Kategoriarkiv: Fjelltur

Kyrkja i tåka

Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).

Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.

kart2

Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.

Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.

dsc03021
Det traskes i kjapt tempo

De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».

DSC05503
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.
DSC05511
Teknisk hvil med utsikt mot Leirvassbu
DSC03025
Skyene siger ned over hodene på oss

Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.

dsc03035
Bratt klyving

 

DSC05513
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!

Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.

dsc03038
Oppe der et sted er toppen

Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!

DSC03039
Topp-selfien

DSC05536
Gruppebilde på toppen hører med

Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende.  Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.

DSC03041
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.

 

DSC05539.JPG
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.

Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.

DSC05542

DSC05545
Under oss står det noen som venter på å klatre opp
DSC03046
Nede under tåka igjen
DSC03054
Min kjære og Øvre Høgvagltjønnen
DSC03056
Ståle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen

Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.

 

DSC03061.JPG
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!

 

DSC03066
DNT har vært her
DSC03067
Det ble en fin dag
DSC03069
På vei tilbake til start

 

 

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!

Turen oppsummert: 

  • Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
  • Lengde: 9,85 km
  • Høydemetere: 754

 

Tverrbottindan – 4 x 2000 moh

Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.

40819691_10160749523210564_1074554144049594368_o
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂

Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).

kart
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.
DSC02912
På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre

Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.

Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.

 

DSC02914
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?

Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.

DSC02918
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.
DSC02921
Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.
DSC02926
Første topp nærmer seg

På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.

 

 

DSC02937-PANO
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)

Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.

DSC02946
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre Tverrbottind
DSC02949
Går lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.
DSC02953
Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!

Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.

Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.

DSC02955
Slett ingen dum dag å være på vei videre

DSC02957

På vei fra siste topp på Midtre – mot Store

Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker  lunsjplass.

Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.

DSC02970
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.
DSC02972
Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.
40670097_10160749517250564_2514167331299524608_o
En blidere gjeng skal det letes lenge etter!

Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.

 

Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.

40684735_10160749516540564_6892354725375639552_o
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!

 

DSC02982
Utsikt som gir sjelefred

På vei mot toppen.

DSC02984
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.
DSC02988
Tony forklarer veien videre.
DSC02991
Hilde med Leirdalen i bakgrunnen
DSC02993
Midtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.
DSC02996
Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.
dsc03000.jpg
Fjellrypa Hilde i sitt rette element

Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.

DSC02992
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi

For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:

 

Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.

DSC03013
Spennende nedstigning fikk vi også

Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…

 

dsc03015.jpg
Two-face and her gang

Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…

 

Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.

DSC03020
Ble cider på meg før vinen gitt.

 

Turen oppsummert: 

  • Tid: 6 t og 20 min med gode pauser
  • Lengde: 10,14 km
  • Høydemetere: 1220

 

 

Steindalsnosi (2025 moh) til Fannaråki (2068 moh)

Fredagens tur ble foreslått av min kjære.  Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.

kart

 

Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).

Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.

Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.

dsc02846
Gutta i fint driv oppover mot toppen av Steindalsnosi
dsc05355
Frisk og sunn ungdom i fjellet
dsc02848
Spreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen

Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.

dsc02853
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…

Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.

40684395_10160749516875564_1365529386555539456_o
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh

Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!

DSC02863
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtes
DSC02868
Løs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans

Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.

DSC02865
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…
DSC02869
Gutta velger ulik tilnærming mot toppen
DSC02870
Flott dame i vakker natur

I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi  vant høydemetere i en fei.

DSC02875
Bare smil og glede!

Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…

DSC02878-ANIMATION
Hilde spretter opp den siste knausen

Han hadde ingen grunn til bekymring!  Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.

Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!

40650240_10160749515885564_8840117553683496960_o
Gjengen på toppen av Fannaråki

På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.

DSC02887
Fannaråkhytta

 

Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.

DSC02905

Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.

DSC02906
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken

 

DSC05410
Team KavliBakken ❤

Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!

DSC02908
I enden av veien er dagens mål

Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.

Turen oppsummert: 

  • Tid: 6 t med pauser
  • Lengde: 13,34 km
  • Høydemetere: 1008
40980439_10160749523360564_4342803275943247872_o
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.

Natt i naturen

Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.

Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.

DSC05313.JPG
Team KavliBakken koser seg i soveposene

Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.

DSC02817
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!

Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!

Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!

DSC05330.JPG
Jåle-Bakken gjør seg klar for tur

 

Nesten opp Stetinden (rando)

Søndagen opprant denne siste helgen i april og vi var 6 glade venner som skulle ut på tur. Fjellheimen viste seg igjen fra en vennligsinnet side og ga oss gode vibrasjoner for dagen som lå foran oss.

