Kategoriarkiv: Tur

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Sykkeltur og stående Buddhaer

Sykkeltur, stående Buddhaer og King Coconut er noe av det denne dagen inneholdt av eventyrlige opplevelser.

Sykkeltur fra Madatugarna til Aukana

Jeg hadde fått beskjed om å stille verdig antrukket, hvilket vil si lang bukse og langermet topp. Etter syklingen var det rett videre til et tempel. Det var 30 grader i skyggen og jeg var allerede litt het i toppen. Litt småjuksing måtte til. Buksa ble rullet opp og toppen fikk ligge i sekken så lenge. Det føltes viktigere å ikke dø av heteslag enn å være ytterst tekkelig.

Ganske så ny og fin sykkel og til og med hjelm!
Samir sykkel-guide

Veiene vi syklet på gikk gjennom frodige skoger og åpent åkerlandskap hvor kuer gikk og beitet, forbi tørre rismarker, gjennom små landsbyer, over bruer og langs vann. Det er så irrende grønt og vakkert her!

Samir som var safari-guide i går, var i dag sykkel-guide og han tråkket i vei i friskt tempo. Jeg eier ikke sykkel. Jeg har heller ikke syklet annet enn inne i kjelleren hjemme de siste årene og da godt plassert på en diger gelepute, i max 30 minutter. Dette var noe annet.

Veiene vi syklet på var til dels ganske humpete og setet var absolutt ikke laget av gele. Det tok altså ikke veldig lang tid før mitt sitteredskap opplevde intense smerter. Jeg lengtet etter nedoverbakker – eller oppoverbakker – hvor jeg kunne stå litt og få en liten lindring til baken. Kjente at det begynte å bli litt vanskelig å nyte opplevelsen til det fulle. Heldigvis ble det et par foto- og drikkepauser som ga litt hvile til en sår bakende.

Sri Lanka er grønt, selv nå når det ikke er lenge til neste regntid. Diverse konger har også hatt en forkjærlighet for å lage kunstige dammer og vann til pynt og nytte og derfor trives fiskeørnen her midt inne i landet. Kingfisher ser jeg også – for ikke å glemme en hel gjeng med fiskere som kom med muntre tilrop der de stod å renset garnet sitt, mens jeg tråkket forbi så fort jeg kunne for å holde følge med Samir.

En av de kunstige dammene i området

Til tross for vond bakende er det å sykle rundt i et land en veldig fin måte å oppleve på. Man kommer nærmere naturen, trafikken, lydene, luktene og temperaturen. Veiene vi brukte var – takk og lov – lite trafikkerte og plutselig hopper det en diger ape over veien rett foran meg! Et par Mungus ser vi også. Og løshunder.

På Sri Lanka ferdes løshunder rundt i gatene nærmest som katter. Ingen hunder går i bånd. De spiser det de finner, eller får, og har sine territorier. Jeg er faktisk litt redd for hva de kan finne på. Under sykkelturen satte en av dem etter meg mens den bjeffet av full hals! Jeg laget noen litt ufrivillige klynk mens gåsehuden reiste seg på hele kroppen og jeg tråkket på alt jeg kunne for å slippe unna. Inne i hodet mitt runget ordet «rabies!» og hjernen min planla desperat hva jeg skulle gjøre hvis den angrep. Samir så tydeligvis panikken min og fikk jaget bort hunden. Etter denne hendelsen viste han seg som en ekte helt og plasserte seg mellom meg og alle hundene vi møtte.

Den hundeskremmende helten

Etter en stund mistet jeg også følelsen i føttene av denne syklingen. Tror rett og slett jeg passer bedre til å gå. Etter drøye 28 km og 90 minutter var vi vel fremme i Aukana.

Aukana

Aukana kan skryte av å ha Sri Lankas høyeste stående Buddha. Jeg var fullstendig kokt og gjennomvåt og måtte nå ta på meg langermet skjorte før jeg kunne gå inn i tempelet. Gutta kunne fremdeles gå i shorts og t-skjorte. Ganske urettferdig.

Statuen var unektelig imponerende der den raget 12 meter over bakken.

