For de spesielt interesserte har jeg her samlet noen tips og råd fra turen vår til Kilimanjaro og Tanzania. Dere får også et aldri så lite hjertesukk fra en som er opptatt av miljøet og det å ta vare på den flotte naturen vi har på denne jorda.
Donovan, Herman, Heidi og Emilie med Mt. Kilimanjaro i bakgrunnen
Tips – i litt tilfeldig rekkefølge:
Husk kulepenn til utfylling av diverse visum og skjema. Det sparer tid!
Ta med deg godt med varme klær. Lag-på-lag prinsippet gjelder! Det blir kaldt når sola går ned og ønsker om å være sosial blir ofte dumpet til fordel for soveposen når kveldskulda kommer krypende.
Vær smart og lytt til kroppen. Det er kanskje ikke nødvendig å gå en ekstra akklimatiseringstur når man allerede har gått opp 600 høydemetere – og allerede føler seg litt uggen.
En god hodelykt er viktig. Husk å lade den opp før toppstøtet. Det er ikke så gøy å gå tom for lys midt på natten.
Lad opp alt som må lades til max før toppstøt. Pga kulden går det meste tom for strøm forterer enn man beregner. Hos meg døde hodelykten, sportsklokken, og mobilen i tur og orden.
Sørg for å fordele nødvendig mat og utstyr på toppdagen. Det er ikke sikkert den med maten og førstehjelpsutstyret kommer til toppen – og det å begynne å pakke om i stummende mørke, kulde og mellom oppkastkuler er ikke fristende.
Godt liggeunderlag – gjerne med tilhørende pumpepose – er viktig. Å måtte blåse opp liggeunderlaget med egen lungekraft er ikke riktig prioritet når man helst vil bruke pusten på å overleve.
Camp-sko du bare kan stikke føttene inn i uten å knyte, hale og dra for å få dem på deg. Man blir lett litt hoven i beina i høyden og å måtte slite for å få på seg sko midt på natten er kjedelig.
Drikk, drikk og drikk – og så drikker du enda litt til. Minimum 4 liter væske må til hver dag.
Hakuna haraka (ingen hast)! Gå sakte! Følg guidenes tempo og ikke gå forbi. De kjenner riktig «pole pole pace».
Ta med deg biologisk nedbrytbare poser til dopapiret ditt! Og da går vi elengant over til mitt hjertesukk…
Solkrem må også til
Hjertesukket…
«Plogging» har tydeligvis ikke kommet til Mt. Kilimanjaro, men jeg vil allikevel innstendig anmode alle som har tenkt seg dit om å gjøre følgende:
Ta med deg biologisk nedbrytbare (hunde) poser du kan samle sammen dopapiret ditt i! Du kan kaste det i de stasjonære doene når du kommer til camp. Dopapir brytes sakte ned i høyden og det er IKKE flott å se dopapir bak hver en stein og busk.
Ta med deg søppelet ditt hjem igjen! Har du du klart å bære noe inn i fjellet, er det mye lettere å bære kun emballasjen hjem igjen. Vis hensyn til at andre også skal få en fin opplevelse i fjellet. Det er IKKE hyggelig å sette seg ned for en rast og så oppdage at det knapt er mulig å nyte utsikten for bare søppel.
Plukk gjerne med deg noe av det andre har lagt igjen også. Alle monner drar!
Det er IKKE vi som har lagt igjen all denne søppla på Gilmans Point – trist!
Har du lyst til å dra på en tilsvarende tur er det greit å være forberedt på:
Trange telt. Alt av bagasje må være inne i teltet om natten.
Skulle tatt med meg den ekstra buksa…
Støv og møkk. Du får ikke dusjet på en drøy uke. Våtservietter er tingen.
Liten eller ingen mobildekning. Kan være veldig deilig – eller ikke.
Dårlig med søvn og matlyst pga høyden.
Korte eller lengre perioder utenfor komfortsonen. Avhengig av om man trives med det overstående.
Et tungt og langt toppstøt døgn! Men – det er verdt det!
og sist, men så absolutt ikke minst – gled deg til:
Fantastiske naturopplevelser!
