Kategoriarkiv: Topptur

Gaustatoppen i kuling

Korona, brakkesyke, sosial distansering, hjemmekontor… Vi begynner alle å gå skikkelig lei. Når da muligheten for en tur ut i naturen byr seg var denne gjengen ikke vond å be. Uansett værmelding.

Sjelden har værvarselet vært sjekket oftere enn den siste uken. Planen var en tur til Gaustoppen på randonee og den ville vi gjennomføre – nærmest uansett.

Vi var 6 morgenfriske deltagere som la i vei. Vinden ulte og rev i klærne allerede på parkeringsplassen, men det skulle ikke stoppe oss.

Test av skredvarsler er standard prosedyre på starten av alle turer. Alt var på stell.

Foran oss skinner sola gjennom skyene og lyser opp målet for oss.

Ann-Kristin har målet i sikte

Foreløpig kan vi se tårnet på toppen av Gaustatoppen. Det lover bra.

Jens leder an

Vinden blåste frisk. Det tok ikke lang tid før vi alle var relativt stive i maska.

Fargeklatter på vei opp fjellet
Kjæresten koser seg på tur og gir meg et stivt, men oppmuntrende smil.

Når vinden river og sliter i kroppen og truer med å sende deg godt ut av balanse blir løsningen å stå helt stille og vente til kastene er over før man går videre.

Ok. Det er stiv kuling i kastene og utenom kastene er det «bare» kuling. Sikten er lik null. Toppen er ikke lenger synlig. Underlaget er hardt og skarete. Dere skjønner tegningen? Gruppa tok et kort og effektivt møte hvor resultatet ble enstemmig; vi snur mens leken er god.

Vi er heldigvis godt kledd alle sammen, så ingen fare for forfrysninger.

Ti stivfrosne fingre senere er vi på vei ned fjellet. For en lykke! Det var bra kjøreforhold! Hvem skulle trodd det – på Gaustatoppen!

Hadde det ikke vært så kaldt tror jeg nesten vi ville gått opp et stykke igjen. I stedet ble det å nyte hvert sekund av nedkjøringen. Store, stivfrosne smil over hele linja.

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende dag!

Ekstra hyggelig var det for våre to Oslo-beboere som skulle hjem til lockdown. De var begge glade for at nye tiltak først kom etter at vi var godt i gang med dagens tur. Blir nok da en stund til neste tur dessverre.

Takk for turen!

Trugetur i vinterskog

Det er alltid gøy å prøve noe nytt, så når jeg fikk tilbud om å være med på tur med truger under føttene sa jeg selvfølgelig ja.

Starten gikk fra Gullhella stasjon og jeg trasket glad av sted på truger lånt av DNT Asker turlag.

Johan, Ingeborg og Alice i fint driv

I starten fulgte vi blåmerket, opptråkket sti, men så fort det var mulig skar vi ut i uberørt terreng.

Jeanette leder an innover i skogen
Spennende terreng
Aldri sur på tur!

Turen gikk opp til toppen av svaene på Vardåsen før vi tok en sving innom Wentzelhytta, som ligger idyllisk til på toppen av skitrekket.

På tide å slå av hodelykten. Lysene fra Vardåsen gir tilnærmet dagslys.

Veien ned gikk også på kryss og tvers i skogen, men det gikk betraktelig fortere enn oppturen.

Dette var en veldig morsom opplevelse! Fint å variere hvordan man går tur, og artig og komme seg bort fra de vanlige stiene. Nå skal det sies at vi hadde med oss flere habile orienterer som hadde god kontroll på hvor vi befant oss – selv utenfor stiene. Vil nok ikke anbefale at man vandrer i vei uten noen form for kart og kontroll.

