Kategoriarkiv: Team KavliBakken

På sykkel og ski opp Alnestind

Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.

Fullastet syklist. Foto: Tony Kavli

Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.

På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli

Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.

Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.

Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.

Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken

Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.

Gøy med ekspedisjon! Foto: Tony Kavli

Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.

Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli

Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!

Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken

Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.

Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken

Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.

Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli

Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.

Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.

Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.

Kjæresten ser bra ut her da! Foto: Heidi Bakken

Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»

Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.

På vei ned mot Trollstigen kafé med Kongen og Bispen til venstre for skituppene. Foto: Tony Kavli
Et lite «brelett» øyeblikk. Foto: Tony Kavli

Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.

Forsering av fonner. Foto: Tony Kavli

Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.

Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.

Tre glade musketeer

Takk for turen!

Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen:

Snartur opp Norafjellet (995 moh)

Dette er en tur som Romsdalingene tar før jobb, eller mellom middagen og desserten. Med andre ord en kort tur på «bare» 931 høydemetere.

Vi parkerte rett ved stistarten i krysset Brønnsletta og Fv 63 Trollstigen. Stien er godt merket og og går bratt opp gjennom skogen til Soggeberget.

Team KavliBakken var denne dagen utvidet med en ekstra Kavli og hadde også følge av spreke Team Weiby.

God steming opp igjennom skogen

Ved Soggeberget et det et flott utsiktspunkt.

Utsikt mot Åndalsnes

Ved Orabotn (430 moh) er det en postkasse med bok. Dette er omtrent halveis i oppstigningen.

Orabotn (430 moh)

På vei oppover ryggen får vi flottere og flottere utsikt – i alle retninger.

Utsikt mot Venjetindtraversen
Vakker dag, vakker utsikt, vakkert turfølge
Postkasse med bok på varden.

Fantastisk utsikt mot Venjetindtraversen og Romsdalshorn. Den andre veien ser vi Trollryggtraversen, delvis skjult i de lette skyene.

Etter en kort pause må vi vende nesen hjemover igjen. Vi skal jo tross alt rekke middagen.

Fin fin høsttur!

Turfølget trasker fornøyd ned igjen til start – store deler av turen med utsikt over Isterdalen og Åndalsnes.

Vi brukte rett i underkant av 4 timer på turen som er drøye 3,5 km en vei. Vi rakk middagen.

For en detaljert turbeskrivelse se her.

Kart over turen
Høst i fjellet

For enkelt å få historiene mine rett i postkassen din – legg igjen eposten din her:

Endelig pudder!

En dag som startet tungt mentalt, men som tok seg opp betraktelig. Lite som ikke kan fikses med en suveren nedkjøring!

Smørbotten ligger der og lokker

Det våres. Viktig å huske på på vei ned igjen.

Vi var ikke alene på tur denne dagen, men det er plass til alle i fjellet. Vi tåler å gå litt i kø fra tid til annen. Denne dagen hadde vi fint driv og lå ikke i veien for noen.

De små prikkene i bildet er folk. Føret ser unektelig fristende ut!

Været skulle liksom blitt ganske mye bedre enn det det ble, men vi unngikk i det minste vind denne gangen. Luksus å kunne gå til topps uten vindjakke på. Ulempen er selvfølgelig at den lette tåken ikke blåste bort slik at sikten til tider var litt «ullen». Man får ikke alt.

Bare å vente litt til det letter. Så sette utfor!

Når vi kjører ned er det mange på vei opp.

Nedturen ble suveren! Veldig deilig å endelig få til noen fine svinger og nyte at man kan slappe av i nedkjøringen. Liker nysnø!

Kjæresten i fint driv på uberørt snø

Takk til naturen for å endelig gi oss litt pudder under skiene!

Husk å abonnere hvis du vil være tidlig ute med å lese blogg-innleggene mine:

Kosetur til Skarfjellenden

Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.

Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.

Nydelig vær og god stemning
Vi skal opp dit – sånn ca.

Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.

Flott natur! Foto: Tony Kavli
Dalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli

Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.

Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.

Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.

Med ryggen mot masta ser det slik ut:

Fin utsikt da! ❤
Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.

På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.

Tony syntes det var vel friskt vann.

Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀

Mens andre synes vannet var helt perfekt.

En ganske så perfekt dag i fjellet!

Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetere
Takk for turen fra Team KavliBakken

En tung dag opp Loftskartinden

Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.

Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.

Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.

Evy leder an i et heftig tempo
Kavli 1 og 2 nærmer seg Loftskarsetra
Min kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…
Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.

Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.

Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.

Jada…

Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.

Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen

Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.

Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.

Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.

Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.

Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.
Kavli 1 og 2 langer ut

I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.

Kaffe gjør seg på tur

Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.

Knappe 13 km og drøye 1000 høydemetere.

Forblåst helg på Beitostølen

Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.

Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.

Det legges i vei i frisk fart og med godt humør
Blid gjeng – så langt

Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.

Hilde er sjelden sur på tur

Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.

På vei opp kollen
Gutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!

Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.

Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!

Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.

Kollen vi var på er nå borte i blåsten

Dag 2

Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.

Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.

Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.

Tony trosser vinden på vei mot Mugnetind
Vi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.

Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.

Fint – selv om det blåser.

Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?

Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.

Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på.
Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony Kavli
På vei ned.

Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.

Foto: Tony Kavli

Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.

Takk for turen!

Hekta på netter i naturen

Første gang var nysgjerrighet og ren aversjon mot å si nei takk til en ny naturopplevelse. Denne andre gangen var på mitt initiativ og drevet av lysten til å oppleve dette igjen, og kanskje til og med optimalisere opplevelsen. At det ble enda en overnatting samme uken som denne turen var ren tilfeldighet – og litt hardcore i følge mine uteliggervenninner. Jeg er nå stolt av å si at jeg er bittelitt hardcore og definitivt hekta på overnattinger ute om vinteren.

Er det rart dette gir medsmak?!

Denne uken fikk jeg meg da tilfeldigvis hele to overnattinger ute. Dette er historien om den første av dem. Overnattingtur nummer to finner du en beskrivelse av her.

Tre blide uteliggervenninner på tur. Lekker med Rema-posen i bakgrunnen. Foto: Ingeborg

Jeg er velsignet med fantastiske venninner som sier et rungende «ja!» når jeg foreslår en ny natt i naturen. For å få uka til å gå opp ble turen lagt til en onsdag. Null stress for denne gjengen.

Tung bør

Utfordringen med vinterovernatting er at man trenger mye utstyr. Utstyr veier. Denne sekken ble, inkludert ved, på ca 30 kg. Det kjennes når man har mest motbakker til leirplassen, men det er verdt det når man er fremme og kan meske seg med god mat og en myk og deilig soveplass i vintersoveposen. Litt læring finner også sted. Er man tre stykker på tur trenger ikke alle tre å bære med seg primus, eller 3 liter vann. Eller masse mat. Det er helt greit å fordele oppgaver og vekt. Ved er det forresten greit at alle tar med seg litt hver av. Man får liksom aldri nok ved til bålet – og tørr ved er gull verdt.

Når min sekk er for liten må min kjæres 80 liter sekk lånes. Jeg klarer nesten å rette opp hodet.

Jeg sliter litt med å få ned vekten på sekken nå om vinteren, men skal forske videre på hva jeg kan legge igjen hjemme neste gang. Oppdatert informasjon kommer.

Tips til ved-oppbevaring

Ny gapahuk opplevelse

Denne vinteruteliggerturen gikk til Asker Kommunes nye gapahuker litt nedenfor Gupu Gård. Gapahuken og tilhørende utedo vedlikeholdes av NaKuHel og ligger fint til med utsikt over Oslofjorden.

Utsikt over Oslofjorden – i det minste nå om vinteren før løvet spretter.

Gapahuker er fine. De har tett tak og tre vegger som beskytter mot vind og vær – og samtidig er man ute i naturen. Sparer også litt vekt når man ikke trenger å bære med seg telt, tarp eller lignende. Akkurat disse har også kroker til hengekøyer. Man kan med andre ord velge å henge inne i en av dem eller ute i friluft mellom de to gapahukene.

Bare sitte der og se på stjernene og kjenne at det er godt å være til.

Som alltid med disse jentene er det kosen som står i fokus. En av oss – eller flere – har med seg en liten tur-dram å varme seg på. Jeg disket opp med en one-pot-pasta gryte. Hilde hadde denne gangen med seg scones med sjokoladebiter vi stekte på primusen til dessert. Resten ble til frokost-scones. Disse gitt strålende sammen med morgenkaffen.

