Det er alltid gøy å prøve noe nytt, så når jeg fikk tilbud om å være med på tur med truger under føttene sa jeg selvfølgelig ja.
Starten gikk fra Gullhella stasjon og jeg trasket glad av sted på truger lånt av DNT Asker turlag.
Johan, Ingeborg og Alice i fint driv
I starten fulgte vi blåmerket, opptråkket sti, men så fort det var mulig skar vi ut i uberørt terreng.
Jeanette leder an innover i skogenSpennende terrengAldri sur på tur!
Turen gikk opp til toppen av svaene på Vardåsen før vi tok en sving innom Wentzelhytta, som ligger idyllisk til på toppen av skitrekket.
På tide å slå av hodelykten. Lysene fra Vardåsen gir tilnærmet dagslys.
Veien ned gikk også på kryss og tvers i skogen, men det gikk betraktelig fortere enn oppturen.
Dette var en veldig morsom opplevelse! Fint å variere hvordan man går tur, og artig og komme seg bort fra de vanlige stiene. Nå skal det sies at vi hadde med oss flere habile orienterer som hadde god kontroll på hvor vi befant oss – selv utenfor stiene. Vil nok ikke anbefale at man vandrer i vei uten noen form for kart og kontroll.
Dette var en tur som fristet til gjentagelse. Så ivrig ble jeg at jeg sporenstreks meldte meg på neste trugetur med DNT Asker turlag. Turen viste seg å bli fulltegnet fortere enn vi kunne drømme om! Så da tok jeg like greit initiativ til å sette opp to ekstra turer hvor jeg blir med som medturleder. Har du lyst til bli med oss på tur? Følg med på hjemmesiden til DNT Asker Turlag og med deg på.
Forrige lørdag arrangertes «Nesaksla Opp» i Åndalsnes. Min kjære mann og hans «partner in crime» Gorm kastet seg med i siste liten. Jeg kjente ikke sneven av lyst til å trene med startnummer på brystet og kunne ikke overtales til å delta.
Derimot kjente jeg stor lyst til å shoppe og spise. Heldigvis var min gode venninne Hilde ikke vond å be.
Vi spiser organisk «Kraftkar» burger på Sødahlshuset. Anbefales!
Søndag derimot – da var jeg rastløs og syntes jeg hadde sittet stille lenge nok. Det kriblet i beina etter å komme meg ut – og oppover! I Åndalsnes er da Nesaksla et veldig naturlig, kortreist valg, så jeg la ivrig i vei.
Nå gikk jeg ikke veldig fort oppover, men passerte allikevel alle andre som også var på vei oppover. Riktignok var dette turister som mest sannsynlig ikke helt visste hva de hadde begitt seg ut på, men man får ta de «seirene» man kan få. Det er ikke så mange av dem for tiden.
På veien opp til toppen passerer man det spektakulære utsiktspunktet «Rampestreken». Det er ikke for de med høydeskrekk! Denne gangen lot jeg være å gå utpå (det var noen der…), men det kan anbefales som kortreist turmål hvis man er i traktene. Kun 400 høydemetere fra sentrum.
Populært turmål. Man kan skrive seg inn i boka
Turen min gikk videre mot toppen.
Det blåste og småregnet og var ganske så surt mot toppen så jeg glemte helt å ta bilde av utsikten herfra.
Bildebeviset
Drøyde ikke lenge der opp i blåsten. Kun lenge nok til å få tatt den obligatoriske topp-selfien som bevis på at jeg ikke snudde halvveis.
Her er et bilde fra utsikten lenger nede da. Ikke så ille det heller.
Utsikten innover Isterdalen mot Trollstigen
Utsikten utover Åndalsnes og fjorden
Ned kommer man på halvparten av tiden man brukte opp.
Team KavliBakken driver intens trening til Kili-turen, som denne helgen kun var 2 uker unna. Støvler og fjellsko skal gåes inn, spesialsåler skal testes, det skal trenes på å drikke jevnt og trutt og høydemetere skal forseres i et passe tempo. Kort oppsummert; det er bra noen løper fra seg før turen opp Kili, for dette tempoet blir for heftig i 5000 meters høyde!
Dag 1: Rjukan – Gaustatoppen – parkeringen ved Gaustabanen
Vi valgte å ta den lange veien til topps første dag. Vel 1600 høydemetere skulle forseres og den første bakken møtte oss «midt i fleisen» etter ca. 100 meters gange. Etter det bar det jevnt oppover i noen kilometer.
Turen gikk fra pkt 2 via turisthytta på toppen og videre ned til parkeringen ved Gaustabanen
I skogen gikk det jevnt og trutt gikk oppover
Det står 5 minutter på skiltet. Gutta syntes det ble litt vel pinglete, så sittingen ble kun gjennomført til bildet var tatt.
Forrige helg gikk løpet «Viking Challenge» akkurat her og vi fant rester etter merkingen. Skiltet sier: «Første kneika over – nå er det bare 8 km og 924 høydemetere igjen med moro.»
Etter den første kneika var det tid til en rastepause og terrenget flatet fint ut. Deilig å bruke litt andre muskler enn «gå rett opp musklene» en liten stund. De skulle få kjørt seg mer senere på turen.
