Kategoriarkiv: Topptur

Blåhø – en overraskelse av en tur

Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.

Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.

Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.

Kortreist tur. Blåhøe er det høyeste punktet i bildet.

Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.

Høydalsvatnet

Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!

Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.

Klyving og kravling i tett skog

Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.

Happy gjeng!

Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.

Mot Blåhøe vi går
Leter etter en vei opp
Vibeke pusher grenser!
Fant veien opp!

Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.

Poser på toppen med Breheimen i bakgrunnen
Koselig med lunsj i sola
På vei ned igjen
Artig fjell!

Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!

Jammen ble det ikke litt mer tyttebærplukking på vei ned også.

Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!

Det ble til og med tyttebær i after-tur drinken. Ser man det!

Vinteren kom tidlig i år

Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.

Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.

Snø ved Leirvassbu

Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.

Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.

På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.

Så vi la (lystig) i vei.

Fine røde T’er viser vei de første par kilometerene
Positiv gjeng!

Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.

Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.

Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet.
Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.

Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.

Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.

Blidere på vei ned enn opp.
Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.

Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?

Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver.
Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!

Kongevær på kongen (1656 moh)

Vi er igjen på ferie i Romsdalen og har funnet oss en topp vi enda ikke har vært på; Kongen! Været er upåklagelig – faktisk helt «konge», humøret er på topp og Team KavliBakken klare for nye utfordringer.

Fra Trollstigen platået går det en godt merket sti opp til Bispevatnet. Herfra kan man bestige Bispen, Kongen og Dronningen. I 2017 gikk vi Bispen, i år tar vi Kongen. Hvem vet, kanskje tar vi Dronningen om et år eller to?

Tror jeg velger Turboturen!
Ved Bispevannet. Toppen av Kongen ser du midt i bildet.

Det var også i år en del snø som måtte forseres på vei til foten av fjellet, men det var egentlig greit. Man slipper tross alt unna litt ur som kan være slitsomt i lengden.

Det går oppover og det er luftig klyving!

Her gjelder det å ikke tippe bakover! Laaaang ned til Isterdalen.
Jeg holder meg godt fast, men smiler og har det fint.
Siste vanskelige opptaket. Herfra var det plankekjøring.

På toppen av Kongen er det helt vindstille og 360 graders utsikt! Kongevær på Kongen er det ikke alle som får oppleve. I motsetning til Bispen som har en litt smal og «trang» topp er det danseplass på Kongen. Stort, flatt parti på toppen som også egner seg til overnatting. Dersom man klarer å finne seg en flat plass i ura. Solnedgangen her oppe fra skal være helt magisk.

Team KavliBakken koser seg på toppen av Kongen!

I tillegg fikk vi servert spekemat og ost av de andre vi delte toppen med denne dagen. Snakk om service!

Hr Kavli måtte ut på den ytterste knatten og lufte seg litt

Har man kommet opp, må man gjerne også komme seg ned.

Så happy blir man av en dag i fjellet hvor været er perfekt, kroppen fungerer sånn nogenlunde og nervene er der de skal være.

Vi var der oppe. Nå er vi her!

Euforisk fjelltopp hilsen fra Team KavliBaken

Vandring i månelandskap i Sella-massivet

Det siste fjell-massivet vi skulle utforske i denne runden var Sella-massivet.

Fra Wikipedia: Sela (ladinsk) eller Sella (italiensk og tysk) er en fjellgruppe sentralt i Dolomittene. Den ligger i de italienske regionene Trentino-Syd-Tirol og Veneto. Selas høyeste topp er Piz Boè (3152 moh.). Andre viktige topper er Cima Pisciadù (2986 moh.), Piz Beguz (2974 moh.) og Sas de Mesdi (2967 moh.).

Sela er et nesten rundt dolomittmassiv som hever seg med bratte fjellvegger og spisse tinder over de allerede høytliggende fjelldalene. 

Dag 1 – Opp til Piz Boé

Fra Sass Pordoi tok vi gondolen opp til toppen. Herfra skulle vi gå inn til hytta som ligger på Sella-massivets høyeste topp; Piz Boé.

Goldt landskap!
Gjengen er gira. Let’s go! (Kaldt å stå stille!)
Gjengen med Marmolada massivet i bakrunnen (høyeste fjellmassiv i Dolomittene).

Turen opp til toppen er enkel; 2,8 km og kun lett klyving et par steder. Den største utfordringen er kø. Dette er et populært turmål.

På toppen av Piz Boé, 3152 moh!

På toppen ble det tid for lunsj og avslapning for oss damene. Gutta hadde ikke ro i kroppen og la ut på travers-tur på egenhånd.

Lunsj

Rifugio Capanna Piz Fassa var hyggelig, hadde god mat og et fnisende vertskap. Føltes litt som om vi hadde krasjet hytteturen til en ungdomsgjeng, men det var hyggelig nok. Vi overnattet på denne hytta. Høyderekort for flere i gruppa.

Kveldståke

Dag 2 – Dagstur i månelandskap

Dagen startet på Rifugio Capanna Piz Fassa med en nydelig soloppgang. Tony var oppe fra 04.00 for å være sikker på å få den med seg. Soloppgangen var ikke før i 5-tiden.

