Kategoriarkiv: Fjelltur

Gjennom Sassolungo-spirene – Via Ferrata Oskar Schuster

Gjengen med vertskapet Hr og Fru Demetz.

Vi startet tidlig på det som skulle bli en ganske så spennende dag i fjellet.

Oppi skråningen bak der skal vi. Litt skrått til høyre for Gorm sitt hode. Først skal mye grus og snø forseres.

Utstyr på!
Vi er i gang!

Så begynte det å regne….

Torden, lyn og hagl er ikke helt ideelle forhold når man er høyt til fjells og til alt overmål også er koblet fast til en jernwire. Ingen av oss var særlig høye i hatten når det stod på som verst, men det var ikke noe alternativ å bli i fjellet. Vi måtte opp for å komme ned. Det var bare å komme seg videre.

Kort opphold på toppen. Alle ville vekk fra jernkorset som det spraket rundt!

På vei ned fra fjellet tittet solen frem igjen og alt ble straks veldig mye hyggeligere.

I Rifigioen i bakgrunnne spiste vi en god lunsj og fikk skiftet til relativt tørt tøy før vi gikk videre. Da hadde det igjen begynt å pøs-regne. Glad jeg investerte i nytt regntøy før avreisen!

Vakkert også i regnvær
Frodig!

Helt greit å komme seg tilbake til bilen og kunne ta inn på hotell etter denne dagen. Hotellet var nok mindre fornøyd med at vi spylte alt av klær og sko i dusjen.

Surrealistisk natur og utpsyking opp Sass Rigais (3025 moh)

Odlemassivet er helt klart det vakreste området jeg har vært i. Fargene er så sterke og naturen så surrealistisk vakker at det er vanskelig å forstå at det ikke er photoshoppet alt sammen.

Dagens tur gikk fra toppen av Col Raiser gondolen.

  • Høydemetere ved start: 2107 moh
  • Sass Rigais: 3025 moh
  • Høydemetere: 918 m
  • Via ferrataen er estimert til «beginner/intermediate. Jeg er ikke enig. Synes den burde vært sikret bedre på noen veldig utsatte steder.

Følg stien 2B mot Sass Rigais til du kommer til et kryss med et skilt. Det ene peker til Sass Rigais Est og det andre til Sass Rigais Sud .

Det er mulig å gå begge veier, men vi hadde lest at det var enklest å gå mot klokka og ta Øst-ruten opp og så gå ned syd-ruten. Som tenkt så gjort.

Turstart

Se her da! Er det ikke helt ubeskrivelig vakkert!

Vi er ferdige med dalen og på vei opp til innsteget på selve klatreruten.

Så mange vakre steiner! Denne var dessverre for stor til å putte i sekken og ta med hjem, men gjett om jeg gjerne ville!

Når man går og ser ned kan man oppdage mye fint! Krystaller inne i steinen!

Det strammer seg til! I det vi kommer opp på kanten hører vi suset fra vinden som kommer opp fra dalen ca 200 meter lenger ned. Ikke gå ut på kanten!

Uegh! 200 meter rett ned over kanten der!
Fremdeles ganske optimistisk stemning

Klyvingen og via ferrata partiet har begynt.

Underveis var det flere partier jeg følte meg særdeles ukomfortabel med! Flere steder var det null mulighet for sikring, skrå grus- og snø partier hvor man lett ( i mitt hodet i det minste) kunne rutsje utfor og ikke stoppe før man var nede i dalen. Total utpsyking og frynsete nerver! Ingen god dag for Bakken.

Løs grus og rett i dalen…

Men jeg kom meg opp. Litt tom, litt skjelven og litt gruende for nedturen. De andre var ganske så oppesen.

Jeg fant det tryggest å bli sittende mest mulig på toppen.

Vi skal ned også. Ned tar like lang tid som opp når man må krabbe baklengs og passe på hvert skritt man tar. Turleder Tony var bare litt stresset for at vi ikke skulle rekke siste gondol ned igjen.

Tony er LITT oppgitt over at jeg ikke bare kan «ta meg sammen».

Nede i dalen igjen.

En liten matbit i pittoreske omgivelser.

Til tross for litt dårlig psyke denne dagen var vi alle (til slutt) enige om at det hadde vært en fin tur!

Rundtur Sassolungo

Den første dagen i Dolomittene ble vi anbefalt å ta en rundtur rundt Sassolungo for å aklimatisere oss litt (vi beveget oss stort sett i mellom 2000 moh og 3000 moh) og bare nyte omgivelsene. Som anbefalt, så gjort.

