Kategoriarkiv: Norge

Snartur opp Norafjellet (995 moh)

Dette er en tur som Romsdalingene tar før jobb, eller mellom middagen og desserten. Med andre ord en kort tur på «bare» 931 høydemetere.

Vi parkerte rett ved stistarten i krysset Brønnsletta og Fv 63 Trollstigen. Stien er godt merket og og går bratt opp gjennom skogen til Soggeberget.

Team KavliBakken var denne dagen utvidet med en ekstra Kavli og hadde også følge av spreke Team Weiby.

God steming opp igjennom skogen

Ved Soggeberget et det et flott utsiktspunkt.

Utsikt mot Åndalsnes

Ved Orabotn (430 moh) er det en postkasse med bok. Dette er omtrent halveis i oppstigningen.

Orabotn (430 moh)

På vei oppover ryggen får vi flottere og flottere utsikt – i alle retninger.

Utsikt mot Venjetindtraversen
Vakker dag, vakker utsikt, vakkert turfølge
Postkasse med bok på varden.

Fantastisk utsikt mot Venjetindtraversen og Romsdalshorn. Den andre veien ser vi Trollryggtraversen, delvis skjult i de lette skyene.

Etter en kort pause må vi vende nesen hjemover igjen. Vi skal jo tross alt rekke middagen.

Fin fin høsttur!

Turfølget trasker fornøyd ned igjen til start – store deler av turen med utsikt over Isterdalen og Åndalsnes.

Vi brukte rett i underkant av 4 timer på turen som er drøye 3,5 km en vei. Vi rakk middagen.

For en detaljert turbeskrivelse se her.

Kart over turen
Høst i fjellet

For enkelt å få historiene mine rett i postkassen din – legg igjen eposten din her:

Natt i naturen med Orreleik og orientering

En natt i naturen med store naturopplevelser og nogå attåt.

Tungt lastet gikk vi rett inn i en serie motbakker.

Vi var seks tungt lastede damer som gikk avgårde fredag ettermiddag. Jeg vant igjen den tvilsomme konkurransen om å ha tyngst og ikke minst høyest sekk. Denne dagen stoppet ikke vekten før vi rundet 26 kg. Jeg har tydeligvis noe igjen å lære med hensyn til pakking. På den positive siden – tung sekk er god styrketrening.

Å gå på sti er for pyser. Denne gjengen tar turen rett over myra.

Planen vår var å legge oss til ved en myr som vi mente det skulle være Orreleik på, og så forhåpentligvis være så heldige at vi fikk oppleve denne naturopplevelsen på nært hold. Grei plan.

Vi fant det perfekte leirstedet som til alt overmål lå badet i kveldssola.

Hilde har tatt med seg den utrolig flotte julegaven hun fikk av meg – en vinbeholder med glass til turbruk.
Så lekker at den kan alternere som veske.

Lykkelige over å bli kvitt sekkene begynte vi å spre oss godt utover. Koronaavstand må vite. To skulle opp i trærne og resten fant mer eller mindre passende liggeplasser på bakken. Noen var så smarte at de testet ut plassen mens det var lyst. Jeg var ikke en av dem.

Noe av det koseligste med sånne turer er å sitte rundt et bål. Det er generelt bålforbud fra 15. april, men det er allikevel lov «der det er opplagt at man ikke kan starte en brann». Vi tente bål på fjell og hadde masse vann lett tilgjengelig og mente derfor vi var innafor. Ikke blåste det heller, så ingen fare for at vinden skulle spre bålet utover i skogen.

Jeg har lest om en «ny» måte å tenne bål på som må testes. Pagodebål metoden fungerte helt strålende! Foto: Hilde Bohinen

Etter rigging av soveplass er det klart for middag. Jeg fikk sjekket at det gikk an å lage quesedilla i vaffeljern (tidligere har jeg laget det i stekepanna), Ingeborg laget pizza på bålet mens Hilde L. brukte toastjern på bålet. Manglet ikke på ustyr, men igjen – vi hadde kanskje ikke trengt å bære med oss alt utstyret, alle sammen, hver gang?

