Kategoriarkiv: Livet er best ute

Fotosafari til Sandsvika

Det var meldt det vi på Østlandet kaller dårlig vær. Lokalbefolkningen var ikke akkurat bekymret og fnøys litt av oss, men vi mente allikevel det var tryggest å holde oss i lavlandet.

Gryllefjord

Vi bestemte oss derfor for en kombinert restitusjons og foto-tur. I Gryllefjord fikk vi ordnet med skyss av en lokal og veldig hyggelig fyr. På overfarten fikk vi gode historier i tillegg til skyss. Det kaller jeg service! Trenger du skyss over fjorden en dag – ta kontakt med Matkroken i Gryllefjord. De ordner overfart i bytte mot noen hundrelapper.

Med kurs for Barbogen

Fra Gryllefjord gikk turen over fjorden til Barbogen. Stedet er nå fraflyttet, men husene har fremdeles sommergjester.

Fra Barbogen er det skiltet sti over skaret til Sandsvika som er en 2 kilometer lang sandstrand og målet for dagens tur. Denne stranden er kun tilgjengelig med båt, eller båt og fotvandring. Vi gikk for alternativ nummer to.

Det fotvandres opp skaret. Gryllefjord i bakgrunnen.

I skaret får man fin fin utsikt over hele Sandsvika med storhavet utenfor. Flott også i gråvær.

Sandsvika

Det var grått vær. Grått, fuktig og ganske varmt. Ideelt vær for fluer og klegg. Ikke så digg for oss. Tony fekter iherdig!

Svartfluene, kleggen og myggen har funnet oss!

Den største overraskelsen var å finne en flokk med reinsdyr som jogget frem og tilbake på stranden. Mest sannsynlig var de så mye i bevegelse for å slippe unna kleggen. Uten at det så til å hjelpe stort.

Mor og barn reinsdyr i fint driv

En liten måkeunge fant vi også.

Den lå så stille og godt gjemt at jeg nesten tråkket på den.

Hovedformålet med turen var å fotografere. Det fikk vi gjort!

Team KavliBakken i aksjon! Foto: Hilde Bohinen

Her er et lite utvalg av bildene som ble tatt:

Men det ble også tid til litt pause sammen med kleggen.

Etter hvert begynte noen å bli litt ferdige med både fotografering og klegg.

Så vi gikk turen tilbake over skaret. Her er gjengen klare til å rusle nedover mot båten.

Noen stemningsbilder fra Barbogen:

Turen tur retur Barbogen samt litt frem og tilbake på stranden ble på (for meg) 9,65 kilometer. Jeg vil absolutt anbefale utflukten dersom man ønsker en litt lavterskel tur i vakre omgivelser.

Turen tur retur Barbogen – Sandsvika.

Breidtinden 1001 moh – senjas høyeste topp

Når man er på et nytt sted er det naturlig å søke mot høyeste topp. For denne gjengen. Den høyeste på Senja er Breidtinden på 1001 moh. Vi skal naturligvis opp.

Startstedet for turen er ved Svarthola ved Medfjorden. Herfra går det fin sti opp i skaret mot Svartholavatnet. Stien er til og med tilrettelagt med stiger og tau flere steder.

De tre musketerer med Medfjorden, Segla og Barden i bakgrunnen.

Stien følger ryggen på østsiden av Storholavatnet opp til Breidtindvatnet på 474 moh.

Her ser vi toppen i all sin prakt
Bare smil over hele linja!

Ryggen opp mot toppen når man på rundt 560 moh,  herfra er det delvis merket sti videre opp til toppen. Det er viktig å følge merkingen da det er lett å gå seg fast.

Her poseres det ved et av merkene. Grunnen til at jeg nærmest ligger er at det går rett ned på hver side av stien. Føltes tryggest i denne stillingen. Foto: Tony

Oppover ryggen er det litt enkel klyving, som jo er gøy. Det er også veldig luftig noen steder. Veldig luftig. Ikke så gøy.