Å lære noe om deg selv og om hva du faktisk kan presse deg selv til å gjøre – til tross for ubehag
Å treffe flotte mennesker du aldri ellers ville ha møtt
Minner for livet!
Team KavliBakken – med en god dose nye minner vi kommer til å ha med oss resten av livet
I dag er det Tonje sin 19 års dag! Hipp hipp hurra for verdens flotteste bursdagsjente!
Vi starter dagen med bursdagssang både på norsk, engelsk og litt swahili.
Sola stråler, vi er ganske så uthvilte alle sammen og humøret er bra. Hvem kan ønske seg mer?
Bursdagssangen ble sunget på Afrikans vis! Ikke mange som har fått en slik hilsen på bursdagen sin.Morgenstemning i campen
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Vi forlater Horombo Camp og går videre nedover, først gjennom «moorland» sonen og så regnskogen.
Det slår meg plutselig at det kun er Herman og jeg som har gått alle etappene fra start til slutt. Bakken-klanen ruler!
Tonje, Herman, Christian og jeg på turens siste etappe
Jeg er så stolt av den gutten at jeg ikke får sagt det nok ganger. Han synes sikkert dette er ganske kleint da, men det får så være. Det er stort å få dele en opplevelse som denne med et av barna sine. Veldig stort!
Ferden går gjennom gjennom moorland sonen med utsikt mot MawenziMange fine broer på denne etappen. Christian leder an i norsk tur tempo
Det har vært frost i natt
Et siste blikk mot Kili
Været skifter – igjen
Vi holder et så godt tempo nedover fjellet at vi rekker en avstikker til Maundi vulkankrater.
Jeg må innrømme at jeg ble litt motløs da vi faktisk måtte gå noen meter oppover for å komme til kraterkanten. Hele kroppen protesterte i syrekrampe! Gudskjelov innrømmet de andre at de også hadde kjent det, men de var tydeligvis bedre til å skjule det enn meg.
Jeg klamrer meg til Herman på skjelvende bein. Gikk heldigvis relativt fort over.På vei ned i krateret
Rett før Mandara Hut traff vi på denne søte karen som satt og så på oss i et tre.
En kjempesøt «Tree Hyrax»
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
Mandara Hut
Mandara er campen mange tar en dagstur til fra Marangu gate. Det forklarte også hvorfor vi så folk i campen i hvite Converse, hvite shorts og kun en lett jakke. Vi var et øyeblikk litt bekymret for påkledningen med hensyn til toppdagen.
Etter lunsjen fant jeg et Wasa knekkebrød i sekken som hadde overlevd turen. Jeg har sjelden sett så entusiastiske ungdommer! Det kommer til et punkt hvor man har fått nok loff. Spesielt når man er norsk. Som den oppofrende moren jeg er ga jeg barna knekkebrødet. De hadde fortjent det.
Jeg fant et Wasa knekkebrød i sekken. Det ble populært!
Tonje nyter bursdagsknekkebrødet
Etter lunsj fortsetter vi marsjen mot gaten igjennom regnskogen. Det er tett urskog med overraskende lite dyr og fugler å se. Forklaringen er visstnok at det går for mye mennesker på akkurat dette strekket. Skal man se dyr og fugler finnes det egne turer. Da går man en dagstur vekk fra hovedstien, er stille, setter seg på en stein for å vente – og så håper man på flaks.
Når vi når Marangu gate skriver vi oss inn i loggen for siste gang og sjekker ut av Kilimanjaro nasjonalpark.
En happy, happy gjeng!
Fremme og gjenforent med Emilie
Helt innafor å unne seg en brus nå
I Moshi går vi bananas i en suvenirbutikk før det er fest med crewet. Her ble det god mat og drikke, diplomutdeling, afrikansk sang og dans av både teamet vårt og oss. Det finnes filmer…
The Dream Team
Jeg får utdelt diplomet mitt!
Fest med crewet – maisha marefu – long life!
Emilie får diplom
Ann-Kristin får diplom av August
Herman får utdelt diplom
Mitt bevis!
De fremfører også en ny bursdagsang for Tonje. Denne gangen med kake – Kipande cha keki – piece of cake!
