Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!
Full pulk!ForventningsfullKlar!
Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.
Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.
Hilde Marie og Hilde LillianChristine, Alice og IngeborgI godt driv opp første motbakke
Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.
En liten pust i sola ved Myggheim
Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.
Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.
Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.
Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.
Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.
Kaving i skog
Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!
Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.
Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna
Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.
Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!
Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.
Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.
Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.
Hilde Marie nyter februar sola og en kopp teAlice koser seg i snøenPå med gamasjer og skisko
Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.
Kan vi ikke bare bli her?Luksus med utedo!
På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…
Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.
Lett!
Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.
Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.
En herlig helg på sykkel, til fots og til sjøs i all slags vær, med god mat og drikke og enda bedre venner.
Denne historien begynte for et år siden når 3 av oss damene gikk Aurlandsdalen fra Finse til Vassbygdi. Den gang da ble vi innlosjert på det fineste lille boutique hotellet – 29/2 Aurland. Hit ville vi tilbake og vi ville ha med oss gutta våre. Som sagt så planlagt. Gutta fikk tur i julegave, og alle sammen pluss to venner til ble med på tur.
Spente gutter!
Vi startet med å ta toget til Finse hvor vi tilbrakte første natten på DNT Finsehytta. Vi valgte oss 2. bordsetting av middagen for å få tid til en «after-train» og så var det rett i lakenposen. Alle var keene på en (relativt) tidlig start.
Rallarvegen
Fredagen opprant med åpen himmel. Vi kledde på oss alt vi hadde av regntett tøy før det bar i vei, med sykkelveskene i hendene, til Finse stasjon hvor vi hentet ut forhåndsbestilte sykler.
Fremdeles tørre og relativt rene
«Ut på tur aldri sur» gjelder også sykling av Rallarvegen i øspøs regnvær.
Rallarvegen er navnet på anleggsveien som ble anlagt omkring forrige århundreskifte i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Veien er 80 km lang, og går fra Haugastøl over Finse til Myrdal, og videre bratt gjennom 21 hårnålssvinger langs Flåmsbanen ned til Flåm ved Sognefjorden, den siste delen som kommunal vei. Wikipedia
Vi skal sykle fra Finse til Flåm, en distanse på ca 53 km.
Fra Finse går det jevnt oppover i ca 10 kilometer til turens høyeste punkt ved Fagervatn som ligger på 1343 moh.
Foto: Tony Kavli
Fint i fjellet selv om det er litt grått. Her har regnet stoppet i noen minutter og Tony ser sitt snitt til å skifte antrekk.
Christian og Tony er superfornøyde med å ha kommet seg så langt uten problemer
Det holdt i ca 5 minutter før vi måtte ha ny teknisk stopp. Regntøy på. Like greit å bare beholde det på egentlig.
Temperaturen var slett ikke så ille og med vinden i ryggen holdt vi både varmen og god fart. Men det skal tas bilder, det skal skiftes på eller av diverse og vi er åtte personer som ikke nødvendigvis er helt synkrone. Vi har heldigvis dagen foran oss og koser oss på tur.
Blid gjeng! Foto: Christian Hauglie-HanssenTony og Christian med Bergensbanen i bakgrunnenSpennende med tunnel. Det rant like mye vann fra taket i tunnelen som fra himmelen utenfor.
Tid for lunsj. Denne gangen er alle med på å ta en «Kavli-lunsj», som betyr at vi alle står og spiser. Fristet ikke akkurat å sette seg ned i timesvis.
I det vi var i ferd med å avslutte lunsjen oppdaget Kavli at bakhjulet hans var flatt. Ingen syntes det var rart. Ville vært rarere om ingen av oss åtte hadde fått problemer. Det at mine sykkelvesker hoppet av i fart, telles ikke. Det gikk jo bra.
Alle mann i arbeid! Hvilket betyr 1-2 to mann i arbeid mens resten stod og så på – og heiet bittelittegrann.
Vi skal videre nedover dalen.
Vakkert!
Ved Vatnahalsen fikk vi enda bedre vær. 17 km igjen til Flåm. Det er kun utforbakke herfra.
