Kategoriarkiv: Livet er best ute

Opp- og nedturer på Korsika

Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.

Ingen bagasje

Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.

Turer

Bavella Peaks

Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!

Min kjære ser lengselsfullt på alle rutene

Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.

Litt buldring ble det da

Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!

Mufloner
Bavella Peaks. Poeng til den som ser mer enn en «person» i bildet

Monte Cinto

Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.

Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.

Lang anmars i vakre høstfarger

Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.

Toppen kan så vidt skimtes i det fjerne

Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.

3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.

Paglia Orba

Dette er utsikten fra hotellet vi bodde på. Pablia Orba er den skrå toppen litt til venstre for midten av bildet.

Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.

Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.

Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.

Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.

Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.

Målet er toppen midt i bildet

Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.

Utsikt fra hytta under toppen

Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!

Noen prøver litt hardere enn andre å ta denne uvelkomne vendingen positivt

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.

8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.

Team-arbeid

Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.

Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.

Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!

Hotell i særklasse

Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.

Endring i planene

Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.

Fødselsdag

Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.

Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.

Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.

Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.

Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!

Dovenskap

Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.

Utforsking av Bonefacio

Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!

Bonefacio havn

Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!

Utsikt mot Citadellet

På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.

Da de trodde de hadde sluppet unna oss, fant vi dem på en bar
Kveldsstemning ved bassenget

Catch of the day

Dagens fangst; snapper, scorpion fish (den røde) og noe annet vi ikke vet hva er

Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.

Her renses fisken etter alle kunstens regler. Vekten bestod av mest bein viste det seg.

Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.

Bonifacio havn i solnedgangen

En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!

50 år med smilerynker

Vinteren kom tidlig i år

Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.

Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.

Snø ved Leirvassbu

Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.

Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.

På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.

Så vi la (lystig) i vei.

Fine røde T’er viser vei de første par kilometerene
Positiv gjeng!

Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.

Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.

Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet.
Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.

Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.

Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.

Blidere på vei ned enn opp.
Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.

Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?

Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver.
Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Kongevær på kongen (1656 moh)

Vi er igjen på ferie i Romsdalen og har funnet oss en topp vi enda ikke har vært på; Kongen! Været er upåklagelig – faktisk helt «konge», humøret er på topp og Team KavliBakken klare for nye utfordringer.

Fra Trollstigen platået går det en godt merket sti opp til Bispevatnet. Herfra kan man bestige Bispen, Kongen og Dronningen. I 2017 gikk vi Bispen, i år tar vi Kongen. Hvem vet, kanskje tar vi Dronningen om et år eller to?

Tror jeg velger Turboturen!
Ved Bispevannet. Toppen av Kongen ser du midt i bildet.

Det var også i år en del snø som måtte forseres på vei til foten av fjellet, men det var egentlig greit. Man slipper tross alt unna litt ur som kan være slitsomt i lengden.

Det går oppover og det er luftig klyving!

Her gjelder det å ikke tippe bakover! Laaaang ned til Isterdalen.
Jeg holder meg godt fast, men smiler og har det fint.
Siste vanskelige opptaket. Herfra var det plankekjøring.

På toppen av Kongen er det helt vindstille og 360 graders utsikt! Kongevær på Kongen er det ikke alle som får oppleve. I motsetning til Bispen som har en litt smal og «trang» topp er det danseplass på Kongen. Stort, flatt parti på toppen som også egner seg til overnatting. Dersom man klarer å finne seg en flat plass i ura. Solnedgangen her oppe fra skal være helt magisk.

Team KavliBakken koser seg på toppen av Kongen!

I tillegg fikk vi servert spekemat og ost av de andre vi delte toppen med denne dagen. Snakk om service!

Hr Kavli måtte ut på den ytterste knatten og lufte seg litt

Har man kommet opp, må man gjerne også komme seg ned.

Så happy blir man av en dag i fjellet hvor været er perfekt, kroppen fungerer sånn nogenlunde og nervene er der de skal være.

Vi var der oppe. Nå er vi her!

Euforisk fjelltopp hilsen fra Team KavliBaken

Rundtur Sassolungo

Den første dagen i Dolomittene ble vi anbefalt å ta en rundtur rundt Sassolungo for å aklimatisere oss litt (vi beveget oss stort sett i mellom 2000 moh og 3000 moh) og bare nyte omgivelsene. Som anbefalt, så gjort.

