Kategoriarkiv: Jotunheimen

Forblåst helg på Beitostølen

Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.

Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.

Det legges i vei i frisk fart og med godt humør
Blid gjeng – så langt

Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.

Hilde er sjelden sur på tur

Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.

På vei opp kollen
Gutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!

Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.

Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!

Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.

Kollen vi var på er nå borte i blåsten

Dag 2

Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.

Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.

Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.

Tony trosser vinden på vei mot Mugnetind
Vi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.

Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.

Fint – selv om det blåser.

Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?

Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.

Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på.
Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony Kavli
På vei ned.

Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.

Foto: Tony Kavli

Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.

Takk for turen!

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Vinteren kom tidlig i år

Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.

Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.

Snø ved Leirvassbu

Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.

Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.

På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.

Så vi la (lystig) i vei.

Fine røde T’er viser vei de første par kilometerene
Positiv gjeng!

Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.

Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.

Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet.
Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.

Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.

Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.

Blidere på vei ned enn opp.
Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.

Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?

Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver.
Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!