Kategoriarkiv: Breevandring

Blid på (is)bre

Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!

Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.

Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.

Utdeling av utstyr

Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.

Nydelig turvær
Her skimtes breen vi skal til oppe til venstre
Stien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen

Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.

Det skues mot breen

Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.

Jeg føler meg ganske så operativ

Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.

Det klyves over sprekker i breen

Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.

Dette er en isskrue

Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.

Fargeklatter på en snor

Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.

Utsikten fra toppen av brefallet utover dalen
Hilde er strålende fornøyd

Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.

Guiden er også fornøyd

Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.

Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!

Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.

Jeg takker for nok en nydelig tur!