Kategoriarkiv: Team KavliBakken

Gapahukliv og fottur i Nordmarka

Det er fredag ettermiddag. Jeg skal være med relativt nye venninner på helgetur i Nordmarka. Noen av dem er så nye at jeg enda ikke har møtt dem. Vi skal sove ute i gapahuk. Sekken er blytung. Forventningene sensommer lette og yre. Jeg gleder meg!

Turen startet ved parkeringsplassen ved Sørkedalen skole fredag klokka 17.00. Herfra fulgte vi blåmerket sti og vei til Kobberhaughytta, som er en tur på drøye 4,5 km hvis man ikke skravler og glemmer å følge med på blåmerkingen. Vi tok det pent i bakkene. Det kjentes at sekken veide tett oppunder 20 kilo. Mye som skal med på en sånn tur.

Jeg må innrømme at jeg har vært ekstremt lite i Nordmarka. Ved Kobberhaughytta har jeg aldri vært og ble helt overveldet av idyllen som møtte oss. Gapahukene var nydelig plassert, fine bålplasser og til og med en innbydende badebrygge.

Sekkene ble lagt inn i gapahukene før vi kastet oss mer eller mindre grasiøst og lydløst ut i Kobberhaugtjernet. Vannet holdt forfriskende 14 grader.

Nymfeaktig bading av Ingeborg og Bente. Knapt en lyd unnslapp dem da de grasiøst gled rundt i vannet.

Rene og pene kledde oss om til en Real middag som smakte usedvanlig godt etter tur og bad.

Kvelden senket seg, bålet brant litt surt grunnet noe våt ved, men stemningen var upåklagelig. Det blir gode samtaler rundt slike bål.

Lørdag morgen våknet vi med fuglene og inntok frokosten ved vannkanten. Alle hadde sovet godt, på himmelen skinte sola fra relativt skyfri himmel og rundt primusen strålte morgenfriske damer.

Vi var alle klare for en ny dag hvor utforsking av Nordmarka stod på programmet.

Kobberhaugtjern

Rett før avgang fikk vi følge av ytterligere to deltagere som hadde startet dagen fra Sørkedalen og allerede var litt møre i beina. Etter lettelser i sekkene deres var de imidlertid klare for tur og vi la i vei mot dagens mål – Nordmarkas høyeste topp Kjerkeberget på 631 moh.

Det tok dessverre ikke lang tid før vi innså at vi kanskje muligens hadde feilberegnet litt på hvor lang tid vi ville bruke tur – og ikke minst retur Kjerkeberget.

Matpause og videre planlegging på Kikutstua

På Kikutstua hadde vi pause med mat og litt rådslaging om veivalget videre. Vi besluttet å fortsette i retning dagens planlagte mål, men med mulighet for å snu dersom vi skulle innse at tiden ble for knapp. Vi hadde bestilt middag inne på Kobberhaughytta kl. 19.00 og skulle rekke et bad før mat. Tett program krever høy fart. Tiden ville vise om vi hadde fremdriften som trengtes.

Hilde med Harald Løvenskiold – Nordmarkens eier. Litt spesielt å ha en bauta for å fastslå eierskap. Jeg vurderer det samme for tomta vår.

Fra Kikutstua gikk vi en sti som tok oss til høyre for Kikuttoppen i retning Store Sandungen.

Kart over hele turen

Terrenget var frodig, fint og til tider litt trolsk. Det var bær å spise og sopp å finne.

Før vi nådde Sandungen innså vi imidlertid at middagen ville utgå med høye kneløft dersom vi fortsatte mot dagens egentlige mål. Vi er heldigvis fleksible og evner å snu om på planer etter vær, føre og form, så i stedet for å gå videre og komme for sent til middag, vendte vi igjen nesa sørover og tok turen over Kikuttoppen. Rundtur er fint.