Mat på primus

Quesedilla in the making

Jeg har satt meg fore at jeg skal lære meg å lage litt forskjellig mat på primus og eller bål. Foreløpig er det primus-mat det går i. Jeg har samlet det jeg har laget til nå på en annen side for å ikke plage de som er null interessert. Har du lyst til å sjekke ut mine kanelsnurrer, min one-pot pasta gryte eller Quesedillane jeg har laget, så klikker du bare her.

Morgenstemning i campen

Jeg ligger i posen og koser meg mens jeg ser på sola som kommer krypende over åsen. Hverdagslykke.

Læring har funnet sted

På min første natt ute måtte jeg nesten gi opp å lage meg kaffe om morgenen fordi jeg ikke hadde vintergass, og heller ikke hadde hatt gassen i soveposen for å holde den varm. Denne gangen var vintergass innkjøpt og Jetboilen leverte 5 dl kokende vann på under 2 minutter! Himmelsk! Vi lærer i ett sett. Gøy!

Når kaffen er drukket, det ikke er noen flere scones igjen og klokka nærmer seg at Hilde skulle vært på møte i Drammen pakker vi sammen campen vår og trasker mot bilen. Sola skinner, snøen er fin og fast og gå på og livet smiler søtt.

Knappe 14 timer fra vi startet vårt lille midt-i-uken eventyr er vi tilbake i hverdagen med masse gode minner i opplevelsesbanken og store smil i fjeset.

Jeg kan røpe at vi allerede har avtalt ny overnatting både i april og i mai. Noen er definitivt inspirert!

Smiler nesten rundt!

Gaustatoppen i kuling

Korona, brakkesyke, sosial distansering, hjemmekontor… Vi begynner alle å gå skikkelig lei. Når da muligheten for en tur ut i naturen byr seg var denne gjengen ikke vond å be. Uansett værmelding.

Sjelden har værvarselet vært sjekket oftere enn den siste uken. Planen var en tur til Gaustoppen på randonee og den ville vi gjennomføre – nærmest uansett.

Vi var 6 morgenfriske deltagere som la i vei. Vinden ulte og rev i klærne allerede på parkeringsplassen, men det skulle ikke stoppe oss.

Test av skredvarsler er standard prosedyre på starten av alle turer. Alt var på stell.

Foran oss skinner sola gjennom skyene og lyser opp målet for oss.

Ann-Kristin har målet i sikte

Foreløpig kan vi se tårnet på toppen av Gaustatoppen. Det lover bra.

Jens leder an

Vinden blåste frisk. Det tok ikke lang tid før vi alle var relativt stive i maska.

Fargeklatter på vei opp fjellet
Kjæresten koser seg på tur og gir meg et stivt, men oppmuntrende smil.

Når vinden river og sliter i kroppen og truer med å sende deg godt ut av balanse blir løsningen å stå helt stille og vente til kastene er over før man går videre.

Ok. Det er stiv kuling i kastene og utenom kastene er det «bare» kuling. Sikten er lik null. Toppen er ikke lenger synlig. Underlaget er hardt og skarete. Dere skjønner tegningen? Gruppa tok et kort og effektivt møte hvor resultatet ble enstemmig; vi snur mens leken er god.

Vi er heldigvis godt kledd alle sammen, så ingen fare for forfrysninger.

Ti stivfrosne fingre senere er vi på vei ned fjellet. For en lykke! Det var bra kjøreforhold! Hvem skulle trodd det – på Gaustatoppen!

Hadde det ikke vært så kaldt tror jeg nesten vi ville gått opp et stykke igjen. I stedet ble det å nyte hvert sekund av nedkjøringen. Store, stivfrosne smil over hele linja.

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende dag!

Ekstra hyggelig var det for våre to Oslo-beboere som skulle hjem til lockdown. De var begge glade for at nye tiltak først kom etter at vi var godt i gang med dagens tur. Blir nok da en stund til neste tur dessverre.

Takk for turen!

Gapahukliv og fottur i Nordmarka

Det er fredag ettermiddag. Jeg skal være med relativt nye venninner på helgetur i Nordmarka. Noen av dem er så nye at jeg enda ikke har møtt dem. Vi skal sove ute i gapahuk. Sekken er blytung. Forventningene sensommer lette og yre. Jeg gleder meg!

