Kategoriarkiv: Kjekstadmarka

Natt i naturen med Orreleik og orientering

En natt i naturen med store naturopplevelser og nogå attåt.

Tungt lastet gikk vi rett inn i en serie motbakker.

Vi var seks tungt lastede damer som gikk avgårde fredag ettermiddag. Jeg vant igjen den tvilsomme konkurransen om å ha tyngst og ikke minst høyest sekk. Denne dagen stoppet ikke vekten før vi rundet 26 kg. Jeg har tydeligvis noe igjen å lære med hensyn til pakking. På den positive siden – tung sekk er god styrketrening.

Å gå på sti er for pyser. Denne gjengen tar turen rett over myra.

Planen vår var å legge oss til ved en myr som vi mente det skulle være Orreleik på, og så forhåpentligvis være så heldige at vi fikk oppleve denne naturopplevelsen på nært hold. Grei plan.

Vi fant det perfekte leirstedet som til alt overmål lå badet i kveldssola.

Hilde har tatt med seg den utrolig flotte julegaven hun fikk av meg – en vinbeholder med glass til turbruk.
Så lekker at den kan alternere som veske.

Lykkelige over å bli kvitt sekkene begynte vi å spre oss godt utover. Koronaavstand må vite. To skulle opp i trærne og resten fant mer eller mindre passende liggeplasser på bakken. Noen var så smarte at de testet ut plassen mens det var lyst. Jeg var ikke en av dem.

Noe av det koseligste med sånne turer er å sitte rundt et bål. Det er generelt bålforbud fra 15. april, men det er allikevel lov «der det er opplagt at man ikke kan starte en brann». Vi tente bål på fjell og hadde masse vann lett tilgjengelig og mente derfor vi var innafor. Ikke blåste det heller, så ingen fare for at vinden skulle spre bålet utover i skogen.

Jeg har lest om en «ny» måte å tenne bål på som må testes. Pagodebål metoden fungerte helt strålende! Foto: Hilde Bohinen

Etter rigging av soveplass er det klart for middag. Jeg fikk sjekket at det gikk an å lage quesedilla i vaffeljern (tidligere har jeg laget det i stekepanna), Ingeborg laget pizza på bålet mens Hilde L. brukte toastjern på bålet. Manglet ikke på ustyr, men igjen – vi hadde kanskje ikke trengt å bære med oss alt utstyret, alle sammen, hver gang?

Det ble en koselig kveld rundt bålet hvor både flytende og faste godsaker ble delt søsterlig og praten gikk om løst og fast.

Men vi skulle forhåpentligvis våkne igjen om få timer (av Orreleik), så kvelden ble avsluttet i fornuftig tid. Det var da det ble litt kaos for meg.

De siste overnattingene mine ute har vært i gapahuk på flatt underlag. Skogbunnen er ikke like flat overalt, og jeg hadde valgt meg et søkk, med en hump på midten. Det tok med andre ord litt tid å finne roen. I løpet av natten havnet jeg også ved siden av liggeunderlaget så litt nattlig justering måtte til.

Jeg roter rundt med diverse underlag, soveposen og soveposetrekk og er ikke helt organisert. Foto: Hilde Bohinen

Neste morgen viste det seg at jeg også i kaoset hadde klart å snu soveposetrekket slik at undersiden kom opp og da ikke pustet. Resultat – en ganske fuktig sovepose. Lærer noe nytt hver gang.

Men roen senket seg til slutt og da er dette det jeg ligger og ser opp mot; tretopper og en nattehimmel som blir mørkere for hvert sekund.

Det er noe ganske magisk ved å ligge sånn under åpen himmel. Stjernene funkler mellom trekronene og pulsen senkes mens fuglene synger nattasang. Blir salig av sånt.

Jeg hadde satt på vekking kl. 04.30 for å være sikker på å ikke gå glipp av Orreleiken. Stille. Snooze i 10 minutter. Fremdeles stille – og mørkt. Men så 04.48! Skvattringen og kurringen var i gang! Vi lå der og lyttet andektig. Etter hvert som nattesynet (som i midt tilfelle fint kunne vært litt bedre) stilte seg inn kunne vi skimte liv på myra. Det flakset i store vinger rett over hodet på oss, det kurret og det var småslossing. Poeng til de som klarer å se dem i bildet under. Det er IKKE akkurat NRKs Ut i Naturen-gjeng som har stått for dokumentasjonen.

