Kategoriarkiv: Nærtur

Langrenn, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Pulk, Vestmarka, Vinter

Kortreist vinterekspedisjon

26. februar 2023 Team KavliBakken 2 kommentarer

Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!

Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.

Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.

Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.

Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.

Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.

Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.

Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.

Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.

Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!

Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.

Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna

Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.

Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!

Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.

Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.

Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.

Hilde Marie nyter februar sola og en kopp te

Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.

På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…

Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.

Lett!

Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.

Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.

Takk for turen!

Hengekøyetur, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, sommer, Tur

Dramatikk i skogen

8. juli 2022 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.

Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.

Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!

Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.

Min bitre fiende

Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.

Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.

Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.

På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.

Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.

Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett

For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.

Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.

Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.

En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.

Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.

…………………………

Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Det gode liv, Hengekøyetur, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, sommer, Tur

Midtuke eventyr

4. juni 2022 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.

Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.

Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.

Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.

Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.

På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.

Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.

Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.

Smørblide piker med styrkedrikk i glassene

Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.

Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.

Perlestemning med Hilde Lillian på plass!

Gode historier fortelles og latteren sitter løst

Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.

Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltet

Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.

Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.

Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!

Kortreist turhilsen fra meg.

Fottur, Hengekøyetur, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Søndagstur, sommer, Tur, Turorientering, Vestmarka

Fuktig nærtur til Store Sandungen

12. september 2021 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Det var august. Vi ville ut på tur i skogen for å henge i køyene våre. Vi ville litt unna folk. Været så lovende ut.

På parkeringsplassen åpnet himmelen seg. Vi så på hverandre og ble enige om at det kanskje var greit å sitte litt i bilen. Det kunne jo hende det gikk over.

I en pause i bygene gikk vi av sted med 20 kg tung sekk på ryggen. Det tok ikke lang tid før været tok oss igjen. Regnponcho på.

Vi gikk fra Solli i retning Store Sandungen der vi visste om flere fine plasser å campe. Det var det andre som gjorde også. Hver eneste åpning, odde og lysning rundt vannet var fulle av folk som hadde tenkt som oss. Forskjellen var at de alle hadde telt. Burde vi ha skjønt tegningen allerede da?

Når vi hadde gått langt og lenger enn langt (som vil si ca 6 kilometer) fant vi endelig en odde uten andre folk og satt lettet fra oss sekkene. Det duskregnet. Vi ventet med å rigge hengekøyer.

Mens Hilde disket opp med en nydelig middag forsøkte jeg å få i stand et bål. Det var lettere sagt enn gjort. Alt, absolutt alt, var vått.

Mens man jobber med å få fyr på bålet er det innafor med en liten tur-snaps.

Det gikk bedre etter hvert, men sannelig måtte dette bålet jobbes hardt med.

Vi spiste en nydelig middag i oppholdsvær, så utover vannet og nøt stillheten og den relative roen skogen gir.

Etter middag var det fremdeles opphold så vi fortet oss å rigge til køyene. Vi jobbet på og fikk dem til å henge helt perfekt. Så begynte det å regne igjen. Ikke bra. Hvordan var det med dette været igjen? Det skulle jo bare småregne litt frem til klokken åtte. Været var ikke enige med Yr.no. Vi måtte finne en plan B.

Plan B ble å klumpe oss sammen under den ene tarpen vi hadde tatt med oss. Plastposer rundt enden på soveposen som stakk utenfor tarpen og ellers stramme opp som best vi kunne. Det ble litt trangt og lavt under tarpen, men funket greit. Vi kan improvisere – og var veldig fornøyde med oss selv.

Vårt lille rede under tarpen til venstre, ubrukte hengekøyer til høyre

Det ble ingen rolig natt. Vi hadde regnet med at dyr gikk til ro om natta. Det gjør de ikke. Til alt overmål har også alle dyr i Vestmarka bjeller. Kuer bjellet, hester bjellet og sauer galopperte brekende og bjelleklingene forbi. Det regnet. Det blåste.

