Kategoriarkiv: Fjelltur

Topptur opp Festvågtind

Dag to av Blåtur 2021 skulle by på en rekke aktiviteter. Vi skulle spise lunsj og shoppe i Henningsvær samt padle kajakk fra Ballstad, men aller først først skulle vi opp Festvågtind.

Fem av seks søstre avbilet av turleder Trine. Som dere ser er vi ganske fargeglade, og utrolig nok ikke sponset av Osprey.

Turen opp Festvågtind beskrives som «lekker, luftig og lett tilgjengelig» og skulle gjøres unna på 2,5-3 timer opp og ned. Vi startet fra feil sted og vi fikk oss derfor 40 min ekstra tur før vi kom til riktig startsted. Totalt brukte vi 3,5 timer, så vi var ganske innafor på tid. Riktig startsted ser dere i bildekarusellen under.

En full beskrivelse av turen finner du her: https://nordnorge.com/aktivitet/festvagtinden-i-lofoten/. Denne beskrivelsen begynner slik: Festvågtind ligger på Austvågøys sørligste punkt, tre kilometer nord for fiskeværet Henningsvær i Lofoten. Turen starter ved den store svingen bilveien gjør rett ved Festvåg. En liten sti begynner mellom buskene i veigrøfta og fortsetter etter steintrappene og muren på det gamle vannmagasinet.

Når feilen var oppdaget og vi var i gang med riktig tur gikk det jevnt og trutt oppover, oppover og oppover.

Vi fikk en liten pust i bakken med noen få skritt på flatmark ved Heiavatnet (189moh), men ellers var det jevnt motbakke.

Veien videre fra Heiavannet gikk opp denne steinrøysa. Toppen er høyeste punkt i bildet. Noen begynte å lure på hva de hadde blitt med på.

Underveis tok vi oss tid til små pauser – både for å få igjen pusten og for å få sett oss om. Lite man ser når man titter rett ned i stien foran seg. Utsikten er spektakulær hele veien opp og endrer seg for hver høydemeter man legger bak seg.

Den som får sug i magen av høyder bør ta det litt pent i det man kommer opp til toppen av ryggen på ca. 460 meters høyde. Her er det relativt luftig og man får et spektakulært skue over Henningsværstraumen. Videofotograf Annette takkes for denne panorama-filmen:

Fra ryggen er det nå kun noen få metere igjen til toppen. Her ble det litt artig klyving for damene. Godt for kroppen å få litt utfordringer! Opptil flere ble faktisk bedre i rygg og hofter av denne turen.

Som seg hør og bør tas det bilder på toppen. Mange bilder.

Fra toppen av Festvågtind fikk vi fantastisk utsikt over fiskeværet Henningsvær, Lofotodden og havet. Det er som om man kan se jordas krumming fra slike topper med slik utsikt. For meg er dette balsam, jubel i sjelen og pur lykke på en gang.

Nede i Henningsvær ventet Lorrie og en lunsj på Klatrekafeen på oss, og vi hadde bare tida og veien.

Litt posering tar vi oss imidlertid tid til. Her min vakre medturleder Trine med Henningsvær i bakgrunnen.

Og bare for å bekrefte at det fremdeles er futt i damene etter toppturen:

Alle var enige om det hadde vært en bratt, luftig og flott tur som utfordret kropper og sinn, men som vi alle var strålende fornøyd med å ha gjennomført.

Relaterte innlegg:

For blogginnlegg rett i innboksen:

På sykkel og ski opp Alnestind

Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.

Fullastet syklist. Foto: Tony Kavli

Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.

På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli

Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.

Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.

Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.

Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken

Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.

Gøy med ekspedisjon! Foto: Tony Kavli

Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.

Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli

Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!

Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken

Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.

Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken

Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.

Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli

Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.

Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.

Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.

Kjæresten ser bra ut her da! Foto: Heidi Bakken

Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»

Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.

På vei ned mot Trollstigen kafé med Kongen og Bispen til venstre for skituppene. Foto: Tony Kavli
Et lite «brelett» øyeblikk. Foto: Tony Kavli

Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.

Forsering av fonner. Foto: Tony Kavli

Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.

Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.

Tre glade musketeer

Takk for turen!

Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen:

Snartur opp Norafjellet (995 moh)

Dette er en tur som Romsdalingene tar før jobb, eller mellom middagen og desserten. Med andre ord en kort tur på «bare» 931 høydemetere.

Vi parkerte rett ved stistarten i krysset Brønnsletta og Fv 63 Trollstigen. Stien er godt merket og og går bratt opp gjennom skogen til Soggeberget.

Team KavliBakken var denne dagen utvidet med en ekstra Kavli og hadde også følge av spreke Team Weiby.