Så langt nord i marka, men ikke lenger. Vår vei går over Kikuttoppen på vei tilbake til Kobberhaughytta.

Litt før toppen på Kikut fant vi oss en perfekt plass i solen hvor det ble tid til sjokolade og en liten strekk.

Pause og påfyll i solen.

På Kikuttoppen imponerte operasanger Zuzanna stort med å ha pust og energi til å gi oss en flott sangoppvisning. Tror det var flere enn meg som fikk gåsehud!

Herfra var det mest nedover og vi langet ut. Middagen ventet og tempoet gikk oppover for flere i gruppa.

Vakkert og fredelig ved Damtangen.

Vel tilbake ved gapahukene ventet Hilde som skulle være sammen med oss den siste kvelden og natten. Kos!

Jeg serverte tur-dram som ble godt tatt i mot – og som så ut til å inspirere opptil flere av deltagerne. Skulle nok prioritert å bære med meg mer av den.

Tur-dram regnes som restitusjons drikk

Etter en fortreffelig middag inne på Kobberhaughytta samlet gjengen seg rundt bålet til prat, latter, vin i koppen og varme i kroppen. Stjernehimmelen veltet seg uendelig over oss og rundt oss pakket mørket oss inn. Varme foran og litt kaldere bak. En uendelig fin dag og kveld.

Søndag morgen våknet vi til nok en vakker dag med frisk, klar luft og sol på himmelen.

Vi startet dagen med en god frokost på Kobberhaughytta, før vi begynte turen tilbake til sivilisasjonen. Her er sekker på og rådslaging rundt kartet om rutevalg i gang. Noen har skjønt at det er lurt å vente med å ta på seg sekken til alle er klare.

To av damene valgte kjappeste vei til parkeringen mens vi andre ville drøye helgen litt lenger og gikk turen om Blankvannsbråtan og Nordmarkskapellet før vi endte opp der vi startet ved parkeringen ved Sørkedalen skole.

Ved Nordmarkskapellet gikk vi i takt med kirkeklokkene og var skjønt enige om at skogen var det perfekte kapellet for denne gjengen.

En nydelig helg i Nordmarka er over. Vi er fulle av energi, passe støle i smilemuskler av gode opplevelser og skuldre etter tunge sekker, lettere røde i fjeset etter noe uventet sensommer sol og generelt veldig happy hele gjengen.

Jeg har allerede annonsert at jeg blir med til neste år.

En stor takk til Ingeborg som arrangerte og som raust deler venninner og turglede! Du er gull! Tusen takk for turen!

Turhilsen fra Heidi

Fotosafari til Sandsvika

Det var meldt det vi på Østlandet kaller dårlig vær. Lokalbefolkningen var ikke akkurat bekymret og fnøys litt av oss, men vi mente allikevel det var tryggest å holde oss i lavlandet.

Gryllefjord

Vi bestemte oss derfor for en kombinert restitusjons og foto-tur. I Gryllefjord fikk vi ordnet med skyss av en lokal og veldig hyggelig fyr. På overfarten fikk vi gode historier i tillegg til skyss. Det kaller jeg service! Trenger du skyss over fjorden en dag – ta kontakt med Matkroken i Gryllefjord. De ordner overfart i bytte mot noen hundrelapper.

Med kurs for Barbogen

Fra Gryllefjord gikk turen over fjorden til Barbogen. Stedet er nå fraflyttet, men husene har fremdeles sommergjester.

Fra Barbogen er det skiltet sti over skaret til Sandsvika som er en 2 kilometer lang sandstrand og målet for dagens tur. Denne stranden er kun tilgjengelig med båt, eller båt og fotvandring. Vi gikk for alternativ nummer to.

Det fotvandres opp skaret. Gryllefjord i bakgrunnen.

I skaret får man fin fin utsikt over hele Sandsvika med storhavet utenfor. Flott også i gråvær.