Besøk av sau

Tarpen blafret illtert. Hele natta. Man sover visstnok alltid litt mer enn man tror. Sies det.

Morgenen kom veldig tidlig, sola skinte og humøret var på topp.

Før frokost stod morgenbad på programmet. Etter litt overtalelse var vi begge enige om at det var en veldig god ide.

Etter badet disket jeg opp med omelett til frokosten.

Den smakte helt suverent, selv om stekepannen min ikke duger til noen ting. Bortsett fra muligens som skjeneplate. Den er lett, det skal den ha, men når absolutt alt setter seg fast er det adios fra meg. Det var siste gang den fikk være med på tur.

På vei hjemover orienterte vi oss frem til 7 Askeladden O-poster, plukket blåbær, nøt sola og gikk knappe 9 kilometer med 20 kilos sekk. Ikke værst til søndagstur å være.

Vi var begge enige om at det hadde vært en fin augustnatt i naturen – tross diverse utfordringer. Takk for turen!

Det gode liv, Hengekøyetur, Livet er best ute, Livet smiler, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Søndagstur, Tur, Vennetur

Sommernatt ved fjorden

17. juni 2021 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Junikvelden er varm og lang. Bølgene slår dovent mot svabergene på Elnestangen. I kveldsola sitter smørblide damer og bak oss gynger hengekøyene lett mellom trærne. Vi er klare for juni natt-i-naturen.

Sommerkveld, damer på tur, hengekøyer, strand — Hilde, Ingeborg og Hilde. Også Alice da.

Det er ikke noe stress å spore – nå når vi sitter her i sola. Det vi har pakket med oss holder i massevis. Vi har mat og vi har godt med drikke. Vi har frukt og vi har bakverk. Vi har strandfest.

Hilde er gjennomført pyntet i solens farger

Noen tar kveldsbad. Andre ser på.

Det fiskes rundt oss på alle kanter. Torsken kastes ut igjen. Makrellen går i poser. Fiskerne er tålmodige og står der lenge. Veldig lenge. Noen helt til sola går helt ned. Sistemann ønsker oss en god natt i det han går forbi.

Sola faller sakte mot åsen den så vidt skal gjemme seg bak, før den igjen stiger i grytidlige morgentimer.

Når klokka nærmer seg midnatt kravles det opp i hengekøyer – utstyrt med myggnetting i anledning sommernatten.

Hilde valgte å entre hengekøyen i mageliggende. Det gir poeng å velge en såpass krevende variant. Hun kom seg heldigvis rundt til slutt – selv om det tok litt tid. De mer drevne hengekøyerne er kjapt innstallert med riktig side opp. Noen også iført nattkjole! Jeg visste ikke engang at det var «lov» på hengekøyetur. Lærer stadig noe nytt.

Det er lunt, koselig og behagelig å ligge der under myggnettingen og se utover fjorden og opp i trærne.

Klokken er 04.00 og sola har stått opp. Noen må ut av køya for et nødvendig ærend. Andre blir liggende – og angret visst litt på det. Blir fort litt kaldt når man ligger der og holder seg.

Etter en kjapp tur ut av køya sovner jeg omsider igjen til lyden fra russebusser og morgenfriske måker.

Klokken er 06.00 og jeg våkner av små plask i fjeset. Det regner! DET var ikke helt planlagt. Hengekøyen snurpes igjen. Nå har jeg et form for telt og fortsetter dormingen til lett tromming på hengekøyeduken. Har ikke lyst til å stå opp enda, men ligger der og lurer på hvor eksponert for regnet skoene mine står.

Uheldigvis må dagen begynne. Det er mandag og vi skal på jobb alle sammen.

Et kjapt morgenbad gjennomføres. Mitt så kort at jeg ikke rakk å bli våt i fjeset. Friskt! De to andre badenymfene plasket litt mer rundt og syntes temperaturen var nydelig.

