Kategoriarkiv: Fjelltur

Breidtinden 1001 moh – senjas høyeste topp

Når man er på et nytt sted er det naturlig å søke mot høyeste topp. For denne gjengen. Den høyeste på Senja er Breidtinden på 1001 moh. Vi skal naturligvis opp.

Startstedet for turen er ved Svarthola ved Medfjorden. Herfra går det fin sti opp i skaret mot Svartholavatnet. Stien er til og med tilrettelagt med stiger og tau flere steder.

De tre musketerer med Medfjorden, Segla og Barden i bakgrunnen.

Stien følger ryggen på østsiden av Storholavatnet opp til Breidtindvatnet på 474 moh.

Her ser vi toppen i all sin prakt
Bare smil over hele linja!

Ryggen opp mot toppen når man på rundt 560 moh,  herfra er det delvis merket sti videre opp til toppen. Det er viktig å følge merkingen da det er lett å gå seg fast.

Her poseres det ved et av merkene. Grunnen til at jeg nærmest ligger er at det går rett ned på hver side av stien. Føltes tryggest i denne stillingen. Foto: Tony

Oppover ryggen er det litt enkel klyving, som jo er gøy. Det er også veldig luftig noen steder. Veldig luftig. Ikke så gøy.

Foto: Tony Kavli

Men man klatrer jo på. Ett skritt av gangen, på skjelvende bein og til tider med hjertet i halsen stifter jeg god bekjentskap med fjellets struktur og utseende. Utsikten får jeg ikke med meg noe særlig av. Det får bli senere når jeg sitter trygt ett eller annet sted.

Plutselig så er jeg oppe!

De andre hadde en litt mer avslappet holdning til det hele. God stemning!

Fremdeles skjelven i knærne, litt små-uvel og ikke så veldig keen på å spise nisten på toppen. Jeg ville egentlig bare slutte å grue meg for nedfarten så pausen på toppen ble denne gangen relativt kort.

På vei ned igjen. Puh! NÅ kan jeg smile litt mindre anstrengt! Foto: Tony Kavli

Som vanlig var det ikke så mye å grue seg for. Bortkastet energi med andre ord. Turen ned gikk fint og uten større dramatikk. Snøfeltene i skråningen ble brukt til raskere nedfart.

Været ble bare bedre og bedre så vi benyttet anledningen til å kose oss ekstra på vei ned. Lang pause i sola med matpakken (som nå fristet betydelig mer) og masse bilder av dramatiske omgivelser.

Snøen tømmes ut av skoene og vi koser oss.
Det nytes!
The Hikers poserer for sitt nye album cover. Foto: Tony Kavli
Turen fra start til mål.

Turen er på på drøye 9 km tur/retur og i følge Strava var vi 3 timer og 45 minutter i bevegelse. Dette er tid uten pauser.

Selv om jeg synes det var litt luftig på toppen, syntes de andre denne delen var helt grei. Turen kan med andre ord anbefales!

Takk for turen!

Sukkertoppen 456 moh

Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!

Opp dit skal vi!

Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.

Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.

Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han.
Team BoWind på tur

Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.

På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.

Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen.
Kjæresten ❤

Vi gikk ned igjen også.

Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned.
Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.

På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.

Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.

Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja.
Kart fra UT.no

Sjursviktinden 837 moh

Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!

Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.

Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.

Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen.
Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken.
Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.

Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.

Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.

Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.

Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli

Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!

Har man kommet opp, skal man også ned.

Fin fin tur!

Foto: Tony Kavli

Barden (659 moh) og Segla (639 moh)

Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.

Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!

Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.

Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.

Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.

Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.

Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.

Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!

Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.

Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.

Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.

Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.

Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.

Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.

Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.

Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.

Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.

Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen

Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.

Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.

God stemning helt der ute på kanten.

Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.

Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.

Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.

Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.

Hamperokken 1404 moh

På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.

Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.

Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.

Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.

Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.

Foto: Hilde Bohinen

Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.

Gode myggforhold
Varmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.

Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.

Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.

Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.

Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.

Foto: Hilde Bohinen

Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.

Gutta og toppen

Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.

Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.

Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!

Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!

På toppen av Hamperokken!

Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.

Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.

Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!

Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.

Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.

Totalt brukte vi 6 timer på turen.

Kyrkje-søndag i Sol og Gnistrende snø

Endelig en helt strålende dag i fjellet! Det er søndag og hjemreisedag – og da passer det alltid med en tur opp Kyrkja.

Is på vannet, men sol på himmelen
Her velger vi å sette på oss snøbrodder

Ettersom snøen ikke akkurat hadde smeltet helt bort fant vi ut at det var en god idé å bruke snø-brodder. De satt som et skudd og gjorde toppturen mye stødigere og mindre glatt enn fryktet. En i gruppa gikk for stegjern. Det var ingen ubetinget suksess på bart fjell.

