Kategoriarkiv: Livet smiler

Middagstur i skogen

Takket være en god dose fleksibilitet og positivitet fikk vi oss en herlig kveldstur i skogen.

Vi hadde en plan om tur med overnatting i hengekøye. Den planen ble det av ulike årsaker ikke noe av. I stedet ble det middagstur i det fri til min barndoms tumleplass på toppen av Vardåsen.

Marija spretter lykkelig og lett over vannhinderet i enden av Vardetjern

Marija og jeg startet turen fra Gullhella stasjon og gikk blåmerket sti til toppen av Vardåsen i Asker. Herfra tok vi av stien og gikk langs Vardetjern til vi kom til leirplassen jeg hadde sett meg ut. Solen var allerede på vei ned da vi rigget oss til.

Idyll

Stillheten senket seg, tursnapsen ble delt ut, bålet ble tent og Marija satt i gang med å lage middag til oss på primusen.

Ettersom det hadde regnet tett i det siste måtte vi satse på medbrakt ved til bålet. Sekken var 15 kilo tung på vei opp. Det var verdt strevet. Jeg elsker å sitte ved et bål. Praten går fint rundt et bål. Maten smaker ekstra godt ved et bål. Bål lukter godt og er velegnet til å finne ro rundt. I tillegg varmer det naturligvis.

Etter en middag med herlige pizzasnurrer ble det eplekake med vaniljesaus til dessert. Ingenting å si på menyen på denne turen.

Vardetjern en senkveld i oktober

Så satt vi der mens mørket senket seg og stjernene ble klarer og klarere på nattehimlen over oss. Vardetjern lå der stille og mørkt uten en krusning og vi var to lykkelige damer på tur.

Lykken er et bål

Når vi ikke hadde mer tørr ved igjen og bålet var brent helt ned, pakket vi motvillig sammen sakene og vendte nesen hjemover.

Farvel bål (restene av bålet ble for øvrig behørig slukket med masse vann).

Vi lurte litt på hvorfor vi ikke bare hadde tatt med oss hengekøyene, men akk. Det kommer flere anledninger.

På hjemveien gikk vi enkleste vei – ned Vardåsen slalåmbakke. Utsikten fra toppen er vakker. Oslo med omegn ligger der som et smykke og glitrer i natten. Hodelyktene ble slått av for full effekt.

En nydelig kveld ute i naturen var over og ingen av oss angret det spor for at vi hadde tatt turen.

Heidi og Marija

Takk for turen!

Gapahukliv og fottur i Nordmarka

Det er fredag ettermiddag. Jeg skal være med relativt nye venninner på helgetur i Nordmarka. Noen av dem er så nye at jeg enda ikke har møtt dem. Vi skal sove ute i gapahuk. Sekken er blytung. Forventningene sensommer lette og yre. Jeg gleder meg!

Turen startet ved parkeringsplassen ved Sørkedalen skole fredag klokka 17.00. Herfra fulgte vi blåmerket sti og vei til Kobberhaughytta, som er en tur på drøye 4,5 km hvis man ikke skravler og glemmer å følge med på blåmerkingen. Vi tok det pent i bakkene. Det kjentes at sekken veide tett oppunder 20 kilo. Mye som skal med på en sånn tur.

Jeg må innrømme at jeg har vært ekstremt lite i Nordmarka. Ved Kobberhaughytta har jeg aldri vært og ble helt overveldet av idyllen som møtte oss. Gapahukene var nydelig plassert, fine bålplasser og til og med en innbydende badebrygge.

Sekkene ble lagt inn i gapahukene før vi kastet oss mer eller mindre grasiøst og lydløst ut i Kobberhaugtjernet. Vannet holdt forfriskende 14 grader.

Nymfeaktig bading av Ingeborg og Bente. Knapt en lyd unnslapp dem da de grasiøst gled rundt i vannet.

Rene og pene kledde oss om til en Real middag som smakte usedvanlig godt etter tur og bad.

Kvelden senket seg, bålet brant litt surt grunnet noe våt ved, men stemningen var upåklagelig. Det blir gode samtaler rundt slike bål.

Lørdag morgen våknet vi med fuglene og inntok frokosten ved vannkanten. Alle hadde sovet godt, på himmelen skinte sola fra relativt skyfri himmel og rundt primusen strålte morgenfriske damer.