Denne festlige gondolen skulle vi ta opp i Sassolungo området. Du får hjelp av to strenge herrer til å hoppe ombord – for du må faktisk hoppe på i fart! Har du sekk får du gondolen alene og der henger du og dingler mens du blir ført til topps. Avstigningen får du også hjelp til av to menn. Det må hoppes ut også!

På vei til topps!

Vandreturen har begynt. Vi fulgte «526» hele veien rundt.

Det smøres under t-shorten. Noen har forventninger om å kunne gå i bar overkropp ganske snart.
Mektige omgivelser

Tid for lunsjpause.

Natten ble tilbrakt på Rifugio Toni Demetz oppe i Sassolungo. Vi fikk med oss en vakker solnedgang.

Gjengen er klar for hva det skal være!

Suveren Sesong finale

Etter to dager med inneaktiviteter på grunn av pøsregn i lavlandet (men snø på toppene!), trosset vi den noe frynsete værmeldingen, som spådde sludd på toppen av Alnestind (1665moh). Vi bare måtte komme oss ut på sesongens siste rando-tur!

Det begynte ganske friskt ved bilen. Det var også kun en bil der før oss. Var det noe vi ikke visste?

Vi fikk fort varmen. Fjellsiden opp mot Alnestind lå i le og den varslede nedbøren så vi ingen ting til.

Ikke dumt å gå i bar overkropp når man har en sånn overkropp!
Jeg er litt mer blyg og beholder klærne på (foto: Tony Kavli)

Kun én foran oss opp fjellet. Han skimtes som en liten prikk opp mot skaret til venstre i bildet over. Nysnøen lå dyp og jeg var veldig glad for at han gikk først og tråkket spor. Han fikk takksigelser da vi snakket med han på toppen.

(foto: Tony Kavli)

Det hadde «rast» en del i fjellsiden under toppskrenten siden sist snøfall, men «raset» var små snøballer som hadde løsnet høyt oppe og rullet seg større nedover skråningen. Naturens forsøk på å lage snømann på egenhånd. De så litt skummelt ut på avstand, men de rullet ikke så fort at vi ikke kunne komme oss unna.

(foto: Tony Kavli)

På toppen var det helt vindstille. Vi var oppe som nummer 2 (Tony) og 4 (Heidi) denne dagen. Jeg ble forbigått rett under toppen av en blid dame med hund som bykset forbi i lette klyv. Hun skyldte på lett utstyr. Jeg tror hun rett og slett var i bedre form.

Mysefjes med Finnan i bakgrunnen (foto: Tony Kavli)

For en dag! Helt vindstille på toppen av Alnestind er ganske sjelden kost.

Team KavliBakken poserer

Ned igjen var det kun de 2 vi møtte på toppen som hadde kjørt før oss. Vi var spente på om snøen ville være for våt og tung å svinge i, men alle bekymringer ble gjort til skamme. Fryd og glede og stormende jubel!

Tony gleder seg til resten av nedkjøringen

På vei ned passerte vi mengder av folk på vei opp og kunne underholde dem med frydefulle gledesutbrudd mens vi koste oss ned fjellsiden.

Det vil si helt til Tony tok en dobbel salto! Søren at jeg ikke hadde hjelm-kamera! Myk snø å lande i heldigvis.

Den eneste gangen i år han glemmer hjelm er også da han tryner!

I den nederste delen av fjellet var snøen nå blitt sugende våt. Det var nesten umulig å svinge og vi måtte ligge skikkelig bakpå for å holde skiene flytende. Sure lår!

Men for en dag! En perfekt avslutning på rando-sesongen for Team KavliBakken.

Vi gleder oss til ny sesong!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Fjellmedisinkurs

Jeg har vært på kurs i Fjellmedisin for turledere. Intenst, lærerikt, morsomt og ekstremt nyttig. Vil lære mer!

På dette 15 timers kurset for turledere i DNT skulle vi blant annet «lære tiltak for å ivareta hele gruppa og samtidig stabilisere pasienten med enkle tiltak». Høres lett ut? Det er ikke det.

