Kategoriarkiv: Vårskitur

Suveren Sesong finale

Etter to dager med inneaktiviteter på grunn av pøsregn i lavlandet (men snø på toppene!), trosset vi den noe frynsete værmeldingen, som spådde sludd på toppen av Alnestind (1665moh). Vi bare måtte komme oss ut på sesongens siste rando-tur!

Det begynte ganske friskt ved bilen. Det var også kun en bil der før oss. Var det noe vi ikke visste?

Vi fikk fort varmen. Fjellsiden opp mot Alnestind lå i le og den varslede nedbøren så vi ingen ting til.

Ikke dumt å gå i bar overkropp når man har en sånn overkropp!
Jeg er litt mer blyg og beholder klærne på (foto: Tony Kavli)

Kun én foran oss opp fjellet. Han skimtes som en liten prikk opp mot skaret til venstre i bildet over. Nysnøen lå dyp og jeg var veldig glad for at han gikk først og tråkket spor. Han fikk takksigelser da vi snakket med han på toppen.

(foto: Tony Kavli)

Det hadde «rast» en del i fjellsiden under toppskrenten siden sist snøfall, men «raset» var små snøballer som hadde løsnet høyt oppe og rullet seg større nedover skråningen. Naturens forsøk på å lage snømann på egenhånd. De så litt skummelt ut på avstand, men de rullet ikke så fort at vi ikke kunne komme oss unna.

(foto: Tony Kavli)

På toppen var det helt vindstille. Vi var oppe som nummer 2 (Tony) og 4 (Heidi) denne dagen. Jeg ble forbigått rett under toppen av en blid dame med hund som bykset forbi i lette klyv. Hun skyldte på lett utstyr. Jeg tror hun rett og slett var i bedre form.

Mysefjes med Finnan i bakgrunnen (foto: Tony Kavli)

For en dag! Helt vindstille på toppen av Alnestind er ganske sjelden kost.

Team KavliBakken poserer

Ned igjen var det kun de 2 vi møtte på toppen som hadde kjørt før oss. Vi var spente på om snøen ville være for våt og tung å svinge i, men alle bekymringer ble gjort til skamme. Fryd og glede og stormende jubel!

Tony gleder seg til resten av nedkjøringen

På vei ned passerte vi mengder av folk på vei opp og kunne underholde dem med frydefulle gledesutbrudd mens vi koste oss ned fjellsiden.

Det vil si helt til Tony tok en dobbel salto! Søren at jeg ikke hadde hjelm-kamera! Myk snø å lande i heldigvis.

Den eneste gangen i år han glemmer hjelm er også da han tryner!

I den nederste delen av fjellet var snøen nå blitt sugende våt. Det var nesten umulig å svinge og vi måtte ligge skikkelig bakpå for å holde skiene flytende. Sure lår!

Men for en dag! En perfekt avslutning på rando-sesongen for Team KavliBakken.

Vi gleder oss til ny sesong!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Kosetur til storhesten, 1230 moh

Noen ganger er det godt å gå en tur hvor man faktisk får sett på utsikten underveis. Turen til Store Hesten i Venjesdalen er en slik topptur.

Evy og Tony legger i vei.

Vi startet turn fra parkeringsplassen i Venjesdalen. Herfra fulgte vi lia oppover i retning Blånebba, dvs. opp motsatt side av Store Venjetind.

Opp den første kneika, gjennom skogen. Blånebba i bakgrunnen.

Turen til Storhesten følger samme trase som om du skal til Blånebba helt til midt ut på flaten mellom disse to toppene. Starten på turen er litt brå da du begynner med motbakke med en gang, men når det flater ut er det lett gåing. Totalt forserte vi 650 høydemetere.

Evy og Tony koser seg opp mot toppen i munter passiar.

Utsikten her er det ingenting å si på!

Her har vi det fint! (foto: Evy Kavli)

Storhesten har ingen utpreget flott profil og ser mer ut som en haug enn et fjell, men når du kommer deg forbi «luretopp» nr 1 og nr 2 og befinner deg på toppen har du den villeste utsikten jeg kan tenke meg! Helt magisk!

Evy på vei mot det som ser ut som toppen av Storhesten
Utsikt mot Blånebba og Trolltindene (foto: Tony Kavli)
Hurra! Vi kom opp!
Team KavliBakken er happy!
Relativt fin lunsjplass!

Nedturen var bare moro. Fjellet har en maks helning på 25 grader og gir fin fin kjøring i påskeslusjen.