Denne festlige gondolen skulle vi ta opp i Sassolungo området. Du får hjelp av to strenge herrer til å hoppe ombord – for du må faktisk hoppe på i fart! Har du sekk får du gondolen alene og der henger du og dingler mens du blir ført til topps. Avstigningen får du også hjelp til av to menn. Det må hoppes ut også!

På vei til topps!

Vandreturen har begynt. Vi fulgte «526» hele veien rundt.

Det smøres under t-shorten. Noen har forventninger om å kunne gå i bar overkropp ganske snart.
Mektige omgivelser

Tid for lunsjpause.

Natten ble tilbrakt på Rifugio Toni Demetz oppe i Sassolungo. Vi fikk med oss en vakker solnedgang.

Gjengen er klar for hva det skal være!

Suveren Sesong finale

Etter to dager med inneaktiviteter på grunn av pøsregn i lavlandet (men snø på toppene!), trosset vi den noe frynsete værmeldingen, som spådde sludd på toppen av Alnestind (1665moh). Vi bare måtte komme oss ut på sesongens siste rando-tur!

Det begynte ganske friskt ved bilen. Det var også kun en bil der før oss. Var det noe vi ikke visste?

Vi fikk fort varmen. Fjellsiden opp mot Alnestind lå i le og den varslede nedbøren så vi ingen ting til.

Ikke dumt å gå i bar overkropp når man har en sånn overkropp!
Jeg er litt mer blyg og beholder klærne på (foto: Tony Kavli)

Kun én foran oss opp fjellet. Han skimtes som en liten prikk opp mot skaret til venstre i bildet over. Nysnøen lå dyp og jeg var veldig glad for at han gikk først og tråkket spor. Han fikk takksigelser da vi snakket med han på toppen.

(foto: Tony Kavli)

Det hadde «rast» en del i fjellsiden under toppskrenten siden sist snøfall, men «raset» var små snøballer som hadde løsnet høyt oppe og rullet seg større nedover skråningen. Naturens forsøk på å lage snømann på egenhånd. De så litt skummelt ut på avstand, men de rullet ikke så fort at vi ikke kunne komme oss unna.

(foto: Tony Kavli)

På toppen var det helt vindstille. Vi var oppe som nummer 2 (Tony) og 4 (Heidi) denne dagen. Jeg ble forbigått rett under toppen av en blid dame med hund som bykset forbi i lette klyv. Hun skyldte på lett utstyr. Jeg tror hun rett og slett var i bedre form.

Mysefjes med Finnan i bakgrunnen (foto: Tony Kavli)

For en dag! Helt vindstille på toppen av Alnestind er ganske sjelden kost.

Team KavliBakken poserer

Ned igjen var det kun de 2 vi møtte på toppen som hadde kjørt før oss. Vi var spente på om snøen ville være for våt og tung å svinge i, men alle bekymringer ble gjort til skamme. Fryd og glede og stormende jubel!

Tony gleder seg til resten av nedkjøringen

På vei ned passerte vi mengder av folk på vei opp og kunne underholde dem med frydefulle gledesutbrudd mens vi koste oss ned fjellsiden.

Det vil si helt til Tony tok en dobbel salto! Søren at jeg ikke hadde hjelm-kamera! Myk snø å lande i heldigvis.

Den eneste gangen i år han glemmer hjelm er også da han tryner!

I den nederste delen av fjellet var snøen nå blitt sugende våt. Det var nesten umulig å svinge og vi måtte ligge skikkelig bakpå for å holde skiene flytende. Sure lår!

Men for en dag! En perfekt avslutning på rando-sesongen for Team KavliBakken.

Vi gleder oss til ny sesong!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Kortreist topptur til fots

Når gnagsåret trenger hvile blir det topptur i terrengsko.

Nesaksla er det mest kortreiste turmålet jeg vet om. Fjellet har foten i Åndalsnes sentrum og rager 708 moh. Det er også starten eller slutten på Romsdalseggen, avhengig av hvilken vei du går. Fra start til topp får du sviende 700 høydemetere i beina.

Evy og Andreas tar seg en pust i motbakken

Underveis til toppen finner man attraksjonen «Rampestreken». Et spektakulært utsiktspunkt som nok ikke er for de mest høyderedde.

Hytta «Ottarbu» markerer toppen av Nesaksla og er målet for dagens tur.