På vei over Kyrkjeoksle
Fin utsikt mot Leirvassbu

Det klatres og klyves mot toppen. Luftig og fint!

Litt seriøs klyving må til
Opp dit skal vi!

På toppen av Kyrkja – 2023 moh!

Toppstøt-gjengen med den tradisjonelle topp-selfien

Jeg var veldig fornøyd med (høyde) psyken denne dagen. 2-3 dype magedrag og fokus på ett klyvetak av gangen gjorde susen. Plutselig var jeg på toppen. Euforisk!

Smørstabbtindene i bakgrunnen

Etter en tur på toppen smaker det fortreffelig med matpakke i sola. Dette er lunsjplasssen sin det!

Jens deler av sin geografikunnskap

Vel nede igjen var vi alle litt såre i diverse ledd og muskler – 3 dager på tur kjennes – men humøret var på topp!

Takk for nå Jotunheimen! Vi sees igjen i 2020.

For de spesielt interesserte var vi også på Kyrkja i 2018 – da i tåke og null utsikt på toppen, men null snø. Fin tur det også!

Blåhø – en overraskelse av en tur

Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.

Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.

Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.

Kortreist tur. Blåhøe er det høyeste punktet i bildet.

Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.

Høydalsvatnet

Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!

Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.

Klyving og kravling i tett skog

Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.

Happy gjeng!

Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.

Mot Blåhøe vi går
Leter etter en vei opp
Vibeke pusher grenser!
Fant veien opp!

Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.

Poser på toppen med Breheimen i bakgrunnen
Koselig med lunsj i sola
På vei ned igjen
Artig fjell!

Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!

Jammen ble det ikke litt mer tyttebærplukking på vei ned også.

Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!

Det ble til og med tyttebær i after-tur drinken. Ser man det!

Opp- og nedturer på Korsika

Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.

Ingen bagasje

Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.

Turer

Bavella Peaks

Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!

Min kjære ser lengselsfullt på alle rutene

Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.

Litt buldring ble det da

Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!

Mufloner
Bavella Peaks. Poeng til den som ser mer enn en «person» i bildet

Monte Cinto

Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.

Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.

Lang anmars i vakre høstfarger

Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.

Toppen kan så vidt skimtes i det fjerne

Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.

3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.

Paglia Orba

Dette er utsikten fra hotellet vi bodde på. Pablia Orba er den skrå toppen litt til venstre for midten av bildet.

Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.

Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.

Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.

Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.

Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.

Målet er toppen midt i bildet

Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.

Utsikt fra hytta under toppen

Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!

Noen prøver litt hardere enn andre å ta denne uvelkomne vendingen positivt

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.

8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.

Team-arbeid

Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.

Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.

Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!

Hotell i særklasse

Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.

Endring i planene

Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.

Fødselsdag

Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.

Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.

Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.

Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.

Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!

Dovenskap

Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.

Utforsking av Bonefacio

Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!

Bonefacio havn

Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!

Utsikt mot Citadellet

På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.

Da de trodde de hadde sluppet unna oss, fant vi dem på en bar
Kveldsstemning ved bassenget

Catch of the day

Dagens fangst; snapper, scorpion fish (den røde) og noe annet vi ikke vet hva er

Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.

Her renses fisken etter alle kunstens regler. Vekten bestod av mest bein viste det seg.

Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.

Bonifacio havn i solnedgangen

En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!

50 år med smilerynker

Bagasje savnet

Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?

Dette er alt jeg har

Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.

Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.

Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!

Mat og Vandretur

Dagen i dag begynte med mat og sluttet med mat og midt i mellom hadde jeg en vandretur i fjellkjeden Knuckles som også inkluderte mat.

Språk og kommunikasjon kan være vanskelig. Det jeg trodde var et kokkekurs som startet kl. 06.30 om morgenen, viste seg å være en demonstrasjon av hvordan kokken på hotellet laget en rett.

Kokken poserer for fotografen

Det var gøy å følge med på og det eneste jeg trengte å gjøre var å nikke og smile, fortelle hvilket land jeg kommer fra og ta bilder.

Fra ingredisenser i separate beholdere til ferdig produkt

Retten, en typisk middagsrett sett med norske øyne og som det føles litt underlig å innta kl. 07.00, ble veldig god! Kokken ble også bare mildt skuffet da jeg ikke syntes den var for sterk. Takk for den sakte, men sikre økningen av min toleranse for chili, Tony!