Benytter anledninge til å ta med ett før bilde av Monica og meg.
Før jeg lå etter henne, uten forskjerm gjennom et område med beitende geiter og ikke så tørre veier. Viktig å holde munnen lukket!
Etter.
En liten stopp for Flåmsbanen.
Toget på Flåmsbanen passerer
Og etter enda noen svinger var vi i Flåm hvor vi velfortjent feiret en godt gjennomført sykling av Rallarvegen.
Turen ble målt til 55 km og på det brukte vi 4t og 49 min fra start.
After-bike i Flåm mens regnet høljer ned. Blir ikke bedre enn det.
Dette stedet, hvor vi nå skulle tilbringe to netter, er grunnen til at vi kom igjen i går også. Nydelig beliggenhet, sjarmerende bygninger, serviceinnstilt vertskap og fantastisk god og kortreist mat som sankes rett utenfor døra. Anbefales!
Maten!
Stedet!
Fornøyde damer
Vi tuller imidlertid ikke tur. Lørdagen våknet vi til god værmelding – og alle var klare for en ny opplevelse.
Aurlandsdalen fra Vassbygdi til Østerbø
Hotellet smurte nydelig nistemat til oss, fylt opp termoser og ønsket oss god tur.
Morgenfrisk gjeng!
En kort spasertur fra 29/2 Aurland hoppet vi på rutebussen til Vassbygdi hvor selve gåturen startet.
Reiselederen står klar med kortet. Bussbilletter må kjøper til hele gjengen. Foto: Tony
Turen er i gang!
Det tok ikke lang tid før det var behov for teknisk hvil. Shortsvær må vite. Det skal heller ikke være tvil om at det er orange som gjelder for menn i år.
Tony fikk være med de andre gutta – selv om han ikke var kledd i orange.Almen 390 moh
Etter et par timers gange ble det lunsj og en pust i bakken på Sinjarheim. Er det noen som tror Kavli satt?
Lunsj på Sinjarheim
Veien videre byr på høydemetere i bratte fjellsider der stien snirkler seg i den forrevne dalen. Stien følger naturlig nok elven hele veien og vi passerer fossefall og buldrende og øredøvende stryk. Nå begynner vi også å møte folk. De fleste går motsatt vei av det vi gjør med start på Østerbø, og kjenner det i slitne knær. Vi trasker oppover og kjenner i stedet syra dunke i lår og legger.
Ved Vetlahelvete er det tid for fotostop og pause. Det blir en aldri så liten konkurranse i hvem som kan ta det kuleste bilde av Helvete. Jeg vant definitivt ikke.
Da vi når stikrysset hvor vi må bestemme oss for om vi skal gå om Bjønnstigen eller ikke splittes gruppa. Tony og Ståle tar veien opp i høyden, mens resten tar veien langs elven.
Opp der ett sted – eller langs elva?
Turen går videre i den frodige dalen. Det bugner av blåbær og høstfargene har bare så vidt begynt å vise seg. Smilene og latteren sitter løst. Denne gjengen vet å nyte en real tur.
Turarrangørene Monica, Vibeke, Heidi og Ann-Kristin fotografert av Christian
På den smale, smale veien som er hugget ut i fjellsiden passerer vi irrgrønne kulper i elven hvor det svømmer stor ørret! Fra der vi står ser det ut som om det bare er å hove dem inn, hadde det ikke vært stupbratt ned dit da.
Nedi der er det STOR fisk!
Da vi kommer til Dalarteigsgrot, en idyllisk liten plass blir fristelsen for stor for flere av oss. Det må bades!
Etter et forfriskende bad gjenforenes vi med høydegutta og speeder opp mot dagens endestasjon.
Kun kort tid igjen.
En kilometer til Østerbø. Foto: Tony
Ved ankomst Østerbø ble det hydrering og avslapping i solveggen. Absolutt alle var enige om at det hadde vært en serdeles flott tur!
Jeg målte turen til å være 19,5 km og 1200 høydemetere og på det brukte vi drøye 6,5 timer med pauser.
