Kategoriarkiv: Livet er best ute

SignaTur Tafjordfjella sommeren 2022

Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)

  1. SignaTur Tafjordfjella
  2. Persongalleriet
  3. Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
  4. Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
  5. Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
  6. Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
  7. Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
  8. Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
  9. Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
  10. En SignaTur er over
  11. Skal hilse fra fjellet

SignaTur Tafjordfjella

«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)

Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.

(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )

Persongalleriet

De to første etappene var vi fire friske turgåere.

Tonje, Tony, Heidi og Herman

Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.

Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony

Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)

Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?

Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.

Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.

Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.

Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.

Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på

Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.

Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)

Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.

Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.

Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!

Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.

Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!

Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet

Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.

De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)

Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)

Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!

Alle ut på tur
Gammelfurua er IKKE den som er rett bak meg

Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!

Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!

Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.

Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.

Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.

Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.

Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.

Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over brua
Vi kom også frem

Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)

Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.

God stemning!

Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.

På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.

Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.

Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.

Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet

Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.

Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet

Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!

Litt bilder fra hyttelivet må til.

Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)

Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.

God tur videre! (foto: Tony Kavli)

Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.

Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.

På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.

Herman på vei nedover breen

Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.

Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.

Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.

Vandring langs Ulåvatnet

Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.

Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.

Vakkerstøylen

Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.

En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.

Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)

Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.

En fin fin morgen ved Vakkerstøylen

Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!

Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.

Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.

Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?

Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.

Spor etter menneske og Jerv

Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.

Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.

Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.

Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.

Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst

Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!

Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.

Jeg var glad for å ha kommet meg over
Tony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.

Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!

Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.

Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!

Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.

På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta

En utsikt man lett kan like

Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)

Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.

Det legges av gårde i et forrykende tempo!

Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.

Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.

Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.

En SignaTur er over

Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.

Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!

Takk for turen!

Skal hilse fra fjellet

av Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

Abonnere på bloggen? Legg igjen e-posten din her:

SUP o’hoi!

Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.

Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.

Heidi gjør ting hun ikke kan

Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.

Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.

Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.

Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!

Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.

Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.

Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.

Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.

Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.

Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen

Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!

SUPer hilsen fra Heidi

Dramatikk i skogen

Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.

Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.

Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!

Rødgjellet Solabbor

Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.

Min bitre fiende

Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.

Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.

Hilde skuler på fisken

Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.

På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.

Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.

Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett

For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.

Litt molefonken stemning

Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.

Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.

En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.

Hilde fikk igjen varmen i morgensola

Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.

To morgenfriske fruer i all sin prakt

…………………………

Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Alene i sommernatten

Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.  

Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.  

Forventningsfull!

Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene! 

Stien mot målet

Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.  

Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.

Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.  

Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling

Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!  

Bading av kropp i lunkent tjern

Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.

Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!

Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet.  Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.  

Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.  

Koser meg i teltet mitt

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.

Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.

Morgenstemning ved Stuvtjern

Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.  

Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress! 

……………………………..

Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Midtuke eventyr

En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.

Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.

Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.

Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.

Blide damer – til tross for motbakker

Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.

På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.

Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.

Lett sommerregn gjør ingenting

Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.

Smørblide piker med styrkedrikk i glassene

Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.

Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.

Perlestemning med Hilde Lillian på plass!
Gode historier fortelles og latteren sitter løst

Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.

Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltet

Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.

Morgenstemning ved Vardetjern

Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.

Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!

Kortreist turhilsen fra meg.

Leknesnakken – en kort tur med formidabel utsikt

Min gode turvenninne og jeg skulle rekke en ferge på veien til fuglefjellet Runde, men først ble det tid til en liten topptur fra Urke.

Hilde peiler seg inn på riktig vei

Turen opp til «Leknesnakken» (529moh) begynner på fergeleiet i Urke. Fra parkeringsplassen følger man først en bilvei opp og rundt en sving før man tar av til venstre og inn på stien.

Vi følger stien mot Saksa

Denne stien er også én av flere mulige veier opp til den mer kjente toppen «Saksa» (1073 moh). Der hadde Hilde vært før og vi hadde dessuten stramt tidsskjema. Det fikk bli en annen gang.