Bursdagsjenta med «cha keki»
Det er sent før vi sier på gjensyn til Donovan, August, Wasiri, Melchior, Mercuri og alle de andre. Vi håper vi ser dem igjen en dag. Hvem vet hva fremtiden bringer. Jeg vet bare en ting – jeg har gått Kilimanjaro, jeg har nådd målet mitt, Kili er haket av på «bucket-listen» – og jeg skal (nok) ikke gjøre det igjen. Det har vært en innholdsrik, spennende, slitsom, møkkete, morsom og naturskjønn opplevelse, men verden er stor og jeg har andre mål jeg også vil nå.
14. – 15. juli: Kibo Hut (4700 m.o.h) – Uhuru Peak (5895 m.o.h) – Horombo Camp (3700 m.o.h)
Dagens etappe: 18 km
Etter en tidlig middag kl. 17.30 gikk vi i teltene for å pakke sekken og forhåpentligvis klare å sove litt før vi skulle begynne på den hardeste etappen; Toppstøtet og erobringen av Afrikas høyeste topp.
Rett før vi skulle bli vekket kl. 23.00 blir jeg vár at Tony allerede er våken. Han ber meg høre på pusten hans. Dette er ikke bra! Når han puster ut høres det ut som «bruspulver» som knatrer og freser, han er lett blå på leppene og vi skjønner begge at han ikke kan gå videre oppover. Etter å ha sjekket O2 nivået i blodet hans får vi bekreftet mistanken. 42% i O2 er forferdelig lavt. Han har fått lunge ødem og må ned fra fjellet igjen. Jo før jo heller. Han får følge av Wasiri, den ene av våre 3 guider samt 2 bærere. Vi andre setter litt motløse kursen i motsatt retning. Oppover.
Alpine start. Klokken er 00.28.
Det er tungt å gå. Fra første meter kjennes beina som bly og vi må gå sakte, så uendelig sakte. Jeg fryser når vi står stille og får ikke varmen når vi går. Klokken ble nesten 00.30 før vi kom oss av gårde. Vi er nesten en time bak planen. Det er svart natt, ispedd stjernedryss, men vi ser dem ikke. Vi ser ned. Ned på stien, ned på støvlene til personen foran. Det drypper fra nesene våre. Ingen av oss har ork til å ta frem papir. Det er uansett ingen som ser oss i mørket.
På 5000 meter kaster Tonje opp og har dundrende hodepine. Hun vil så veldig gjerne videre, men kroppen vil ikke. Høydesyken har rammet henne også. Hun må snu. Det er det eneste forsvarlige å gjøre. Det føles så forferdelig urettferdig! Det blir bestemt at Christian tar følge med henne ned igjen. Guiden August blir med dem der de forsvinner bak oss i mørket.
Videre mot toppen går nå kun Ann-Kristin, Herman, Emilie og jeg. Med oss har vi Donovan og kokken Makosi, populært kalt «the stomach engineer» – som da viser seg også å være en ufattelig sprek guide.
Det er den tøffeste natten i mitt liv. Jeg må sette meg ned flere ganger for å klare å puste. Jeg hiver etter pusten, trekker luft ut i de ytterste krokene av lungene mine. Jeg har aldri pustet så dypt og inderlig i hele mitt liv. Enda kjennes det ikke ut som nok. Når jeg ser opp mot Gilmans point virker det ikke som om kanten kommer nærmere i det hele tatt. Det er uendelig langt og uendelig tungt. Jeg aner ikke hvor lenge vi har gått når Donovan trøstende sier til meg «This is the hardest part. This time of day is the thoughest for everyone. The sun will be up in an hour». En time kan jeg klare. Jeg må holde ut til sola kommer.
I det sola tittet over horisonten døde hodelykten min. Det var noe symbolsk over det hele. Og når sola kom BLE alt litt lettere.
Donovan er den eneste som klarer å smile på dette tidspunktetUtsikten mot Mawenzi
Jeg lurer på om jeg klarte å komme med noen oppmuntrende ord til Emilie og Herman sånn rett før toppen. Jeg er ikke sikker. Kanskje ble de bare tenkt inne i hodet mitt. Jeg var så sliten. Jeg husker ikke, men jeg håper.