God steming opp igjennom skogen

Ved Soggeberget et det et flott utsiktspunkt.

Utsikt mot Åndalsnes

Ved Orabotn (430 moh) er det en postkasse med bok. Dette er omtrent halveis i oppstigningen.

Orabotn (430 moh)

På vei oppover ryggen får vi flottere og flottere utsikt – i alle retninger.

Utsikt mot Venjetindtraversen
Vakker dag, vakker utsikt, vakkert turfølge
Postkasse med bok på varden.

Fantastisk utsikt mot Venjetindtraversen og Romsdalshorn. Den andre veien ser vi Trollryggtraversen, delvis skjult i de lette skyene.

Etter en kort pause må vi vende nesen hjemover igjen. Vi skal jo tross alt rekke middagen.

Fin fin høsttur!

Turfølget trasker fornøyd ned igjen til start – store deler av turen med utsikt over Isterdalen og Åndalsnes.

Vi brukte rett i underkant av 4 timer på turen som er drøye 3,5 km en vei. Vi rakk middagen.

For en detaljert turbeskrivelse se her.

Kart over turen
Høst i fjellet

For enkelt å få historiene mine rett i postkassen din – legg igjen eposten din her:

Endelig pudder!

En dag som startet tungt mentalt, men som tok seg opp betraktelig. Lite som ikke kan fikses med en suveren nedkjøring!

Smørbotten ligger der og lokker

Det våres. Viktig å huske på på vei ned igjen.

Vi var ikke alene på tur denne dagen, men det er plass til alle i fjellet. Vi tåler å gå litt i kø fra tid til annen. Denne dagen hadde vi fint driv og lå ikke i veien for noen.

De små prikkene i bildet er folk. Føret ser unektelig fristende ut!

Været skulle liksom blitt ganske mye bedre enn det det ble, men vi unngikk i det minste vind denne gangen. Luksus å kunne gå til topps uten vindjakke på. Ulempen er selvfølgelig at den lette tåken ikke blåste bort slik at sikten til tider var litt «ullen». Man får ikke alt.

Bare å vente litt til det letter. Så sette utfor!

Når vi kjører ned er det mange på vei opp.

Nedturen ble suveren! Veldig deilig å endelig få til noen fine svinger og nyte at man kan slappe av i nedkjøringen. Liker nysnø!

Kjæresten i fint driv på uberørt snø

Takk til naturen for å endelig gi oss litt pudder under skiene!

Husk å abonnere hvis du vil være tidlig ute med å lese blogg-innleggene mine:

Kosetur til Skarfjellenden

Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.

Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.

Nydelig vær og god stemning
Vi skal opp dit – sånn ca.

Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.

Flott natur! Foto: Tony Kavli
Dalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli

Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.

Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.

Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.

Med ryggen mot masta ser det slik ut:

Fin utsikt da! ❤
Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.

På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.

Tony syntes det var vel friskt vann.

Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀

Mens andre synes vannet var helt perfekt.

En ganske så perfekt dag i fjellet!

Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetere
Takk for turen fra Team KavliBakken

En tung dag opp Loftskartinden

Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.

Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.

Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.

Evy leder an i et heftig tempo
Kavli 1 og 2 nærmer seg Loftskarsetra
Min kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…
Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.

Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.

Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.

Jada…

Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.

Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen

Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.

Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.

Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.

Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.

Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.
Kavli 1 og 2 langer ut

I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.

Kaffe gjør seg på tur

Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.

Knappe 13 km og drøye 1000 høydemetere.

Forblåst helg på Beitostølen

Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.

Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.

Det legges i vei i frisk fart og med godt humør
Blid gjeng – så langt

Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.

Hilde er sjelden sur på tur

Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.

På vei opp kollen
Gutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!

Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.

Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!

Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.

Kollen vi var på er nå borte i blåsten

Dag 2

Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.

Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.

Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.

Tony trosser vinden på vei mot Mugnetind
Vi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.

Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.

Fint – selv om det blåser.

Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?

Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.

Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på.
Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony Kavli
På vei ned.

Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.

Foto: Tony Kavli

Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.

Takk for turen!

Gaustatoppen i kuling

Korona, brakkesyke, sosial distansering, hjemmekontor… Vi begynner alle å gå skikkelig lei. Når da muligheten for en tur ut i naturen byr seg var denne gjengen ikke vond å be. Uansett værmelding.

Sjelden har værvarselet vært sjekket oftere enn den siste uken. Planen var en tur til Gaustoppen på randonee og den ville vi gjennomføre – nærmest uansett.

Vi var 6 morgenfriske deltagere som la i vei. Vinden ulte og rev i klærne allerede på parkeringsplassen, men det skulle ikke stoppe oss.