Vi var alle klare for en ny dag hvor utforsking av Nordmarka stod på programmet.

Kobberhaugtjern

Rett før avgang fikk vi følge av ytterligere to deltagere som hadde startet dagen fra Sørkedalen og allerede var litt møre i beina. Etter lettelser i sekkene deres var de imidlertid klare for tur og vi la i vei mot dagens mål – Nordmarkas høyeste topp Kjerkeberget på 631 moh.

Det tok dessverre ikke lang tid før vi innså at vi kanskje muligens hadde feilberegnet litt på hvor lang tid vi ville bruke tur – og ikke minst retur Kjerkeberget.

Matpause og videre planlegging på Kikutstua

På Kikutstua hadde vi pause med mat og litt rådslaging om veivalget videre. Vi besluttet å fortsette i retning dagens planlagte mål, men med mulighet for å snu dersom vi skulle innse at tiden ble for knapp. Vi hadde bestilt middag inne på Kobberhaughytta kl. 19.00 og skulle rekke et bad før mat. Tett program krever høy fart. Tiden ville vise om vi hadde fremdriften som trengtes.

Hilde med Harald Løvenskiold – Nordmarkens eier. Litt spesielt å ha en bauta for å fastslå eierskap. Jeg vurderer det samme for tomta vår.

Fra Kikutstua gikk vi en sti som tok oss til høyre for Kikuttoppen i retning Store Sandungen.

Kart over hele turen

Terrenget var frodig, fint og til tider litt trolsk. Det var bær å spise og sopp å finne.

Før vi nådde Sandungen innså vi imidlertid at middagen ville utgå med høye kneløft dersom vi fortsatte mot dagens egentlige mål. Vi er heldigvis fleksible og evner å snu om på planer etter vær, føre og form, så i stedet for å gå videre og komme for sent til middag, vendte vi igjen nesa sørover og tok turen over Kikuttoppen. Rundtur er fint.

Så langt nord i marka, men ikke lenger. Vår vei går over Kikuttoppen på vei tilbake til Kobberhaughytta.

Litt før toppen på Kikut fant vi oss en perfekt plass i solen hvor det ble tid til sjokolade og en liten strekk.

Pause og påfyll i solen.

På Kikuttoppen imponerte operasanger Zuzanna stort med å ha pust og energi til å gi oss en flott sangoppvisning. Tror det var flere enn meg som fikk gåsehud!

Herfra var det mest nedover og vi langet ut. Middagen ventet og tempoet gikk oppover for flere i gruppa.

Vakkert og fredelig ved Damtangen.

Vel tilbake ved gapahukene ventet Hilde som skulle være sammen med oss den siste kvelden og natten. Kos!

Jeg serverte tur-dram som ble godt tatt i mot – og som så ut til å inspirere opptil flere av deltagerne. Skulle nok prioritert å bære med meg mer av den.

Tur-dram regnes som restitusjons drikk

Etter en fortreffelig middag inne på Kobberhaughytta samlet gjengen seg rundt bålet til prat, latter, vin i koppen og varme i kroppen. Stjernehimmelen veltet seg uendelig over oss og rundt oss pakket mørket oss inn. Varme foran og litt kaldere bak. En uendelig fin dag og kveld.

Søndag morgen våknet vi til nok en vakker dag med frisk, klar luft og sol på himmelen.

Vi startet dagen med en god frokost på Kobberhaughytta, før vi begynte turen tilbake til sivilisasjonen. Her er sekker på og rådslaging rundt kartet om rutevalg i gang. Noen har skjønt at det er lurt å vente med å ta på seg sekken til alle er klare.

To av damene valgte kjappeste vei til parkeringen mens vi andre ville drøye helgen litt lenger og gikk turen om Blankvannsbråtan og Nordmarkskapellet før vi endte opp der vi startet ved parkeringen ved Sørkedalen skole.

Ved Nordmarkskapellet gikk vi i takt med kirkeklokkene og var skjønt enige om at skogen var det perfekte kapellet for denne gjengen.

En nydelig helg i Nordmarka er over. Vi er fulle av energi, passe støle i smilemuskler av gode opplevelser og skuldre etter tunge sekker, lettere røde i fjeset etter noe uventet sensommer sol og generelt veldig happy hele gjengen.

Jeg har allerede annonsert at jeg blir med til neste år.

En stor takk til Ingeborg som arrangerte og som raust deler venninner og turglede! Du er gull! Tusen takk for turen!