Foto: Tony Kavli

Men man klatrer jo på. Ett skritt av gangen, på skjelvende bein og til tider med hjertet i halsen stifter jeg god bekjentskap med fjellets struktur og utseende. Utsikten får jeg ikke med meg noe særlig av. Det får bli senere når jeg sitter trygt ett eller annet sted.

Plutselig så er jeg oppe!

De andre hadde en litt mer avslappet holdning til det hele. God stemning!

Fremdeles skjelven i knærne, litt små-uvel og ikke så veldig keen på å spise nisten på toppen. Jeg ville egentlig bare slutte å grue meg for nedfarten så pausen på toppen ble denne gangen relativt kort.

På vei ned igjen. Puh! NÅ kan jeg smile litt mindre anstrengt! Foto: Tony Kavli

Som vanlig var det ikke så mye å grue seg for. Bortkastet energi med andre ord. Turen ned gikk fint og uten større dramatikk. Snøfeltene i skråningen ble brukt til raskere nedfart.

Været ble bare bedre og bedre så vi benyttet anledningen til å kose oss ekstra på vei ned. Lang pause i sola med matpakken (som nå fristet betydelig mer) og masse bilder av dramatiske omgivelser.

Snøen tømmes ut av skoene og vi koser oss.
Det nytes!
The Hikers poserer for sitt nye album cover. Foto: Tony Kavli
Turen fra start til mål.

Turen er på på drøye 9 km tur/retur og i følge Strava var vi 3 timer og 45 minutter i bevegelse. Dette er tid uten pauser.

Selv om jeg synes det var litt luftig på toppen, syntes de andre denne delen var helt grei. Turen kan med andre ord anbefales!

Takk for turen!

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no

Sjursviktinden 837 moh

Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!

Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.

Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.

Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen.
Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken.
Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.

Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.

Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.

Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.

Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli

Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!

Har man kommet opp, skal man også ned.

Fin fin tur!

Foto: Tony Kavli

Padletur på Yttersida

Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.

Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?

Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.

Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.

Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.

Storhavet rett der ute!

Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.

Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!

På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.

Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.

Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.

Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.

Strandhugg på Store Færøya.
Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.

Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.

Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.

Skal du til Senja. Lei kajakk!

Ruta vår.

Hamperokken 1404 moh

På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.

Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.

Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.

Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.

Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.

Foto: Hilde Bohinen

Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.

Gode myggforhold
Varmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.

Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.

Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.

Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.

Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.

Foto: Hilde Bohinen

Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.

Gutta og toppen

Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.

Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.

Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!

Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!

På toppen av Hamperokken!

Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.

Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.

Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!

Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.

Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.

Totalt brukte vi 6 timer på turen.

Kyststien fra Tofte til Sandbukta

En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.

Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!

Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.

Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…

Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:

Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!

Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.

Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.

Utsikten på toppen er verdt klyvingen!

Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.

Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen.
God stemning i gruppa!

Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.

Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.

Kart over turen.

Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur!

Eksotiske Holtnesdalen

Man trenger ikke dra langt for å finne eksotisk «jungel» og urskog. Holtnesdalen på Hurumlandet er vill og vakker og en aldri så liten perle av en tur.

Holtnesdalen er en dal mellom Holmsbu og Rødtangen sørvest i Asker kommune. Hele dalen er på ca. 250 dekar og ble først vernet som naturreservat i 1974. Bekken i dalen er todelt og skaper dype, mørke dalsøkk med bregner og løvskog i dalbunnene.

Å gå her i denne frodige, irrgrønne dalen føles eksotisk. Jeg får assosiasjoner til Tanzania og Sri Lanka og forventer å høre skvatring fra eksotiske fugler og se aper slenge seg fra tre til tre. I stedet løper det to rådyr forbi oss i fullt firsprang, som jo slett ikke er noen dårlig erstatning. Det føltes helt naturlig rett og slett.

Vi moret oss med Hildes nye app som skal kunne fortelle oss hva vi ser av planter og vekster. Det funket sånn nesten hver gang.

Hilde tar bilder og laster opp i appen.

Her er et par av vekstene vi fant. Dersom noen vet hva den vakre blomster heter, tar jeg imot tips med stor takk! Den bambuslignende planten heter Skavgras og er i Snellefamilien.

Hilde koser seg på tur i Holtnesdalen.
Stien igjennom naturreservatet er tilrettelagt med trapper og tau.
Vakkert åkerlandskap langs Holtnesveien.