Til frokost er det havregrøt med nøtter og bær og nytraktet kaffe fra Ingeborgs nyervervede tur-presskanne . Både grøt og kaffe smakte fortreffelig.

Under frokosten går praten om hvordan natten egentlig har vært. Vi er alle veldig enige i at det er mye bråk ved sjøen; småbåter, bølger, store båter, ender, ferger, politibåter(!), måker, med mer lager (uvante) lyder natten lang. Det ble kanskje litt mye? Kvelden på stranden fikk «tommel opp», men vi konkluderte med at «skogens ro» manglet og at det nok også føltes litt folksomt. Den neste turen blir lagt til et litt mer øde sted. Helst langt inn i skogen.

«Parkeringsplasstur» gidder man knapt pakke til. Alt kan bæres løst når det er 200 meter til bilen.

Hilde vinket farvel mens hun – som vanlig – strente positivt av gårde til et møte i Drammen som skulle begynne om optimistisk kort tid. Da denne turen var ekstremt kortreist ble ikke engang grøtbollen pakket i bagen.

Takk for turen – snart skal vi på tur igjen!

Det gode liv, Hengekøyetur, Livet er best ute, Livet smiler, Nærtur, Norge, Overnattingstur

Høyt henger de og blide er de

22. mai 2021 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Da en god venninne tok kontakt og lurte på om ikke jeg også hørte skogen kalle, var jeg ikke sen om å si meg enig. Skogen kalte så definitivt på meg.

Det er en torsdag i midten av mai – og denne gangen skal jeg endelig få testet ut hengekøyen som har ligget og ropt på meg fra en hylle i boden de siste to årene.

Jeg begynner å bli skikkelig god til å pakke lett. Sekken veide kun 20 kg ved avgang. Det er 5-6 kg ned fra forrige tur. Jeg går hele veien og lurer på hva jeg har glemt.

Vel fremme ved Vardetjern i Asker slår vi leir. Hengekøyen blir – naturlig nok – hengt opp og testet ut. Så langt alt vel.

Ser på grensen til litt gal ut, men det er sånn det skal være når man tester hengekøyen sin for første gang

Det serveres tur-dram, det tennes bål, som forøvrig går lekende lett for de som lurte på det, det pustes med magen, det prates og det pustes litt mer. Skogens ro senker seg over turjenter og natur. Noen ganger er det eneste riktige en tur i skogen.

Hilde nyter en liten turdram mens hun skuer utover Vardetjern

Kvelden sniker seg sakte på, disen legger seg som et slør over enden av tjernet og vi sitter ved bålet til det brenner nesten helt ned. Sjelen er rolig og jeg er klar for min første natt i hengekøye.

I køya har jeg to liggeunderlag (ett term-a-rest og ett Exped med dun). Over dette har jeg en god og varm sovepose. Dette skal jeg komme meg opp i . Det var nok ikke verdens mest elegante entring av hengekøye, men til å være et første forsøk er jeg fornøyd. Jeg åler og vrikker og får liggeunderlag ganger to og sovepose og meg selv til slutt i en helt perfekt posisjon. Dunjakken fungerer som hodepute.

Jeg ligger og duver lett mens roen senker seg. Fuglene kvitrer, vinden blåser lett, Hilde sier natta, en russebil dundrer i det fjerne, og over meg er det skyfritt, måneskinn og idyll.

Jeg våkner bare én gang i løpet av natten. Det er blitt grålysning. Tåken driver lett over vannet, fuglene er i god gang med dagen og jeg drar luen over øynene og sover videre i min hengekøyekokong et par timer til.

Morgenstemning i hengekøyene:

Det er motvillig vi står opp, men vi skal begge på jobb, så det er ingen bønn. Kaffe og havregrøt til frokost smaker himmelsk.

Turen hjem går lekende lett. Sekken er 5 kg lettere enn kvelden før og vi er fulle av energi.