Tid: Vi bruke rett i underkant av 3 timer inkludert matpakkepause og mye titting på utsikten. Ekspertene sier turen er «kort 1-3 timer».

Team KavliBakken takker for turen!

Kyrkjetaket 1439 moh

Det er påske. Solen stråler fra skyfri himmel. Parkeringsplassen på Øvre Kavli er stappfull av biler. Alle skal ut og opp i dag. Det tegner til å bli en flott dag.

Vi er i gang med dagens topptur

Lite snø den første delen fra parkeringsplassen og opp til toppen av Steinberget gir kreative rutevalg og sikkert ikke helt anbefalt bruk av ski, men man blir litt lei av å ta skiene av og på etter hvert.

Endelig ute av den værste krattskogen. Steinberget neste.

Første delmål; skiltet opp mot Steinberget (foto: Tony Kavli)

Det er tungt opp mot Steinberget og en isende kald vind sørger for at vi holder temperaturen nede. Bare synd jeg allerede var svett fra de første 100 høydemeterene. På med jakke. Vinden var så kraftig at vi til tider nesten ble vippet ut av sporet. Ikke akkurat shortsværet vi hadde drømt om, men det var fremdeles ikke en sky på himmelen så det å klage er vel ikke helt innafor.

Kyrkjetaket langt der fremme – rett over hodet mitt. (foto: Tony Kavli)

Jeg sliter, som noen sikkert allerede har fått med seg, med en fot som ikke har leget helt etter en operasjon i januar. Til alt overmål kjente jeg i dag at jeg begynte å få gnagsår på den andre foten. Etter 5 sesonger i de samme støvlene og ikke ett gnagsår – hvordan er det mulig?! Ganglaget blir ganske artig når man halter på begge beina. Tid for teknisk hvil og plaster.

Veien opp er tung i dag. Blytung. Jeg går og tenker at det er noe kjent med følelsen. Dette fjellet virker aldri enkelt å bestige for meg. Det er noe psykende med hele turen. Jeg må snakke vel og lenge med meg selv for å overbevise meg om at jeg klarer noen meter til. Bare litt til. Endre tempo. Endre skrittlengde. Puste. Se på utsikten blir det lite av. Det er skituppene som gjelder i dag. Kommer jeg opp skal jeg se på utsikten.

Og vips! Plutselig er jeg på toppen – og ikke hadde vi brukt noe lenger tid enn normalt heller. Så herlig! Super stolt over at jeg klarte å presse meg fremover og oppover til tross for han som satt på venstre skulder og sa tydelig fra at det ikke kom til å gå i dag. Godt å kjenne at jeg har litt viljestyrke når det trengs.

Den obligatoriske topp-selfien

Nista ble spist på toppen mens vi endelig kunne nyte utsikten.

Utsikt over Isfjorden og Åndalsnes

Sola hadde nå tatt godt tak i snøen, så nedkjøringen ble veldig bra! Litt krevende er det jo når lårene verker etter 4 timer i motbakke, men når man får til et par fine svinger innimellom er livet bare suverent. Deilig med påskeslusj svinger!

I farta! (foto: Tony Kavli)
Kjæresten in fint driv ned Kyrkjetaket
Et aldri så lite «Juhu!» (foto: Tony Kavli)

Sannelig ble nedturen verdt sliten oppover også denne gangen.

Fin transportetappe med vakker utsikt
Sliten, fornøyd og med tidenes hjelmsveis. (foto: Tony Kavli)

Tilbake ved bilen etter 14 km, 1350 høydemetere og 5 timer på tur.

Team KavliBakken takker for turen!

Jotunheimen leverte – del 2

Søndag: Nesten opp på Stetinden

Søndagen opprant og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.

Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.

Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.

DSC00627
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi

Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.

DSC00629
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.

Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.

31784644_10160284456835564_6034007315156303872_o
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.

Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.

31631970_10160284453265564_5073476572766273536_o
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig

31766445_10160284454620564_7783998955456561152_o
Snøen glitrer i lufta

Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.

DSC03977
Med Storebjørn som bakteppe

Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. DSC00676Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det.  Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 31793422_10160284457615564_8869796894390353920_oSett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!31841954_10160284458535564_3423226116167434240_o Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.

DSC00701
ALLE var strålende fornøyde!

Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.

31790937_10160284458615564_9166979133438164992_o.jpg
After-ski

Etter litt skryting, en kortreist øl og/eller et ikke så kortreist glass vin var det igjen klart for middag. Nok en himmelsk opplevelse!

