På Jotunheimen Fjellstue regjerer det (periodevis) en kokk med magiske evner. Denne helgen skulle han og gode kokkekollegaer diske opp med en 12- retters meny basert på sesongens høydepunkter. Vi var ikke vonde å be – og fikk til og med besteget den lenge etterlengtede Visbretinden på kjøpet.
Visbretinden 2234 moh
Vi la av sted fra Leirvassbu tidlig en lørdag morgen. Været var strålende, ikke for kaldt og høstfargene hadde så vidt begynt å vise seg frem. Vi var på tur og smilene satt lett.
Første delmål på turen var Kyrkjeoksle. Herfra gikk turen på ryggen mot dagens andre delmål og dagens første 2000-meters topp – Langvasshøe 2030 moh.
Da vi stod på Kyrkjeoksle så det ut som vi nærmest var ferdig med høydemeterne, men fjellet hadde en overraskelse til oss.
Visbretinden til venstre og Langvasshøe til høyre
Før oppstigningen til Langvasshøe går det først bratt nedover før det igjen er bratt oppover!
På vei opp ura med Kyrkjeoklsle i bakgrunnen
Det rette veivalget var imidlertid ikke så lett å se, men som man sier på godt norsk «the only way is up». Vi fant en semi-naturlig rute og kløyv til topps i relativt fast fjell. Ingenting å si på utsiken.
På toppen av Langvasshøe tok vi oss tid til en pust i bakken. Stående spising av kjeks (jeg har dårlig erfaring med å gå og spise kjeks samtidig) og fotografering av den vakre utsikten.
Varden på Langvasshøe med Kyrkja i bakgrunnen
Videre gikk turen ned i skaret mot Visbretinden. Fra denne vinkelen legger tinden bredsiden til og ser slett ikke så fryktinngytende ut, som den kan gjøre fra andre vinkler. Man kan også se stien snirkle seg hvit oppover i ura. Det gror ikke mose på rullende stein.
Stien opp var løs og litt kjedelig. Men toppen var fin og vi kunne mysende ta oss en kopp kaffe og en skive.
Tony står som vanlig og spiser nisten, men vi er romantisk kledd i like jakker.
På toppen møtte vi også noen hyggelige ungdommer som kunne gi oss litt info om turen vi hadde tenkt å ta ned. Nordryggen.
Bittelittegrann stivt smil
Jeg er bittelitte grann skeptisk i fjellet når ting blir veldig luftig og ble ikke veldig zen-aktig da jeg så ryggen. Men – en klok mann har sagt at det som er skummelt ikke nødvendigvis er farlig, så da måtte jeg i det minste prøve. Takk til «Fenriken».
Skummelt var det, men ved å ta ett skritt, ett tak, ett flytt av gangen gikk det riktig så bra.
Lett! Tony står og sjekker veien videre. «Det er bare rett ned der, ca 1000 høydemetere»…
Vi sjekket klokken og oppdaget at vi begynte å få dårlig tid. Vi hadde en 12-retters middag å rekke om knappe 3 timer og vi var på toppen av fjellet vi hadde brukt 4 timer på å komme oss opp på. Her måtte farten settes opp. Men seee den utsikten da!!
Kyrkja med Kyrkjetjønne i forgrunnen
Vi vurderte at å fortsette ryggen ville ta for lang tid og tok sikte på en sti nedover fjellsiden. Stien viste seg å ikke være en sti, men en rasrenne. Ikke bra. Ikke gøy. Ingen bilder derfra.
Det ble hopping fra stein til stein. DET er gøy!
Sett i ettertid brukte vi nok lenger tid ned ved å velge den litt mer kronglete ura enn vi ville gjort om vi fulgte eggen, som var i fint og fast fjell.
Helt der oppe har vi vært
Men gjort er gjort. Nå var fart viktig. Vi hoppet og spratt ned ura og satte opp KavliBakken-tempo da vi nådde Kyrkjetjønne og stien tilbake til Leirvassbu.
Myrulla koser seg i høstsolaLeirvassbu i sikte
Vi var tilbake på Jotunheimen Fjellstue akkurat tidsnok til å ta en dusj og så stille blussende forventningsfulle til middag.
12-retters matlykke!
Tobias, Pontus og Oscar i aksjon
Middagen startet kl. 18.00 og vi spiste og drakk oss frem til kl. 23.00 – nesten like lenge som vi var på tur!
Noen er særdeles happy
Chef Tobias og hans gode hjelpere Oscar og Pontus overgikk seg selv i kreativitet, gode smaker og presentasjon.