Sandsvika

Det var grått vær. Grått, fuktig og ganske varmt. Ideelt vær for fluer og klegg. Ikke så digg for oss. Tony fekter iherdig!

Svartfluene, kleggen og myggen har funnet oss!

Den største overraskelsen var å finne en flokk med reinsdyr som jogget frem og tilbake på stranden. Mest sannsynlig var de så mye i bevegelse for å slippe unna kleggen. Uten at det så til å hjelpe stort.

Mor og barn reinsdyr i fint driv

En liten måkeunge fant vi også.

Den lå så stille og godt gjemt at jeg nesten tråkket på den.

Hovedformålet med turen var å fotografere. Det fikk vi gjort!

Team KavliBakken i aksjon! Foto: Hilde Bohinen

Her er et lite utvalg av bildene som ble tatt:

Men det ble også tid til litt pause sammen med kleggen.

Etter hvert begynte noen å bli litt ferdige med både fotografering og klegg.

Så vi gikk turen tilbake over skaret. Her er gjengen klare til å rusle nedover mot båten.

Noen stemningsbilder fra Barbogen:

Turen tur retur Barbogen samt litt frem og tilbake på stranden ble på (for meg) 9,65 kilometer. Jeg vil absolutt anbefale utflukten dersom man ønsker en litt lavterskel tur i vakre omgivelser.

Turen tur retur Barbogen – Sandsvika.

Breidtinden 1001 moh – senjas høyeste topp

Når man er på et nytt sted er det naturlig å søke mot høyeste topp. For denne gjengen. Den høyeste på Senja er Breidtinden på 1001 moh. Vi skal naturligvis opp.

Startstedet for turen er ved Svarthola ved Medfjorden. Herfra går det fin sti opp i skaret mot Svartholavatnet. Stien er til og med tilrettelagt med stiger og tau flere steder.

De tre musketerer med Medfjorden, Segla og Barden i bakgrunnen.

Stien følger ryggen på østsiden av Storholavatnet opp til Breidtindvatnet på 474 moh.

Her ser vi toppen i all sin prakt
Bare smil over hele linja!

Ryggen opp mot toppen når man på rundt 560 moh,  herfra er det delvis merket sti videre opp til toppen. Det er viktig å følge merkingen da det er lett å gå seg fast.

Her poseres det ved et av merkene. Grunnen til at jeg nærmest ligger er at det går rett ned på hver side av stien. Føltes tryggest i denne stillingen. Foto: Tony

Oppover ryggen er det litt enkel klyving, som jo er gøy. Det er også veldig luftig noen steder. Veldig luftig. Ikke så gøy.

Foto: Tony Kavli

Men man klatrer jo på. Ett skritt av gangen, på skjelvende bein og til tider med hjertet i halsen stifter jeg god bekjentskap med fjellets struktur og utseende. Utsikten får jeg ikke med meg noe særlig av. Det får bli senere når jeg sitter trygt ett eller annet sted.

Plutselig så er jeg oppe!

De andre hadde en litt mer avslappet holdning til det hele. God stemning!

Fremdeles skjelven i knærne, litt små-uvel og ikke så veldig keen på å spise nisten på toppen. Jeg ville egentlig bare slutte å grue meg for nedfarten så pausen på toppen ble denne gangen relativt kort.

På vei ned igjen. Puh! NÅ kan jeg smile litt mindre anstrengt! Foto: Tony Kavli

Som vanlig var det ikke så mye å grue seg for. Bortkastet energi med andre ord. Turen ned gikk fint og uten større dramatikk. Snøfeltene i skråningen ble brukt til raskere nedfart.

Været ble bare bedre og bedre så vi benyttet anledningen til å kose oss ekstra på vei ned. Lang pause i sola med matpakken (som nå fristet betydelig mer) og masse bilder av dramatiske omgivelser.