Turhilsen fra Heidi

Barden (659 moh) og Segla (639 moh)

Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.

Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!

Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.

Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.

Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.

Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.

Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.

Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!

Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.

Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.

Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.

Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.

Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.

Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.

Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.

Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.

Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.

Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen

Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.

Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.

God stemning helt der ute på kanten.

Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.

Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.

Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.

Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.

Padletur på Yttersida

Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.

Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?

Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.

Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.

Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.

Storhavet rett der ute!

Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.

Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!

På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.

Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.

Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.

Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.

Strandhugg på Store Færøya.
Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.

Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.

Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.

Skal du til Senja. Lei kajakk!

Ruta vår.

Langtur på Hurumlandet

Det er koronatid og verden er rar og annerledes. Allikevel åpner det seg opp nye muligheter når man tvinges til å tenke nært og avgrenset. Jeg har kommet til at det faktisk er litt godt å slippe og tenke så stort. Det gir færre variabler og en litt enklere beslutningsprosess. Litt fint det.

Turen jeg nå skal beskrive fikk jeg av en kollega i DNT Asker Turlag sitt styre. Fint å ha kjentfolk man kan spørre når man skal ferdes i ukjent terreng.

Vi trasker lystig av sted.

Oversikt over turen

Turen startet ved Grønsand Gjestegård. Her er det godt med parkering. Videre gikk vi til værstasjonen på Nilsåsen, rundt Aklangen og videre til Stikkvann. Turen gikk videre til Stikkvannskollen før vi tok en avstikker opp på Bjønnåsen.

Totalt ble turen på drøye 22 km. Vi brukte 6 timer og 40 minutter inkludert godt med pauser.

Nilsåsen – værstasjon

Fra Grønsand Gjestegård gikk vi Sandstien (Sandstien er historisk grunn og merket med mange informasjonsskilt) til Hestedammen og så videre opp på Nilsåsen hvor det finnes en værstasjon. Det går en sti opp fra nord slik at det ikke er nødvendig å gå veien både opp og ned. Radaren på toppen ble bygd i 2010 og dekker det sentrale østlandsområdet med værdata. Toppen av bygget rager 363 moh.  

Veien fra Nilsåsen rundt Aklangen og videre til Stikkvannshytta gikk mye på skogsbilvei, men også noe på sti. Terrenget på Hurumlandet er kupert, så det er var egentlig greit med litt variasjon.

Stikkvannshytta

Vakker utsikt fra lunsjplassen.

Etter en god og lang lunsjpause med passende korona-avstand til alle andre gikk turen videre mot Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen

Artig og variert terreng fra Stikkvannshytta til Stikkvannskollen.

Stikkvannskollen er med sine 361 moh. det høyeste punktet på Hurumlandet. Her har det vært skogbrannvakt siden 1911 og brannvakttårn siden 1937. Fra toppen av tårnet (som vi ikke gikk opp i) skal man i følge ut.no ha 360-graders utsikt over Hurumlandet; fra Sandungen til Drammen, Sætre ved Oslofjorden og Nesodden. På en klarværsdag pre-regionsreform skulle man visstnok kunne se hele 7 fylker. Nå har man vel flaks om man ser 3 eller kanskje 4?

Bjønnåsen

På dette tidspunktet tenkte vi at det kanskje holdt med topper, men så var det dette toppsuget som noen i gruppa har da. Det gikk bare ikke å la denne passere. Det angret vi ikke på! Helt på toppen av Bjørnåsen er det en gammel setervoll som fortsatt holdes i hevd av Nordre Grønsand gård. Bjørnåsen naturpark som setervollen kalles, er en liten perle med fantastisk flott utsikt nordover mot Vardåsen i Asker og innover Oslofjorden. Om sommeren går det sauer her og skaper den reneste idyll.

Etter dette bar det tilbake til start ved Grønsand Gjestegård. Litt sårbeinte, men med gode og lave skuldre.

Og alle fire var enige om at det hadde vært en flott tur!

Ayubowan

Ayubowan er Sri Lankernes måte å hilse hverandre på og betyr «May you be blessed with Long Life». Jeg tror jeg kanskje får et litt lenger liv av å ha vært her, i det minste føler jeg med veldig velsignet for øyeblikket – og det er slett ingen dårlig følelse å ha.