Båttur på Nærøyfjorden
Helgens siste dag bød på båttur med elektrisk ferge fra Gudvangen tilbake til Flåm. Solen strålte fra skyfri himmel og selv om gruppa nå var redusert til seks personer fikk vi en nydelig dag på Nærøyfjorden. Den smale fjorden er omkring 17 kilometer lang og utgjør en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden.
Fra båten hadde vi uforstyrret utsikt til små vegløse bygder, fjell som stuper rett i fjorden, fossefall og en evig blå himmel. Alt mens vi gomlet i oss svele og kaffe. Perfekt.
Vårt helgeeventyr i Aurland ble avsluttet med lunsj i Flåm og Flåmsbanen tilbake til Myrdal stasjon og videre hjem med Bergensbanen.
Huldra viste seg!
Det ble en helg proppfull av inntrykk! Jeg er så takknemling for at jeg har venner og mann som jeg kan ha sånne fine opplevelser med. I all slags vær, hele året rundt. Takk!
Takk for denne gang!
PS: Marianne i Turbobla fortjener en takk for inspirasjon til denne opplevelsen. Det var Marianne som tok oss med til 29/2 Aurland i 2021 og som også sådde tanken om å kombinere Rallarvegen med Aurlandsdalen. Takk!
På Jotunheimen Fjellstue regjerer det (periodevis) en kokk med magiske evner. Denne helgen skulle han og gode kokkekollegaer diske opp med en 12- retters meny basert på sesongens høydepunkter. Vi var ikke vonde å be – og fikk til og med besteget den lenge etterlengtede Visbretinden på kjøpet.
Visbretinden 2234 moh
Vi la av sted fra Leirvassbu tidlig en lørdag morgen. Været var strålende, ikke for kaldt og høstfargene hadde så vidt begynt å vise seg frem. Vi var på tur og smilene satt lett.
Første delmål på turen var Kyrkjeoksle. Herfra gikk turen på ryggen mot dagens andre delmål og dagens første 2000-meters topp – Langvasshøe 2030 moh.
Da vi stod på Kyrkjeoksle så det ut som vi nærmest var ferdig med høydemeterne, men fjellet hadde en overraskelse til oss.
Visbretinden til venstre og Langvasshøe til høyre
Før oppstigningen til Langvasshøe går det først bratt nedover før det igjen er bratt oppover!
På vei opp ura med Kyrkjeoklsle i bakgrunnen
Det rette veivalget var imidlertid ikke så lett å se, men som man sier på godt norsk «the only way is up». Vi fant en semi-naturlig rute og kløyv til topps i relativt fast fjell. Ingenting å si på utsiken.
På toppen av Langvasshøe tok vi oss tid til en pust i bakken. Stående spising av kjeks (jeg har dårlig erfaring med å gå og spise kjeks samtidig) og fotografering av den vakre utsikten.
Varden på Langvasshøe med Kyrkja i bakgrunnen
Videre gikk turen ned i skaret mot Visbretinden. Fra denne vinkelen legger tinden bredsiden til og ser slett ikke så fryktinngytende ut, som den kan gjøre fra andre vinkler. Man kan også se stien snirkle seg hvit oppover i ura. Det gror ikke mose på rullende stein.
Stien opp var løs og litt kjedelig. Men toppen var fin og vi kunne mysende ta oss en kopp kaffe og en skive.
Tony står som vanlig og spiser nisten, men vi er romantisk kledd i like jakker.
På toppen møtte vi også noen hyggelige ungdommer som kunne gi oss litt info om turen vi hadde tenkt å ta ned. Nordryggen.
Bittelittegrann stivt smil
Jeg er bittelitte grann skeptisk i fjellet når ting blir veldig luftig og ble ikke veldig zen-aktig da jeg så ryggen. Men – en klok mann har sagt at det som er skummelt ikke nødvendigvis er farlig, så da måtte jeg i det minste prøve. Takk til «Fenriken».
Skummelt var det, men ved å ta ett skritt, ett tak, ett flytt av gangen gikk det riktig så bra.