Dagens turmål var Stetinden, eller det vil si skaret rett nedenfor toppen. Noen av oss hadde tanker om at vi skulle på toppen, men det er ikke alltid ting går som man tenker.

Monica som ødela kneet sitt på alpetur i Mürren i fjor, og siden har operert i ett sett og som har hvert mer hos fysioterapeut enn hjemme, hadde fått lov til å gå langrenn og skulle være med oss et stykke på turen. Hun var moderat blid og gjorde sitt beste for understreke forskjellen på utstyret vårt der hun suste rundt oss på lett utstyr i høy fart.

DSC00627
Monica har spurtet fra oss og tar bilder i det vi trasker forbi

Denne dagen startet turen ved parkeringsplassen ved Geitsetra. Dette er så langt man kommer med bil inn i Leirdalen om vinteren/våren. Det var merkbart mindre snø der i år enn på samme tid i fjor, men heldigvis var det greit med snø i den retningen vi skulle. Vi fulgte samme anmars som når vi gikk til Storebjørn dag 2 i fjor.

DSC00629
Stetinden kan sees til venstre i bildet. Med feller under skiene kan man også vandre rett igjennom lyngen.

Fra Leirdalen fulgte vi flata etter Sletthamn og rundet Rundhø og fulgte så Tverbyttbekken innover i dalen.

31784644_10160284456835564_6034007315156303872_o
Vi tar oss en kaffepause på en liten bar flekk. Jeg ser ut som om en forvokst lemen der jeg står og gliser bredt. Har hørt det er forventet lemen-år i år.

Sett i ettertid kunne vi nok gått enda lenger innover i dalen før vi begynte å plukke høydemetere – for på den måten å unngå altfor mye traversering, men så langt tenkte vi ikke.

31631970_10160284453265564_5073476572766273536_o
I iveren etter å komme oss opp begynte vi å traversen unødvendig tidlig
31766445_10160284454620564_7783998955456561152_o
Snøen glitrer i lufta

Det var et merkelig vær denne dagen. Vi gikk i sol, med skyer rundt oss på flere kanter og samtiden som sola skinte snødde det! Merkelig å gå med oppbrettete ermer og kjenne snøen prikke på solvarm hud.

DSC03977
Med Storebjørn som bakteppe

Ståle, Tony og jeg strente på mot toppen, mens Jens og Vibeke tok en mer rolig anmars. Jens hadde vært på toppen før og kjente ikke suget. Ikke vi andre heller skulle det vise seg. Vel på toppen av skaret ble vi enige om at å gå på beina med randostøvler, i masse stein en times tid ikke egentlig var så fristende. I stedet tok vi oss en lang rast i sola. DSC00676Gutta fikk beundrende blikk av forbipaserende unge damer og koste seg synlig med det.  Vibeke og Jens hadde tatt seg en lur litt nede i lia for å slippe å vente så lenge på oss (les: vi er ikke så gode på kommunikasjon), så når de kom opp var vi mer enn klare til å sette utfor bakken som lå foran oss som et nirvana av glitrende, fluffy, nesten helt uberørt snø. 31793422_10160284457615564_8869796894390353920_oSett i ettertid skulle vi nok ha satset på en rask innmars inn dalen og tatt 2 turer opp fjellsiden vi nå kjørte ned. Det ble en av de aller beste skikjøringen vi har hatt!31841954_10160284458535564_3423226116167434240_o Dessverre hadde vi sullet litt for mye rundt, så en ny tur opp på dette tidspunktet var ikke aktuelt.

DSC00701
ALLE var strålende fornøyde!

Det ble en lang staketur tilbake til bilen. Dagens minst morsomme etappe.

Store Smørstabbtind (2208 moh) (rando)

En helg i overgangen april-mai tok vi turen til Jotunheimen. Den første dagen denne helgen hadde vi sett oss ut en skikkelig «grom-topp». Vi skulle gå Store Smørstabbtind som rager 2208 moh og er et av Jotunheimens mest ikoniske fjell.

DSC00471
Team KavliBakken gleder seg til å gå på tur!

Vi startet turen fra Krossbu. Sola skinte fra skyfri himmel, noen gikk allerede i shorts og det var bare store smil å se hvorhen man snudde seg.

DSC00483
Startskuddet har gått

Når «Opp- og nedtur» gjengen er på tur sammen tar Jens på seg oppgaven som guide. Guiden vår er nøye med at vi alle har skredutstyr som fungerer.

DSC00486
Vibeke er glad hun fant meg – og jeg er også happy med det!