Når vi nærmet oss Gilmans Point hørte vi hoing fra toppen. Noen heiet på oss! Og i det vi tippet over kanten ble vi møtt av 2 meksikanere som akkurat var ferdige med tur nr 2 på 15 timer! Vi fikk varme smil, high fives og gratulasjoner. For en følelse! At det var vel 2 timer til Uhuru Peak fra Gilmans point var det ingen av oss som da tenkte på.
Akkurat så sliten var jeg
Herman
Emilie og en sprettende frisk meksikaner
Vi fikk oss en liten hvil og jeg forsøkte å tvinge i meg en energibar, men den var stivfrossen. Å gå å suge på den for å tine den virket ikke så fristende. De som har forsøkt vet at det gjør det litt vrient å puste når man tiner mat i munnen – og her er pusten viktigere enn mat. Det ble litt varm te i stedet. Det hjalp. Kanskje har jeg engelske aner. Har man engelske gener hjelper jo te mot det meste.
Etter en hvil ble det lettere å smile
Turen videre gikk langs kraterkanten via Stella Point.
Uhuru Peak kan sees i sola i det fjerneStella point til høyre i bildet. Menneskene som kommer opp fra venstre går Whiskey ruta.
Rett etter Stella point måtte vi stoppe for å ta på oss stegjern. Det har visstnok ikke vært så mye snø på toppen på 40 år!
Mor og sønn ved Stella Point
Emilie ved Stella Point
Relativt kaldt på toppen
Vi går og vi går. Hvert skritt er tungt, selv med sola oppe. Når jeg kommer opp på den siste høyden og kan se skiltet som markerer toppen tenker jeg at det er nok. Jeg trenger ikke gå helt bort. Dette holder. Men jeg gjør det allikevel. Jeg kunne ikke gi meg så nærme.
Herman med Uhuru Peak i det fjerne
Etter 8,5 time på tur i stummende mørke, gjennom pustebesvær og totalt utenfor komfortsonen har jeg nådd toppen av Afrika. Et mål er nådd. Klokken er 09.00 den 15. juli 2018.
Så heldig jeg er som får dele dette med Herman!The super-duper team!
Jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så uendelig stolt av Herman og Emilie som har kjempet seg opp hit. Jeg griner en liten skvett av glede og stolthet – og ikke minst utmattelse.
Team KavliBakken på toppen av AfrikaAnn-Kristin er den drevne av oss og den som taklet dette best av alle. Super woman!
Etter en kort pause på toppen skal vi ned igjen. Det vil heldigvis ikke ta like lang tid ned som opp.
Emilie på vei nedover igjen
Ann-Kristin, Herman, Donovan og ???
Herman begynner å få igjen varmen og et ekte smil
Emilie får hjelp til å pleie føttene
Herman og jeg er nede kl. 12.15 etter en effektiv nedfart skliene på hælene i grusen vi få timer tidligere hadde mast oss opp.
Sand-sliding er gøy!
Emilie og Ann-Kristin brukte henholdsvis 1 time og 1,5 time lenger ned på grunn av vonde knær og tær.
Vel nede i Kibu Camp fikk vi høre at Tonje og Christian hadde gått videre ned til Horombo camp på 3700. Hvor Tony var visste vi ikke. Null mobildekning i fjellet.
Etter en liten hvil og litt mat (for de som klarte å tvinge seg til å spise), måtte vi gå videre. Vi skulle tilbringe natten i Horombo camp, 9 km unna. For å nå denne campen fulgte vi Coca-Cola/Marangu ruta ned.
Ut på tur, aldri sur – bare litt slitne – og veldig, veldig møkketeDet ER lettere å gå nedover enn oppover
Turen nedover ble en lang og litt ensformig marsj over en iskald åpen slette kalt The Saddle.
Heldigvis var det kun en liten oppoverbakke (her surna vi alle sammen). Resten av turen var flatt eller skrått nedover.
Herman og jeg i et felt med Giant Senecio trær
Da vi endelig så campen må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.