Herfra går det raskt bratt oppover. De kan motbakker på Vestlandet.

Bratt opp på T-merkede stier

Oppover i lia er det fin sti som er relativt godt merket. Når man tar seg en pust i bakken er det heller ingenting å si på utsikten.

Hilde beundrer utsikten

Det var lagt ut kjetting på flere av de litt mer utfordrende stedene. Vi ble enige om at denne veien nok ikke var lite gøy å ta i regnvær da det noen steder var veldig sleipt.

Fint med kjetting til tider

Leknesdalen er frodig og vakker og har man har et flott utsyn mot Saksa.

Da stien svingte rundt det vi mente måtte være den siste oppstigningen mot toppen, og deretter så ut til å gå nedover i dalen igjen, ble vi litt i stuss. Er det ingen som har gått her før? Vi ga naturligvis ikke opp! Etter sjekk av kart og litt leting fant vi skilt og sti i riktig retning. Deretter gikk, kløyv og strente ivrig mot toppen. Topplosen slått på!

Vi holdt god fart i den siste bakken!

På toppen møter dette oss!

Andakt og takknemlighet og en highfive var på sin plass.

Turvenninner på toppen!

Turen ned igjen tok vi stien som alle som skal til Saksa går. Den er fint opparbeidet og ikke mulig å ta feil av.

Fint tilrettelagt sti på vei ned (eller opp alt ettersom)

På vei ned gikk vi forbi Bentebu, en gapahuk med en inspirerende og rørende historie og en utsikt som kan ta pusten fra en.

Utsikten fra Bentebu

Så bar det ned gjennom skogen og ut på veien tilbake til bilen.

Det strenes mot ferga!

Turen er på ganske nøyaktig 7 km, 529 høydemetere og vi brukte totalt 2t 48m (2 t 17 i fart).

Neste stopp Runde!

Hardangervidda og Aurlandsdalen

Beretningen om en nydelig tur i vakre høstfarger fra Finse til Flåm via Geiterygghytta og Østerbø.

Vår tur startet med Bergensbanen fra Asker en grytidlig morgen i september. Turen med toget var en opplevelse i seg selv. Vi suste miljøvennlig avgårde gjennom vakker natur mens latteren runget i kupeen. Andre togreisende ble omplassert til andre vogner for å få fred. Vi levde godt med det.

Vibeke gleder seg over vakker natur – og er fremdeles bare på toget

Finse til Geiterygghytta

På Finse gikk vi av toget og tok en snartur innom nyoppussede Hotel Finse 1222. Litt for å se, mest for toalettfasilitetene. Hotellet har blitt betydelig oppgradert siden sist jeg var innom en gang på tidlig 2000-tallet. Men vi var ikke der for å se på hoteller. Vi skulle ut og vandre!

Den første etappen fra Finse til Geiterygghytta er drøye 16,5 km lang og går i høyfjellet. Turen estimeres 1 km kortere dersom man ikke tar svippturen opp på Sankt Pål (1695 moh). Det gjorde vi (vises som en liten utstikker på kartet under). Fra toppen av Sankt Pål har man utsikt til Hardangerjøkulen, Skarvheimen og Jotunheimen – på klare dager.

Vi var 13 flotte damer i vår beste alder som la ut på denne turen sammen. Marianne fra Turbobla Adventure, vår stødige og muntre guide, ledet oss trygt fra start til mål. Det var bare å dilte med. Herlig!

Ruta går i lett høyfjellsterreng på godt merkede stier. Høstfargene har begynt å vise seg og kler de sprudlende, fargerike damene som lekende lett tar seg frem i terrenget.

Godt tilrettelagte stier

Været var skiftende og ga oss alt fra sol til lett regn, men kaldt var det ikke. Heldigvis fikk vi sol når matpakken ble inntatt. Våte brødskiver er ikke godt.

På vei mot Geitrygghytta konkurrerer regnbuen med damene om å være mest fargerik. Jeg mener det ble uavgjort.