Det ble en koselig kveld rundt bålet hvor både flytende og faste godsaker ble delt søsterlig og praten gikk om løst og fast.

Men vi skulle forhåpentligvis våkne igjen om få timer (av Orreleik), så kvelden ble avsluttet i fornuftig tid. Det var da det ble litt kaos for meg.

De siste overnattingene mine ute har vært i gapahuk på flatt underlag. Skogbunnen er ikke like flat overalt, og jeg hadde valgt meg et søkk, med en hump på midten. Det tok med andre ord litt tid å finne roen. I løpet av natten havnet jeg også ved siden av liggeunderlaget så litt nattlig justering måtte til.

Jeg roter rundt med diverse underlag, soveposen og soveposetrekk og er ikke helt organisert. Foto: Hilde Bohinen

Neste morgen viste det seg at jeg også i kaoset hadde klart å snu soveposetrekket slik at undersiden kom opp og da ikke pustet. Resultat – en ganske fuktig sovepose. Lærer noe nytt hver gang.

Men roen senket seg til slutt og da er dette det jeg ligger og ser opp mot; tretopper og en nattehimmel som blir mørkere for hvert sekund.

Det er noe ganske magisk ved å ligge sånn under åpen himmel. Stjernene funkler mellom trekronene og pulsen senkes mens fuglene synger nattasang. Blir salig av sånt.

Jeg hadde satt på vekking kl. 04.30 for å være sikker på å ikke gå glipp av Orreleiken. Stille. Snooze i 10 minutter. Fremdeles stille – og mørkt. Men så 04.48! Skvattringen og kurringen var i gang! Vi lå der og lyttet andektig. Etter hvert som nattesynet (som i midt tilfelle fint kunne vært litt bedre) stilte seg inn kunne vi skimte liv på myra. Det flakset i store vinger rett over hodet på oss, det kurret og det var småslossing. Poeng til de som klarer å se dem i bildet under. Det er IKKE akkurat NRKs Ut i Naturen-gjeng som har stått for dokumentasjonen.

Vi (les: jeg) så kun disse to hannene en kort stund, men til gjengjeld hørte vi damene kurre i området rundt oss en times tid. Så ble det igjen stille.

Med morgenunderholdningen over døste vi igjen av mens resten av skogen våknet til liv og lyset sakte men sikkert nådde leiren vår.

Etter en rolig morgen i soveposene ble det havregrøt til frokost. Vi gjorde også et forsøk på å lage vafler i vaffeljernet. Her må det jobbes litt med teknikken og jernet må nok smøres litt mer enn det vi gjorde. Vaflene smakte også litt pesto fra gårsdagens quesedilla laging. Flytende smør anbefales. Blir nok bra med litt trening.

Bålkaffe!

Koselig morgenstemning i leiren vår:

Morgenkaffen i stetteglass er luksus! Det var kun her jeg sparte på vekt. Ett drikkeredskap fikk holde.

Dagen var strålende fin og varm og ingen ville hjem. Hva passet vel da bedre enn å gå en tur – uten tunge sekker – mens vi samtidig sanket turorienteringsposter? Som tenkt så gjort. Strålende orientering var det også – bare sånn at det er nevnt.

Når postene var funnet og solen stod høyt på himmelen var det igjen tid for å ta sekkene på ryggen og vende tilbake til sivilisasjonen.

Siste strekk tilbake til sivilisasjonen – med litt lettere sekker.

Alle var enige om at det hadde vært en helt nydelig tur og at den må gjentas! Takk for turen!

Lykkelig på tur!

Andre netter i naturen:

Gå aldri glipp av et innlegg igjen – abonner på bloggen! 🙂

Endelig pudder!

En dag som startet tungt mentalt, men som tok seg opp betraktelig. Lite som ikke kan fikses med en suveren nedkjøring!

Smørbotten ligger der og lokker

Det våres. Viktig å huske på på vei ned igjen.