Teltene våre kan skimtes helt nederst i campen
Vi ble møtt med varme gratulasjoner av Tonje og Christian. Tonje hadde heldigvis blitt bedre så fort de kom seg ned fra høyden. Tony var blitt sendt videre ned og satt alene på lodgen og følte seg ensom og venneløs, men var bortsett fra det, heldigvis bedre og ved relativt godt mot.
Denne natten sov jeg som et barn fra jeg nærmest besvimte i teltet til jeg ble vekket med kaffe dagen etter. Ingen do-turer i løpet av natten. Ingen steiner under liggeunderlaget som plaget meg, ingenting. Bare dyp, rolig og utmattet søvn.
Asanta sana!
…….
Reisen er enda ikke over – for siste kapittelet i denne historien – følg med!
Det kribler i kroppen, spenningen stiger. Det er nå eventyret virkelig begynner! Dette er en beskrivelse av dagene frem til toppstøt-dagen. Jeg håper du vil være med på reisen.
Etter frokost var det endelig avreise mot turens hovedmål. Det var nå det virkelig skulle begynne!
Første stopp var Marangu Gate hvor vi måtte skaffe oss tillatelse til å gå i fjellet. Samt registrere oss. Så gikk ferden videre rundt til nordsiden av fjellet til Rongai Forest hvor vi måtte registrere oss. Videre derfra gikk turen til Rongai Gate hvor vi måtte registrere oss. Sånn går no dagan’. Det er mye registrering som må til i Tanzania. Også kalt sysselsetting.
Vi venter i kø ved Horongo gate for å bli registrert
Ved Rongai gate ligger landsbyen Nalemuru og her gikk vi endelig av bussen for å begynne ferden til fots.
Ruten vi gikk markert med brunt. Start ved Nalemuru Gate og slutt ved Marangu Gate.
It takes a village…
Jeg må bare si det med en gang – jeg ble faktisk sjokkert over antall mennesker som må til for å få vår gruppe på 7 opp fjellet. Vi hadde 3 guider og 25 bærere! Jeg stod der og så meg rundt og hadde en emmen smak i munnen. Er det ikke litt kvalmt at den «hvite mann» holder seg med nesten 30 «slaver»? Skal jeg ikke engang trenge å sette opp teltet mitt eller lage mat? Jeg klarer det jo fint selv. Skal noen andre slite med å bære min bagasje, som er på grensen til for tung? Skal min innsats kun være å flytte beina ett skritt av gangen i «pole pole pace» (swahili for «sakte sakte»)? Jeg måtte gå flere runder med meg selv – og de andre i gruppa før jeg klarte å slå meg til ro med at dette også er sysselsetting. Det er jobben deres. De får ok betalt. Såpass ok at dette er jobber mange vil ha. Så det var bare å svelge den ugne følelsen og heller kjenne på det at fordi vi var der, hadde disse menneskene jobb – og vi tok så absolutt ikke deres innsats for gitt. Faktum er jo at uten denne gjengen med positive, oppmuntrende, hardtarbeidende mennesker så hadde jeg aldri verden klart meg på dette fjellet. De har alle min dypeste respekt!
Vi pakker, fyller drikkesystemer med vann og organiserer oss.NÅ er vi gang!
Turen fra Rongai gate gikk gjennom skoger av plantet furu og uberørt regnskog. Vi fikk sett svarte og hvite Colobus aper!
Fine stier!
Svart og hvit Colubus ape!
Herman og Tonje
Fremme på Simba Camp er det mer registrering. På en dag med klart vær har man herfra utsikt over Kenya med Amboseli nasjonalpark i forgrunnen. Ikke denne dagen.
Mer registrering
Mye kan sies om teltlivet på denne turen. Jeg skal begrense meg til å si at man blir litt krokbøyd – og kanskje litt lei av å bo så trangt etterhvert. Det virket faktisk som om teltet krympet utover i uka, men nå i starten var det bare kos. Simba Camp har også gress. Det har ikke de andre campene. De har derimot støv og grus som man lett får inn i teltet. Det var ikke mye som ikke var støvete etter hver. Som guide Donovan sa «Welcome to Africa!»
Dagens etappe: 6,5 km (drøye 4 timer) + ca 4 km (2 timer)
Hver morgen startet med bittelitte grann personhygiene (noen var litt mer grundig enn andre skal det sies), frokost og en oppmuntrende sang fra guider og bærere. Gøy!