Dobbel regnbue

Geiterygghytta var målet for fredagens tur. Etter ankomst ble det tid til både lauging av kropper og litt forfriskninger i solveggen, før en nydelig 3-retters middag ble servert.

Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte

Det siste som ble avtalt kvelden før var at det skulle morgenbades klokken 08.00 neste dag. Vi var flere som angret den avgjørelsen da dagen opprant med tykk tåke og 3 grader i lufta. Men, utrolig nok – badet ble gjennomført!

Noen svømte mer rundt enn andre. Kudos til Ann-Cathrin for den minst hyperventilerende pustingen!
Håndkleinnpakkede småfrøkner piler tilbake til varmen i hytta

Etter frokost var det klart for tur! Denne dagen skulle vi gå til Aurlandsdalen turisthytte som ligger ved Østerbø. Vi hadde ca 22 km med vandring foran oss og alle gledet seg til å komme igang.

God stemning til tross for at det føltes som 0-grader
Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte via Steinbergdalshytta

Når morgentåken forsvant ble været helt perfekt. Ikke vind og passe varmt. Det var bare å gå og nyte.

Blid gjeng!

Første delen av dagen gikk i et forrykende tempo. Var vi i ferd med å gå oss i form, eller var det det kalde morgenbadet som hadde skylden? Eller kanskje pesingen fra ungdomsgjengene som gjerne ville forbi? Uansett – det gikk radig. En stund. Vi justerte oss ned utover dagen. Ingenting å stresse med, bare middagen å rekke (og helst en dusj). Vi hadde dagen foran oss.

Sånn ca halveis på etappen kommer man til Steinbergdalshytta. Her serveres det blant annet nystekte vafler. Vi var ikke vonde å be! Viktig å støtte lokalt næringsliv – etter medbrakt lunsj selvfølgelig. Sola skinte og livet smilte til heldige damer.

Steinbergdalshytta

Etter lunsj og vaffel vandret vi videre mens praten gikk livlig. Kilometer i beina legger ingen demper på humør og vandrerglede for denne gjengen! Når det begynte å røyne på for noen, brøt andre ut i kraftfull sang som løftet gjengen fremover. Tror ideen om et kor kan ha blitt født på turen.

Etter rasten på Steinbergdalshytta gikk turen videre i et spennende og variert landskap.

Stien buktet seg på stier høyt oppe i fjellsiden og foran oss hadde vi panoramautsikt over dalen og fjellene rundt.

Tid til en liten hvil i vakre omgivelser. Ann-Kristin og Vibeke nyter livet.
Blide turvenninner
Høst i fjellet

Det er noe med det å vandre sånn i fjellet; I høstfarger. I lystig lag. I stillhet. I gode samtaler. I sol og frisk, klar luft. Sammen, men allikevel alene. Det gjør noe med meg. Det gir ro, energi og lave skuldre. Det gir mersmak. Jeg går der og tenker at jeg er heldig som skal gå tur enda en dag. Men først noe kaldt å drikke, beina høyt og litt middag.

Fremme etter 8 timer og 15 minutter på tur

Østerbø til Vassbygdi gjennom Aurlandsdalen

Søndag gikk vi fra Aurlandsdalen turisthytte til Vassbygdi gjennom den mest dramatiske delene av Aurlandsdalen. Denne delen av turen er på ca 19 km.

Turen begynner relativt stillferdig, men går gjennom variert, villt og vakkert terreng. Her er det spennende historier bak hvert stedsnavn og hver lille plass vi går forbi. Aurlandsdalen har noe for alle om du så er historieinteressert, botaniker eller bare en glad vandrer.

Etter noen kilometer må man velge om man vil gå den høyereliggende stien via Bjørnstigen eller fortsette nede i dalen langs elva. Vi valgte det siste.

Veivalg å ta. Vi fortsatte rett frem.