Etter frokost kjørte Ruwinda og jeg fra Kandy til Knuckles Fjellkjeden hvor jeg skulle gå en vandretur. Turen dit tok ca 2,5 timer på ganske så spennende veier. Igjen takker jeg og bukker min eminente sjåfør-guide for at det er han som har kjøre-jobben og ikke jeg.

Knuckles Fjellkjeden dekker et areal på omkring 230 km2. Fjellmassivet ligner en knyttet hånd med fem knoker, herav navnet. Fjellene, som ofte er omhyllet av tåke, er hjemsted for et variert plante- og dyreliv, og noen av artene er endemiske for dette området (asiatours.com)

Vel fremme møter jeg min vandreguide. La oss kalle han Wasine. Når Wasine ikke har turister han følger rundt er han bonde og dyrker ris og grønnsaker i dalen og åssidene vi nå stod i.

Wasine vandrer inn i sitt rike

Det er omtrent 34 varmegrader når vi starter turen og en frisk vind blåser. Vinden er imidlertid like varm som lufta så den avkjøler ikke. Vi vandre over knusktørre rismarker som har fått mye mindre vann en normalt. Bonden Wasine krysser nå fingrene for at regntiden kommer tidlig slik at de får risen til å vokse. Sri Lanka merker også til endringene i klimaet og liker det slettes ikke.

Videre gikk stien inn i skogen langs mer enn mindre tørre vanningskanaler.

Det er svalere inne i skyggen under trærne. Vi ser sommerfugler, vakre blomster og hører fuglene skvatre og synge på fremmed mål. Så plutselig et rop fra en Sambar (hjortedyr) og så et tilsvar fra den andre siden av dalen. Wasine forteller om planter og dyr og jeg prøver å huske så mye som mulig.

Vi krysser flere nesten knusktørre elveleier før det plutselig åpenbarer seg et lite basseng midt i elven. Jeg ser små fisk svømme rundt og kommenterer dette til guiden. «Ta av deg på bena» sier han. «Nå er det tid for fiske-spa!» Jeg ser på han med store øyne. Tuller han nå eller?! Neida, han tuller ikke. I stedet finner han det beste stedet for meg å sitte og lar meg så være i fred.

Wasine er veldig fornøyd med å ha overrasket meg

Dette var magisk! Min første fiske-spa opplevelse og den får jeg midt i skogen på Sri Lanka! Dette var en veldig uventet og særdeles festlig opplevelse.

Fiskene stimet til og ordnet opp, mens jeg satt der og fniste og observerte. Veldig gøy! Hvor lenge kan man sittte sånn? Jeg avsluttet når føttene mine begynte å se litt hvite og skrukkete ut. Nå manglet det bare et nytt strøk neglelakk, men det kunne ikke vandre-guiden hjelpe meg med.

Vandringen tok oss gjennom flere små landsbyer.

I en av dem stoppet vi for lunsj hos kameraten til guiden og hans kone.

Det var den smilende kona som hadde laget, og som serverte maten. Mannen måtte gjøre noe og ble borte. Jeg fikk servert ris, jackfruit beans curry, linsestuing, bananblomster, egg og papadum. Jackfruit beans stuingen og bananblomstene var helt klart favoritter.

De mest velsmakende retter

Etter den velsmakende lunsjen gikk vi det siste stykket tilbake til start. Bratte bakker og stekende varmt, men veldig fornøyd med ekspedisjonen.

Turen tilbake til Kandy bød på mer observering av halsbrekkende bilkjøring.

Bildet over illustrerer en slik situasjon hvor det kommer busser i begge retninger, veien er hullete og bred nok kun til en buss, krappe svinger, løs veiskulder. Ja, dere skjønner tegningen. Det morsomme her var at det på det verste stedet langs denne veien hadde plassert seg en selger av rang. Når kaos oppstod stoppet kameraten hans trafikken og hjalp til med å dirigere, mens vår venn betjente kundene som kom pilende ut fra de ventende bussene for å handle. De hadde lyst på noe godt – han hadde godt å selge. Sjelden har jeg sett en mann smile så bredt. Han der kommer til å gjøre det stort! Han som hadde plassert seg rett rundt neste sving der trafikken gikk fint suste alle forbi.

Det mest overraskende denne dagen – en elefant midt i trafikken!

Nå sitter jeg med bena opp og lurer på om baren er åpen i dag. I går var den nemlig stengt fordi det var helligdag. «Finn deg noe i minibaren» fikk jeg beskjed om. Så nøden var jeg ikke. Men i dag…

Baren var åpen!

Jeg skrev at innlegget også skulle slutte med mat, men det ble en drink i stedet.

Fortsettelse følger!