Som en bonus på denne fantastiske dagen fikk vi se nattehimmelen opplyst av nordlys! Er det mulig å være så heldig!?
Team KavliBakken har hatt nok en fabelaktig helg og vi takker støle, mette og fornøyde for at vi er så priviligerte at vi får oppleve sånt som dette.
Jeg har en fasinasjon for vulkaner. Egentlig har jeg en fasinasjon for alt av naturkrefter. Alt som har formet og fremdeles former jorda. Langsomt og raskt. Høyt på ønskelisten har jeg derfor hatt «nærkontakt med en aktiv vulkan».
I 2021 hadde Fagradalsfjall et utbrudd som varte i hele 9 måneder. Sommeren i fjor hadde vi billettene i hånda da vi ble stoppet av en manglende coronavaksine-dose. Da vi endelig kom oss dit utpå høsten hadde vulkanen gått i dvale.
3. august 2022 åpnet det seg – bokstavelig talt – en ny mulighet. I en sidedal til Fagradalsfjall – Meradalir – veltet nå rykende fersk lava ut og skapte et forrykende show. Vi kastet oss rundt så fort vi kunne. Var vi raske nok?
Veien inn til vulkanen er på ca 6 km, delvis i motbakke, men stort sett var veien relativt tilrettelagt. Etter knappe 2 timer inkludert en omvei via litt gammel, størkned lava er vi fremme og jeg hviner frydefullt da jeg ser glimtet av noe rødglødende som kastes opp i luften. Forventningen øker!
Ser du godt etter ser du et aldri så lite «utbrudd»
Og krasjlander.
Tilskuere fra hele verden
Det som ligger foran oss er en kullsort ødemark av størknet lava. Det lille splættet med lava jeg så, kommer tilbake sånn dann og vann og er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner skuffelsen kommer sigende der jeg sitter hutrende i vedvarende kulingen og ser ned på det jeg også så i fjor – størknet lava.
Gjennom røyken som velter ut fra krateret ser vi imidlertid så vidt noe som ser ut som en lavastrøm. Vi bestemmer oss for å gå på andre siden av røyken for å få bedre utsikt.
Tony på vei rundt lavafeltet
På veien rundt får vi god tid til å se de fantastiske formasjonene lavaen stivner i.
Vi nærmer oss…
Etter litt nøling (hvor tett på flytende stein er det egentlig trygt å gå?) kommer vi oss så nærme det er mulig. Telelinsene kommer godt med.
Drøye 300 bilder senere er vi forsynte og innser at vi nok ikke kommer til å orke å bli der til langt på kvelden for å få nattbilder. SÅ imponerende var dette ikke. Dessverre.
Litt etter hjemkomst leser jeg at utbruddet nå anses som over og at tidspunktet det «døde» var søndag morgen kl. 06.00. Snakk om å få med seg det siste sukket!
Þingvellir
Etter en natt i leiebilen var vi (tidlig) klare for en ny dag.
Þingvellir er det gamle islandske alltingsstedet ved Þingvallavatn, rundt 40 kilometer nordøst for Reykjavík. Området er et oppsprukket lavafelt avgrenset av kløftene Almannagjá og Hrafnagjá. Þingvellir var fra 930 til 1798 møtested for Alltinget (Alþingið), og her ble den selvstendige islandske republikken proklamert 17. juni 1944. Þingvellir fungerte også som domstol. Området er nå nasjonalpark. (kilde: Store Norske Leksikon)
Den midtatlantiske ryggen som er skapt av gnisningene mellom den Eurasiske og den Nord-Amerikanske tektoniske platen går tvers gjennom Island fra sørvest til nordvest. Dette kan man se ganske tydelig i nasjonalparken. Landskapet utgjør her et spektakulært naturlig amfiteater og det sies at man her kan stå med ett bein i Amerika og ett i Europa. Vel og merke om man har en rekkevidde mellom føtten på 7 km.
En fot på hver tektoniske plate – sånn ca.
Uansett – gøy å vite at Island er en kruttønne – stadig og konstant i forandring. Og ikke minst er det veldig, veldig vakker her!
En snartur til Island er over, men vi kommer igjen. Det er mye, mye mer å se!
Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)
«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)
Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.
(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )
Persongalleriet
De to første etappene var vi fire friske turgåere.
Tonje, Tony, Heidi og Herman
Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.
Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony
Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?
Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.
Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.
Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.
Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.
Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på
Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.
Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.
Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.
Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!
Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.
Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!
Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet
Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.
De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)
Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!
Alle ut på turGammelfurua er IKKE den som er rett bak meg
Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!
Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!
Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.
Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.
Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.
Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.
Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.
Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over bruaVi kom også frem
Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.
God stemning!
Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.
På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.
Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.
Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.
Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet
Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.
Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet
Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!
Litt bilder fra hyttelivet må til.
Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.
God tur videre! (foto: Tony Kavli)
Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.
Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.
På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.
Herman på vei nedover breen
Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.
Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.
Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.
Vandring langs Ulåvatnet
Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.
Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.
Vakkerstøylen
Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.
En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.
Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.
En fin fin morgen ved Vakkerstøylen
Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!
Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.
Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.
Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?
Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.
Spor etter menneske og Jerv
Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.
Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.
Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.
Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.
Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst
Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!
Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.
Jeg var glad for å ha kommet meg overTony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.
Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!
Legg merke til fluene!Godt pakkeet inn
Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.
Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!
Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.
På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta
En utsikt man lett kan like
Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.
Det legges av gårde i et forrykende tempo!
Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.
Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.
Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.
En SignaTur er over
Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.
Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!
Takk for turen!
Skal hilse fra fjellet
av Jon Østeng Hov
Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.
Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.
Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.
Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.
Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.
Fullastet syklist. Foto: Tony Kavli
Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.
På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli
Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.
Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.
Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.
Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken
Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.
Gøy med ekspedisjon! Foto: Tony Kavli
Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.
Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli
Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!
Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken
Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.
Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken
Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.
Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli
Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.
Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.
Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.
Kjæresten ser bra ut her da! Foto: Heidi Bakken
Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»
Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.
På vei ned mot Trollstigen kafé med Kongen og Bispen til venstre for skituppene. Foto: Tony KavliEt lite «brelett» øyeblikk. Foto: Tony Kavli
Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.
Forsering av fonner. Foto: Tony Kavli
Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.
Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.
Tre glade musketeer
Takk for turen!
Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen:
En dag som startet tungt mentalt, men som tok seg opp betraktelig. Lite som ikke kan fikses med en suveren nedkjøring!
Smørbotten ligger der og lokker
Det våres. Viktig å huske på på vei ned igjen.
Vi var ikke alene på tur denne dagen, men det er plass til alle i fjellet. Vi tåler å gå litt i kø fra tid til annen. Denne dagen hadde vi fint driv og lå ikke i veien for noen.
De små prikkene i bildet er folk. Føret ser unektelig fristende ut!
Været skulle liksom blitt ganske mye bedre enn det det ble, men vi unngikk i det minste vind denne gangen. Luksus å kunne gå til topps uten vindjakke på. Ulempen er selvfølgelig at den lette tåken ikke blåste bort slik at sikten til tider var litt «ullen». Man får ikke alt.
Bare å vente litt til det letter. Så sette utfor!
Når vi kjører ned er det mange på vei opp.
Nedturen ble suveren! Veldig deilig å endelig få til noen fine svinger og nyte at man kan slappe av i nedkjøringen. Liker nysnø!
Kjæresten i fint driv på uberørt snø
Takk til naturen for å endelig gi oss litt pudder under skiene!
Husk å abonnere hvis du vil være tidlig ute med å lese blogg-innleggene mine:
Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.
Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.
Nydelig vær og god stemningVi skal opp dit – sånn ca.
Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.
Flott natur! Foto: Tony KavliDalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli
Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.
Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.
Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.
Med ryggen mot masta ser det slik ut:
Fin utsikt da! ❤Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.
På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.
Tony syntes det var vel friskt vann.
Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀
Mens andre synes vannet var helt perfekt.
En ganske så perfekt dag i fjellet!
Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetereTakk for turen fra Team KavliBakken
Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.
Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.
Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.
Evy leder an i et heftig tempoKavli 1 og 2 nærmer seg LoftskarsetraMin kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.
Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.
Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.
Jada…
Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.
Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen
Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.
Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.
Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.
Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.
Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.Kavli 1 og 2 langer ut
I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.
Kaffe gjør seg på tur
Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.
Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.
Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.
Det legges i vei i frisk fart og med godt humørBlid gjeng – så langt
Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.
Hilde er sjelden sur på tur
Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.
På vei opp kollenGutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!
Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.
Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!
Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.
Kollen vi var på er nå borte i blåsten
Dag 2
Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.
Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.
Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.
Tony trosser vinden på vei mot MugnetindVi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.
Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.
Fint – selv om det blåser.
Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?
Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.
Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på. Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony KavliPå vei ned.
Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.
Foto: Tony Kavli
Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.
Første gang var nysgjerrighet og ren aversjon mot å si nei takk til en ny naturopplevelse. Denne andre gangen var på mitt initiativ og drevet av lysten til å oppleve dette igjen, og kanskje til og med optimalisere opplevelsen. At det ble enda en overnatting samme uken som denne turen var ren tilfeldighet – og litt hardcore i følge mine uteliggervenninner. Jeg er nå stolt av å si at jeg er bittelitt hardcore og definitivt hekta på overnattinger ute om vinteren.