Test av skredvarsler er standard prosedyre på starten av alle turer. Alt var på stell.

Foran oss skinner sola gjennom skyene og lyser opp målet for oss.

Ann-Kristin har målet i sikte

Foreløpig kan vi se tårnet på toppen av Gaustatoppen. Det lover bra.

Jens leder an

Vinden blåste frisk. Det tok ikke lang tid før vi alle var relativt stive i maska.

Fargeklatter på vei opp fjellet
Kjæresten koser seg på tur og gir meg et stivt, men oppmuntrende smil.

Når vinden river og sliter i kroppen og truer med å sende deg godt ut av balanse blir løsningen å stå helt stille og vente til kastene er over før man går videre.

Ok. Det er stiv kuling i kastene og utenom kastene er det «bare» kuling. Sikten er lik null. Toppen er ikke lenger synlig. Underlaget er hardt og skarete. Dere skjønner tegningen? Gruppa tok et kort og effektivt møte hvor resultatet ble enstemmig; vi snur mens leken er god.

Vi er heldigvis godt kledd alle sammen, så ingen fare for forfrysninger.

Ti stivfrosne fingre senere er vi på vei ned fjellet. For en lykke! Det var bra kjøreforhold! Hvem skulle trodd det – på Gaustatoppen!

Hadde det ikke vært så kaldt tror jeg nesten vi ville gått opp et stykke igjen. I stedet ble det å nyte hvert sekund av nedkjøringen. Store, stivfrosne smil over hele linja.

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende dag!

Ekstra hyggelig var det for våre to Oslo-beboere som skulle hjem til lockdown. De var begge glade for at nye tiltak først kom etter at vi var godt i gang med dagens tur. Blir nok da en stund til neste tur dessverre.

Takk for turen!

Breidtinden 1001 moh – senjas høyeste topp

Når man er på et nytt sted er det naturlig å søke mot høyeste topp. For denne gjengen. Den høyeste på Senja er Breidtinden på 1001 moh. Vi skal naturligvis opp.

Startstedet for turen er ved Svarthola ved Medfjorden. Herfra går det fin sti opp i skaret mot Svartholavatnet. Stien er til og med tilrettelagt med stiger og tau flere steder.

De tre musketerer med Medfjorden, Segla og Barden i bakgrunnen.

Stien følger ryggen på østsiden av Storholavatnet opp til Breidtindvatnet på 474 moh.

Her ser vi toppen i all sin prakt
Bare smil over hele linja!

Ryggen opp mot toppen når man på rundt 560 moh,  herfra er det delvis merket sti videre opp til toppen. Det er viktig å følge merkingen da det er lett å gå seg fast.

Her poseres det ved et av merkene. Grunnen til at jeg nærmest ligger er at det går rett ned på hver side av stien. Føltes tryggest i denne stillingen. Foto: Tony

Oppover ryggen er det litt enkel klyving, som jo er gøy. Det er også veldig luftig noen steder. Veldig luftig. Ikke så gøy.

Foto: Tony Kavli

Men man klatrer jo på. Ett skritt av gangen, på skjelvende bein og til tider med hjertet i halsen stifter jeg god bekjentskap med fjellets struktur og utseende. Utsikten får jeg ikke med meg noe særlig av. Det får bli senere når jeg sitter trygt ett eller annet sted.

Plutselig så er jeg oppe!

De andre hadde en litt mer avslappet holdning til det hele. God stemning!

Fremdeles skjelven i knærne, litt små-uvel og ikke så veldig keen på å spise nisten på toppen. Jeg ville egentlig bare slutte å grue meg for nedfarten så pausen på toppen ble denne gangen relativt kort.

På vei ned igjen. Puh! NÅ kan jeg smile litt mindre anstrengt! Foto: Tony Kavli

Som vanlig var det ikke så mye å grue seg for. Bortkastet energi med andre ord. Turen ned gikk fint og uten større dramatikk. Snøfeltene i skråningen ble brukt til raskere nedfart.

Været ble bare bedre og bedre så vi benyttet anledningen til å kose oss ekstra på vei ned. Lang pause i sola med matpakken (som nå fristet betydelig mer) og masse bilder av dramatiske omgivelser.

Snøen tømmes ut av skoene og vi koser oss.
Det nytes!
The Hikers poserer for sitt nye album cover. Foto: Tony Kavli
Turen fra start til mål.

Turen er på på drøye 9 km tur/retur og i følge Strava var vi 3 timer og 45 minutter i bevegelse. Dette er tid uten pauser.

Selv om jeg synes det var litt luftig på toppen, syntes de andre denne delen var helt grei. Turen kan med andre ord anbefales!

Takk for turen!

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no