Høsten har virkelig kommet og naturen formelig gnistret i gull, gult og orange.

Det er lite vann i elva når vi tar turen, men man ser tydelig hvordan vann gjennom tusenvis av år har herjet med naturen i denne dalen. Vi går langs juv, stryk og stupbratte fjellsider og jeg tenker at jeg må tilbake hit når snøsmeltingen er på sitt kraftigste. Det er nok en spektakulær opplevelse!

Nedover i dalen kommer vi til Vetlahelvete, den største jettegryten i Aurlandsdalen. En tur innom her er obligatorisk.

Vi spiser nistematen ved Vetlahelvete før vi går videre nedover dalen. Rundt hver sving venter en ny naturopplevelse når dalen viser seg fra en ny side.

Vi sniker oss under fjellhammeren sprengt ut for enklere ferdsel
På den gamle kløvstien er det også laget broer

Sinjarheim er en av de mange gamle gårdene og husmanssplassene vi går fordi nedover dalen. Vi ser gården på lang avstand der den klamrer seg til fjellsiden.

På vei mot Sinjarheim som så vidt kan skimtes skrått opp mot venstre over den lilla sekken

Det virker helt umulig å ha drevet med gårdsdrift i dette terrenget, men det gjorde de altså til så sent som i 1922.

På veien til Sinjarheim inntar Anita hulderpositur mens andre har hjerte i halsen
eller tar selfies

Tunet på Sinjarheim har hatt bosetning siden lenge før svartedauen og seterdrift helt frem til 1960-tallet. Det må ha vært et svare strev!

Vi derimot strever ikke. Damene spretter medbrakte bobler mens latteren runger mellom dalsidene. Livet er godt.

Likør-tempo

Etter en lang rast med inntak av både bobler og likør gikk tempoet noe ned. Det var bratte stier i ur som skulle forseres og få av oss ønsket å velte utfor kanten noe sted. Guide Marianne justerte til «likør-tempo» til alle igjen hadde hode og bein på plass.

Den siste gården vi kom til før Vassbygdi var fjellgården Almen som ligger godt beskyttet under en stor stein. Det sies at folkene som bodde her alltid snakket veldig høyt fordi de var vant til å måtte overdøve støyen fra elva som buldret forbi. Nå var elven nærmest for bekk å regne, så vi kunne snakke helt normalt.

Gården Almen

Siste del av turen gikk på fine stier som ble bredere og bredere jo nærmere vi kom Vassbygdi. Vandredelen av turen var nå over, men det var mer i vente.

I Vassbygdi ble vi hentet med buss og kjørt til 29/2 Aurland – en perle av et boutique hotell!

Her storkoste vi oss med fancy drinker, nydelig middag og helt fantastiske senger i sjarmerende rom. For en fabelaktig siste natt på reisen vår!

Stegastein, Aurland og Flåmsbanen

Etter en god natt og flott frokost ble vi kjørt til Stegastein. Her er det panoramautsikt over fjellene og den flotte Aurlandsfjorden. Turen gikk så videre innom Aurland før vi endte opp i Flåm. Flåmsbanen tok oss på den nest siste etappen frem til Myrdal stasjon før vi hoppet på Bergensbanen hjem igjen.

En helt herlig fantastisk tur er over, men jeg er sikker på at det blir flere – så det er bare å glede seg!

Hele gjengen på utsiktspunktet ved Stegastein. Foto: Turbobla Adventure

Tusen takk for en flott tur til denne herlige gjengen med damer!

Sommernatt ved fjorden

Junikvelden er varm og lang. Bølgene slår dovent mot svabergene på Elnestangen. I kveldsola sitter smørblide damer og bak oss gynger hengekøyene lett mellom trærne. Vi er klare for juni natt-i-naturen.

Sommerkveld, damer på tur, hengekøyer, strand
Hilde, Ingeborg og Hilde. Også Alice da.