Mandag: Delvis opp Store Ringstind og helt til topps på Steindalsnosi

Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en lang helg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.

31602871_10160284458795564_916399300588601344_o
Vi gjør oss klare til dagens tur

Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.

DSC00725
Fint driv fra start

Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot -10 om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi  kom, dess kaldere og mer trekkfult ble det. DSC00730 Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Så da vi kom til innsteget på breen og så vi at de foran oss enten hakket seg vei opp innerst i brefallet og at de som valgte å skrå oppover i fjellsiden under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside bestemte jeg meg.

31880682_10160284457250564_429261889378189312_o
Alternativ 1 ser du innerst i brefallet

31791783_10160284457745564_7076853360632004608_o
Alternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.

Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø.  Dette ble for ekstremt for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.

Steindalsnosi (2025 moh)

Rett før avreise denne helgen fikk jeg et tips om at Steindalsnosi skulle være et flott toppturfjell. Jeg foreslo dette for gutta og etter en kjapp titt på kartet var de helt med. 31793543_10160284455745564_887920819852804096_oMan kan nemlig gå nærmest rett fra bilen og inn i første bakke. Med andre ord ingen ny lang og flat anmars. Gull!

Steindalsnosi
Kart over området. Vi gikk fra Hulde-haugen. Sånn ca.

31776090_10160284455665564_2927470256077144064_o
Sånn skal det være! Sol og store smil

Vi fikk en fin tur oppover. I sola. Yes!

DSC00745
Deilig å gå og glede seg. Hele denne fjellsiden skal vi snart kjøre ned. Juhu!

På toppen var det med ett litt friskt, så vi hastet oss igjennom omriggingen av ustyr og gjorde oss klare for nedfarten.

31902089_10160284454050564_1354265255001194496_o
Stivt smil

31880905_10160284456345564_3373300484310827008_o
Klare!

Da vi gikk oppover kunne vi glede oss over andre skikjøreres frydefulle hoing når de kom kjørende ned. Noen hoiet ikke, men så heller litt nølende ut der de kom over topp-skrenten. En rygget til alt overmål nedover skråningen med et litt anstrengt blikk inn i bakken. Da jeg stod der selv skjønte jeg hvorfor. Det var bratt! I tillegg var det blitt ganske oppkjørt og «haugete» så det var litt skummelt å kaste seg rundt i svingene.

DSC00761(1)
Her var det fint!

Men det gikk bedre så fort vi kom oss unna det litt heftige topp-partiet. Vi fulgte eksempelet til den hoiende gjengen og holdt oss langt til venstre når vi kjørte ned. Med dette valget fikk vi løssnø til knærne, frydefulle svinger og ett og annet «hoi» unslapp også oss.

DSC00768(1)
Våre spor! Her ser det ikke så bratt ut på bildet, men denne skråningen var på vel 40 grader!

Gutta var strålende fornøyde!

DSC00769
Gøy! Fristet med en ny tur opp!

Vel nede igjen var vi enige om at dette er et fjell vi skal tilbake til – og da skal vi passe på å være der rett etter et snøfall – før alle andre. Det er lov å drømme.

Siste middagen på Jotunheimen Fjellstue for denne gang.

 

Går alt som planlagt blir det en gjenvisitt til høsten – og ny tur neste mai. Tradisjoner som dette er det verdt å ta vare på.

Lykkelig hilsen fra Heidi

DSC00783.jpg

 

Fikk du ikke med deg Del 1 av denne historien? Snarveien dit finner du her; Jotunheimen leverte – del 1

 

 

 

 

Jotunheimen leverte – del 1

Noen ganger lurer jeg veldig på hvor heldig det faktisk går an å være. Det er 1. mai helg og «Opp- og nedtur»-gjengen skal ut på nye eventyr.

Fredag – ankomst dag:

Vi sjekker inn på Jotunheimen Fjellstue fredag rett før middag. De åpnet for sesongen nettopp denne fredagen, men det viste seg at kokken Tobias (som er en stor grunn til at vi kommer tilbake år etter år) begynte på middagen for 4 dager siden. Det ble vi usedvanlig glade for.

IMG_20180510_084939.jpg
Fantastisk god mat! Diskusjonen gikk høylydt om hvilken av rettene som var best. Min favoritt var Kalvetartaren, med det var en tøff konkurranse.

Lørdag: Store Smørstabbtind (2208 moh)

Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.