Rett etter frokost bar det i vei til neste hytte; Rifugio Piz Boé.

På hytta tok vi en prat med verten som ga oss tips om tur for dagen. Etter en rask ompakking av sekk og skift til lettere antrekk gikk turen ut i månelandskapet. Her var det ikke veldig frodig!

Tilbake på hytta var det tid for lunsj og så venting på middag. Ikke så mye å gjøre på sånne hytter, så et tips er å huske Yatzy og kortstokk. Vi løste mitt kryssord i felleskap for å få tiden til å gå.

Dag 3 – Tilbake til dalen

Etter verdens kjipeste frokost gikk vi så fort vi kunne tilbake til gondolen som skulle ta oss ned i dalen. Vi var der i goood tid før den første turen gikk for dagen.

Frokost

Det hadde vært frost om natten og var fremdeles friskt da vi gikk avsted.

Is på alle pytter
I did it!

Senere på dagen…

Champagne-lunsj

Gourmet-middag

Som sagt – balanse i livet er viktig!

Gjennom Sassolungo-spirene – Via Ferrata Oskar Schuster

Gjengen med vertskapet Hr og Fru Demetz.

Vi startet tidlig på det som skulle bli en ganske så spennende dag i fjellet.

Oppi skråningen bak der skal vi. Litt skrått til høyre for Gorm sitt hode. Først skal mye grus og snø forseres.

Utstyr på!
Vi er i gang!

Så begynte det å regne….

Torden, lyn og hagl er ikke helt ideelle forhold når man er høyt til fjells og til alt overmål også er koblet fast til en jernwire. Ingen av oss var særlig høye i hatten når det stod på som verst, men det var ikke noe alternativ å bli i fjellet. Vi måtte opp for å komme ned. Det var bare å komme seg videre.

Kort opphold på toppen. Alle ville vekk fra jernkorset som det spraket rundt!

På vei ned fra fjellet tittet solen frem igjen og alt ble straks veldig mye hyggeligere.

I Rifigioen i bakgrunnne spiste vi en god lunsj og fikk skiftet til relativt tørt tøy før vi gikk videre. Da hadde det igjen begynt å pøs-regne. Glad jeg investerte i nytt regntøy før avreisen!

Vakkert også i regnvær
Frodig!

Helt greit å komme seg tilbake til bilen og kunne ta inn på hotell etter denne dagen. Hotellet var nok mindre fornøyd med at vi spylte alt av klær og sko i dusjen.

Surrealistisk natur og utpsyking opp Sass Rigais (3025 moh)

Odlemassivet er helt klart det vakreste området jeg har vært i. Fargene er så sterke og naturen så surrealistisk vakker at det er vanskelig å forstå at det ikke er photoshoppet alt sammen.

Dagens tur gikk fra toppen av Col Raiser gondolen.

  • Høydemetere ved start: 2107 moh
  • Sass Rigais: 3025 moh
  • Høydemetere: 918 m
  • Via ferrataen er estimert til «beginner/intermediate. Jeg er ikke enig. Synes den burde vært sikret bedre på noen veldig utsatte steder.

Følg stien 2B mot Sass Rigais til du kommer til et kryss med et skilt. Det ene peker til Sass Rigais Est og det andre til Sass Rigais Sud .

Det er mulig å gå begge veier, men vi hadde lest at det var enklest å gå mot klokka og ta Øst-ruten opp og så gå ned syd-ruten. Som tenkt så gjort.

Turstart

Se her da! Er det ikke helt ubeskrivelig vakkert!

Vi er ferdige med dalen og på vei opp til innsteget på selve klatreruten.

Så mange vakre steiner! Denne var dessverre for stor til å putte i sekken og ta med hjem, men gjett om jeg gjerne ville!

Når man går og ser ned kan man oppdage mye fint! Krystaller inne i steinen!

Det strammer seg til! I det vi kommer opp på kanten hører vi suset fra vinden som kommer opp fra dalen ca 200 meter lenger ned. Ikke gå ut på kanten!

Uegh! 200 meter rett ned over kanten der!
Fremdeles ganske optimistisk stemning

Klyvingen og via ferrata partiet har begynt.

Underveis var det flere partier jeg følte meg særdeles ukomfortabel med! Flere steder var det null mulighet for sikring, skrå grus- og snø partier hvor man lett ( i mitt hodet i det minste) kunne rutsje utfor og ikke stoppe før man var nede i dalen. Total utpsyking og frynsete nerver! Ingen god dag for Bakken.

Løs grus og rett i dalen…

Men jeg kom meg opp. Litt tom, litt skjelven og litt gruende for nedturen. De andre var ganske så oppesen.

Jeg fant det tryggest å bli sittende mest mulig på toppen.

Vi skal ned også. Ned tar like lang tid som opp når man må krabbe baklengs og passe på hvert skritt man tar. Turleder Tony var bare litt stresset for at vi ikke skulle rekke siste gondol ned igjen.