Snøen tømmes ut av skoene og vi koser oss.
Det nytes!
The Hikers poserer for sitt nye album cover. Foto: Tony Kavli
Turen fra start til mål.

Turen er på på drøye 9 km tur/retur og i følge Strava var vi 3 timer og 45 minutter i bevegelse. Dette er tid uten pauser.

Selv om jeg synes det var litt luftig på toppen, syntes de andre denne delen var helt grei. Turen kan med andre ord anbefales!

Takk for turen!

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no

Sjursviktinden 837 moh

Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!

Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.

Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.

Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen.
Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken.
Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.

Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.

Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.

Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.

Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli

Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!

Har man kommet opp, skal man også ned.

Fin fin tur!

Foto: Tony Kavli

Barden (659 moh) og Segla (639 moh)

Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.

Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!

Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.

Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.

Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.

Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.

Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.

Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!

Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.

Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.

Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.

Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.

Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.

Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.

Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.

Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.

Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.

Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen

Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.

Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.

God stemning helt der ute på kanten.

Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.

Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.

Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.

Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.

Hamperokken 1404 moh

På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.

Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.

Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.

Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.

Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.

Foto: Hilde Bohinen

Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.

Gode myggforhold
Varmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.

Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.

Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.

Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.

Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.

Foto: Hilde Bohinen

Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.

Gutta og toppen

Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.

Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.

Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!

Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!

På toppen av Hamperokken!

Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.

Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.

Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!

Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.

Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.

Totalt brukte vi 6 timer på turen.

Padletur rundt Vesterøy

Vi er heldige som har venner med hus på Hvaler. Vi er heldige som også har venner som låner ut både bil og kajakker. Sånt blir det lett veldig god stemning av.

Lånt bil, lånte kajakker, egne sykler. Det gjøres klart til en aktiv helg.

Denne helgen ble innledet med god mat og drikke, sykkeltur rundt omkring på Vesterøy lørdagen etterfulgt av mer god mat, og så en helt nydelig padletur søndag. Et nydelig kinderegg av en helg vil jeg påstå.

Ingenting overlates til tilfeldigheter. Før de skal ut i saltvann spylers kajakkene for støv og pollen. Lånte kajakker må passes godt på.

Så er vi i gang. Alle kom opp i kajakkene uten å velte, solen skinner fra skyfri himmel, vannet er så flatt det er mulig å håpe på og vi gliser fra øre til øre.

Starten gikk fra Vauerkilen.
Lavvann gjorde det ekstra spennende å padle her.
Min kjære har funnet ut at kajakk er kos! Det gleder meg ❤
En kajakk, blikkstille vann, en happy padler og havet rett ut en solskinnsdag i slutten av mai…

Is-pause i Papper havn. Vi sendte Jens ut for å kjøpe is mens vi andre duvet rundt i havnen og ventet. Fin arbeidsfordeling!

Når man padler sånn rundt i bedagelig tempo, ser på livet og nyter ro og fred passer det også godt med ett strandhugg eller to. Det første tok vi på baksiden av Fredagshølet.

Strandhogg nummer en:

Vibeke koser seg!

I kajakk er det veldig enkelt å kjenne på mysteriet under seg, over seg og inni seg. Lars Verket, padlosof og eventyrer.

Koser meg litt jeg også!
Andeflokken på tur.

Strandhogg nummer to inkluderte grilling av lokale pølser og knasking av vill gressløk. Gooood sommerstemning!

Tilbake inn i Vauerkilen.

Turen vi padlet ser slik ut:

Og helt til slutt på denne vakre dagen ble det en liten tørstedrikk i solen.

Ettermiddagsolen nytes på Vesterøy.

Alle perfekte helger tar en gang slutt. Tusen takk for oss for denne gang – vi kommer igjen!

Kyststien fra Tofte til Sandbukta

En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.

Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!

Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.

Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…

Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:

Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!

Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.

Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.

Utsikten på toppen er verdt klyvingen!

Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.

Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen.
God stemning i gruppa!

Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.

Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.

Kart over turen.

Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!