende ut, som den kan gjøre fra andre vinkler. Man kan også se stien snirkle seg hvit oppover i ura. Det gror ikke mose på rullende stein.

Stien opp var løs og litt kjedelig. Men toppen var fin og vi kunne mysende ta oss en kopp kaffe og en skive.

På toppen møtte vi også noen hyggelige ungdommer som kunne gi oss litt info om turen vi hadde tenkt å ta ned. Nordryggen.

Jeg er bittelitte grann skeptisk i fjellet når ting blir veldig luftig og ble ikke veldig zen-aktig da jeg så ryggen. Men – en klok mann har sagt at det som er skummelt ikke nødvendigvis er farlig, så da måtte jeg i det minste prøve. Takk til «Fenriken».

Skummelt var det, men ved å ta ett skritt, ett tak, ett flytt av gangen gikk det riktig så bra.

Vi sjekket klokken og oppdaget at vi begynte å få dårlig tid. Vi hadde en 12-retters middag å rekke om knappe 3 timer og vi var på toppen av fjellet vi hadde brukt 4 timer på å komme oss opp på. Her måtte farten settes opp. Men seee den utsikten da!!

Vi vurderte at å fortsette ryggen ville ta for lang tid og tok sikte på en sti nedover fjellsiden. Stien viste seg å ikke være en sti, men en rasrenne. Ikke bra. Ikke gøy. Ingen bilder derfra.

Sett i ettertid brukte vi nok lenger tid ned ved å velge den litt mer kronglete ura enn vi ville gjort om vi fulgte eggen, som var i fint og fast fjell.

Men gjort er gjort. Nå var fart viktig. Vi hoppet og spratt ned ura og satte opp KavliBakken-tempo da vi nådde Kyrkjetjønne og stien tilbake til Leirvassbu.

Vi var tilbake på Jotunheimen Fjellstue akkurat tidsnok til å ta en dusj og så stille blussende forventningsfulle til middag.

12-retters matlykke!

Middagen startet kl. 18.00 og vi spiste og drakk oss frem til kl. 23.00 – nesten like lenge som vi var på tur!

Chef Tobias og hans gode hjelpere Oscar og Pontus overgikk seg selv i kreativitet, gode smaker og presentasjon.

Som en bonus på denne fantastiske dagen fikk vi se nattehimmelen opplyst av nordlys! Er det mulig å være så heldig!?

Team KavliBakken har hatt nok en fabelaktig helg og vi takker støle, mette og fornøyde for at vi er så priviligerte at vi får oppleve sånt som dette.

---