Tony er LITT oppgitt over at jeg ikke bare kan «ta meg sammen».

Nede i dalen igjen.

En liten matbit i pittoreske omgivelser.

Til tross for litt dårlig psyke denne dagen var vi alle (til slutt) enige om at det hadde vært en fin tur!

Rundtur Sassolungo

Den første dagen i Dolomittene ble vi anbefalt å ta en rundtur rundt Sassolungo for å aklimatisere oss litt (vi beveget oss stort sett i mellom 2000 moh og 3000 moh) og bare nyte omgivelsene. Som anbefalt, så gjort.

Denne festlige gondolen skulle vi ta opp i Sassolungo området. Du får hjelp av to strenge herrer til å hoppe ombord – for du må faktisk hoppe på i fart! Har du sekk får du gondolen alene og der henger du og dingler mens du blir ført til topps. Avstigningen får du også hjelp til av to menn. Det må hoppes ut også!

På vei til topps!

Vandreturen har begynt. Vi fulgte «526» hele veien rundt.

Det smøres under t-shorten. Noen har forventninger om å kunne gå i bar overkropp ganske snart.
Mektige omgivelser

Tid for lunsjpause.

Natten ble tilbrakt på Rifugio Toni Demetz oppe i Sassolungo. Vi fikk med oss en vakker solnedgang.

Gjengen er klar for hva det skal være!

Suveren Sesong finale

Etter to dager med inneaktiviteter på grunn av pøsregn i lavlandet (men snø på toppene!), trosset vi den noe frynsete værmeldingen, som spådde sludd på toppen av Alnestind (1665moh). Vi bare måtte komme oss ut på sesongens siste rando-tur!

Det begynte ganske friskt ved bilen. Det var også kun en bil der før oss. Var det noe vi ikke visste?

Vi fikk fort varmen. Fjellsiden opp mot Alnestind lå i le og den varslede nedbøren så vi ingen ting til.

Ikke dumt å gå i bar overkropp når man har en sånn overkropp!
Jeg er litt mer blyg og beholder klærne på (foto: Tony Kavli)

Kun én foran oss opp fjellet. Han skimtes som en liten prikk opp mot skaret til venstre i bildet over. Nysnøen lå dyp og jeg var veldig glad for at han gikk først og tråkket spor. Han fikk takksigelser da vi snakket med han på toppen.

(foto: Tony Kavli)

Det hadde «rast» en del i fjellsiden under toppskrenten siden sist snøfall, men «raset» var små snøballer som hadde løsnet høyt oppe og rullet seg større nedover skråningen. Naturens forsøk på å lage snømann på egenhånd. De så litt skummelt ut på avstand, men de rullet ikke så fort at vi ikke kunne komme oss unna.

(foto: Tony Kavli)

På toppen var det helt vindstille. Vi var oppe som nummer 2 (Tony) og 4 (Heidi) denne dagen. Jeg ble forbigått rett under toppen av en blid dame med hund som bykset forbi i lette klyv. Hun skyldte på lett utstyr. Jeg tror hun rett og slett var i bedre form.

Mysefjes med Finnan i bakgrunnen (foto: Tony Kavli)

For en dag! Helt vindstille på toppen av Alnestind er ganske sjelden kost.

Team KavliBakken poserer

Ned igjen var det kun de 2 vi møtte på toppen som hadde kjørt før oss. Vi var spente på om snøen ville være for våt og tung å svinge i, men alle bekymringer ble gjort til skamme. Fryd og glede og stormende jubel!

Tony gleder seg til resten av nedkjøringen

På vei ned passerte vi mengder av folk på vei opp og kunne underholde dem med frydefulle gledesutbrudd mens vi koste oss ned fjellsiden.

Det vil si helt til Tony tok en dobbel salto! Søren at jeg ikke hadde hjelm-kamera! Myk snø å lande i heldigvis.

Den eneste gangen i år han glemmer hjelm er også da han tryner!

I den nederste delen av fjellet var snøen nå blitt sugende våt. Det var nesten umulig å svinge og vi måtte ligge skikkelig bakpå for å holde skiene flytende. Sure lår!

Men for en dag! En perfekt avslutning på rando-sesongen for Team KavliBakken.

Vi gleder oss til ny sesong!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Kortreist topptur til fots

Når gnagsåret trenger hvile blir det topptur i terrengsko.

Nesaksla er det mest kortreiste turmålet jeg vet om. Fjellet har foten i Åndalsnes sentrum og rager 708 moh. Det er også starten eller slutten på Romsdalseggen, avhengig av hvilken vei du går. Fra start til topp får du sviende 700 høydemetere i beina.

Evy og Andreas tar seg en pust i motbakken

Underveis til toppen finner man attraksjonen «Rampestreken». Et spektakulært utsiktspunkt som nok ikke er for de mest høyderedde.

Hytta «Ottarbu» markerer toppen av Nesaksla og er målet for dagens tur.

Etter at nisten er fortært og utsikten beundret bærer det ned fjellet igjen.

Takk til Andreas og Evy som delte turen med meg i dag!