Mannen i blått poserer for sin fotografvenn. Det er strengt forbudt å tas bilde av foran en Buddha hvis man har fjeset mot kameraet, men denne veien går greit.

Den har også en ganske artig historie som går som dette:

Det var en gang en læremester i steinhugging og hans lærling. De inngikk et veddemål om hvem som kunne ferdigstille Sri Lankas høyeste Buddha først. Når en av dem var ferdig skulle han ringe i en bjelle (jeg antar at den var veldig stor og kraftig slik at den kunne høres langt av sted). De valgte seg hver sin gigantiske stein, læremesteren i Aukana og lærlingen i Sasseruwa og så begynte de og hugge. Dette holdt de med på i et par års tid før læremesteren plinget i bjellen. Han var da ferdig med mesterverket sitt. Lærlingen sin Buddha statue var en meter høyere (igjen i følge min guide), men dessverre manglet han noen måneder på å få ferdigstilt verket. Det gadd han ikke. Den dag i dag står da Buddhaen i Sasseruwa sånn nesten ferdig. Skal man tro Wikipedia så ble den halvferdige Buddhaen bygget nesten 400 år før den i Aukana, men la oss ikke ødelegge en god historie med fakta.

Buddha i asisa mudra pose

Artig saksopplysning om Buddhaen i Aukana. Dersom det drypper en dråpe fra nesen til Buddhaen faller den på nøyaktig samme sted hver gang, ned i en fordypning laget mellom føttene hans.

Et hellig fiken-tre. Fikentreet skal være spesielt godt å meditere under fordi det slipper ut oksygen på undersiden av bladene – i følge guiden min. Lurer litt på hvor mye jeg skal tro på at det han forteller.

Sasseruwa

Vi måtte jo legge turen innom statuen i Sasseruwa også.

Buddhaen i Sasseruwa i abhaya mudra pose – betyr visstnok «uten frykt»/beroligende

På samme sted som denne statuen stod var det nok et tempel i en grotte som vi tok en titt på. En liten gutt på bare 7 år hadde ansvaret for å låse oss inn. Han skulle etter eget ønske bli buddistmunk. Han husker ikke når han bestemte seg for det. Jeg på min side undrer meg på om han har bestemt dette helt selv.

Liten gutt med fremtiden planlagt

Inne i grotte-tempelet var det flere flotte vegg- og takmalerier samt en del buddhaer. Naturlig nok.

Buddha i dhyana mudra (meditasjons pose)
Dette tempelet antas å ha vært en del av et større kloster kompleks
Den eneste liggende buddah statuen man kan gå rundt

Sammen med oss ved tempelet og statuen var en liten gjeng eldre damer. De ble fraktet dit i denne lastebilen. «Gode» stoler var bundet fast slik at de skulle slippe å sitte på gulvet. Ingenting å si på komforten.

King Coconut

Dagens kulinariske høydepunkt; Jeg har fått smake på King Coconut. Passe søtt, friskt og litt mer tyktflytende enn vann. Man kan også spise den løse delen av fruktkjøttet når man er ferdig med å drikke opp.

Kokosnøttselgeren kommer ilende til
Jeg og en King Coconut
Ruvinda skraper ut fruktkjøttet

Anuradhapura

Det er nå ettermiddag og jeg har kommet til Anuradhapura. Denne byen står også på Unescos verdensarvliste og er spesielt kjent for sine vel bevarte ruiner av en eldgammel Sinhala sivilisasjon. Men først middag. Alene. Jeg håper inderlig det ikke er buffet igjen. Jeg begynner å bli veldig lei av turist-buffeten som serveres nesten identisk over alt – til alle måltider.

En herlig blanding av buffet-mat. Chicken curry kommer ikke til å bli servert hjemme hos oss de neste månedene.

Dagens mest eksotiske dyr:

Han hadde en eier

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Sosialt samvær og strandrydding

Min mor ønsket seg sosialt samvær til fødselsdagen sin. Tur ble arrangert og vi stilte mannsterke opp for å ta del i gaven.