Vi startet turen fra parkeringsplassen ved Holmsbu billedgalleri – Tillaløkka og gikk inn på blåmerket sti fra parkeringsplassen. NB! Turen er ikke blåmerket hele veien. Da vi kom ut av Holtnesdalen Naturreservat tok vi Holtnesveien til vi møtte Rødtangveien. Derfra fulgte vi bilveien tilbake til start. Det er mulig det finnes en annen vei tilbake, som går i terrenget, men den fant vi ikke. Vi er ganske glad i rundturer, men kanskje skulle vi bare gått tur/retur i reservatet i stedet. Turen ble på 6,3 km med et par små feilskjær.

Det ble en fin dag i vakre omgivelser. Nok en gang var det ingen som angret på turen.

Takk for følget!

Langtur på Hurumlandet

Det er koronatid og verden er rar og annerledes. Allikevel åpner det seg opp nye muligheter når man tvinges til å tenke nært og avgrenset. Jeg har kommet til at det faktisk er litt godt å slippe og tenke så stort. Det gir færre variabler og en litt enklere beslutningsprosess. Litt fint det.

Turen jeg nå skal beskrive fikk jeg av en kollega i DNT Asker Turlag sitt styre. Fint å ha kjentfolk man kan spørre når man skal ferdes i ukjent terreng.

Vi trasker lystig av sted.

Oversikt over turen

Turen startet ved Grønsand Gjestegård. Her er det godt med parkering. Videre gikk vi til værstasjonen på Nilsåsen, rundt Aklangen og videre til Stikkvann. Turen gikk videre til Stikkvannskollen før vi tok en avstikker opp på Bjønnåsen.

Totalt ble turen på drøye 22 km. Vi brukte 6 timer og 40 minutter inkludert godt med pauser.

Nilsåsen – værstasjon

Fra Grønsand Gjestegård gikk vi Sandstien (Sandstien er historisk grunn og merket med mange informasjonsskilt) til Hestedammen og så videre opp på Nilsåsen hvor det finnes en værstasjon. Det går en sti opp fra nord slik at det ikke er nødvendig å gå veien både opp og ned. Radaren på toppen ble bygd i 2010 og dekker det sentrale østlandsområdet med værdata. Toppen av bygget rager 363 moh.  

Veien fra Nilsåsen rundt Aklangen og videre til Stikkvannshytta gikk mye på skogsbilvei, men også noe på sti. Terrenget på Hurumlandet er kupert, så det er var egentlig greit med litt variasjon.

Stikkvannshytta

Vakker utsikt fra lunsjplassen.

Etter en god og lang lunsjpause med passende korona-avstand til alle andre gikk turen videre mot Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen

Artig og variert terreng fra Stikkvannshytta til Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen er med sine 361 moh. det høyeste punktet på Hurumlandet. Her har det vært skogbrannvakt siden 1911 og brannvakttårn siden 1937. Fra toppen av tårnet (som vi ikke gikk opp i) skal man i følge ut.no ha 360-graders utsikt over Hurumlandet; fra Sandungen til Drammen, Sætre ved Oslofjorden og Nesodden. På en klarværsdag pre-regionsreform skulle man visstnok kunne se hele 7 fylker. Nå har man vel flaks om man ser 3 eller kanskje 4?

Bjønnåsen

På dette tidspunktet tenkte vi at det kanskje holdt med topper, men så var det dette toppsuget som noen i gruppa har da. Det gikk bare ikke å la denne passere. Det angret vi ikke på! Helt på toppen av Bjørnåsen er det en gammel setervoll som fortsatt holdes i hevd av Nordre Grønsand gård. Bjørnåsen naturpark som setervollen kalles, er en liten perle med fantastisk flott utsikt nordover mot Vardåsen i Asker og innover Oslofjorden. Om sommeren går det sauer her og skaper den reneste idyll.

Etter dette bar det tilbake til start ved Grønsand Gjestegård. Litt sårbeinte, men med gode og lave skuldre.

Og alle fire var enige om at det hadde vært en flott tur!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!