Vi (les: jeg) så kun disse to hannene en kort stund, men til gjengjeld hørte vi damene kurre i området rundt oss en times tid. Så ble det igjen stille.

Med morgenunderholdningen over døste vi igjen av mens resten av skogen våknet til liv og lyset sakte men sikkert nådde leiren vår.

Etter en rolig morgen i soveposene ble det havregrøt til frokost. Vi gjorde også et forsøk på å lage vafler i vaffeljernet. Her må det jobbes litt med teknikken og jernet må nok smøres litt mer enn det vi gjorde. Vaflene smakte også litt pesto fra gårsdagens quesedilla laging. Flytende smør anbefales. Blir nok bra med litt trening.

Bålkaffe!

Koselig morgenstemning i leiren vår:

Morgenkaffen i stetteglass er luksus! Det var kun her jeg sparte på vekt. Ett drikkeredskap fikk holde.

Dagen var strålende fin og varm og ingen ville hjem. Hva passet vel da bedre enn å gå en tur – uten tunge sekker – mens vi samtidig sanket turorienteringsposter? Som tenkt så gjort. Strålende orientering var det også – bare sånn at det er nevnt.

Når postene var funnet og solen stod høyt på himmelen var det igjen tid for å ta sekkene på ryggen og vende tilbake til sivilisasjonen.

Siste strekk tilbake til sivilisasjonen – med litt lettere sekker.

Alle var enige om at det hadde vært en helt nydelig tur og at den må gjentas! Takk for turen!

Lykkelig på tur!

Andre netter i naturen:

Gå aldri glipp av et innlegg igjen – abonner på bloggen! 🙂

(Pilegrimsleden) fra Spikkestad til Asker

Vi er en gjeng med damer som drømmer om en tur til Drakensberg fjellene i Sør-Afrika høsten 2021. Vi krysser fingrene og håper det beste. I mellomtiden må formen holdes ved like. Denne søndagen gikk vi Pilegrimsleden fra Spikkestad til Asker. Eller gjorde vi det?

Jeg startet turen på tog fra Gullhella stasjon og var den eneste på hele toget med munnbind. Føltes littegrann underlig.

Ninja-turtle på tog!

Turen høres veldig lang ut. Den er ikke det. Eller – det kommer nok an på hva du synes er en lang tur – og ikke minst hvor langt fra Asker du tror Spikkestad er. Jeg trodde det var lenger enn det viste seg å være. Tydeligvis.

Fra Spikkestad stasjon til Vardåsen kirke er det ca. 14 km og den gikk vi på ca 4 timer inkludert en god matpause.

Terrenget var lettgått og og praten likeså.

Hilde, som var dagens turleder, peker og forklarer

Fra Spikkestad stasjon gikk vi inn på Oldtidsveien i retning Røyken. Røyken Historielag har satt opp informative skilt langs denne ruten som også ble valgt til Røyken kommunes 1000-årssted.

Vandring langs Oldtidsveien

Etter en kort stund på Oldtidsveien tar vi av inn i skogen. Det er her jeg lurer litt på om vi også tar av fra den offisielle Pilegrimsleden. Det skal sies at merkingen av Pilegrimsleden gjennom Asker er blitt forsinket grunnet koronaen, så nøyaktig rute er ikke satt i «gamle» Asker, men det er ikke så farlig. Turen vi gikk var uansett fin. Har du lyst til å lese mer om Pilegrimsleden fra Drammen til Oslo kan du sjekke ut nettsiden Pilegrimsveien.

Høst i skogen og fargerike damer
Det tittes på kart og diskuteres. Når alle vet hvor vi er går vi videre.

I marka mellom Spikkestad og Asker går det opp og det går ned. Totalt fikk vi oss ca 500 høydemetere.

Noen er mer lokalkjent enn andre og peker og forteller hva vi ser. Sånt er gøy!

Det var relativt vått til tider. Her har stien blitt en elv.

Det var også tid til matpause.

Og ikke minst ble det tatt gruppebilde.

Ved Dikemark krysset vi veien før vi gikk inn i skogsområdet mot Vardåsen.

Dikemark

Ved Drengsrudvann skilte jeg lag med gruppa og gikk lysløypa tilbake til Gullhella stasjon.

Jutemyr – breddfull av vann etter mye regn

Hyggelig tur med både gamle og nye bekjentskaper en vakker høstdag ute i natur.

Takk for turen!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!