Pudder må til!
Morgenrituale fra gjengen! Koselig å starte dagen med litt sang og dans!
Håndvask ble det mindre og mindre av…
Team KavliBakken
Denne dagen gikk vi ut av regnskogen, vegetasjonen gikk over til lyng. Riktignok veldig høy lyng. Lyngen i Norge kan bare gå og legge seg. Her er den som trær! Vegetasjonen forandrer seg lang ruten og blir lavere og lavere når antall høydemeter øker. Vi er nå inne i det som kalles Moreland zone.
Jeg tar av meg hatten for bærerne! For en gjeng!
Christian og Tonje
Donovan
Ann-Kristin og Tonje
Herman, Tony og Emilie
På vei til Second Cave Camp stoppet vi innom First Cave. Her var det morro for unga! Og litt kos ble det også tid til.
Alltid passende med litt kos!
Min kjekke sønn
Underveis tas det pauser. Mange pauser. Jeg er ganske overbevist om at guidene kanskje ble litt lei. Men de bare smilte og var tålmodigheten selv.
Donovan
August, Tonje, Tony og Emilie
En annen viktig ting i høyden er å drikke nok. Nok i løpet av en dag er ikke mindre enn 4 liter. Man må gjerne drikke mer – hvis man klarer. Jeg slet med det. «Sipi Sipi!» og «Water for life!» var påminnelsen om å drikke.
Emilie drikker på
Ann-Kristin og Herman
Vel fremme i Second Cave Camp er det tid for litt varm lunsj. Vi får suppe og en hovedrett bestående av kokebananer, ris eller pasta pluss grønnsaker og kjøtt de første dagene – til både lunsj og middag. Til dessert er det frukt. Så er det igjen tid for litt chilling i teltet.
Været endrer seg fort på Kili. I det ene øyeblikket går vi i tett tåke, det neste skinner sola sterkt. Oftere litt bedre stemning så fort sola er på plass.
Christian og Ann-Kristin nyter campinglivet
Noen spiste geitelever…
Lunsj i messeteltet
Jeg pumper opp liggeunderlag
Ettermiddagshvil i teltet
På ettermiddagen er det på tide med en akklimatiseringstur. «Walk high sleep low» er rett måte å bestige høge fjell på. Vi gjør som vi får beskjed om. Været har igjen endret seg.
Men på denne turen får vi en positiv overraskelse!
Mt. Kilimanjaro!
Dette er første gang vi ser fjellet stikker ut av tåka og det gir motivasjon! Opp dit skal vi!
Hver morgen blir vi vekket med te eller kaffe «på senga», før vi kravler oss ut av soveposen, pakker og spiser frokost.
Melchior serverer og er også guide
Asubuhi nzuri! (God morgen)
Morgenen startet med sol og skyfri himmel, men fra bunnen av fjellet kommer tåken sigende og brått er landskapet og fjellet forsvunnet i et monokromt og kjølig tåketeppe.
Men ting endrer seg som sagt underveis.
Vi går med utsikt mot fantastiske Mawensi
Campen vi i dag kommer til er Kikilewa og ligger på 3600 m.o.h. Flere av oss setter høyderekorder for hvert skritt vi tar.
Etter middagsluren er det igjen tid for en akklimatiseringstur.
Ut på tur aldri sur!
Christian skuer mot Kili
Tony og Donovan med Mawensi i bakgrunnen
Rongai-ruten går i vakker natur. Vi er også tilnærmet alene mens vi går. I et par av campene har vi selskap av en liten annen gruppe, men de følger ikke samme opplegg for akklimatisering som oss og går også avgårde tidligere enn det vi gjør. Kan ha noe med at de er totalt 5 mens vi er 35…. Vi har med andre ord fjellet for oss selv og trenger kun ta hensyn til bærerne som suser forbi oss med et vennlig «Jambo!» (Hey!).
Dagens etappe: 4,5 km (3,5 timer) + 1,5 km (1,5 timer)
Morgenstemning i campen
Denne etappen er ikke så lang, men den er til gjengjeld kanskje bratt. Vi klatrer også 600 høydemetere denne formiddagen.
