Kategoriarkiv: Sykkeltur

På sykkel og ski opp Alnestind

Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.

Fullastet syklist. Foto: Tony Kavli

Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.

På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli

Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.

Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.

Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.

Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken

Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.

Gøy med ekspedisjon! Foto: Tony Kavli

Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.

Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli

Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!

Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken

Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.

Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken

Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.

Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli

Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.

Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.

Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.

Kjæresten ser bra ut her da! Foto: Heidi Bakken

Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»

Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.

På vei ned mot Trollstigen kafé med Kongen og Bispen til venstre for skituppene. Foto: Tony Kavli
Et lite «brelett» øyeblikk. Foto: Tony Kavli

Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.

Forsering av fonner. Foto: Tony Kavli

Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.

Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.

Tre glade musketeer

Takk for turen!

Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen:

Sykkeltur og stående Buddhaer

Sykkeltur, stående Buddhaer og King Coconut er noe av det denne dagen inneholdt av eventyrlige opplevelser.

Sykkeltur fra Madatugarna til Aukana

Jeg hadde fått beskjed om å stille verdig antrukket, hvilket vil si lang bukse og langermet topp. Etter syklingen var det rett videre til et tempel. Det var 30 grader i skyggen og jeg var allerede litt het i toppen. Litt småjuksing måtte til. Buksa ble rullet opp og toppen fikk ligge i sekken så lenge. Det føltes viktigere å ikke dø av heteslag enn å være ytterst tekkelig.

Ganske så ny og fin sykkel og til og med hjelm!
Samir sykkel-guide

Veiene vi syklet på gikk gjennom frodige skoger og åpent åkerlandskap hvor kuer gikk og beitet, forbi tørre rismarker, gjennom små landsbyer, over bruer og langs vann. Det er så irrende grønt og vakkert her!

Samir som var safari-guide i går, var i dag sykkel-guide og han tråkket i vei i friskt tempo. Jeg eier ikke sykkel. Jeg har heller ikke syklet annet enn inne i kjelleren hjemme de siste årene og da godt plassert på en diger gelepute, i max 30 minutter. Dette var noe annet.

Veiene vi syklet på var til dels ganske humpete og setet var absolutt ikke laget av gele. Det tok altså ikke veldig lang tid før mitt sitteredskap opplevde intense smerter. Jeg lengtet etter nedoverbakker – eller oppoverbakker – hvor jeg kunne stå litt og få en liten lindring til baken. Kjente at det begynte å bli litt vanskelig å nyte opplevelsen til det fulle. Heldigvis ble det et par foto- og drikkepauser som ga litt hvile til en sår bakende.

Sri Lanka er grønt, selv nå når det ikke er lenge til neste regntid. Diverse konger har også hatt en forkjærlighet for å lage kunstige dammer og vann til pynt og nytte og derfor trives fiskeørnen her midt inne i landet. Kingfisher ser jeg også – for ikke å glemme en hel gjeng med fiskere som kom med muntre tilrop der de stod å renset garnet sitt, mens jeg tråkket forbi så fort jeg kunne for å holde følge med Samir.

En av de kunstige dammene i området

Til tross for vond bakende er det å sykle rundt i et land en veldig fin måte å oppleve på. Man kommer nærmere naturen, trafikken, lydene, luktene og temperaturen. Veiene vi brukte var – takk og lov – lite trafikkerte og plutselig hopper det en diger ape over veien rett foran meg! Et par Mungus ser vi også. Og løshunder.

På Sri Lanka ferdes løshunder rundt i gatene nærmest som katter. Ingen hunder går i bånd. De spiser det de finner, eller får, og har sine territorier. Jeg er faktisk litt redd for hva de kan finne på. Under sykkelturen satte en av dem etter meg mens den bjeffet av full hals! Jeg laget noen litt ufrivillige klynk mens gåsehuden reiste seg på hele kroppen og jeg tråkket på alt jeg kunne for å slippe unna. Inne i hodet mitt runget ordet «rabies!» og hjernen min planla desperat hva jeg skulle gjøre hvis den angrep. Samir så tydeligvis panikken min og fikk jaget bort hunden. Etter denne hendelsen viste han seg som en ekte helt og plasserte seg mellom meg og alle hundene vi møtte.

Den hundeskremmende helten

Etter en stund mistet jeg også følelsen i føttene av denne syklingen. Tror rett og slett jeg passer bedre til å gå. Etter drøye 28 km og 90 minutter var vi vel fremme i Aukana.