Rastepause
Jeg har pådratt meg «Mortons nevrom» i den ene foten og har fått spesialsåler som forhåpentligvis skal avlaste nerven som ligger i klem mellom noen knokler i foten. Det fungerte ikke så bra med de lette fjellskoene mine. Foten verket, tærne dovnet bort og til alt overmål fikk jeg også noen seriøse vannblemmer på hælene. Spesialsåler måtte vike for vanlige, compeed måtte på og livet ble litt lettere å bære. Her må det andre løsninger til, men hva som må gjøres vet jeg enda ikke. Vel, det meste går over til slutt. Junior måtte også plastres i nye sko. Godt å få sjekket ut dette nå.
Compeedpause
Ferden gikk videre i steinur mot toppen. Litt ulent å gå til tider, men utsikten var det så absolutt ingenting i veien med.
Stolte tindebestigere
Obligatorisk toppselfie
Gutta mine ❤
Vel oppe ble det vafler i belønning til hele gjengen. Det er luksusen med å bestige Gaustatoppen. Servering på toppen er det ikke ofte vi opplever.
Vaffel-gutten ❤
Etter en liten rast gikk vi turen ned til parkeringen ved Gaustabanen.
Vi koser oss på tur sammen!
Ved parkeringen oppdaget vi at det var 2 timer til neste buss kunne ta oss ned til Rjukan og bilen. Kjedelig. Løsningen ble å ringe en taxi…
Mens vi venter på transporten sørger Herman for å vinne konkurransen om ha minst vann igjen ved turens slutt.
Turen oppsummert. Vi hadde 2 pauser på 20 og 25 minutter
Natten ble tilbrakt i en leilighet på Gaustablikk hotell. Vi spiste middag på hotellet. Noe som ikke anbefales. Frokosten var imidlertid relativt god.
Dag 2: Parkeringen ved Gaustabanen – Gaustatoppen (den virkelige toppen) – og banen ned
Nok en strålende dag værmessig og vi langer i vei. Noen mer enn andre. Jeg danner den litt trege baktroppen, men trøster med meg at dette er riktig Kili-tempo. Sakte, sakte, sakte mot toppen går ferden.
Det traskes…
Fremdeles litt snø igjen i fjellet
Kommer du?…
Ved turisthytta. Lett på foten nå.
Etter kun 1 time og 15 minutter er vi oppe har vi ikke fortjent vafler, men vi tar denne dagen turen ut til den virkelige toppen. Ganske krevende klyving til tider, men det er jo bare gøy!
Noen har evnen til å chille max hvor det skulle være
Artig Halo-effekt rundt sola denne dagen
Jeg er svett, gutta er opptatt av å oppdatere diverse sosiale medier.
Tilbake ved turisthytta ble det en rast og fortæring av medbrakt mat.
Vi sitter litt langt fra hverandre, men er gode venner altså
Nasjonalromantikk
Ned igjen velger vi banen for å spare tær for stuking og knærne for støt. Ellers så gadd vi bare ikke å gå. Artig for unga og ha tatt banen en gang også da. Imponerende anlegg.
Noen ble litt «gangsta» av å ta banen
Turen oppsummert
De neste par ukene skal vi alle drive med ulike aktiviteter, og så skal det pakkes til Kili-turen. Gjett om vi er spente!
Team KavliBakken skal bestige Kilimanjaro i juli! Før den tid må utstyr testes, sko gås inn og psyken skjerpes; Gnager skoene? Sitter sekken som den skal? Hvor fort begynner noen å syte? Alt dette og mere til må kartlegges. Her overlates ingenting til tilfeldighetene.
Emilie hadde denne dagen håpet på en lett tur opp Kolsåstoppen uten annet utstyr enn nye sko. Overraskelsen var derfor ikke utdelt positiv da far dro frem sekk OG diverse vektskiver fra treningsrommet – OG i tillegg informerte om at her skulle det gås opp og ned 2 ganger. Vi skulle tikke av drøye 500 høydemetere før økten var godkjent.
Vi pakker sekker og gjør oss klare til avmars
Herman var litt redd det skulle bli for lite med 20 kg i sekken og vurderte et øyeblikk å bære på litt ekstra. Han slo det fra seg.
Team KavliBakken er i gang og alle er ved godt mot. Ingenting er bedre enn det!
Gjengen i fint driv
Krevende forhold opp Kolsåstoppen
Sjefstrener Tony er godt fornøyd med innsatsen til laget
Det var unektelig varmt å gå denne turen i 25 varmegrader, men vi er jo ute etter realistiske og direkte overførbare treningsforhold, så dette var helt etter planen. I hvertfall hva gjelder de første par-tre dagene av Kili-bestigningen.
Etter treningen var alle godt nok fornøyd med både utstyr og innsats. Ingen store forbedringspunkter på oppsettet etter denne testen. Om 2 uker blir det fjelltur over 2 dager med lengre dagsetapper. Vi får håpe det går like smertefritt som denne runden.
Happy campers! (selv jeg som har Tørrgrana stikkende ut av hodet var godt fornøyd)
Jeg har lenge irritert meg over brukergrensesnittet på bloggen min. Bilder og tekst hopper og spretter i alle retninger og det er nærmest umulig å forutsi hvor tekst og bilder havner. Veldig irriterende og ikke minst veldig dumt å bruke timevis på å prøve å fikse sånne ting – etter at jeg føler meg ferdig med innlegget og kun vil publisere og få delt med dere. Jeg surner av mindre. Derfor ny plattform. Jeg håper dere vil følge meg her også. Please, please, please!
Mens vi venter på transporten sørger Herman for å vinne konkurransen om ha minst vann igjen ved turens slutt.
Team KavliBakken 