Vi var ikke alene på tur denne dagen, men det er plass til alle i fjellet. Vi tåler å gå litt i kø fra tid til annen. Denne dagen hadde vi fint driv og lå ikke i veien for noen.

De små prikkene i bildet er folk. Føret ser unektelig fristende ut!

Været skulle liksom blitt ganske mye bedre enn det det ble, men vi unngikk i det minste vind denne gangen. Luksus å kunne gå til topps uten vindjakke på. Ulempen er selvfølgelig at den lette tåken ikke blåste bort slik at sikten til tider var litt «ullen». Man får ikke alt.

Bare å vente litt til det letter. Så sette utfor!

Når vi kjører ned er det mange på vei opp.

Nedturen ble suveren! Veldig deilig å endelig få til noen fine svinger og nyte at man kan slappe av i nedkjøringen. Liker nysnø!

Kjæresten i fint driv på uberørt snø

Takk til naturen for å endelig gi oss litt pudder under skiene!

Husk å abonnere hvis du vil være tidlig ute med å lese blogg-innleggene mine:

Kosetur til Skarfjellenden

Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.

Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.

Nydelig vær og god stemning
Vi skal opp dit – sånn ca.

Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.

Flott natur! Foto: Tony Kavli
Dalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli

Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.

Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.

Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.

Med ryggen mot masta ser det slik ut:

Fin utsikt da! ❤
Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.

På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.

Tony syntes det var vel friskt vann.

Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀

Mens andre synes vannet var helt perfekt.

En ganske så perfekt dag i fjellet!

Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetere
Takk for turen fra Team KavliBakken

En tung dag opp Loftskartinden

Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.

Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.

Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.

Evy leder an i et heftig tempo
Kavli 1 og 2 nærmer seg Loftskarsetra
Min kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…
Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.

Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.

Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.

Jada…

Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.

Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen

Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.

Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.

Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.

Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.

Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.
Kavli 1 og 2 langer ut

I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.

Kaffe gjør seg på tur

Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.

Knappe 13 km og drøye 1000 høydemetere.

Forblåst helg på Beitostølen

Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.

Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.

Det legges i vei i frisk fart og med godt humør
Blid gjeng – så langt

Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.

Hilde er sjelden sur på tur

Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.

På vei opp kollen
Gutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!

Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.

Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!

Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.

Kollen vi var på er nå borte i blåsten

Dag 2

Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.

Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.

Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.

Tony trosser vinden på vei mot Mugnetind
Vi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.

Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.

Fint – selv om det blåser.

Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?

Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.

Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på.
Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony Kavli
På vei ned.

Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.

Foto: Tony Kavli

Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.

Takk for turen!

Utelivet fortsetter

Den tredje overnattingen min ute vinterstid gitt til en gapahuk knappe 2 km hjemmefra. Jeg som er så dreven skulle «ta med meg» en venninne og vise henne hvordan dette skulle gjøres. Heldigvis er hun både turvant og tøff, så oppgaven ble enkel. Denne kvelden ble det til og med servert bobler til bålet. Snakk om luksus!

Annette ville trene seg på båltenning. Var ikke mye øvelse som trengtes før vi hadde et nydelig bål.

Mens noen jobber, sitter andre og passer på at ting blir gjort og underholder med småprat.

Mei Lin hadde ansvaret for å finne granbar til å dekke over gjørmen mellom gapahuk og bål. Tror noen unger i nærheten vil finne igjen hytta si relativt ribbet for tak og vegger.

Etter at bålet var i orden og vi hadde spredd oss utover i gapahuken dukket det opp en musserende fra sekken til Annette. På glassflaske. Og en rødvin. Også på glassflaske. Enda godt det var en kortreist tur. Tungt å bære så mye kos. Til gjengjeld var soveposen av det litt lette og tynne slaget. Neste gang vil jeg nok anbefale en litt annen vektfordeling. Plastflasker er tingen.

Denne gjengen vet å kose seg på tur. Det ble laget Quesedilla på primus, pølser på bålet, spekemat og ost og guacamole hadde vi også. Vi hadde bobler i glasset og et bål å varme oss på. Bare fryd og glede.