Turlederen informerer om veivalg før avgang (foto: Maria)

Turen jeg hadde planlagt hadde oppstart ved Kongsdelene Kirke i Hurum. Vi fulgte den blåmerkede Kyststien oppover bakkene fra kirken forbi Verpentjernene og derfra videre til Sandspollen.

Kongsdelene kirke
Verpentjernene
Sandspollen
Fin gjeng å ha med seg på tur! (foto: Maria)

Etter bukten innerst i Sandspollen gikk vi ut på odden ved navn Kinnartangen.

Helt ytterst på Kinnartangen fant vi en fin plass hvor vi spiste medbrakt lunsj. Det var først da jeg oppdaget at jeg hadde glemt halvparten av maten igjen hjemme i kjøleskapet. Når man har med seg en flokk sulte ungdommer på tur er det langt fra ideelt! Jeg hadde heldigvis tatt med meg en stor Julekake jeg bakte rundt juletider (naturlig nok) og som har ligget i frysen til nå. Heldigvis? Gjengen måtte i tenkeboksen på den uttalelsen. Baksten viste seg å være ekstremt tørr! Heldigvis er gjengen min positiv, så det skal mer til enn en kake som klistrer seg i ganen for å dempe stemningen. Godt vi hadde nok kaffe til å skylle den ned med. Det skal sies at det meste ble til festmat for måker.

Stien videre var kupert og så absolutt ikke for de med vondt for å bevege seg i terrenget. Barnevogner og rullator er heller ikke å anbefale på denne delen av turen.

Som en liten bisetning, og uten press av noe slag, ble turfølget informert om at jeg hadde poser i sekken og at de kunne plukke med seg litt søppel «hvis» de kom over noe. For en ivrig gjeng! Det gikk nærmest sport i å få med seg mest mulig og tur-tempoet dalte betraktelig. Søppel i fokus!

Ivrige søppelsankere
Alle bidrar
Noen tok rollen som oppsynsmann.

Etter Kinnartangen gikk turen helt ute ved kysten mot Nesset og Færgestad. Her hadde vi flott utsikt mot Oscarsborg festning og Drøbak.

Utsikt mot Oscarsborg Festning
Nesten vanskelig å slutte å plukke søppel når man har kommet så godt i gang.

Her ser dere resultatet av den iherdige søppelsankingen vår. Tror det var noen og enhver som syntes turen hadde fått en ekstra positiv dimensjon etter denne innsatsen.

Vi var glade vi fant søppelkasser på veien. MYE å bære helt tilbake til bilen og vi var tomme for poser å bære det i.

Etter Færgestad fikk vi oss en skikkelig motbakke opp mot Slottet som fikk syren til å sprette i diverse muskler. Ved Storsand tok vi inn på stien tilbake til Sandspollen, før vi fulgte i sporene våre tilbake til start.

Kart over turen
Blomster-Herman koser seg på tur.

Dette var en flott tur som virkelig kan anbefales! Terrenget var variert nok til å tilfredsstille alle deltagerne, det føltes godt å gjøre en innsats for miljøet, været var suverent og stemningen var god hele turen.

God påske!

Hilsen Heidi

Fotografer på denne turen var Maria Bakken Flagestad og jeg. Maria sine bilder er markert med «Foto: Maria».

Ørkenvandring i Sahara

Sola er i ferd med å gå ned i horisonten.  Foran meg strekker Sahara seg i det uendelige. Dyner av sand som bukter og bølger seg i det svinnende lyset. Sanden jeg har i hånden renner sakte tilbake mot bakken, noen meter unna kommer dromedarene tilbake til campen etter en ettermiddagssnack i en nærliggende oase, jeg hører noen som ler. Sola varmer, lave skuldre. Gode vibrasjoner. En fantastisk reise går mot slutten. 

Men jeg foregriper begivenhetene. Denne reisen begynte 6 dager tidligere i Norge og opplevelsene har blitt mange i løpet av disse dagene.