Hilde spretter bortover stien i godt driv

To blide jenter takker for turen. Høyt hang vi og blide(re) ble vi!

Lyst til å abonnonere på bloggen? Legg inn e-posten din her:

Kjekstadmarka, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Tur, Turorientering, Ut på tur

Natt i naturen med Orreleik og orientering

19. april 2021 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

En natt i naturen med store naturopplevelser og nogå attåt.

Tungt lastet gikk vi rett inn i en serie motbakker.

Vi var seks tungt lastede damer som gikk avgårde fredag ettermiddag. Jeg vant igjen den tvilsomme konkurransen om å ha tyngst og ikke minst høyest sekk. Denne dagen stoppet ikke vekten før vi rundet 26 kg. Jeg har tydeligvis noe igjen å lære med hensyn til pakking. På den positive siden – tung sekk er god styrketrening.

Å gå på sti er for pyser. Denne gjengen tar turen rett over myra.

Planen vår var å legge oss til ved en myr som vi mente det skulle være Orreleik på, og så forhåpentligvis være så heldige at vi fikk oppleve denne naturopplevelsen på nært hold. Grei plan.

Vi fant det perfekte leirstedet som til alt overmål lå badet i kveldssola.

Hilde har tatt med seg den utrolig flotte julegaven hun fikk av meg – en vinbeholder med glass til turbruk.
Så lekker at den kan alternere som veske.

Lykkelige over å bli kvitt sekkene begynte vi å spre oss godt utover. Koronaavstand må vite. To skulle opp i trærne og resten fant mer eller mindre passende liggeplasser på bakken. Noen var så smarte at de testet ut plassen mens det var lyst. Jeg var ikke en av dem.

Noe av det koseligste med sånne turer er å sitte rundt et bål. Det er generelt bålforbud fra 15. april, men det er allikevel lov «der det er opplagt at man ikke kan starte en brann». Vi tente bål på fjell og hadde masse vann lett tilgjengelig og mente derfor vi var innafor. Ikke blåste det heller, så ingen fare for at vinden skulle spre bålet utover i skogen.

Jeg har lest om en «ny» måte å tenne bål på som må testes. Pagodebål metoden fungerte helt strålende! Foto: Hilde Bohinen

Etter rigging av soveplass er det klart for middag. Jeg fikk sjekket at det gikk an å lage quesedilla i vaffeljern (tidligere har jeg laget det i stekepanna), Ingeborg laget pizza på bålet mens Hilde L. brukte toastjern på bålet. Manglet ikke på ustyr, men igjen – vi hadde kanskje ikke trengt å bære med oss alt utstyret, alle sammen, hver gang?

Det ble en koselig kveld rundt bålet hvor både flytende og faste godsaker ble delt søsterlig og praten gikk om løst og fast.

Men vi skulle forhåpentligvis våkne igjen om få timer (av Orreleik), så kvelden ble avsluttet i fornuftig tid. Det var da det ble litt kaos for meg.

De siste overnattingene mine ute har vært i gapahuk på flatt underlag. Skogbunnen er ikke like flat overalt, og jeg hadde valgt meg et søkk, med en hump på midten. Det tok med andre ord litt tid å finne roen. I løpet av natten havnet jeg også ved siden av liggeunderlaget så litt nattlig justering måtte til.

Jeg roter rundt med diverse underlag, soveposen og soveposetrekk og er ikke helt organisert. Foto: Hilde Bohinen

Neste morgen viste det seg at jeg også i kaoset hadde klart å snu soveposetrekket slik at undersiden kom opp og da ikke pustet. Resultat – en ganske fuktig sovepose. Lærer noe nytt hver gang.

Men roen senket seg til slutt og da er dette det jeg ligger og ser opp mot; tretopper og en nattehimmel som blir mørkere for hvert sekund.

Det er noe ganske magisk ved å ligge sånn under åpen himmel. Stjernene funkler mellom trekronene og pulsen senkes mens fuglene synger nattasang. Blir salig av sånt.