Dette var en tur som fristet til gjentagelse. Så ivrig ble jeg at jeg sporenstreks meldte meg på neste trugetur med DNT Asker turlag. Turen viste seg å bli fulltegnet fortere enn vi kunne drømme om! Så da tok jeg like greit initiativ til å sette opp to ekstra turer hvor jeg blir med som medturleder. Har du lyst til bli med oss på tur? Følg med på hjemmesiden til DNT Asker Turlag og med deg på.

Gleder meg til nye turer!

5 toppers tur i Vestmarka

DNT Asker Turlag og DNT Bærum Turlag samarrangerte søndag 7/5/3-toppers tur i Vestmarka. Jeg tok 5-toppers turen.

De to siste årene har disse turene vært arrangert med turledere og godt oppmøte. Grunnet koronaen ble det i år lagt opp til tur på egenhånd. Turlagene hadde vært ute og merket løypene godt, kar og turbeskrivelse kunne lastes ned eller printes ut så alt lå til rette for en fin dag i marka.

Jeg forsøkte å få med meg en turvenn eller to på turen, men fikk ingen napp. Enten ble det for tidlig, eller for langt, eller andre planer var lagt så da endte jeg opp med å gå alene.

Turen startet ved Franskleiv og gikk via Nedre Gupu og Furuholmen. På vei til Haveråsen gikk jeg forbi den idyllisk plasserte husmannsplassen Persbonn.

Første topp: Haveråsen 439 moh

Videre gikk turen via Buråsbonn og Butterudbonn. Ved Butterudbonn tok jeg en ørliten avstikker innom «Latinersteinen». Den er satt opp til minne om den første merkede stien i Vestmarka.

Etter Butterudbonn gitt turen rett østover til Grønland. Snek meg til et lite bilde her også – selvom Grønland strengt tatt var en del av 3-toppers turen.

Etter Grønland skulle jeg innom topp nummer to; Ringivollåsen og topp nummer tre; Sveltåsen. Begge disse toppene er uten utsikt til annet enn skog. Det måtte også bushes litt for å komme seg opp og ned. Takk for god merking!

2. og 3. topp: Ringivollåsen og Sveltåsen

Idylliske små tjern inni all skogen
Artig sopp jeg møtte på min vei gjennom marka

Nå begynte det å bli på tide med litt lunsj og flaks for meg skulle jeg innom Svartvannshytta.

Hytta ligger idyllisk til ved vakre Svartvann. Tid for kaffe, mat og utsikt til vakende fisk og vannliljer.

Svartvann
Turjente med favorittkoppen ❤

Med mat i kroppen og fornyet energi gikk turen videre til Røverkullåsen som var topp nummer fire. På denne toppen er det store gravrøyser som sies å være 3000 år gamle.

Topp nummer 4: Røverkullåsen

Må ha vært et flott sted for fjerne forfedre å bli lagt til hvile.

Mulig det var litt mindre trær her for 3000 år siden?

Så gjenstod bare Ramsåsen som var turen siste og femte topp. Fra Røverkullåsen fulgte jeg stien langs bekken ned til Risfjellkastet hvor jeg tok av mot sørvest og krysset bekken i Ursdalen ved Skoslitern.

Herfra går det trutt og jevnt oppover på en sti som går langs åsryggen og følger grensen for Ramsåsen naturreservat. På toppen av Ramsåsen er det flere fine utsiktspunkter mot Oslofjorden.

Utsikten fra Ramsåsen er unektelig ganske flott!

Topp nummer 5: Ramsåsen

Siste selfie for dagen:

Svett, litt sliten og veldig fornøyd med egen innsats.

På veien ned fra topp nr. 5 gikk jeg forbi Ramsåsstua, som ble brukt som skjulested under krigen av tvillingbrødrene Mathias og Thore Winsnes i 1944 til ut i mars 1945. Stua ble restaurert og gjenreist 1947/1948 av speidere fra Sandvika. I dag er stua registrert som krigsminnesmerke av Hjemmefrontmuseet. Mye spennende historie i Vestmarka!