Vi begynte med utetime

Instruktøren vår David Rohrmüller fra Rohrmüller Medical (paramedic og sykepleier med bakgrunn fra fjellredning) var utrolig kunnskapsrik, en god pedagog og veldig tålmodig. Det ble mange, mange spørsmål, digresjoner og historier i alle retninger. Veldig spennende og lærerikt å høre om andres opplevelser og erfaringer, og ikke minst hvordan de hadde håndtert de ulike situasjonene.

I beskrivelsen av kurset står det hva vi skulle igjennom i løpet av helgen:

  • Kontakt med omverden: Nødnummer/AMK, bruk av andre metoder. Hva gjør du når du ikke har dekning?
  • Standardisert pasientundersøkelse som gir kursdeltaker en metode som kan anvendes på alle slags pasienter
  • Håndtering av bevisstløs pasient, stabilisering ved nakkeskader
  • Teoretisk og praktisk gjennomgang av hjerte-lunge-redning: Hva skjer ved et hjertestans?
  • Sykdommer og skader som man kan forvente på tur og i fjellterreng. Hva kan gjøres før helsepersonell tar over?
  • Innføring i bandasjering, spjelking, leiring. Forflytning av pasienter
  • Hva bør man ha med på tur?
  • Ledelse av grupper i krise / på et skadested, psykisk førstehjelp
  • Mange praktiske momenter som innøver det kursdeltakeren lærer i teori

Det ble unektelig 2 intense dager!

En viktig ting har jeg lært; det er imponerende hva man kan gjøre med et trekanttørkle!


Jeg skal sporenstreks gå til innkjøp av flere trekanttørkler.

Dag 2 skulle teori omsettes til praksis. Hvordan flytter du på skadede – uten (helst) å skade de mer? Overraskende vanskelig spør du meg, men veldig nyttig å ha forsøkt det i en ufarlig setting.

Å bære noen i en vindsekk er både tungt og ustabilt! (foto: Tess Erngren)

Vi hadde også flere caser hvor vi byttet på å være pasienter, førstehjelpere og observatører. Det er sannelig mye rart man gjør i en slik situasjon som man etterpå tenker at «himmel og hav gjorde jeg det!?» eller «hvorfor ringte jeg egentlig ikke til AMK med en gang?». Å holde hodet kaldt i en stresset situasjon er avgjørende! Håpet er at noe av dette dukker opp i hodet automatisk dersom uhellet en dag skulle være ute.

Turleder forsøker å få kontakt med pasienten
Observasjons-gruppa koser seg med kaffe i solen
Turleder kartlegger symptomer. Er det tegn på hjerteinfarkt?
Samling av pasienter. Denne gjengen ble godt tatt vare på!

Jeg må bare få si takk til kursholder David som gjorde en strålende innsats. En stor takk også til mine med-kursdeltagere som ga av seg selv, spilte roller, lekte og gjorde helgen til en morsom og lærerik opplevelse. Dette ga mersmak! Jeg må nå lese notater, repetere og øve. Høres!

Turleder som nå drømmer om en karrière innen fjellmedisin.

Vaffel på toppen!

Med en snarlig forestående tur til Alpene og null minutter med ski på beina siden mai i fjor var det på sin plass å teste ut om kroppen, og ikke minst den relativt nyopererte foten fungerte sånn noenlunde.

I Asker regnet det. Føltes litt vel ivrig ut å dra på tur i sånt vær

Den aller første testen var om jeg fikk støvelen på foten som enda ikke var helt smertefri. Det gikk. Skibuksa fikk jeg også på meg. Puh! Det har unektelig blitt mye stillesitting de siste ukene og det kjentes godt på bukselinningen.

Gaustatoppen neste

Selv om det regnet i Asker hadde Yr lovet snø på Gaustatoppen med opphold og sol fra kl 11. Nysnø og sol hørtes bra ut.

Den sedvanlige skyen ligger over toppen, men rundt ser det jo relativt lovende ut.

Vel fremme ligger det et lite snølag over blank is på parkeringsplassen. Kanskje er det kommet litt mer lenger opp? Vi er uansett klare for den virkelige testen; holder foten – og formen?

Den snøen som hadde kommet i løpet av natten, ble ikke liggende lenge der den hadde falt. Vindkulene var heftige!

Vi trasket oss oppover i rolig tempo. Det vil si – jeg gikk så radig jeg kunne – men akk. Formen har vært bedre!