Jeg hadde satt på vekking kl. 04.30 for å være sikker på å ikke gå glipp av Orreleiken. Stille. Snooze i 10 minutter. Fremdeles stille – og mørkt. Men så 04.48! Skvattringen og kurringen var i gang! Vi lå der og lyttet andektig. Etter hvert som nattesynet (som i midt tilfelle fint kunne vært litt bedre) stilte seg inn kunne vi skimte liv på myra. Det flakset i store vinger rett over hodet på oss, det kurret og det var småslossing. Poeng til de som klarer å se dem i bildet under. Det er IKKE akkurat NRKs Ut i Naturen-gjeng som har stått for dokumentasjonen.

Vi (les: jeg) så kun disse to hannene en kort stund, men til gjengjeld hørte vi damene kurre i området rundt oss en times tid. Så ble det igjen stille.

Med morgenunderholdningen over døste vi igjen av mens resten av skogen våknet til liv og lyset sakte men sikkert nådde leiren vår.

Etter en rolig morgen i soveposene ble det havregrøt til frokost. Vi gjorde også et forsøk på å lage vafler i vaffeljernet. Her må det jobbes litt med teknikken og jernet må nok smøres litt mer enn det vi gjorde. Vaflene smakte også litt pesto fra gårsdagens quesedilla laging. Flytende smør anbefales. Blir nok bra med litt trening.

Koselig morgenstemning i leiren vår:

Morgenkaffen i stetteglass er luksus! Det var kun her jeg sparte på vekt. Ett drikkeredskap fikk holde.

Dagen var strålende fin og varm og ingen ville hjem. Hva passet vel da bedre enn å gå en tur – uten tunge sekker – mens vi samtidig sanket turorienteringsposter? Som tenkt så gjort. Strålende orientering var det også – bare sånn at det er nevnt.

Når postene var funnet og solen stod høyt på himmelen var det igjen tid for å ta sekkene på ryggen og vende tilbake til sivilisasjonen.

Siste strekk tilbake til sivilisasjonen – med litt lettere sekker.

Alle var enige om at det hadde vært en helt nydelig tur og at den må gjentas! Takk for turen!

Andre netter i naturen:

Gå aldri glipp av et innlegg igjen – abonner på bloggen! 🙂

Det gode liv, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur

Utelivet fortsetter

17. mars 2021 Team KavliBakken 4 kommentarer

Den tredje overnattingen min ute vinterstid gitt til en gapahuk knappe 2 km hjemmefra. Jeg som er så dreven skulle «ta med meg» en venninne og vise henne hvordan dette skulle gjøres. Heldigvis er hun både turvant og tøff, så oppgaven ble enkel. Denne kvelden ble det til og med servert bobler til bålet. Snakk om luksus!

Annette ville trene seg på båltenning. Var ikke mye øvelse som trengtes før vi hadde et nydelig bål.

Mens noen jobber, sitter andre og passer på at ting blir gjort og underholder med småprat.

Mei Lin hadde ansvaret for å finne granbar til å dekke over gjørmen mellom gapahuk og bål. Tror noen unger i nærheten vil finne igjen hytta si relativt ribbet for tak og vegger.

Etter at bålet var i orden og vi hadde spredd oss utover i gapahuken dukket det opp en musserende fra sekken til Annette. På glassflaske. Og en rødvin. Også på glassflaske. Enda godt det var en kortreist tur. Tungt å bære så mye kos. Til gjengjeld var soveposen av det litt lette og tynne slaget. Neste gang vil jeg nok anbefale en litt annen vektfordeling. Plastflasker er tingen.

Denne gjengen vet å kose seg på tur. Det ble laget Quesedilla på primus, pølser på bålet, spekemat og ost og guacamole hadde vi også. Vi hadde bobler i glasset og et bål å varme oss på. Bare fryd og glede.