Lett! Tony står og sjekker veien videre. «Det er bare rett ned der, ca 1000 høydemetere»…
Vi sjekket klokken og oppdaget at vi begynte å få dårlig tid. Vi hadde en 12-retters middag å rekke om knappe 3 timer og vi var på toppen av fjellet vi hadde brukt 4 timer på å komme oss opp på. Her måtte farten settes opp. Men seee den utsikten da!!
Kyrkja med Kyrkjetjønne i forgrunnen
Vi vurderte at å fortsette ryggen ville ta for lang tid og tok sikte på en sti nedover fjellsiden. Stien viste seg å ikke være en sti, men en rasrenne. Ikke bra. Ikke gøy. Ingen bilder derfra.
Det ble hopping fra stein til stein. DET er gøy!
Sett i ettertid brukte vi nok lenger tid ned ved å velge den litt mer kronglete ura enn vi ville gjort om vi fulgte eggen, som var i fint og fast fjell.
Helt der oppe har vi vært
Men gjort er gjort. Nå var fart viktig. Vi hoppet og spratt ned ura og satte opp KavliBakken-tempo da vi nådde Kyrkjetjønne og stien tilbake til Leirvassbu.
Myrulla koser seg i høstsolaLeirvassbu i sikte
Vi var tilbake på Jotunheimen Fjellstue akkurat tidsnok til å ta en dusj og så stille blussende forventningsfulle til middag.
12-retters matlykke!
Tobias, Pontus og Oscar i aksjon
Middagen startet kl. 18.00 og vi spiste og drakk oss frem til kl. 23.00 – nesten like lenge som vi var på tur!
Noen er særdeles happy
Chef Tobias og hans gode hjelpere Oscar og Pontus overgikk seg selv i kreativitet, gode smaker og presentasjon.
Som en bonus på denne fantastiske dagen fikk vi se nattehimmelen opplyst av nordlys! Er det mulig å være så heldig!?
Team KavliBakken har hatt nok en fabelaktig helg og vi takker støle, mette og fornøyde for at vi er så priviligerte at vi får oppleve sånt som dette.
Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)
«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)
Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.
(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )
Persongalleriet
De to første etappene var vi fire friske turgåere.
Tonje, Tony, Heidi og Herman
Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.
Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony
Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?
Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.
Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.
Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.
Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.
Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på
Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.
Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.
Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.
Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!
Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.
Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!
Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet
Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.
De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)
Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!
Alle ut på turGammelfurua er IKKE den som er rett bak meg
Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!
Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!
Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.
Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.
Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.
Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.
Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.
Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over bruaVi kom også frem
Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.
God stemning!
Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.
På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.
Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.
Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.
Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet
Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.
Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet
Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!
Litt bilder fra hyttelivet må til.
Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.
God tur videre! (foto: Tony Kavli)
Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.
Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.
På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.
Herman på vei nedover breen
Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.
Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.
Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.
Vandring langs Ulåvatnet
Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.
Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.
Vakkerstøylen
Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.
En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.
Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.
En fin fin morgen ved Vakkerstøylen
Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!
Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.
Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.
Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?
Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.
Spor etter menneske og Jerv
Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.
Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.
Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.
Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.
Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst
Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!
Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.
Jeg var glad for å ha kommet meg overTony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.
Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!
Legg merke til fluene!Godt pakkeet inn
Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.
Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!
Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.
På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta
En utsikt man lett kan like
Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.
Det legges av gårde i et forrykende tempo!
Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.
Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.
Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.
En SignaTur er over
Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.
Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!
Takk for turen!
Skal hilse fra fjellet
av Jon Østeng Hov
Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.
Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.
Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.
Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.
Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.
Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.
Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.
Heidi gjør ting hun ikke kan
Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.
Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.
Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.
Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!
Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.
Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.
Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.
Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.
Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.
Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen
Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!
Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.
Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.
Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!
Rødgjellet Solabbor
Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.
Min bitre fiende
Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.
Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.
Hilde skuler på fisken
Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.
På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.
Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.
Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett
For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.
Litt molefonken stemning
Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.
Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.
En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.
Hilde fikk igjen varmen i morgensola
Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.
To morgenfriske fruer i all sin prakt
…………………………
Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.
Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.
Forventningsfull!
Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene!
Stien mot målet
Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.
Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.
Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.
Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling
Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!
Bading av kropp i lunkent tjern
Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.
Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!
Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet. Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.
Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.
Koser meg i teltet mitt
Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.
Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.