Etter at nisten er fortært og utsikten beundret bærer det ned fjellet igjen.

Takk til Andreas og Evy som delte turen med meg i dag!

Kosetur til storhesten, 1230 moh

Noen ganger er det godt å gå en tur hvor man faktisk får sett på utsikten underveis. Turen til Store Hesten i Venjesdalen er en slik topptur.

Evy og Tony legger i vei.

Vi startet turn fra parkeringsplassen i Venjesdalen. Herfra fulgte vi lia oppover i retning Blånebba, dvs. opp motsatt side av Store Venjetind.

Opp den første kneika, gjennom skogen. Blånebba i bakgrunnen.

Turen til Storhesten følger samme trase som om du skal til Blånebba helt til midt ut på flaten mellom disse to toppene. Starten på turen er litt brå da du begynner med motbakke med en gang, men når det flater ut er det lett gåing. Totalt forserte vi 650 høydemetere.

Evy og Tony koser seg opp mot toppen i munter passiar.

Utsikten her er det ingenting å si på!

Her har vi det fint! (foto: Evy Kavli)

Storhesten har ingen utpreget flott profil og ser mer ut som en haug enn et fjell, men når du kommer deg forbi «luretopp» nr 1 og nr 2 og befinner deg på toppen har du den villeste utsikten jeg kan tenke meg! Helt magisk!

Evy på vei mot det som ser ut som toppen av Storhesten
Utsikt mot Blånebba og Trolltindene (foto: Tony Kavli)
Hurra! Vi kom opp!
Team KavliBakken er happy!
Relativt fin lunsjplass!

Nedturen var bare moro. Fjellet har en maks helning på 25 grader og gir fin fin kjøring i påskeslusjen.

Tid: Vi bruke rett i underkant av 3 timer inkludert matpakkepause og mye titting på utsikten. Ekspertene sier turen er «kort 1-3 timer».

Team KavliBakken takker for turen!

Kyrkjetaket 1439 moh

Det er påske. Solen stråler fra skyfri himmel. Parkeringsplassen på Øvre Kavli er stappfull av biler. Alle skal ut og opp i dag. Det tegner til å bli en flott dag.

Vi er i gang med dagens topptur

Lite snø den første delen fra parkeringsplassen og opp til toppen av Steinberget gir kreative rutevalg og sikkert ikke helt anbefalt bruk av ski, men man blir litt lei av å ta skiene av og på etter hvert.

Endelig ute av den værste krattskogen. Steinberget neste.

Første delmål; skiltet opp mot Steinberget (foto: Tony Kavli)

Det er tungt opp mot Steinberget og en isende kald vind sørger for at vi holder temperaturen nede. Bare synd jeg allerede var svett fra de første 100 høydemeterene. På med jakke. Vinden var så kraftig at vi til tider nesten ble vippet ut av sporet. Ikke akkurat shortsværet vi hadde drømt om, men det var fremdeles ikke en sky på himmelen så det å klage er vel ikke helt innafor.

Kyrkjetaket langt der fremme – rett over hodet mitt. (foto: Tony Kavli)

Jeg sliter, som noen sikkert allerede har fått med seg, med en fot som ikke har leget helt etter en operasjon i januar. Til alt overmål kjente jeg i dag at jeg begynte å få gnagsår på den andre foten. Etter 5 sesonger i de samme støvlene og ikke ett gnagsår – hvordan er det mulig?! Ganglaget blir ganske artig når man halter på begge beina. Tid for teknisk hvil og plaster.

Veien opp er tung i dag. Blytung. Jeg går og tenker at det er noe kjent med følelsen. Dette fjellet virker aldri enkelt å bestige for meg. Det er noe psykende med hele turen. Jeg må snakke vel og lenge med meg selv for å overbevise meg om at jeg klarer noen meter til. Bare litt til. Endre tempo. Endre skrittlengde. Puste. Se på utsikten blir det lite av. Det er skituppene som gjelder i dag. Kommer jeg opp skal jeg se på utsikten.

Og vips! Plutselig er jeg på toppen – og ikke hadde vi brukt noe lenger tid enn normalt heller. Så herlig! Super stolt over at jeg klarte å presse meg fremover og oppover til tross for han som satt på venstre skulder og sa tydelig fra at det ikke kom til å gå i dag. Godt å kjenne at jeg har litt viljestyrke når det trengs.

Den obligatoriske topp-selfien

Nista ble spist på toppen mens vi endelig kunne nyte utsikten.