Om å  forflytte seg

Første etappe gikk per fly fra Gardermoen til Marrakech,  Marokko. Den natten tilbrakte vi på en Riad i Marrakech før vi tidlig søndag morgen satte oss i en buss som tok oss over de høye Atlasfjellene og inn i Sahara, verdens  største varme ørken. Kjøreturen gikk  over Tizi’n Tichka-passet som er det høyeste kjørbare passet i Høye Atlas på  2260 moh. Noen brukte tiden i bussen til å sove, jeg satt ytterst på setet mitt og strakte hals. Jeg er redd for å gå glipp av noe.  Må ikke miste et sekund av reisen. Alt skal jeg ha med meg. Sove kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. 

Jorda i Marrokko er rød og kontrasten er stor mot de snødekte toppene i Atlasfjellene. Vi passerer små landsbyer med de tradisjonelle murhusene med flate tak og rette linjer, landskapet er goldt på grunn av lite nedbør, men fjellene er imponerende fargerike med sjatteringer i rødt, rosa, gult, burgunder og rust og ser ut til å smuldre opp foran øynene mine. Noe sier at fjellet sprekker i varmen og at det er derfor det ser slik ut. Kanskje stemmer det. Erosjonen er unektelig stor. 

På veien til Zagora, hvor ørkenen starter, stopper vi for å kjøpe det tradisjonelle hodeplagget Shesh. Dette kan komme godt med som beskyttelse mot sol og sandstorm – og vi ser jo ganske kule ut alle sammen!

Kjøreturen ender ved foten av fjellet Jebel Bani. Her venter guider, dromedarer og vår første leir. Eventyrer er virkelig i gang. 

Vår første camp

Om Camelus Dromedarus

Er du null interessert i kameler og dromedarer kan du nå hoppe rett til neste avsnitt. Her kommer min hyllest til dette underlige utseende dyret med de rare lydene.  

Dromedarene er i kamelfamilien. Alle på turen kalte de bare «camels» selv om de teknisk sett er dromedarer.  Du gir ikke en dromedar navn. De får et nummer, men i all hemmelighet kan man gi dem kosenavn. Det er lov. De kan bære opp til 100 kg på ryggen. De fraktet all bagasjen vår, telt, mat, vann, bord og stoler og til og med rødvinen min. De er eksperter på å vandre og går lekende lett over stein og sand med sine brede, myke føtter.  De er imidlertid ikke så glade i å bli lastet på. Særlig «klage-klaus». Hør bare her:

Den siste dagen har vi spist så mye av maten at det er plass på til oss på to av dromedarene. Vi sitter høyt til værs og blir vuggende båret fremover i ørkenen. Morsomt!

Dromedarer laget et stort spekter av lyder. Noen av dem er komiske som når de kjekker seg, andre lyder er klagende (hør rapport fra Klage-Klaus over) – som når de ikke vil bære mer vin, men det jeg opplever som «grunnlydene» er den dype brumming som treffer meg midt i mellomgulvet. Den vibrerer og gir en underlig resonans i kroppen. På en rar måte kjennes lyden kjent – uten at jeg har hørt den før. Det er en ur-lyd som bringer frem smilet mitt. Trygt og koselig. 

Om å sove under melkeveien

Den aller første natten i telt måtte jeg ut et nødvendig ærend. Jeg hadde med meg hodelykt og forventet en mørk natt, men da jeg kom ut var det månelyst. Så lyst at det ble utfordrende å finne seg et sted å sette seg ned uten å bli sett av et dusing menn og 11 dromedarer. Månelyset kastet duse, underlige skygger i natten. Luften er mild. Det var vanskelig å gå tilbake til teltet når natten var så magisk. 

De siste to nettene vi campet valgte jeg å sove ute under stjernene.  I måneskinnet, under melkeveien mens kamelene laget god-lyder i bakgrunnen. Soveposen var varm. Månen nesten for lys. Stjerneskudd føk over himmelen. Jeg ønsket meg noe, jeg må innrømme det. Frisk, kjølig ørkenluft i nesen, en liten eim av dromedar, knirking fra liggeunderlaget til naboen, null lysforurensning, null stress. Etter noen  småjusteringer (les: lua ned over øynene for å dimme månelyset litt) sov jeg bedre ute enn inne i teltet. For å Sarah; vi bor på et «millon-stjerners hotell!».