Kommer du eller?

Været har unektelig også vært bedre. Det blåste kraftig hele turen opp og noen av vindkulene var så voldsomme at vi måtte stå stille og vente til de roet seg før vi kunne gå videre.

Min kjære begynte i tillegg å ymte om at hytta på toppen nok var stengt, så noen vaffel ble det nok ikke på meg. Dalende humør og sutrende hofteleddsbøyere er ingen god kombo på randotur.

Jeg begynte også å bli litt stiv i maska.

Ikke kunne vi se noe til toppen heller, men ut av tåka kom en blid fyr som kunne fortelle at hytta var åpen og at det var vaffel å få kjøpt. O Lykke! Rart hva sånt gjør med evnen til å ta seg sammen noen meter til.

Hytta skimtes!

Ingenting er så herlig som når målet er så nærme at man kan kjenne vaffellukten.

Er det en fjellknaus eller er det hytta?
Veldig koselig å komme seg inn i varmen på Gaustatoppen Turisthytte!
Vaffel smaker bedre enn matpakke. Definitivt!

Etter påfyll og omkledning gikk turen ned til bilen igjen.

«Fru Bollerud» skulle nok takket nei til den vaffelen.

Vi fant litt nysnø mellom is, stein, busk og lyng og selv om lårene skrek etter oksygen og leggene verket (det var tross alt årets første tur) ble det et par gode svingopplevelser. Det finnes ingen bilder av gode svinger fra turen. De bildene som ble tatt gikk ikke igjennom svingkvalitetskontrollen.

Turen var over for denne gang. Team KavliBakken var fornøyde med testen og turen og begge var vi skjønt enige om at etter denne turen kunne det bare gå oppover.

Ørkenvandring i Sahara

Sola er i ferd med å gå ned i horisonten.  Foran meg strekker Sahara seg i det uendelige. Dyner av sand som bukter og bølger seg i det svinnende lyset. Sanden jeg har i hånden renner sakte tilbake mot bakken, noen meter unna kommer dromedarene tilbake til campen etter en ettermiddagssnack i en nærliggende oase, jeg hører noen som ler. Sola varmer, lave skuldre. Gode vibrasjoner. En fantastisk reise går mot slutten. 

Men jeg foregriper begivenhetene. Denne reisen begynte 6 dager tidligere i Norge og opplevelsene har blitt mange i løpet av disse dagene.

Om å  forflytte seg

Første etappe gikk per fly fra Gardermoen til Marrakech,  Marokko. Den natten tilbrakte vi på en Riad i Marrakech før vi tidlig søndag morgen satte oss i en buss som tok oss over de høye Atlasfjellene og inn i Sahara, verdens  største varme ørken. Kjøreturen gikk  over Tizi’n Tichka-passet som er det høyeste kjørbare passet i Høye Atlas på  2260 moh. Noen brukte tiden i bussen til å sove, jeg satt ytterst på setet mitt og strakte hals. Jeg er redd for å gå glipp av noe.  Må ikke miste et sekund av reisen. Alt skal jeg ha med meg. Sove kan jeg gjøre når jeg kommer hjem. 

Jorda i Marrokko er rød og kontrasten er stor mot de snødekte toppene i Atlasfjellene. Vi passerer små landsbyer med de tradisjonelle murhusene med flate tak og rette linjer, landskapet er goldt på grunn av lite nedbør, men fjellene er imponerende fargerike med sjatteringer i rødt, rosa, gult, burgunder og rust og ser ut til å smuldre opp foran øynene mine. Noe sier at fjellet sprekker i varmen og at det er derfor det ser slik ut. Kanskje stemmer det. Erosjonen er unektelig stor. 

På veien til Zagora, hvor ørkenen starter, stopper vi for å kjøpe det tradisjonelle hodeplagget Shesh. Dette kan komme godt med som beskyttelse mot sol og sandstorm – og vi ser jo ganske kule ut alle sammen!

Kjøreturen ender ved foten av fjellet Jebel Bani. Her venter guider, dromedarer og vår første leir. Eventyrer er virkelig i gang. 

Vår første camp

Om Camelus Dromedarus

Er du null interessert i kameler og dromedarer kan du nå hoppe rett til neste avsnitt. Her kommer min hyllest til dette underlige utseende dyret med de rare lydene.  