Utsikt over Isfjorden og Åndalsnes

Sola hadde nå tatt godt tak i snøen, så nedkjøringen ble veldig bra! Litt krevende er det jo når lårene verker etter 4 timer i motbakke, men når man får til et par fine svinger innimellom er livet bare suverent. Deilig med påskeslusj svinger!

I farta! (foto: Tony Kavli)
Kjæresten in fint driv ned Kyrkjetaket
Et aldri så lite «Juhu!» (foto: Tony Kavli)

Sannelig ble nedturen verdt sliten oppover også denne gangen.

Fin transportetappe med vakker utsikt
Sliten, fornøyd og med tidenes hjelmsveis. (foto: Tony Kavli)

Tilbake ved bilen etter 14 km, 1350 høydemetere og 5 timer på tur.

Team KavliBakken takker for turen!

Vaffel på toppen!

Med en snarlig forestående tur til Alpene og null minutter med ski på beina siden mai i fjor var det på sin plass å teste ut om kroppen, og ikke minst den relativt nyopererte foten fungerte sånn noenlunde.

I Asker regnet det. Føltes litt vel ivrig ut å dra på tur i sånt vær

Den aller første testen var om jeg fikk støvelen på foten som enda ikke var helt smertefri. Det gikk. Skibuksa fikk jeg også på meg. Puh! Det har unektelig blitt mye stillesitting de siste ukene og det kjentes godt på bukselinningen.

Gaustatoppen neste

Selv om det regnet i Asker hadde Yr lovet snø på Gaustatoppen med opphold og sol fra kl 11. Nysnø og sol hørtes bra ut.

Den sedvanlige skyen ligger over toppen, men rundt ser det jo relativt lovende ut.

Vel fremme ligger det et lite snølag over blank is på parkeringsplassen. Kanskje er det kommet litt mer lenger opp? Vi er uansett klare for den virkelige testen; holder foten – og formen?

Den snøen som hadde kommet i løpet av natten, ble ikke liggende lenge der den hadde falt. Vindkulene var heftige!

Vi trasket oss oppover i rolig tempo. Det vil si – jeg gikk så radig jeg kunne – men akk. Formen har vært bedre!

Kommer du eller?

Været har unektelig også vært bedre. Det blåste kraftig hele turen opp og noen av vindkulene var så voldsomme at vi måtte stå stille og vente til de roet seg før vi kunne gå videre.

Min kjære begynte i tillegg å ymte om at hytta på toppen nok var stengt, så noen vaffel ble det nok ikke på meg. Dalende humør og sutrende hofteleddsbøyere er ingen god kombo på randotur.

Jeg begynte også å bli litt stiv i maska.

Ikke kunne vi se noe til toppen heller, men ut av tåka kom en blid fyr som kunne fortelle at hytta var åpen og at det var vaffel å få kjøpt. O Lykke! Rart hva sånt gjør med evnen til å ta seg sammen noen meter til.

Hytta skimtes!

Ingenting er så herlig som når målet er så nærme at man kan kjenne vaffellukten.

Er det en fjellknaus eller er det hytta?
Veldig koselig å komme seg inn i varmen på Gaustatoppen Turisthytte!
Vaffel smaker bedre enn matpakke. Definitivt!

Etter påfyll og omkledning gikk turen ned til bilen igjen.

«Fru Bollerud» skulle nok takket nei til den vaffelen.

Vi fant litt nysnø mellom is, stein, busk og lyng og selv om lårene skrek etter oksygen og leggene verket (det var tross alt årets første tur) ble det et par gode svingopplevelser. Det finnes ingen bilder av gode svinger fra turen. De bildene som ble tatt gikk ikke igjennom svingkvalitetskontrollen.

Turen var over for denne gang. Team KavliBakken var fornøyde med testen og turen og begge var vi skjønt enige om at etter denne turen kunne det bare gå oppover.

Tyvstart på helgen

Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.

Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;

Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.

ML: Er ikke det litt tidlig?…

Jeg:  Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.

(Det blir stille lenge)

ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).

Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale.  Puh!

 

To gode venninner på tur

Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.

Dette var turen vi så for oss

Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina. 

Krevende terreng til tider
Høst i fjellet

Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer. 

Turleder’n på toppen av Trommenatten

Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble  kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.

Her tok vi feil sti…

Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.

Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!

Her er ruten vi endte med å gå:

Ruten vi endte opp med

Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje. 

Turhilsen, Mei Lin og Heidi

 

Mei Lin og Heidi