Trygt mellom 2 telt, men under stjernene

Om sand(dyner)

Man kommer ikke utenom sand på denne turen. Heldigvis! Vi har gått i sanddyner, løpt (mest nedover) i sand, sett solnedgangen fra toppen av den høyeste Chegaga sanddynen, sett soloppgangen fra en annen. Vi har hatt sand i skoene. Vi har til tider også hatt litt sand mellom tennene. Og ganske mye sand i bagasjen. 

Om overraskelser

Jeg hadde forventet sanddyner. Jeg hadde forventet litt steinørken. Jeg hadde ikke forventet å bade i Sahara! Etter to dager med vandring fikk vi, etter ankomst camp,  tilbud om å være med på spa.  «Ta med noe håndkle lignende eller eventuelt Hvitserk-buffen» var beskjeden. Overraskelse! Det hadde regnet i 3 dager før vi ankom. Det var vann i en kulp i elven og vi kunne bade. Noen vasket til og med håret! For en luksus! Bade i Sahara – DET hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre. 

Om vakker natur

Landskapet vi vandret gjennom var variert. Vi startet opp et fjell, vandret så på et platå innover i Sahara. Det er mye stein, lite vegetasjon, knallblå himmel, vakre fjell.

Videre gikk vi lenge i et tørrlagt elveleie. Fjellet er så polert av uendelige mengder vann som også har skylt bort alt av løsmasser, rusk og rask. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned på dette uvirkelige fjellet og kjenne det kjølige, glatte fjellet mot huden. Jeg tror jeg aldri har sett noe så vakkert som dette nesten uttørkede elveleiet. 

Ferden går videre i en bred dal omkranset av fjell i varme farger, med flate topper som de du ser i Western filmer. Innimellom er det grønne flekker i form av akasier og en og annen sukkulent. Det er bare å nyte hvert skritt i disse omgivelsene. 

Den tredje dagen på vandring ser vi de første sanddynene. De er også vakre der de ligger og flotter seg i horisonten. Store, buktende fjell av sand. Men før vi kommer helt bort får vi nok en endring. En underjordisk elv sørger for vann til planter og vi går igjennom et surrealistisk, irrgrønt felt med noe som ser ut som ruccola og lukter litt kål. Ikke mat for mennesker, men dromedarene digger det. 

Her bærer vi med oss veden vi skal bruke til leirbål senere på kvelden. (foto: Tone Ingebrigtsen)

Om å ørkenvandre

Strålende fornøyd med å være på ørkenvandring! (foto: Sarah Danielsson)

Jeg liker å gå. Jeg liker å gå og se meg rundt. Løfte blikket der det er mulig uten å snuble. Beina mine trives med å gå i timevis. Som Sarah sa det når hun startet dag 4 med vandring; «jeg er i flow». Å gå der sammen med andre, men allikevel alene med tankene dine. Være tilstede i opplevelsen av omgivelsene, kjenne bakken under føttene, varmen mot huden, luktene og lydene. Bare være. Å ørkenvandre gir ro og det gir energi. 

På denne ørkenvandringen tilbakela vi ca 7,5 mil på 4 dager. Terrenget var lettgått. Jeg kunne gått lenger og flere dager, men kanskje var dette faktisk akkurat passe. Akkurat så langt at man gjerne skulle gått litt til. Akkurat passe langt til at man ikke segner om i camp, men faktisk har overskudd til å se seg litt rundt, prate litt, brette ut soveposen og ta en kjapp vask med dagens våtserviett. Akkurat passe. 

Vandring barbeint på sanddyner i solnedgangen. Få ting slår det. (foto:  Tone Ingebrigtsen)

Om camplivet

Livet i camp er rolig-tid. Noen tar seg en ekstra tur for å se hva som befinner seg bak den neste haugen, noen bruker tiden til å skrive dagbok, andre rigger seg til i teltet, prater litt, leser en bok, teiper vannblemmer, heller sand ut av skoene eller bare slapper av. Senere er det middag og leirbål. De gode hjelperne bidrar med musikk og god stemning rundt bålet.  Koselig!

Om vennskap

Allerede på Gardermoen fant vi hverandre. Vi tittet oss rundt, så an medpassasjer og tok kontakt. «Skal du også på tur med Hvitserk?» fungerte som en fin åpning og satt igang tur-prat med det samme. Selv om det var mange på denne turen som hadde meldt seg på alene, tok det ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng. 