Kos og hygge i gapahuken

Når Mei Lin hadde fått nok av utelivet fulgte vi henne til bilen og begynte selv å rigge oss til for natten. Jeg var litt overrasket over at Annette sin sovepose ikke «este» seg like stor som min, men det viste seg å ha sin naturlige forklaring; Syntetisk 3-sesongs pose. Hun ble dessverre bittelitt kald.

Jeg derimot hadde min aller beste natt ute. Sov som en stein og var god og varm i posen. Når sola stod opp og fuglene kvitret lystig mot oss ble det jet-boilet vann til både morgenkaffen og havregrøt. Selv om Annette hadde opplevd varmere netter, ga hun uttrykk for at hun gjerne ville bli med meg på tur igjen. Det kaller jeg en seier!

Alle opplevelser tar en gang slutt, men det kommer heldigvis flere vi kan glede oss til.

Takk for turen!

Relaterte innlegg:

Hekta på netter i naturen

Første gang var nysgjerrighet og ren aversjon mot å si nei takk til en ny naturopplevelse. Denne andre gangen var på mitt initiativ og drevet av lysten til å oppleve dette igjen, og kanskje til og med optimalisere opplevelsen. At det ble enda en overnatting samme uken som denne turen var ren tilfeldighet – og litt hardcore i følge mine uteliggervenninner. Jeg er nå stolt av å si at jeg er bittelitt hardcore og definitivt hekta på overnattinger ute om vinteren.

Er det rart dette gir medsmak?!

Denne uken fikk jeg meg da tilfeldigvis hele to overnattinger ute. Dette er historien om den første av dem. Overnattingtur nummer to finner du en beskrivelse av her.

Tre blide uteliggervenninner på tur. Lekker med Rema-posen i bakgrunnen. Foto: Ingeborg

Jeg er velsignet med fantastiske venninner som sier et rungende «ja!» når jeg foreslår en ny natt i naturen. For å få uka til å gå opp ble turen lagt til en onsdag. Null stress for denne gjengen.

Tung bør

Utfordringen med vinterovernatting er at man trenger mye utstyr. Utstyr veier. Denne sekken ble, inkludert ved, på ca 30 kg. Det kjennes når man har mest motbakker til leirplassen, men det er verdt det når man er fremme og kan meske seg med god mat og en myk og deilig soveplass i vintersoveposen. Litt læring finner også sted. Er man tre stykker på tur trenger ikke alle tre å bære med seg primus, eller 3 liter vann. Eller masse mat. Det er helt greit å fordele oppgaver og vekt. Ved er det forresten greit at alle tar med seg litt hver av. Man får liksom aldri nok ved til bålet – og tørr ved er gull verdt.

Når min sekk er for liten må min kjæres 80 liter sekk lånes. Jeg klarer nesten å rette opp hodet.

Jeg sliter litt med å få ned vekten på sekken nå om vinteren, men skal forske videre på hva jeg kan legge igjen hjemme neste gang. Oppdatert informasjon kommer.

Tips til ved-oppbevaring

Ny gapahuk opplevelse

Denne vinteruteliggerturen gikk til Asker Kommunes nye gapahuker litt nedenfor Gupu Gård. Gapahuken og tilhørende utedo vedlikeholdes av NaKuHel og ligger fint til med utsikt over Oslofjorden.

Utsikt over Oslofjorden – i det minste nå om vinteren før løvet spretter.

Gapahuker er fine. De har tett tak og tre vegger som beskytter mot vind og vær – og samtidig er man ute i naturen. Sparer også litt vekt når man ikke trenger å bære med seg telt, tarp eller lignende. Akkurat disse har også kroker til hengekøyer. Man kan med andre ord velge å henge inne i en av dem eller ute i friluft mellom de to gapahukene.

Bare sitte der og se på stjernene og kjenne at det er godt å være til.

Som alltid med disse jentene er det kosen som står i fokus. En av oss – eller flere – har med seg en liten tur-dram å varme seg på. Jeg disket opp med en one-pot-pasta gryte. Hilde hadde denne gangen med seg scones med sjokoladebiter vi stekte på primusen til dessert. Resten ble til frokost-scones. Disse gitt strålende sammen med morgenkaffen.