Morgenstemning ved Stuvtjern
Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.
Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress!
……………………………..
Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:
En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.
Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.
Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.
Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.
Blide damer – til tross for motbakker
Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.
På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.
Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.
Lett sommerregn gjør ingenting
Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.
Smørblide piker med styrkedrikk i glassene
Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.
Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.
Perlestemning med Hilde Lillian på plass!Gode historier fortelles og latteren sitter løst
Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.
Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltetHilde L. stiller godt forberedtAnita fikk poeng for raskest å finne roen i køyaJeg gleder meg
Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.
Morgenstemning ved VardetjernKoser meg i kokongen minHilde L. tyner natten til det sisteAnita titter litt motvillig ut mot verdenChill stemning i hengekøyeavdelingen
Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.
Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!
Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!
Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.
Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.
Utdeling av utstyr
Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.
Nydelig turværHer skimtes breen vi skal til oppe til venstreStien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen
Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.
Det skues mot breen
Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.
Jeg føler meg ganske så operativ
Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.
Det klyves over sprekker i breen
Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.
Dette er en isskrue
Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.
Fargeklatter på en snor
Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.
Utsikten fra toppen av brefallet utover dalenHilde er strålende fornøyd
Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.
Guiden er også fornøyd
Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.
Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!
Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.
Øya Runde, med sitt internasjonalt kjente fuglefjell, som også er det tredje største i Norge, ligger ytterst ute i havgapet med storhavet som nærmeste nabo. Her er det værhardt og forblåst. Det er knapt ett tre å se, men om vegetasjonen er lav er bestanden av fugler høy – og det er nettopp dem vi har kommet for å se.
Jeg har lest at det er påvist rundt 80 hekkende arter på øya og at det i alt er registrert over 230 ulike arter der! Det er ganske imponerende.
Dette stedet har stått på «bucket-listen» min siden jeg skrev særoppgave om Lundefuglen på ungdomsskolen. På tide jeg kom meg hit!
Vi startet fra Goksøyr og gikk i retning Rundebranden (294moh), som er den høyeste toppen på øya. Turen går slakt og jevnt oppover til toppen, på godt merkede stier og klopper. Vi gikk imidlertid ikke rett til topps, men tok mot venstre mot Sandshornet og Frøystolen for å få den beste utsikten til Lundefuglene.
Det blåste heftig da vi var på besøk på øya. Vi strevde til tider med å holde oss på beina i vinden, men fuglene viste oss hvordan det skulle gjøres. Som små luftakrobater seilte de, stupte og lekte seg i vinden.
Jeg tror jeg tok et par hundre bilder på turen rundt på øya. Dette er noe av dem.
Først en liten dose Lundefugl. Verdens absolutt nydeligste fugl, som alltid ser bittelitte grann trist ut.
Lykkelig på tur på Runde
Vi så også Havørn. Den var det ikke så lett å få tatt bilde av. Dette er det beste jeg fikk til.
Videre så vi Havsul og Lomvi og ganske sikkert et par til – som vi ikke var fuglekyndige nok til å identfisere.
Hekkende og flyvende Havsul
Ganske ofte er det flott med litt rufsete vær. Landskapet på Runde med havet rundt byr på vakre utsikter.
Fargene og landskapet endrer seg avhengig av været og retningen man ser. Alltid like vakkert!
På vei tilbake etter fuglekikkingen gikk vi en omvei for å se litt mer av øya.
Hilde og havet
Runde fyr ligger på Kvalneset på nordvestsiden av Runde. Fyret er nå fredet og automatisert, men ønsker man å overnatte der er det mulig. Hovehuset er nemlig en av selvbetjeningshyttene til Ålesund og Sunnmøre Turistforening. Vi gikk ikke helt ut til fyret, men beundret den værharde beliggenheten på avstand.
Runde fyr
Det går mot natt og utsikten mot havet endrer seg enda en gang.
Jeg kan bare si det så enkelt; har du ikke vært på Runde – ta turen!
To fornøyde jenter med håret til værs
Og skulle du ønske å abonnere på bloggen min er det bare å legge inn e-posten din under. Jeg kan garantere at du ikke vil oppleve å bli spammet.