Første post på programmet er derfor test av skredsøkere. Alle har søkestang og spade i sekken. Jens er den eneste som får bruk for spaden. Til å grave sittegroper med. Ingenting annet. Heldigvis.

Jeg har respekt for snøskredfare og tenker med skrekk og gru på hvor ille det kan gå dersom uhellet er ute. Etter 15 minutter under snøen uten å bli funnet er man visstnok så godt som død. Med andre ord – man er totalt avhengig av gode venner – eller andre – som er der når det skjer og som kan finne deg og grave deg ut. Det er viktig å ha utstyret i orden! Denne helgen var skredfaren på nivå 2 så vi følte oss ganske trygge, men uansett greit å trene litt.

Dages tur-mål kan skimtes i bakgrunnen på neste bilde, over skyene: Store Smørstabbtind. En av Jotunheimens virkelige perler! Og været er heller ikke så verst!

DSC00492
Ståle lurer på hvor det blir av oss. Toppen venter jo!

Vi går ikke alene, og det er heller ikke så utfordrende å finne veien. Så langt. På vei opp mot toppen skifter været litt.

31906782_10160284452350564_1891462855098630144_o
Jeg skuer utover Leirbrean. Lite viste jeg at vi en 6-7 timer senere skulle vime rundt der i tåka.

Fra skyfri himmel får vi litt mer skyer, så skyfritt igjen og sånn holder det på. Varmt i sola og litt friskt i skyggen.

31900463_10160284457955564_3495209390091272192_o
Det bratner til litt, og vi kan se toppen og det mest utfordrende partiet av oppstigningen.

Når vi når bratthenget på Store Smørstabbtinden er det av med ski og på med stegjern og isøks. Det første jeg gjør er å tråkke hull i buksa, men det hører visstnok med til stegjern-opplevelsen har jeg blitt fortalt.

31543772_10160284454605564_1099108716893962240_o
Tony jobber med å få på seg stegjern

Få som har gått med stegjern mer enn et par meter har unngått å få litt hull her og der. Trøsten er at det ser ganske tøft ut med disse stegjernene på – og de sitter som støpt i snøen. Jeg føler meg trygg og fin opp fjellsiden.

Den siste etappen mot toppen er drøyere enn det ser ut som og mens gutta løper i forveien med tidenes topplos kommer jeg pesende etter. Sakte men sikkert – til jeg til slutt står der på toppen og skuer utover Jotunheimen med skjelvende bein og kroppen full av endorfiner. DA kommer topplykke gliset!

31781845_10160284454450564_7206411796440154112_o
På toppen av Store Smøstabbtind

Etter en (lite elegant) nedfart delvis akende på rumpa fordi angsten for å rutsje utfor fjellet kom sigende, ble vi enige om å ikke ta samme vei ned som vi kom opp. I stedet valgte vi å kjøre ned på Storebrean og gå opp i skaret mellom Kniven og Geita for så å gå over Leirbrean tilbake. Rundtur er fint og vi hadde lenge igjen av dagen.

31880906_10160284451900564_1841000060272246784_o
Man blir bitteliten på en stor bre

Turen over Leirbrean ble en flott naturopplevelse. Sola og skyene skapte magisk lys over breen og vi følte oss bittesmå i den storslåtte og mektige naturen.

DSC00562Ny lykkerus for noen av oss, mens andre i følget måtte tvangsfores med sjokolade. Uten  energi blir det lite naturglede.

DSC00571
Nødvendig påfyllpause
DSC03893 (1)
På veg over breen

Vel oppe i skaret mellom Kniven og Geita møtte vi tåkeveggen. Tjukk som grøt! Guiden Jens og co-pilot Tony beholdt roen mens vi andre gjorde vårt beste for å ikke få helt hetta.

DSC00589
Ordning med utstyr. Nå skal en islagt og bratt skråning forseres i tåka.
31791630_10160284451905564_6428663944361017344_o
Vi skal ned på breen, men gudene skal vite hvor langt det er ned dit
31590618_10160284457780564_6792359623207682048_o
Into the white…

Lykken var stor da vi kom oss helskinnet over breen og igjen kunne se Krossbu og bilen.

DSC00599
Juhu!
31821572_10160284457850564_5972883037111713792_o
Sliten og fornøyd gjeng!
Store Smørstabbtind 16.43 km - kart
Dagens rundtur

Etter en lang dag på tur (17 km over 8 timer inkludert pauser) var vi alle enige om at tanken på at kokken Tobias ventet på oss på Fjellstua med dagens 3-retter slett ikke var noen nedtur. Det var bare å forte seg tilbake og kle seg om til middag. Ingen tid å miste!