Dromedarene er i kamelfamilien. Alle på turen kalte de bare «camels» selv om de teknisk sett er dromedarer.  Du gir ikke en dromedar navn. De får et nummer, men i all hemmelighet kan man gi dem kosenavn. Det er lov. De kan bære opp til 100 kg på ryggen. De fraktet all bagasjen vår, telt, mat, vann, bord og stoler og til og med rødvinen min. De er eksperter på å vandre og går lekende lett over stein og sand med sine brede, myke føtter.  De er imidlertid ikke så glade i å bli lastet på. Særlig «klage-klaus». Hør bare her:

Den siste dagen har vi spist så mye av maten at det er plass på til oss på to av dromedarene. Vi sitter høyt til værs og blir vuggende båret fremover i ørkenen. Morsomt!

Dromedarer laget et stort spekter av lyder. Noen av dem er komiske som når de kjekker seg, andre lyder er klagende (hør rapport fra Klage-Klaus over) – som når de ikke vil bære mer vin, men det jeg opplever som «grunnlydene» er den dype brumming som treffer meg midt i mellomgulvet. Den vibrerer og gir en underlig resonans i kroppen. På en rar måte kjennes lyden kjent – uten at jeg har hørt den før. Det er en ur-lyd som bringer frem smilet mitt. Trygt og koselig. 

Om å sove under melkeveien

Den aller første natten i telt måtte jeg ut et nødvendig ærend. Jeg hadde med meg hodelykt og forventet en mørk natt, men da jeg kom ut var det månelyst. Så lyst at det ble utfordrende å finne seg et sted å sette seg ned uten å bli sett av et dusing menn og 11 dromedarer. Månelyset kastet duse, underlige skygger i natten. Luften er mild. Det var vanskelig å gå tilbake til teltet når natten var så magisk. 

De siste to nettene vi campet valgte jeg å sove ute under stjernene.  I måneskinnet, under melkeveien mens kamelene laget god-lyder i bakgrunnen. Soveposen var varm. Månen nesten for lys. Stjerneskudd føk over himmelen. Jeg ønsket meg noe, jeg må innrømme det. Frisk, kjølig ørkenluft i nesen, en liten eim av dromedar, knirking fra liggeunderlaget til naboen, null lysforurensning, null stress. Etter noen  småjusteringer (les: lua ned over øynene for å dimme månelyset litt) sov jeg bedre ute enn inne i teltet. For å Sarah; vi bor på et «millon-stjerners hotell!».

Trygt mellom 2 telt, men under stjernene

Om sand(dyner)

Man kommer ikke utenom sand på denne turen. Heldigvis! Vi har gått i sanddyner, løpt (mest nedover) i sand, sett solnedgangen fra toppen av den høyeste Chegaga sanddynen, sett soloppgangen fra en annen. Vi har hatt sand i skoene. Vi har til tider også hatt litt sand mellom tennene. Og ganske mye sand i bagasjen. 

Om overraskelser

Jeg hadde forventet sanddyner. Jeg hadde forventet litt steinørken. Jeg hadde ikke forventet å bade i Sahara! Etter to dager med vandring fikk vi, etter ankomst camp,  tilbud om å være med på spa.  «Ta med noe håndkle lignende eller eventuelt Hvitserk-buffen» var beskjeden. Overraskelse! Det hadde regnet i 3 dager før vi ankom. Det var vann i en kulp i elven og vi kunne bade. Noen vasket til og med håret! For en luksus! Bade i Sahara – DET hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre. 

Om vakker natur

Landskapet vi vandret gjennom var variert. Vi startet opp et fjell, vandret så på et platå innover i Sahara. Det er mye stein, lite vegetasjon, knallblå himmel, vakre fjell.

Videre gikk vi lenge i et tørrlagt elveleie. Fjellet er så polert av uendelige mengder vann som også har skylt bort alt av løsmasser, rusk og rask. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned på dette uvirkelige fjellet og kjenne det kjølige, glatte fjellet mot huden. Jeg tror jeg aldri har sett noe så vakkert som dette nesten uttørkede elveleiet. 

Ferden går videre i en bred dal omkranset av fjell i varme farger, med flate topper som de du ser i Western filmer. Innimellom er det grønne flekker i form av akasier og en og annen sukkulent. Det er bare å nyte hvert skritt i disse omgivelsene. 