Foto: Houssain

Man blir godt kjent når man vandrer sammen i mange timer hver dag. Det å dele opplevelser, sove sammen under stjernene, dele medbrakte goder, forsøke seg på en kanon rundt leirbålet, gi av seg selv, få massevis i retur og ikke minst le sammen. Det gjør noe med oss mennesker. Vi trenger å være en del av noe. Denne turen var så absolutt noe av det bedre livet har å by på!

Om turen

Det er så mye mer jeg skulle fortalt dere om; maten, de vakre lunsjplassene, de flinke menneskene som hjalp oss på turen med matlaging, dromedarstell, rigging av camp, strålende guiding og mye mer, men jeg er redd for å ikke yte dem retterferdighet.  Dette har vært en helt magisk tur! 

Dersom du vil lese en detaljert beskrivelse av alle etappene, eller kanskje rett og slett vil melde deg på neste tur som går i februar,  anbefaler jeg deg å klikke deg inn på turen «Ørkenvandring i Sahara» påHvitserk sine sider. 

Helt til slutt noen stemningsbilder fra Marrakesh hvor vi startet og avsluttet turen – samt store glis fra et par storfornøyde ørkenvandrere: 

Til de som enda ikke har skjønt det – Turen anbefales!

Sarah og Heidi – strålende fornøyde med ørkenvandringen

PS: Der jeg ikke har notert fotograf er det enten jeg som er fotografen eller så er det Sarah, Ingunn, Tone eller Eli-Anne. Noen ganger går det rett og slett litt i ball. Jeg beklager dersom noen føler seg glemt. Det har ikke vært med vilje.

Internasjonal søndagstur

For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!

Aktiv i Asker skriver de:

Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!

Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere

På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.

Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)

På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!

Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over Oslofjorden
Se! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!

Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta. 

Halvorsenhytta

Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.

Turen

Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:

På internasjonale søndagsturer får du:

  • En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
  • Møte hyggelige folk og snakke norsk.
  • Bli kjent med turmuligheter i Asker.
  • Lære om friluftsliv i Norge.
  • Møte mennesker fra andre land og Norge.
  • Fine naturopplevelser

Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!

Velkommen med ut på tur!

Hilsen Heidi

Mitt første turlederoppdrag

Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.

Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».

Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.

Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen. 

Kart

 Her er turbeskrivelsen:

Følg skilting til Asdøltjern

Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen.Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!

Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.

Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier. 

Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden. 

Utsikt over Sylling og Tyrifjorden

Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten. 

Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min. 

Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen. 

Asdøltjern

Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober. 

Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.

Høst-vakkert ved Asdøltjern

Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.

Bare se men ikke spise!

Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg. 

Fin utsikt!
Trolsk stemning i skogen

Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau. 

Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!

Entusiastisk tur-hilsen fra Heidi

 

Tyvstart på helgen

Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.

Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;

Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.

ML: Er ikke det litt tidlig?…

Jeg:  Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.

(Det blir stille lenge)

ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).

Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale.  Puh!

 

To gode venninner på tur

Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.

Dette var turen vi så for oss

Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina. 

Krevende terreng til tider
Høst i fjellet

Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer. 

Turleder’n på toppen av Trommenatten

Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble  kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.

Her tok vi feil sti…

Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.

Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!

Her er ruten vi endte med å gå:

Ruten vi endte opp med

Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje. 

Turhilsen, Mei Lin og Heidi

 

Mei Lin og Heidi

På kurs

Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!

Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.

DSC03132
Jeg skal lære meg kart og kompass.

Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.

Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.

DSC03136
Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.

Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!

Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.

DSC03145
Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.

Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog.  Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.

DSC03142
Utsikten fra Halvorsenhytta mot Oslo

DSC03144
Morgenstemning

Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!

DSC03147
Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann

Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.

Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!

DSC03160
Hele gjengen (minus meg) på Persbonn

Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.

DSC03165
Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst

DSC03163
og tar bilder av sopp.

Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!

Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!

FB_IMG_1538905641454
Stolt gjeng!

Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.

Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!

DSC03166
Heidi – rykende fersk turleder!