Når Mei Lin hadde fått nok av utelivet fulgte vi henne til bilen og begynte selv å rigge oss til for natten. Jeg var litt overrasket over at Annette sin sovepose ikke «este» seg like stor som min, men det viste seg å ha sin naturlige forklaring; Syntetisk 3-sesongs pose. Hun ble dessverre bittelitt kald.

Jeg derimot hadde min aller beste natt ute. Sov som en stein og var god og varm i posen. Når sola stod opp og fuglene kvitret lystig mot oss ble det jet-boilet vann til både morgenkaffen og havregrøt. Selv om Annette hadde opplevd varmere netter, ga hun uttrykk for at hun gjerne ville bli med meg på tur igjen. Det kaller jeg en seier!

Alle opplevelser tar en gang slutt, men det kommer heldigvis flere vi kan glede oss til.

Takk for turen!

Relaterte innlegg:

Kjekstadmarka, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Søndagstur, Tur, Ut på tur

(Pilegrimsleden) fra Spikkestad til Asker

16. oktober 2020 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Vi er en gjeng med damer som drømmer om en tur til Drakensberg fjellene i Sør-Afrika høsten 2021. Vi krysser fingrene og håper det beste. I mellomtiden må formen holdes ved like. Denne søndagen gikk vi Pilegrimsleden fra Spikkestad til Asker. Eller gjorde vi det?

Jeg startet turen på tog fra Gullhella stasjon og var den eneste på hele toget med munnbind. Føltes littegrann underlig.

Turen høres veldig lang ut. Den er ikke det. Eller – det kommer nok an på hva du synes er en lang tur – og ikke minst hvor langt fra Asker du tror Spikkestad er. Jeg trodde det var lenger enn det viste seg å være. Tydeligvis.

Fra Spikkestad stasjon til Vardåsen kirke er det ca. 14 km og den gikk vi på ca 4 timer inkludert en god matpause.

Terrenget var lettgått og og praten likeså.

Hilde, som var dagens turleder, peker og forklarer

Fra Spikkestad stasjon gikk vi inn på Oldtidsveien i retning Røyken. Røyken Historielag har satt opp informative skilt langs denne ruten som også ble valgt til Røyken kommunes 1000-årssted.

Etter en kort stund på Oldtidsveien tar vi av inn i skogen. Det er her jeg lurer litt på om vi også tar av fra den offisielle Pilegrimsleden. Det skal sies at merkingen av Pilegrimsleden gjennom Asker er blitt forsinket grunnet koronaen, så nøyaktig rute er ikke satt i «gamle» Asker, men det er ikke så farlig. Turen vi gikk var uansett fin. Har du lyst til å lese mer om Pilegrimsleden fra Drammen til Oslo kan du sjekke ut nettsiden Pilegrimsveien.

Det tittes på kart og diskuteres. Når alle vet hvor vi er går vi videre.

I marka mellom Spikkestad og Asker går det opp og det går ned. Totalt fikk vi oss ca 500 høydemetere.

Noen er mer lokalkjent enn andre og peker og forteller hva vi ser. Sånt er gøy!

Det var relativt vått til tider. Her har stien blitt en elv.

Det var også tid til matpause.

Og ikke minst ble det tatt gruppebilde.

Ved Dikemark krysset vi veien før vi gikk inn i skogsområdet mot Vardåsen.

Ved Drengsrudvann skilte jeg lag med gruppa og gikk lysløypa tilbake til Gullhella stasjon.

Jutemyr – breddfull av vann etter mye regn

Hyggelig tur med både gamle og nye bekjentskaper en vakker høstdag ute i natur.

Takk for turen!

Det gode liv, Hurumlandet, Kyststien, Livet er best ute, Nærtur, Team KavliBakken, Vennetur

Kyststien fra Tofte til Sandbukta

8. juli 2020 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.

Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!

Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.

Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…

Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:

Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!

Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.

Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.

Utsikten på toppen er verdt klyvingen!

Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.

Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen.

Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.

Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.