På en topp omgitt av buddiske flagg og med fred i sjela

Den siste dagen min på Sri Lanka ble en transportetappe fra Anuradhapura tilbake til Colombo. Jeg brukte de 4-5 timene det tok til å forsøke å innprente dette irrgrønne, vakre landet på netthinnen. Det var også tid til litt refleksjon.

Sri Lanka er et land som geografisk sett ligger langt fra Norge, men vi virker allikevel ganske like på en del grunnleggende ting (kilden er igjen guiden); Sri Lankerne er opptatt av utdanning og har gratis skole til alle, de er bekymret for klimaendringer, de ønsker fred i landet sitt og håper inderlig at turistene ikke lar seg skremme bort av noen fanatiske idioter. De merker godt nedgangen i turismen etter bombingen i påsken i år, men håper nå turistene begynner å komme tilbake. Liker man å ikke å gå i stim sammen med andre turister er det faktisk nå man bør reise dit.

Vennlige og herlig lekne elefanter har de her også!

Innbyggerne her er vennlige, blide og imøtekommende. Kanskje er det Buddismen som gjør seg gjeldene eller kanskje de generelt er et lykkelig folk. Samme hva årsaken er så er det behagelig å være her. Man føler seg trygg og omringet av gode vibrasjoner.

Uten guiden min hadde jeg vært ganske lost. Så ærlig skal jeg være. For det første er han en god sjåfør, noe som er veldig viktig i dette landet hvor det å kjøre forbi, kjøre midt i veien og 4 stk i bredden på en to-felts vei er helt innafor. Det utrolige er at det skjer lite uhell – kanskje fordi alle faktisk er veldig på hugget og oppmerksomme når de kjører her? De har forresten kun 3 fartsgrenser; 50 inne i byene, 70 utenfor, og 100 på motorveiene. Så enkelt og greit.

Som guide var Ruwinda kunnskapsrik og vi hadde heldigvis ganske lik humor. Han har hatt en utrolig tålmodighet med meg når jeg for 100. gang spør om hvor mye jeg skal tipse (det med å regne om fra USD til LKR og så NOK og så skjønne hva som egentlig er ok er helt hårreisende vanskelig!). Bare én gang har han sukket litt oppgitt. Hans upåklagelige sans for timing og planlegging har fått meg til de riktige stedene, på den mest perfekte tiden på dagen. Og ikke minst har han svart på alle mine spørsmål; både de litt dumme og de litt mer intelligente. Bra mann å ha med seg på tur! Tror jeg har hatt litt flaks.

Denne reisen har vist meg hva som kan skje når jeg står i utfordringene og ikke feiger ut når ting viser seg å være annerledes, eller mer vanskelig enn først antatt. For en drøy uke siden var jeg inne på tanken å bare snu og dra hjem. Gruppetur med bare meg liksom?! Nå er jeg stolt over at jeg ikke ga etter for den tanken, men fortsatte turen alene. Men et åpent sinn, nysgjerrighet og et smil som sitter løst har jeg reist rundt i et fremmed land og fått ny kunnskap, ny innsikt og et litt mer nyansert bilde på verden. Selv om det kanskje er en klisje, så føler jeg meg rikere som menneske og særdeles ydmyk i møte med dette landets uendelig rike historie. Samtidig som jeg lært et par ting om meg selv. Jeg får til det meste!

Kanskje er hovedlæringen at det man lærer mest av, og som gir de sterkeste opplevelsene, er det som skjer utenfor den planlagt løypa?

Turist – nesten alene på toppen

Er du fremdeles i tvil om hvor du bør legge ferien? Jeg kan anbefale Sri Lanka!

Svaret er et rungende «Ja»!

Takk for følge på min fortryllende reise!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Suveren Sesong finale

Etter to dager med inneaktiviteter på grunn av pøsregn i lavlandet (men snø på toppene!), trosset vi den noe frynsete værmeldingen, som spådde sludd på toppen av Alnestind (1665moh). Vi bare måtte komme oss ut på sesongens siste rando-tur!

Det begynte ganske friskt ved bilen. Det var også kun en bil der før oss. Var det noe vi ikke visste?

Vi fikk fort varmen. Fjellsiden opp mot Alnestind lå i le og den varslede nedbøren så vi ingen ting til.

Ikke dumt å gå i bar overkropp når man har en sånn overkropp!
Jeg er litt mer blyg og beholder klærne på (foto: Tony Kavli)

Kun én foran oss opp fjellet. Han skimtes som en liten prikk opp mot skaret til venstre i bildet over. Nysnøen lå dyp og jeg var veldig glad for at han gikk først og tråkket spor. Han fikk takksigelser da vi snakket med han på toppen.