Det er ikke noe stress å spore – nå når vi sitter her i sola. Det vi har pakket med oss holder i massevis. Vi har mat og vi har godt med drikke. Vi har frukt og vi har bakverk. Vi har strandfest.

Hilde er gjennomført pyntet i solens farger

Noen tar kveldsbad. Andre ser på.

Det fiskes rundt oss på alle kanter. Torsken kastes ut igjen. Makrellen går i poser. Fiskerne er tålmodige og står der lenge. Veldig lenge. Noen helt til sola går helt ned. Sistemann ønsker oss en god natt i det han går forbi.

Sola faller sakte mot åsen den så vidt skal gjemme seg bak, før den igjen stiger i grytidlige morgentimer.

Solnedgang over Vestmarka

Når klokka nærmer seg midnatt kravles det opp i hengekøyer – utstyrt med myggnetting i anledning sommernatten.

Hilde valgte å entre hengekøyen i mageliggende. Det gir poeng å velge en såpass krevende variant. Hun kom seg heldigvis rundt til slutt – selv om det tok litt tid. De mer drevne hengekøyerne er kjapt innstallert med riktig side opp. Noen også iført nattkjole! Jeg visste ikke engang at det var «lov» på hengekøyetur. Lærer stadig noe nytt.

Idyll mellom trærne

Det er lunt, koselig og behagelig å ligge der under myggnettingen og se utover fjorden og opp i trærne.

Klokken er 04.00 og sola har stått opp. Noen må ut av køya for et nødvendig ærend. Andre blir liggende – og angret visst litt på det. Blir fort litt kaldt når man ligger der og holder seg.

Soloppgang kl 04.00

Etter en kjapp tur ut av køya sovner jeg omsider igjen til lyden fra russebusser og morgenfriske måker.

Klokken er 06.00 og jeg våkner av små plask i fjeset. Det regner! DET var ikke helt planlagt. Hengekøyen snurpes igjen. Nå har jeg et form for telt og fortsetter dormingen til lett tromming på hengekøyeduken. Har ikke lyst til å stå opp enda, men ligger der og lurer på hvor eksponert for regnet skoene mine står.

Uheldigvis må dagen begynne. Det er mandag og vi skal på jobb alle sammen.

Et kjapt morgenbad gjennomføres. Mitt så kort at jeg ikke rakk å bli våt i fjeset. Friskt! De to andre badenymfene plasket litt mer rundt og syntes temperaturen var nydelig.

Alice ser skeptisk på badeenglene

Til frokost er det havregrøt med nøtter og bær og nytraktet kaffe fra Ingeborgs nyervervede tur-presskanne . Både grøt og kaffe smakte fortreffelig.

Under frokosten går praten om hvordan natten egentlig har vært. Vi er alle veldig enige i at det er mye bråk ved sjøen; småbåter, bølger, store båter, ender, ferger, politibåter(!), måker, med mer lager (uvante) lyder natten lang. Det ble kanskje litt mye? Kvelden på stranden fikk «tommel opp», men vi konkluderte med at «skogens ro» manglet og at det nok også føltes litt folksomt. Den neste turen blir lagt til et litt mer øde sted. Helst langt inn i skogen.

«Parkeringsplasstur» gidder man knapt pakke til. Alt kan bæres løst når det er 200 meter til bilen.

Hilde vinket farvel mens hun – som vanlig – strente positivt av gårde til et møte i Drammen som skulle begynne om optimistisk kort tid. Da denne turen var ekstremt kortreist ble ikke engang grøtbollen pakket i bagen.

Takk for turen – snart skal vi på tur igjen!

Høyt henger de og blide er de

Da en god venninne tok kontakt og lurte på om ikke jeg også hørte skogen kalle, var jeg ikke sen om å si meg enig. Skogen kalte så definitivt på meg.

Det er en torsdag i midten av mai – og denne gangen skal jeg endelig få testet ut hengekøyen som har ligget og ropt på meg fra en hylle i boden de siste to årene.