Til slutt kom jeg ned til Haugsvollen som det skulle knytte seg en litt guffen historie til. Jeg måtte jo google og finne ut av den og her er hva jeg fant:

Om Peter Olsen, som ble husmann på Haugsvollen i 1844,
hefter det en grufull historie. Han drepte sin kone Anne Larsdatter fra Jammerdal med øks. Peter ble henrettet på Jongsåsen i 1847, og var den siste som ble halshugget i Bærum. (Bærum kommune).

Til slutt var det bare å følge blåmerket sti den siste biten tilbake til Franskleiv.

En fin dag i Vestmarka er over. Jeg er svett, litt møkkete, sliten og veldig fornøyd. Det har med andre ord vært en perfekt søndag!

Turen oppsummert: 21,26 km, 824 høydemetere, 5:03 timer.

Breidtinden 1001 moh – senjas høyeste topp

Når man er på et nytt sted er det naturlig å søke mot høyeste topp. For denne gjengen. Den høyeste på Senja er Breidtinden på 1001 moh. Vi skal naturligvis opp.

Startstedet for turen er ved Svarthola ved Medfjorden. Herfra går det fin sti opp i skaret mot Svartholavatnet. Stien er til og med tilrettelagt med stiger og tau flere steder.

De tre musketerer med Medfjorden, Segla og Barden i bakgrunnen.

Stien følger ryggen på østsiden av Storholavatnet opp til Breidtindvatnet på 474 moh.

Her ser vi toppen i all sin prakt
Bare smil over hele linja!

Ryggen opp mot toppen når man på rundt 560 moh,  herfra er det delvis merket sti videre opp til toppen. Det er viktig å følge merkingen da det er lett å gå seg fast.

Her poseres det ved et av merkene. Grunnen til at jeg nærmest ligger er at det går rett ned på hver side av stien. Føltes tryggest i denne stillingen. Foto: Tony

Oppover ryggen er det litt enkel klyving, som jo er gøy. Det er også veldig luftig noen steder. Veldig luftig. Ikke så gøy.

Foto: Tony Kavli

Men man klatrer jo på. Ett skritt av gangen, på skjelvende bein og til tider med hjertet i halsen stifter jeg god bekjentskap med fjellets struktur og utseende. Utsikten får jeg ikke med meg noe særlig av. Det får bli senere når jeg sitter trygt ett eller annet sted.

Plutselig så er jeg oppe!

De andre hadde en litt mer avslappet holdning til det hele. God stemning!

Fremdeles skjelven i knærne, litt små-uvel og ikke så veldig keen på å spise nisten på toppen. Jeg ville egentlig bare slutte å grue meg for nedfarten så pausen på toppen ble denne gangen relativt kort.

På vei ned igjen. Puh! NÅ kan jeg smile litt mindre anstrengt! Foto: Tony Kavli

Som vanlig var det ikke så mye å grue seg for. Bortkastet energi med andre ord. Turen ned gikk fint og uten større dramatikk. Snøfeltene i skråningen ble brukt til raskere nedfart.

Været ble bare bedre og bedre så vi benyttet anledningen til å kose oss ekstra på vei ned. Lang pause i sola med matpakken (som nå fristet betydelig mer) og masse bilder av dramatiske omgivelser.

Snøen tømmes ut av skoene og vi koser oss.
Det nytes!
The Hikers poserer for sitt nye album cover. Foto: Tony Kavli
Turen fra start til mål.

Turen er på på drøye 9 km tur/retur og i følge Strava var vi 3 timer og 45 minutter i bevegelse. Dette er tid uten pauser.

Selv om jeg synes det var litt luftig på toppen, syntes de andre denne delen var helt grei. Turen kan med andre ord anbefales!

Takk for turen!

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no

Sjursviktinden 837 moh

Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!

Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.

Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.

Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen.
Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken.
Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.

Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.

Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.

Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.

Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli

Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!

Har man kommet opp, skal man også ned.

Fin fin tur!

Foto: Tony Kavli

Barden (659 moh) og Segla (639 moh)

Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.

Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!

Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.

Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.

Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.

Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.

Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.

Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!

Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.

Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.

Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.

Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.

Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.

Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.

Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.

Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.

Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.

Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen

Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.

Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.

God stemning helt der ute på kanten.

Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.

Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.

Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.

Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.

Hamperokken 1404 moh

På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.

Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.

Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.

Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.

Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.

Foto: Hilde Bohinen

Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.

Gode myggforhold
Varmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.

Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.

Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.

Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.

Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.

Foto: Hilde Bohinen

Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.

Gutta og toppen

Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.

Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.

Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!

Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!

På toppen av Hamperokken!

Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.

Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.

Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!

Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.

Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.

Totalt brukte vi 6 timer på turen.

Langtur på Hurumlandet

Det er koronatid og verden er rar og annerledes. Allikevel åpner det seg opp nye muligheter når man tvinges til å tenke nært og avgrenset. Jeg har kommet til at det faktisk er litt godt å slippe og tenke så stort. Det gir færre variabler og en litt enklere beslutningsprosess. Litt fint det.

Turen jeg nå skal beskrive fikk jeg av en kollega i DNT Asker Turlag sitt styre. Fint å ha kjentfolk man kan spørre når man skal ferdes i ukjent terreng.

Vi trasker lystig av sted.

Oversikt over turen

Turen startet ved Grønsand Gjestegård. Her er det godt med parkering. Videre gikk vi til værstasjonen på Nilsåsen, rundt Aklangen og videre til Stikkvann. Turen gikk videre til Stikkvannskollen før vi tok en avstikker opp på Bjønnåsen.

Totalt ble turen på drøye 22 km. Vi brukte 6 timer og 40 minutter inkludert godt med pauser.

Nilsåsen – værstasjon

Fra Grønsand Gjestegård gikk vi Sandstien (Sandstien er historisk grunn og merket med mange informasjonsskilt) til Hestedammen og så videre opp på Nilsåsen hvor det finnes en værstasjon. Det går en sti opp fra nord slik at det ikke er nødvendig å gå veien både opp og ned. Radaren på toppen ble bygd i 2010 og dekker det sentrale østlandsområdet med værdata. Toppen av bygget rager 363 moh.  

Veien fra Nilsåsen rundt Aklangen og videre til Stikkvannshytta gikk mye på skogsbilvei, men også noe på sti. Terrenget på Hurumlandet er kupert, så det er var egentlig greit med litt variasjon.

Stikkvannshytta

Vakker utsikt fra lunsjplassen.

Etter en god og lang lunsjpause med passende korona-avstand til alle andre gikk turen videre mot Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen

Artig og variert terreng fra Stikkvannshytta til Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen er med sine 361 moh. det høyeste punktet på Hurumlandet. Her har det vært skogbrannvakt siden 1911 og brannvakttårn siden 1937. Fra toppen av tårnet (som vi ikke gikk opp i) skal man i følge ut.no ha 360-graders utsikt over Hurumlandet; fra Sandungen til Drammen, Sætre ved Oslofjorden og Nesodden. På en klarværsdag pre-regionsreform skulle man visstnok kunne se hele 7 fylker. Nå har man vel flaks om man ser 3 eller kanskje 4?

Bjønnåsen

På dette tidspunktet tenkte vi at det kanskje holdt med topper, men så var det dette toppsuget som noen i gruppa har da. Det gikk bare ikke å la denne passere. Det angret vi ikke på! Helt på toppen av Bjørnåsen er det en gammel setervoll som fortsatt holdes i hevd av Nordre Grønsand gård. Bjørnåsen naturpark som setervollen kalles, er en liten perle med fantastisk flott utsikt nordover mot Vardåsen i Asker og innover Oslofjorden. Om sommeren går det sauer her og skaper den reneste idyll.

Etter dette bar det tilbake til start ved Grønsand Gjestegård. Litt sårbeinte, men med gode og lave skuldre.

Og alle fire var enige om at det hadde vært en flott tur!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!