Lyngen og vegetasjonen blir lavere og lavere og forsvinner etter hvert på grunn av de klimatiske betingelsene. Kun noen evighetsblomster, starr og enslige gresstuster klorer seg fast i le av steiner.
Utsikten er fantastisk! Vi ser hele tiden Mawenzi, en takket fjellformasjon på 5150 m.o.h. som med Kibo med Uhuru Peak (5895 m.o.h) og Shira pinaklene på vestsiden av Kibo (ca. 4000 m.o.h.) til sammen utgjør Mt. Kilimanjaro.
The Dream team med våre flotte guider; Donovan, August og Wasiri
Ungdommen chiller max
På denne etappen var det flere av oss som begynte å kjenne høyden. Jeg var selv litt «susete» i hodet, mens andre hadde hodepine og lett kvalme. Alle sammen begynte vi å kjenne på dårlig matlyst i tillegg til at man strengt tatt ikke sover så godt om natta. En av effektene ved høyden er at kroppen ikke lenger produserer hormonet som hindrer produksjon av urin om natten (sånn ca). Det vil si at man ganske ofte må på do, og når man ligger inne i en sovepose, i et telt og må ha på seg sko og kanskje klær før man går ut… Det sier seg selv. Man holder seg så lenge man kan, hvilket igjen gjør at det ikke alltid er så lett å sove. Vi fikk et tips om å ha en tisseflaske i teltet slik at vi slapp å gå ut. Det var det kun en av oss som syntes var en god idé. Som jente tror jeg at jeg burde ha øvd litt før jeg testet det ut inne i soveposen min.
Fremme i campen Mawenzi Tarn Hut. Hakuna matata!
En do med utsikt!
Fremdeles ved godt mot
Uansett. Vi skulle på akklimatiseringstur også denne ettermiddagen. Sett i ettertid burde vi kanskje ha latt være. Vi hadde tross alt gått opp 600 høydemetere allerede, men etterpåklokskap er det ikke så mye å gjøre med.
Campen sett fra oven
Turen gikk opp en rygg rett ved campen. Vi gikk opp ca 150 høydemetere og ble belønnet med en fantastisk utsikt både mot Mawenzi og mot hovedmålet vårt, Kilimanjaro.
Positive før morgendagens etappe
Før vi la oss denne kvelden var det utdeling av piller fra vår medisinmann, Christian. Hodepine og kvalme på stort sett alle sammen. Vi begynte alle med Diamox (mot høydesyke) og paracet og Ibux for hodepinen. Leggetid 20.30…
Tonje startet dagen på samme måte som kvelden før sluttet. Ingefær drikk ble servert.
Vi ruslet avgårde i «pole pole» fart.
Vi er nå inne i den alpine sonen av fjellet. Her er vegetasjon (nesten) helt fraværende. Det er goldt, tørt, relativt kaldt, men de vulkanske bergartene gir platået mellom Mawenzi og Kibo allikevel liv og farge.
Positiv gjeng på tur – til tross for diverse ubehag
Herman er stadig like blid
Bærerne jogger fra oss
Ingen god dag…
Mawenzi ser herfra ut som et akvarellbilde.
Mawenzi
Etter siste rast før ankomst camp Kibo sier guiden; «Let’s get on with the last piece of cake!». Han hadde rett. Etter dette var det ikke mye igjen av den gode kaka. Resten av turen oppover skulle vise seg å bli mer striskjorte og havrelefse enn kake. Men mer om det senere.
Rastepause
Herman, Donovan og Wasiri
Siste innspurt mot Kibo Camp
Når vi kommer til Kibo Hut er vi alle slitne. Etter ankomst måtte jeg gå oppover en bitteliten bakke for å komme meg på do. For et slit! Beina var sure og hodet susete. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at vi om få timer skulle legge i vei mot toppen. Men det skulle vi altså.
Vi ankom Kilimanjaro Airport 24 timer etter at vi startet turen hjemme i Asker. Reisen er drøy og ble ikke kortere av at vi stadig havnet bakerst i diverse køer for visum og registrering. Ikke fordi vi ble plassert der, men fordi vi manglet penner. Mitt første tips blir å alltid ha med seg et utvalg kulepenner! Det er ikke lett å oppdrive en penn når man trenger den, og 1 penn på deling i en gruppe på 7 tar også tid.