Turen startet ved parkeringsplassen ved Sørkedalen skole fredag klokka 17.00. Herfra fulgte vi blåmerket sti og vei til Kobberhaughytta, som er en tur på drøye 4,5 km hvis man ikke skravler og glemmer å følge med på blåmerkingen. Vi tok det pent i bakkene. Det kjentes at sekken veide tett oppunder 20 kilo. Mye som skal med på en sånn tur.

Jeg må innrømme at jeg har vært ekstremt lite i Nordmarka. Ved Kobberhaughytta har jeg aldri vært og ble helt overveldet av idyllen som møtte oss. Gapahukene var nydelig plassert, fine bålplasser og til og med en innbydende badebrygge.

Sekkene ble lagt inn i gapahukene før vi kastet oss mer eller mindre grasiøst og lydløst ut i Kobberhaugtjernet. Vannet holdt forfriskende 14 grader.

Nymfeaktig bading av Ingeborg og Bente. Knapt en lyd unnslapp dem da de grasiøst gled rundt i vannet.

Rene og pene kledde oss om til en Real middag som smakte usedvanlig godt etter tur og bad.

Kvelden senket seg, bålet brant litt surt grunnet noe våt ved, men stemningen var upåklagelig. Det blir gode samtaler rundt slike bål.

Lørdag morgen våknet vi med fuglene og inntok frokosten ved vannkanten. Alle hadde sovet godt, på himmelen skinte sola fra relativt skyfri himmel og rundt primusen strålte morgenfriske damer.

Vi var alle klare for en ny dag hvor utforsking av Nordmarka stod på programmet.

Kobberhaugtjern

Rett før avgang fikk vi følge av ytterligere to deltagere som hadde startet dagen fra Sørkedalen og allerede var litt møre i beina. Etter lettelser i sekkene deres var de imidlertid klare for tur og vi la i vei mot dagens mål – Nordmarkas høyeste topp Kjerkeberget på 631 moh.

Det tok dessverre ikke lang tid før vi innså at vi kanskje muligens hadde feilberegnet litt på hvor lang tid vi ville bruke tur – og ikke minst retur Kjerkeberget.

Matpause og videre planlegging på Kikutstua

På Kikutstua hadde vi pause med mat og litt rådslaging om veivalget videre. Vi besluttet å fortsette i retning dagens planlagte mål, men med mulighet for å snu dersom vi skulle innse at tiden ble for knapp. Vi hadde bestilt middag inne på Kobberhaughytta kl. 19.00 og skulle rekke et bad før mat. Tett program krever høy fart. Tiden ville vise om vi hadde fremdriften som trengtes.

Hilde med Harald Løvenskiold – Nordmarkens eier. Litt spesielt å ha en bauta for å fastslå eierskap. Jeg vurderer det samme for tomta vår.

Fra Kikutstua gikk vi en sti som tok oss til høyre for Kikuttoppen i retning Store Sandungen.

Kart over hele turen

Terrenget var frodig, fint og til tider litt trolsk. Det var bær å spise og sopp å finne.

Før vi nådde Sandungen innså vi imidlertid at middagen ville utgå med høye kneløft dersom vi fortsatte mot dagens egentlige mål. Vi er heldigvis fleksible og evner å snu om på planer etter vær, føre og form, så i stedet for å gå videre og komme for sent til middag, vendte vi igjen nesa sørover og tok turen over Kikuttoppen. Rundtur er fint.

Så langt nord i marka, men ikke lenger. Vår vei går over Kikuttoppen på vei tilbake til Kobberhaughytta.

Litt før toppen på Kikut fant vi oss en perfekt plass i solen hvor det ble tid til sjokolade og en liten strekk.

Pause og påfyll i solen.

På Kikuttoppen imponerte operasanger Zuzanna stort med å ha pust og energi til å gi oss en flott sangoppvisning. Tror det var flere enn meg som fikk gåsehud!

Herfra var det mest nedover og vi langet ut. Middagen ventet og tempoet gikk oppover for flere i gruppa.

Vakkert og fredelig ved Damtangen.

Vel tilbake ved gapahukene ventet Hilde som skulle være sammen med oss den siste kvelden og natten. Kos!

Jeg serverte tur-dram som ble godt tatt i mot – og som så ut til å inspirere opptil flere av deltagerne. Skulle nok prioritert å bære med meg mer av den.