Er det rart dette gir medsmak?!
Denne uken fikk jeg meg da tilfeldigvis hele to overnattinger ute. Dette er historien om den første av dem. Overnattingtur nummer to finner du en beskrivelse av her.
Tre blide uteliggervenninner på tur. Lekker med Rema-posen i bakgrunnen. Foto: Ingeborg
Jeg er velsignet med fantastiske venninner som sier et rungende «ja!» når jeg foreslår en ny natt i naturen. For å få uka til å gå opp ble turen lagt til en onsdag. Null stress for denne gjengen.
Tung bør
Utfordringen med vinterovernatting er at man trenger mye utstyr. Utstyr veier. Denne sekken ble, inkludert ved, på ca 30 kg. Det kjennes når man har mest motbakker til leirplassen, men det er verdt det når man er fremme og kan meske seg med god mat og en myk og deilig soveplass i vintersoveposen. Litt læring finner også sted. Er man tre stykker på tur trenger ikke alle tre å bære med seg primus, eller 3 liter vann. Eller masse mat. Det er helt greit å fordele oppgaver og vekt. Ved er det forresten greit at alle tar med seg litt hver av. Man får liksom aldri nok ved til bålet – og tørr ved er gull verdt.
Når min sekk er for liten må min kjæres 80 liter sekk lånes. Jeg klarer nesten å rette opp hodet.
Jeg sliter litt med å få ned vekten på sekken nå om vinteren, men skal forske videre på hva jeg kan legge igjen hjemme neste gang. Oppdatert informasjon kommer.
Tips til ved-oppbevaring
Ny gapahuk opplevelse
Denne vinteruteliggerturen gikk til Asker Kommunes nye gapahuker litt nedenfor Gupu Gård. Gapahuken og tilhørende utedo vedlikeholdes av NaKuHel og ligger fint til med utsikt over Oslofjorden.
Utsikt over Oslofjorden – i det minste nå om vinteren før løvet spretter.
Gapahuker er fine. De har tett tak og tre vegger som beskytter mot vind og vær – og samtidig er man ute i naturen. Sparer også litt vekt når man ikke trenger å bære med seg telt, tarp eller lignende. Akkurat disse har også kroker til hengekøyer. Man kan med andre ord velge å henge inne i en av dem eller ute i friluft mellom de to gapahukene.
Bare sitte der og se på stjernene og kjenne at det er godt å være til.
Som alltid med disse jentene er det kosen som står i fokus. En av oss – eller flere – har med seg en liten tur-dram å varme seg på. Jeg disket opp med en one-pot-pasta gryte. Hilde hadde denne gangen med seg scones med sjokoladebiter vi stekte på primusen til dessert. Resten ble til frokost-scones. Disse gitt strålende sammen med morgenkaffen.
Mat på primus
Quesedilla in the making
Jeg har satt meg fore at jeg skal lære meg å lage litt forskjellig mat på primus og eller bål. Foreløpig er det primus-mat det går i. Jeg har samlet det jeg har laget til nå på en annen side for å ikke plage de som er null interessert. Har du lyst til å sjekke ut mine kanelsnurrer, min one-pot pasta gryte eller Quesedillane jeg har laget, så klikker du bare her.
Morgenstemning i campen
Jeg ligger i posen og koser meg mens jeg ser på sola som kommer krypende over åsen. Hverdagslykke.
Scones in the making
Snik-klemming
Uteliggerfjeset mitt
Læring har funnet sted
På min første natt ute måtte jeg nesten gi opp å lage meg kaffe om morgenen fordi jeg ikke hadde vintergass, og heller ikke hadde hatt gassen i soveposen for å holde den varm. Denne gangen var vintergass innkjøpt og Jetboilen leverte 5 dl kokende vann på under 2 minutter! Himmelsk! Vi lærer i ett sett. Gøy!
Når kaffen er drukket, det ikke er noen flere scones igjen og klokka nærmer seg at Hilde skulle vært på møte i Drammen pakker vi sammen campen vår og trasker mot bilen. Sola skinner, snøen er fin og fast og gå på og livet smiler søtt.
Knappe 14 timer fra vi startet vårt lille midt-i-uken eventyr er vi tilbake i hverdagen med masse gode minner i opplevelsesbanken og store smil i fjeset.
Jeg kan røpe at vi allerede har avtalt ny overnatting både i april og i mai. Noen er definitivt inspirert!
Team KavliBakken 