Den tredje dagen på vandring ser vi de første sanddynene. De er også vakre der de ligger og flotter seg i horisonten. Store, buktende fjell av sand. Men før vi kommer helt bort får vi nok en endring. En underjordisk elv sørger for vann til planter og vi går igjennom et surrealistisk, irrgrønt felt med noe som ser ut som ruccola og lukter litt kål. Ikke mat for mennesker, men dromedarene digger det. 

Her bærer vi med oss veden vi skal bruke til leirbål senere på kvelden. (foto: Tone Ingebrigtsen)

Om å ørkenvandre

Strålende fornøyd med å være på ørkenvandring! (foto: Sarah Danielsson)

Jeg liker å gå. Jeg liker å gå og se meg rundt. Løfte blikket der det er mulig uten å snuble. Beina mine trives med å gå i timevis. Som Sarah sa det når hun startet dag 4 med vandring; «jeg er i flow». Å gå der sammen med andre, men allikevel alene med tankene dine. Være tilstede i opplevelsen av omgivelsene, kjenne bakken under føttene, varmen mot huden, luktene og lydene. Bare være. Å ørkenvandre gir ro og det gir energi. 

På denne ørkenvandringen tilbakela vi ca 7,5 mil på 4 dager. Terrenget var lettgått. Jeg kunne gått lenger og flere dager, men kanskje var dette faktisk akkurat passe. Akkurat så langt at man gjerne skulle gått litt til. Akkurat passe langt til at man ikke segner om i camp, men faktisk har overskudd til å se seg litt rundt, prate litt, brette ut soveposen og ta en kjapp vask med dagens våtserviett. Akkurat passe. 

Vandring barbeint på sanddyner i solnedgangen. Få ting slår det. (foto:  Tone Ingebrigtsen)

Om camplivet

Livet i camp er rolig-tid. Noen tar seg en ekstra tur for å se hva som befinner seg bak den neste haugen, noen bruker tiden til å skrive dagbok, andre rigger seg til i teltet, prater litt, leser en bok, teiper vannblemmer, heller sand ut av skoene eller bare slapper av. Senere er det middag og leirbål. De gode hjelperne bidrar med musikk og god stemning rundt bålet.  Koselig!

Om vennskap

Allerede på Gardermoen fant vi hverandre. Vi tittet oss rundt, så an medpassasjer og tok kontakt. «Skal du også på tur med Hvitserk?» fungerte som en fin åpning og satt igang tur-prat med det samme. Selv om det var mange på denne turen som hadde meldt seg på alene, tok det ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng. 

Foto: Houssain

Man blir godt kjent når man vandrer sammen i mange timer hver dag. Det å dele opplevelser, sove sammen under stjernene, dele medbrakte goder, forsøke seg på en kanon rundt leirbålet, gi av seg selv, få massevis i retur og ikke minst le sammen. Det gjør noe med oss mennesker. Vi trenger å være en del av noe. Denne turen var så absolutt noe av det bedre livet har å by på!

Om turen

Det er så mye mer jeg skulle fortalt dere om; maten, de vakre lunsjplassene, de flinke menneskene som hjalp oss på turen med matlaging, dromedarstell, rigging av camp, strålende guiding og mye mer, men jeg er redd for å ikke yte dem retterferdighet.  Dette har vært en helt magisk tur! 

Dersom du vil lese en detaljert beskrivelse av alle etappene, eller kanskje rett og slett vil melde deg på neste tur som går i februar,  anbefaler jeg deg å klikke deg inn på turen «Ørkenvandring i Sahara» påHvitserk sine sider. 

Helt til slutt noen stemningsbilder fra Marrakesh hvor vi startet og avsluttet turen – samt store glis fra et par storfornøyde ørkenvandrere: 

Til de som enda ikke har skjønt det – Turen anbefales!

Sarah og Heidi – strålende fornøyde med ørkenvandringen

PS: Der jeg ikke har notert fotograf er det enten jeg som er fotografen eller så er det Sarah, Ingunn, Tone eller Eli-Anne. Noen ganger går det rett og slett litt i ball. Jeg beklager dersom noen føler seg glemt. Det har ikke vært med vilje.