Tur-dram regnes som restitusjons drikk

Etter en fortreffelig middag inne på Kobberhaughytta samlet gjengen seg rundt bålet til prat, latter, vin i koppen og varme i kroppen. Stjernehimmelen veltet seg uendelig over oss og rundt oss pakket mørket oss inn. Varme foran og litt kaldere bak. En uendelig fin dag og kveld.

Søndag morgen våknet vi til nok en vakker dag med frisk, klar luft og sol på himmelen.

Vi startet dagen med en god frokost på Kobberhaughytta, før vi begynte turen tilbake til sivilisasjonen. Her er sekker på og rådslaging rundt kartet om rutevalg i gang. Noen har skjønt at det er lurt å vente med å ta på seg sekken til alle er klare.

To av damene valgte kjappeste vei til parkeringen mens vi andre ville drøye helgen litt lenger og gikk turen om Blankvannsbråtan og Nordmarkskapellet før vi endte opp der vi startet ved parkeringen ved Sørkedalen skole.

Ved Nordmarkskapellet gikk vi i takt med kirkeklokkene og var skjønt enige om at skogen var det perfekte kapellet for denne gjengen.

En nydelig helg i Nordmarka er over. Vi er fulle av energi, passe støle i smilemuskler av gode opplevelser og skuldre etter tunge sekker, lettere røde i fjeset etter noe uventet sensommer sol og generelt veldig happy hele gjengen.

Jeg har allerede annonsert at jeg blir med til neste år.

En stor takk til Ingeborg som arrangerte og som raust deler venninner og turglede! Du er gull! Tusen takk for turen!

Turhilsen fra Heidi

Fotosafari til Sandsvika

Det var meldt det vi på Østlandet kaller dårlig vær. Lokalbefolkningen var ikke akkurat bekymret og fnøys litt av oss, men vi mente allikevel det var tryggest å holde oss i lavlandet.

Gryllefjord

Vi bestemte oss derfor for en kombinert restitusjons og foto-tur. I Gryllefjord fikk vi ordnet med skyss av en lokal og veldig hyggelig fyr. På overfarten fikk vi gode historier i tillegg til skyss. Det kaller jeg service! Trenger du skyss over fjorden en dag – ta kontakt med Matkroken i Gryllefjord. De ordner overfart i bytte mot noen hundrelapper.

Med kurs for Barbogen

Fra Gryllefjord gikk turen over fjorden til Barbogen. Stedet er nå fraflyttet, men husene har fremdeles sommergjester.

Fra Barbogen er det skiltet sti over skaret til Sandsvika som er en 2 kilometer lang sandstrand og målet for dagens tur. Denne stranden er kun tilgjengelig med båt, eller båt og fotvandring. Vi gikk for alternativ nummer to.

Det fotvandres opp skaret. Gryllefjord i bakgrunnen.

I skaret får man fin fin utsikt over hele Sandsvika med storhavet utenfor. Flott også i gråvær.

Sandsvika

Det var grått vær. Grått, fuktig og ganske varmt. Ideelt vær for fluer og klegg. Ikke så digg for oss. Tony fekter iherdig!

Svartfluene, kleggen og myggen har funnet oss!

Den største overraskelsen var å finne en flokk med reinsdyr som jogget frem og tilbake på stranden. Mest sannsynlig var de så mye i bevegelse for å slippe unna kleggen. Uten at det så til å hjelpe stort.

Mor og barn reinsdyr i fint driv

En liten måkeunge fant vi også.

Den lå så stille og godt gjemt at jeg nesten tråkket på den.

Hovedformålet med turen var å fotografere. Det fikk vi gjort!

Team KavliBakken i aksjon! Foto: Hilde Bohinen

Her er et lite utvalg av bildene som ble tatt:

Men det ble også tid til litt pause sammen med kleggen.

Etter hvert begynte noen å bli litt ferdige med både fotografering og klegg.

Så vi gikk turen tilbake over skaret. Her er gjengen klare til å rusle nedover mot båten.

Noen stemningsbilder fra Barbogen:

Turen tur retur Barbogen samt litt frem og tilbake på stranden ble på (for meg) 9,65 kilometer. Jeg vil absolutt anbefale utflukten dersom man ønsker en litt lavterskel tur i vakre omgivelser.

Turen tur retur Barbogen – Sandsvika.