DSC00471
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!

Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.

DSC00483
Startskuddet har gått

Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.

DSC00486
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!

Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.

Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.

Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!

DSC00492
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!

Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.

31906782_10160284452350564_1891462855098630144_o
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.

Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.

31900463_10160284457955564_3495209390091272192_o
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.

Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.

31543772_10160284454605564_1099108716893962240_o
Tony jobber med å få på seg stegjern

Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.

Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!

31781845_10160284454450564_7206411796440154112_o
På toppen av Store Smøstabbtind

Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.

31880906_10160284451900564_1841000060272246784_o
Man blir bitteliten på en stor bre

Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen. DSC00562Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten  energi blir det lite naturglede.

DSC00571
Nødvendig påfyll pause

DSC03893 (1)
På veg over breen

Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.

DSC00589
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.

31791630_10160284451905564_6428663944361017344_o
Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned dit

31590618_10160284457780564_6792359623207682048_o
Into the white…

Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.

DSC00599
Juhu!

31821572_10160284457850564_5972883037111713792_o
Sliten og fornøyd gjeng!

Store Smørstabbtind 16.43 km - kart
Dagens rundtur

Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!

IMG_20180510_085328
Nam!

Og da sparer jeg siste del av turen vår til neste blogginnlegg slik at du ikke skal gå helt lei. Mer sol, ski og mat i vente!

Hilsen Heidi

Fortsettelse følger i «Jotunheimen leverte – del 2»

DSC03899

Delvis opp Store Ringstind (rando)

Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en langhelg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.

31602871_10160284458795564_916399300588601344_o
Vi gjør oss klare til dagens tur

Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.

DSC00725
Fint driv fra start

Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot 10 kuldegrader om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi  kom, dess kaldere og mer trekkfullt ble det.

DSC00730

Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Da vi kom til innsteget på breen så vi at de foran oss valgte to ulike tilnærminger opp; Den første gruppen hakket de seg vei med isøksene sine opp innerst i brefallet, mens de som valgte å gå opp skråningen under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside hvor behovet for stegjern og isøks nok var påkrevet for å ha en trygg tur. Hvordan skulle det gå ned igjen?… Det var da jeg bestemte meg.

31880682_10160284457250564_429261889378189312_o
Alternativ 1 ser du innerst i brefallet

31791783_10160284457745564_7076853360632004608_o
Alternativ 2 innebar stegjern, isøks og en bratt oppstigning på skaren. Mange prøvde seg, mange snudde.

Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø.  Dette ble for ekstremt isete for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.

DSC00732

Vi endte opp på Steindalsnosi.

 

Nesten opp Stetinden (rando)

Søndagen opprant denne siste helgen i april og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.

Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.

Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.

DSC00627
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi

Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.

DSC00629
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.

Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.

31784644_10160284456835564_6034007315156303872_o
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.

Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.

31631970_10160284453265564_5073476572766273536_o
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig

31766445_10160284454620564_7783998955456561152_o
Snøen glitrer i lufta

Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.

DSC03977
Med Storebjørn som bakteppe

Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. DSC00676Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det.  Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 31793422_10160284457615564_8869796894390353920_oSett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!31841954_10160284458535564_3423226116167434240_o Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.

DSC00701
ALLE var strålende fornøyde!

Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.

Store Smørstabbtind (2208 moh) (rando)

En helg i overgangen april-mai tok vi turen til Jotunheimen. Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.

DSC00471
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!

Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.

DSC00483
Startskuddet har gått

Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.

DSC00486
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!

Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.

Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.

Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!

DSC00492
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!

Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.

31906782_10160284452350564_1891462855098630144_o
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.

Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.

31900463_10160284457955564_3495209390091272192_o
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.

Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.

31543772_10160284454605564_1099108716893962240_o
Tony jobber med å få på seg stegjern

Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.

Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!

31781845_10160284454450564_7206411796440154112_o
På toppen av Store Smøstabbtind

Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.

31880906_10160284451900564_1841000060272246784_o
Man blir bitteliten på en stor bre

Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen.

DSC00562Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten  energi blir det lite naturglede.

DSC00571
Nødvendig påfyllpause

DSC03893 (1)
På veg over breen

Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.

DSC00589
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.

31791630_10160284451905564_6428663944361017344_o
Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned dit

31590618_10160284457780564_6792359623207682048_o
Into the white…

Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.

DSC00599
Juhu!

31821572_10160284457850564_5972883037111713792_o
Sliten og fornøyd gjeng!

Store Smørstabbtind 16.43 km - kart
Dagens rundtur

Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!