Mat på primus

Quesedilla in the making

Jeg har satt meg fore at jeg skal lære meg å lage litt forskjellig mat på primus og eller bål. Foreløpig er det primus-mat det går i. Jeg har samlet det jeg har laget til nå på en annen side for å ikke plage de som er null interessert. Har du lyst til å sjekke ut mine kanelsnurrer, min one-pot pasta gryte eller Quesedillane jeg har laget, så klikker du bare her.

Morgenstemning i campen

Jeg ligger i posen og koser meg mens jeg ser på sola som kommer krypende over åsen. Hverdagslykke.

Læring har funnet sted

På min første natt ute måtte jeg nesten gi opp å lage meg kaffe om morgenen fordi jeg ikke hadde vintergass, og heller ikke hadde hatt gassen i soveposen for å holde den varm. Denne gangen var vintergass innkjøpt og Jetboilen leverte 5 dl kokende vann på under 2 minutter! Himmelsk! Vi lærer i ett sett. Gøy!

Når kaffen er drukket, det ikke er noen flere scones igjen og klokka nærmer seg at Hilde skulle vært på møte i Drammen pakker vi sammen campen vår og trasker mot bilen. Sola skinner, snøen er fin og fast og gå på og livet smiler søtt.

Knappe 14 timer fra vi startet vårt lille midt-i-uken eventyr er vi tilbake i hverdagen med masse gode minner i opplevelsesbanken og store smil i fjeset.

Jeg kan røpe at vi allerede har avtalt ny overnatting både i april og i mai. Noen er definitivt inspirert!

Smiler nesten rundt!

Januarnatt i naturen

Jeg har en mental liste over ting jeg ønsker å ha opplevd. Jeg har vurdert å skrive den ned, men er litt redd for å bli skuffet over alle de tingene jeg ikke får gjort, så i stedet blir jeg veldig glad når jeg kan tenke at; juhu – denne opplevelsen stod jo på lista mi. Jada, litt sykt, men det funker.

Forrige uke fikk jeg helt ute av det blå en invitasjon til en natt i naturen med to venninner. Uten å tenke meg om mer enn et par sekunder sa jeg ja til å bli med. Når, hvor og hvordan fikk komme etter hvert. Så komplisert kan det da heller ikke være å sove ute en natt i januar? Utover uka ble jeg litt usikker på om dette var så lurt. Jeg er tross alt ingen dreven uteligger, men man blir jo heller ikke god i noe uten å prøve og øve, så da var det bare å stå løpet ut.

Søndag kveld opprant og jeg stilte klar med tidenes største og tyngste sekk. Godt var det at vi hadde gått for en kortreist tur; kort tur med bil hjemmefra og kort vei fra bilen til camp – og tilbake igjen.

Hilde rydder litt ekstra etter ungdommen. Vi vasket faktisk også over gulvet med snø. Man vil jo ikke ha ketchup i soveposen.

Vi arvet bålet etter en ungdomsgjeng som hadde hatt en liten søndagsfest i gapahuken «vår». Etter litt opprydding var det var bare å fylle på med medbrakt ved, fyre opp primusen til kanelsnurrelaging, og nyte praten rundt bålet.

Hilde nyter utelivet max

Ingeborg hadde med seg deig til pinnebrød som ble grillet over bålet, samt en usedvanlig god ripslikør. Den satt akkurat der den skulle.

Pinnebrød og bålprat. Alice leter etter rester.

Etter oppskrift fra @bodildall laget jeg kanelsnurrer til oss. Veldig lettvint og velsmakende! Gøy å teste ut mitt nye turkjøkken. Fungerte som bare det.

Før jeg dro ut på tur fikk jeg gode anti-fryse råd av min yngste sønn. Herman har helt klart har vært ute en vinternatt før og verdt å lytte til. Råd 1: ikke legg deg i soveposen når du er kald. Råd 2: ikke ha på deg for mye klær i soveposen. Ingeborg og Hilde hadde også hørt disse rådene så før leggetid ble det en liten treningsøkt på oss. Personlig anbefaler jeg knebøy med hopp. Øvelsen varmer lårene som få andre ting.