(foto: Tony Kavli)

Det hadde «rast» en del i fjellsiden under toppskrenten siden sist snøfall, men «raset» var små snøballer som hadde løsnet høyt oppe og rullet seg større nedover skråningen. Naturens forsøk på å lage snømann på egenhånd. De så litt skummelt ut på avstand, men de rullet ikke så fort at vi ikke kunne komme oss unna.

(foto: Tony Kavli)

På toppen var det helt vindstille. Vi var oppe som nummer 2 (Tony) og 4 (Heidi) denne dagen. Jeg ble forbigått rett under toppen av en blid dame med hund som bykset forbi i lette klyv. Hun skyldte på lett utstyr. Jeg tror hun rett og slett var i bedre form.

Mysefjes med Finnan i bakgrunnen (foto: Tony Kavli)

For en dag! Helt vindstille på toppen av Alnestind er ganske sjelden kost.

Team KavliBakken poserer

Ned igjen var det kun de 2 vi møtte på toppen som hadde kjørt før oss. Vi var spente på om snøen ville være for våt og tung å svinge i, men alle bekymringer ble gjort til skamme. Fryd og glede og stormende jubel!

Tony gleder seg til resten av nedkjøringen

På vei ned passerte vi mengder av folk på vei opp og kunne underholde dem med frydefulle gledesutbrudd mens vi koste oss ned fjellsiden.

Det vil si helt til Tony tok en dobbel salto! Søren at jeg ikke hadde hjelm-kamera! Myk snø å lande i heldigvis.

Den eneste gangen i år han glemmer hjelm er også da han tryner!

I den nederste delen av fjellet var snøen nå blitt sugende våt. Det var nesten umulig å svinge og vi måtte ligge skikkelig bakpå for å holde skiene flytende. Sure lår!

Men for en dag! En perfekt avslutning på rando-sesongen for Team KavliBakken.

Vi gleder oss til ny sesong!

Med flagget til topps!

En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!

Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.

Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.

I fint driv mot toppen

Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.

Gnagsår pause
over Styggebreen
Fornøyde gutter
Vi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek  

Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.

700 høydemetere og vi er på toppen
Så vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!
Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell

På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.

Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!

Jotunheimen
Team KavliBakken i strålende humør

Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.

På vei tilbake til Juvasshytta
fra Team KavliBakken

Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!

Hipp hipp hipp Hurra for Norge!

Galdhøppiggen 2469 moh 17. mai 2019

Kosetur til storhesten, 1230 moh

Noen ganger er det godt å gå en tur hvor man faktisk får sett på utsikten underveis. Turen til Store Hesten i Venjesdalen er en slik topptur.

Evy og Tony legger i vei.

Vi startet turn fra parkeringsplassen i Venjesdalen. Herfra fulgte vi lia oppover i retning Blånebba, dvs. opp motsatt side av Store Venjetind.

Opp den første kneika, gjennom skogen. Blånebba i bakgrunnen.

Turen til Storhesten følger samme trase som om du skal til Blånebba helt til midt ut på flaten mellom disse to toppene. Starten på turen er litt brå da du begynner med motbakke med en gang, men når det flater ut er det lett gåing. Totalt forserte vi 650 høydemetere.

Evy og Tony koser seg opp mot toppen i munter passiar.

Utsikten her er det ingenting å si på!

Her har vi det fint! (foto: Evy Kavli)

Storhesten har ingen utpreget flott profil og ser mer ut som en haug enn et fjell, men når du kommer deg forbi «luretopp» nr 1 og nr 2 og befinner deg på toppen har du den villeste utsikten jeg kan tenke meg! Helt magisk!

Evy på vei mot det som ser ut som toppen av Storhesten
Utsikt mot Blånebba og Trolltindene (foto: Tony Kavli)
Hurra! Vi kom opp!
Team KavliBakken er happy!
Relativt fin lunsjplass!

Nedturen var bare moro. Fjellet har en maks helning på 25 grader og gir fin fin kjøring i påskeslusjen.

Tid: Vi bruke rett i underkant av 3 timer inkludert matpakkepause og mye titting på utsikten. Ekspertene sier turen er «kort 1-3 timer».

Team KavliBakken takker for turen!