Turen fra flyplassen til Weru Weru River Lodge hvor vi skulle bo de første 2 nettene tok en times tid.
Det var godt å endelig komme frem og kunne legge fra seg bagger og sekker og starte medisineringen mot Malaria mygg, samt slappe av og rusle rundt på Lodgen.
Så det er sånn bananer gror…
Dagen etter ankomst ble vi møtt av sjefsguiden vår Donovan. Vi reiste med Topp Afrika, og Donovan er tilknyttet det lokale selskapet Top Experience.
Donovan går igjennom Rongai-ruten opp Kilimanjaro
Donovan gikk igjennom ruten opp Kilimanjaro (heretter kalt Kili) med oss, svarte på ca 100 spørsmål og var tålmodigheten selv. Spenningen stiger!
Etter en tur innom Moshi for å ta ut litt mer penger, søke om noen flere tillatelser og en ørliten sightseeing, tok vi turen til Hillborn organic coffee – en kaffeplantasje drevet av kaffebonden Oscar. Utrolig interessant å lære om den møysommelige prosessen det er å lage organisk kaffe. Jeg har fått ny respekt for den tidkrevende prosessen, menneskene som jobber med dette og også fått forståelsen av at såkalt «fairtrade» ikke nødvendigvis er så fair for de som dyrker kaffen. Jeg bare håper det ikke er så ille som det vi fikk fortalt…
Oscar forklarer om høsting av kaffebønner
Oscar viser forskjellen på bladene fra den origianale Arabica planten og en hybrid
Modne bønner
Prosessen for å komme frem til ferdig kaffe er lang og tidkrevende og jeg må innrømme at jeg nok ikke fikk med meg alle fasene en liten bønne skal igjennom, men vi fikk delta på «skille skalle fra bønnen etter at den er tørket-prosessen». Det ble klappet og sunget og rytmen gjorde jobben til en lek.
Skallet fjernes fra de ferske bønnene ski
Tørkede bønner
Tørkede bønner skilles fra ytterskallet
Ferdige med knusingen for denne gang
Skallet skilles fra bønnene
Ferdig rensede bønner «stekes»
De brente delene skilles ut
Etter en runde med knusing har vi fått ferdig kaffepulver
Denne kaffen skal kokes. Prosessen ligner veldig på vår kokekaffe, bortsett fra at vi kanskje trekker den litt vel lenge. Her er trinnene:
Kok opp vann
Sleng oppi en sleiv med kaffe
Rør litt lett rundt og la det koke ett minutts tid
Hell kaffen gjennom en sil
Server!
Vi var alle enige om at dette var virkelig god kaffe!
Neste punkt på programmet var en vandretur til et vakkert fossefall. Fin oppvarming til dagene som skulle komme – og ikke minst fikk flere av oss en frisk dusj – det skulle bli lenge til neste mulighet.
På tur inn i regnskogen
Tilbake hos Oscar ble det smaking av banan øl og noen dristet seg også til en bit geite-lever. Denne noen angret i flere dager etterpå.
Herman tester ut bananøl
Emilie er også eventyrlysten
Bananøl. Laget på øl-banan og et lokalt mel.
Smalahove ala Tanzania
Det ble også anledning til å prøve litt balansekunst.
Herman hadde fordel av å være så høy at han buttet i taketTonje var et naturtalent!
Tilbake på Lodgen senket nattemørket seg og vi begynte alle å kjenne på sommerfugler i magen og en gryende spenning. Neste dag er det alvor. Da skal vi endelig ta beina fatt mot toppen av Afrika!
Emilie og Ann-Kristin har valgt å stå over denne siste etappen pga. vonde knær og får seg i stedet sitt livs mest humpete biltur i en form for syketransport. Du skal tydeligvis være i relativt god form for å overleve bilturen.
Det er tid for lunsj og Makosi har igjen disket opp med et veldig godt måltid til oss, denne gangen i Mandara Hut.
Team KavliBakken 