Aukana

Aukana kan skryte av å ha Sri Lankas høyeste stående Buddha. Jeg var fullstendig kokt og gjennomvåt og måtte nå ta på meg langermet skjorte før jeg kunne gå inn i tempelet. Gutta kunne fremdeles gå i shorts og t-skjorte. Ganske urettferdig.

Statuen var unektelig imponerende der den raget 12 meter over bakken.

Mannen i blått poserer for sin fotografvenn. Det er strengt forbudt å tas bilde av foran en Buddha hvis man har fjeset mot kameraet, men denne veien går greit.

Den har også en ganske artig historie som går som dette:

Det var en gang en læremester i steinhugging og hans lærling. De inngikk et veddemål om hvem som kunne ferdigstille Sri Lankas høyeste Buddha først. Når en av dem var ferdig skulle han ringe i en bjelle (jeg antar at den var veldig stor og kraftig slik at den kunne høres langt av sted). De valgte seg hver sin gigantiske stein, læremesteren i Aukana og lærlingen i Sasseruwa og så begynte de og hugge. Dette holdt de med på i et par års tid før læremesteren plinget i bjellen. Han var da ferdig med mesterverket sitt. Lærlingen sin Buddha statue var en meter høyere (igjen i følge min guide), men dessverre manglet han noen måneder på å få ferdigstilt verket. Det gadd han ikke. Den dag i dag står da Buddhaen i Sasseruwa sånn nesten ferdig. Skal man tro Wikipedia så ble den halvferdige Buddhaen bygget nesten 400 år før den i Aukana, men la oss ikke ødelegge en god historie med fakta.

Buddha i asisa mudra pose

Artig saksopplysning om Buddhaen i Aukana. Dersom det drypper en dråpe fra nesen til Buddhaen faller den på nøyaktig samme sted hver gang, ned i en fordypning laget mellom føttene hans.

Et hellig fiken-tre. Fikentreet skal være spesielt godt å meditere under fordi det slipper ut oksygen på undersiden av bladene – i følge guiden min. Lurer litt på hvor mye jeg skal tro på at det han forteller.

Sasseruwa

Vi måtte jo legge turen innom statuen i Sasseruwa også.

Buddhaen i Sasseruwa i abhaya mudra pose – betyr visstnok «uten frykt»/beroligende

På samme sted som denne statuen stod var det nok et tempel i en grotte som vi tok en titt på. En liten gutt på bare 7 år hadde ansvaret for å låse oss inn. Han skulle etter eget ønske bli buddistmunk. Han husker ikke når han bestemte seg for det. Jeg på min side undrer meg på om han har bestemt dette helt selv.

Liten gutt med fremtiden planlagt

Inne i grotte-tempelet var det flere flotte vegg- og takmalerier samt en del buddhaer. Naturlig nok.

Buddha i dhyana mudra (meditasjons pose)
Dette tempelet antas å ha vært en del av et større kloster kompleks
Den eneste liggende buddah statuen man kan gå rundt

Sammen med oss ved tempelet og statuen var en liten gjeng eldre damer. De ble fraktet dit i denne lastebilen. «Gode» stoler var bundet fast slik at de skulle slippe å sitte på gulvet. Ingenting å si på komforten.

King Coconut

Dagens kulinariske høydepunkt; Jeg har fått smake på King Coconut. Passe søtt, friskt og litt mer tyktflytende enn vann. Man kan også spise den løse delen av fruktkjøttet når man er ferdig med å drikke opp.

Kokosnøttselgeren kommer ilende til
Jeg og en King Coconut
Ruvinda skraper ut fruktkjøttet

Anuradhapura

Det er nå ettermiddag og jeg har kommet til Anuradhapura. Denne byen står også på Unescos verdensarvliste og er spesielt kjent for sine vel bevarte ruiner av en eldgammel Sinhala sivilisasjon. Men først middag. Alene. Jeg håper inderlig det ikke er buffet igjen. Jeg begynner å bli veldig lei av turist-buffeten som serveres nesten identisk over alt – til alle måltider.

En herlig blanding av buffet-mat. Chicken curry kommer ikke til å bli servert hjemme hos oss de neste månedene.

Dagens mest eksotiske dyr:

Han hadde en eier