Villmarks-aerobics

Etter mye diskusjon rundt hvor mye man skal ha på seg i soveposen, hvordan lage den beste puten som ikke blir borte i løpet av natten, varmeflaske i posen eller ikke, med mye mer, fant vi endelig roen og freden senket seg over campen.

Roen senker seg i campen
Ref. råd nr 2 fra Herman ble min Alasuq Polar gjort om til hodepute

Jeg må nok innrømme at det var litt vansklelig å finne en god stilling, som ikke slapp ut all varmen av soveposen, men jeg er ganske sikker på at jeg har sovet relativt mye i løpet av natten. Når klokka ringte (vi måtte jo på jobb alle sammen) kom Alice og slikket meg i fjeset. Veldig koselig! Og med den morgenhilsenen var også morgenstellet unnagjort. En hundevask rett og slett. Lettvint!

God morgen, Heidi! Glad for å se at du overlevde natten. Takk, Alice! Det er jeg også.

Hilde hadde med seg spesiallaget havregrøt til oss til frokost. Nydelig!

God morgenstemning i campen. Noen er så drevne på dette camplivet at de lager frokost liggende i soveposen.

Men så skulle jeg ha kaffe da. Testet min nye jet-boil. Not so jet! De andre hadde forlatt camp og var på god vei til jobb før kaffen min ble klar. Hva gjør man da? Jo da går man gjennom skogen med diger sekk og en kopp kaffe i hånden. Ganske turvant og stilig. Litt glad ingen så meg.

Litt morgentrøtt, litt kald i fjeset men aller mest happy!

Kommer jeg til å gjøre dette igjen? Jepp! Må jo finne ut hvordan jeg kan optimalisere pakkingen, lage noe annet godt på primusen, finne en god stilling i soveposen, rekke å lage kaffe før alle har gått hjem (mao. lese bruksanvisningen) – og sikker mye mer. Mer trening må med andre ord til – og da er det bare å komme seg ut på tur. Den mentale listen er fremdeles lang og herlig!

Relaterte innlegg:

Trugetur i vinterskog

Det er alltid gøy å prøve noe nytt, så når jeg fikk tilbud om å være med på tur med truger under føttene sa jeg selvfølgelig ja.

Starten gikk fra Gullhella stasjon og jeg trasket glad av sted på truger lånt av DNT Asker turlag.

Johan, Ingeborg og Alice i fint driv

I starten fulgte vi blåmerket, opptråkket sti, men så fort det var mulig skar vi ut i uberørt terreng.

Jeanette leder an innover i skogen
Spennende terreng
Aldri sur på tur!

Turen gikk opp til toppen av svaene på Vardåsen før vi tok en sving innom Wentzelhytta, som ligger idyllisk til på toppen av skitrekket.

På tide å slå av hodelykten. Lysene fra Vardåsen gir tilnærmet dagslys.

Veien ned gikk også på kryss og tvers i skogen, men det gikk betraktelig fortere enn oppturen.

Dette var en veldig morsom opplevelse! Fint å variere hvordan man går tur, og artig og komme seg bort fra de vanlige stiene. Nå skal det sies at vi hadde med oss flere habile orienterer som hadde god kontroll på hvor vi befant oss – selv utenfor stiene. Vil nok ikke anbefale at man vandrer i vei uten noen form for kart og kontroll.

Dette var en tur som fristet til gjentagelse. Så ivrig ble jeg at jeg sporenstreks meldte meg på neste trugetur med DNT Asker turlag. Turen viste seg å bli fulltegnet fortere enn vi kunne drømme om! Så da tok jeg like greit initiativ til å sette opp to ekstra turer hvor jeg blir med som medturleder. Har du lyst til bli med oss på tur? Følg med på hjemmesiden til DNT Asker Turlag og med deg på.

Gleder meg til nye turer!