Jeg begynner å bli skikkelig god til å pakke lett. Sekken veide kun 20 kg ved avgang. Det er 5-6 kg ned fra forrige tur. Jeg går hele veien og lurer på hva jeg har glemt.

Vel fremme ved Vardetjern i Asker slår vi leir. Hengekøyen blir – naturlig nok – hengt opp og testet ut. Så langt alt vel.

Ser på grensen til litt gal ut, men det er sånn det skal være når man tester hengekøyen sin for første gang

Det serveres tur-dram, det tennes bål, som forøvrig går lekende lett for de som lurte på det, det pustes med magen, det prates og det pustes litt mer. Skogens ro senker seg over turjenter og natur. Noen ganger er det eneste riktige en tur i skogen.

Hilde nyter en liten turdram mens hun skuer utover Vardetjern

Kvelden sniker seg sakte på, disen legger seg som et slør over enden av tjernet og vi sitter ved bålet til det brenner nesten helt ned. Sjelen er rolig og jeg er klar for min første natt i hengekøye.

I køya har jeg to liggeunderlag (ett term-a-rest og ett Exped med dun). Over dette har jeg en god og varm sovepose. Dette skal jeg komme meg opp i . Det var nok ikke verdens mest elegante entring av hengekøye, men til å være et første forsøk er jeg fornøyd. Jeg åler og vrikker og får liggeunderlag ganger to og sovepose og meg selv til slutt i en helt perfekt posisjon. Dunjakken fungerer som hodepute.

Jeg ligger og duver lett mens roen senker seg. Fuglene kvitrer, vinden blåser lett, Hilde sier natta, en russebil dundrer i det fjerne, og over meg er det skyfritt, måneskinn og idyll.

Jeg våkner bare én gang i løpet av natten. Det er blitt grålysning. Tåken driver lett over vannet, fuglene er i god gang med dagen og jeg drar luen over øynene og sover videre i min hengekøyekokong et par timer til.

Grålysning ved Vardetjern.

Morgenstemning i hengekøyene:

Det er motvillig vi står opp, men vi skal begge på jobb, så det er ingen bønn. Kaffe og havregrøt til frokost smaker himmelsk.

Turen hjem går lekende lett. Sekken er 5 kg lettere enn kvelden før og vi er fulle av energi.

Hilde spretter bortover stien i godt driv

To blide jenter takker for turen. Høyt hang vi og blide(re) ble vi!

Smørblide turjenter!

Lyst til å abonnonere på bloggen? Legg inn e-posten din her:

På sykkel og ski opp Alnestind

Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.

Fullastet syklist. Foto: Tony Kavli

Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.

På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli

Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.

Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.

Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.

Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken

Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.

Gøy med ekspedisjon! Foto: Tony Kavli

Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.

Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli

Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!

Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken

Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.

Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken

Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.

Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli

Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.

Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.

Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.

Kjæresten ser bra ut her da! Foto: Heidi Bakken

Men ned kom vi – selv om det var en del å hente på stilen. Som Jens så beskrivende sa; «Jeg filmet dere, men det så IKKE bra ut. Filmen er slettet.»

Vel nede var det igjen tid for skifte av modus. Herfra var det kun utforbakke og det mest slitsomme var å bremse.

På vei ned mot Trollstigen kafé med Kongen og Bispen til venstre for skituppene. Foto: Tony Kavli
Et lite «brelett» øyeblikk. Foto: Tony Kavli

Det som ble forsert på vei opp, skal også forseres på vei ned.

Forsering av fonner. Foto: Tony Kavli

Det suses nedover veien i 50-60 km/t og vipps så er vi nede igjen og tilbake der vi startet.

Vi var alle tre enige om at det hadde vært en morsom liten ekspedisjon – som helt klart kan gjentas ved en senere anledning.

Tre glade musketeer

Takk for turen!

Vil du ha skribleriene mine rett i mailboksen din er det bare å abonnere på bloggen: