Alle innlegg av Team KavliBakken

Jeg er en aktiv jente midt i livet som trives med mange forskjellige aktiviteter. Jeg løper, står og går på ski, blogger, reiser, strikker, rir, går turer i skog og fjell, padler, spiser og drikker godt. Jeg tar med andre for meg av det livet har å tilby av gleder og fornøyelser - og elsker hvert sekund!

Mat og Vandretur

Dagen i dag begynte med mat og sluttet med mat og midt i mellom hadde jeg en vandretur i fjellkjeden Knuckles som også inkluderte mat.

Språk og kommunikasjon kan være vanskelig. Det jeg trodde var et kokkekurs som startet kl. 06.30 om morgenen, viste seg å være en demonstrasjon av hvordan kokken på hotellet laget en rett.

Kokken poserer for fotografen

Det var gøy å følge med på og det eneste jeg trengte å gjøre var å nikke og smile, fortelle hvilket land jeg kommer fra og ta bilder.

Fra ingredisenser i separate beholdere til ferdig produkt

Retten, en typisk middagsrett sett med norske øyne og som det føles litt underlig å innta kl. 07.00, ble veldig god! Kokken ble også bare mildt skuffet da jeg ikke syntes den var for sterk. Takk for den sakte, men sikre økningen av min toleranse for chili, Tony!

Etter frokost kjørte Ruwinda og jeg fra Kandy til Knuckles Fjellkjeden hvor jeg skulle gå en vandretur. Turen dit tok ca 2,5 timer på ganske så spennende veier. Igjen takker jeg og bukker min eminente sjåfør-guide for at det er han som har kjøre-jobben og ikke jeg.

Knuckles Fjellkjeden dekker et areal på omkring 230 km2. Fjellmassivet ligner en knyttet hånd med fem knoker, herav navnet. Fjellene, som ofte er omhyllet av tåke, er hjemsted for et variert plante- og dyreliv, og noen av artene er endemiske for dette området (asiatours.com)

Vel fremme møter jeg min vandreguide. La oss kalle han Wasine. Når Wasine ikke har turister han følger rundt er han bonde og dyrker ris og grønnsaker i dalen og åssidene vi nå stod i.

Wasine vandrer inn i sitt rike

Det er omtrent 34 varmegrader når vi starter turen og en frisk vind blåser. Vinden er imidlertid like varm som lufta så den avkjøler ikke. Vi vandre over knusktørre rismarker som har fått mye mindre vann en normalt. Bonden Wasine krysser nå fingrene for at regntiden kommer tidlig slik at de får risen til å vokse. Sri Lanka merker også til endringene i klimaet og liker det slettes ikke.

Videre gikk stien inn i skogen langs mer enn mindre tørre vanningskanaler.

Det er svalere inne i skyggen under trærne. Vi ser sommerfugler, vakre blomster og hører fuglene skvatre og synge på fremmed mål. Så plutselig et rop fra en Sambar (hjortedyr) og så et tilsvar fra den andre siden av dalen. Wasine forteller om planter og dyr og jeg prøver å huske så mye som mulig.

Vi krysser flere nesten knusktørre elveleier før det plutselig åpenbarer seg et lite basseng midt i elven. Jeg ser små fisk svømme rundt og kommenterer dette til guiden. «Ta av deg på bena» sier han. «Nå er det tid for fiske-spa!» Jeg ser på han med store øyne. Tuller han nå eller?! Neida, han tuller ikke. I stedet finner han det beste stedet for meg å sitte og lar meg så være i fred.

Wasine er veldig fornøyd med å ha overrasket meg

Dette var magisk! Min første fiske-spa opplevelse og den får jeg midt i skogen på Sri Lanka! Dette var en veldig uventet og særdeles festlig opplevelse.

Fiskene stimet til og ordnet opp, mens jeg satt der og fniste og observerte. Veldig gøy! Hvor lenge kan man sittte sånn? Jeg avsluttet når føttene mine begynte å se litt hvite og skrukkete ut. Nå manglet det bare et nytt strøk neglelakk, men det kunne ikke vandre-guiden hjelpe meg med.

Vandringen tok oss gjennom flere små landsbyer.

I en av dem stoppet vi for lunsj hos kameraten til guiden og hans kone.

Det var den smilende kona som hadde laget, og som serverte maten. Mannen måtte gjøre noe og ble borte. Jeg fikk servert ris, jackfruit beans curry, linsestuing, bananblomster, egg og papadum. Jackfruit beans stuingen og bananblomstene var helt klart favoritter.

De mest velsmakende retter

Etter den velsmakende lunsjen gikk vi det siste stykket tilbake til start. Bratte bakker og stekende varmt, men veldig fornøyd med ekspedisjonen.

Turen tilbake til Kandy bød på mer observering av halsbrekkende bilkjøring.

Bildet over illustrerer en slik situasjon hvor det kommer busser i begge retninger, veien er hullete og bred nok kun til en buss, krappe svinger, løs veiskulder. Ja, dere skjønner tegningen. Det morsomme her var at det på det verste stedet langs denne veien hadde plassert seg en selger av rang. Når kaos oppstod stoppet kameraten hans trafikken og hjalp til med å dirigere, mens vår venn betjente kundene som kom pilende ut fra de ventende bussene for å handle. De hadde lyst på noe godt – han hadde godt å selge. Sjelden har jeg sett en mann smile så bredt. Han der kommer til å gjøre det stort! Han som hadde plassert seg rett rundt neste sving der trafikken gikk fint suste alle forbi.

Det mest overraskende denne dagen – en elefant midt i trafikken!

Nå sitter jeg med bena opp og lurer på om baren er åpen i dag. I går var den nemlig stengt fordi det var helligdag. «Finn deg noe i minibaren» fikk jeg beskjed om. Så nøden var jeg ikke. Men i dag…

Baren var åpen!

Jeg skrev at innlegget også skulle slutte med mat, men det ble en drink i stedet.

Fortsettelse følger!

Driving Ms Heidi

Jeg har fått meg guide. Guiden min er sertifisert Sjåfør-Guide for grupper opp til 7 personer og har guidet i 10 år. Holder i massevis for min gruppe på 1 person.

Møt Ruwinda Udugal.

En veldig blid og omgjengelig guide

Ruwinda stod på stasjonen i Paradenyia og ventet på meg. Han hadde kjørt hele veien fra Colombo i bilen sin som heldigvis ikke er en tuk-tuk. Nå skal han bruke de neste dagene på å kjøre meg rundt. Jeg har fått meg sjåfør og guide i samme person og det har lysnet betraktelig! Ruwinda går også hele tiden rundt med bluetann øreplugg og kan derfor se litt ut som en bodyguard. Hadde han ikke vært godt under 170 cm på sokkelesten – eller i flip-floppene i hans tilfelle. Han er veldig blid og imøtekommende.

Sightseeing i Kandy

Etter en deilig lunsj på hotellet (ingen hadde fortalt meg at jeg måtte huske å ta med meg mat og drikke på togturen, så da klarte jeg naturligvis ikke å komme på det selv), fikk jeg en sightseeing til fots i Kandy. Dette stod ikke på programmet, så litt ekstraservice der altså.

Kandy kort oppsummert; forurenset, kaotisk, bråkete, møkkete og lite sjarmerende med mindre man liker kaotisk og møkkete. På den positive siden har byen en ganske pen dam anlagt av den siste kongen, og så har de Tannens tempel som står på Unesco’s Verdensarvliste. Wikipedia påstår at byen også gjør det, men det kan jeg ikke helt skjønne.

Dammen er full av fisk man kun kan mate, men ikke fiske. De virket dorske, overforet og lite underholdende. Noen sprell for maten hadde gjort seg. Men de er unektelig en attraksjon og gir inntekt til de som selger fiskefôr.

Tannens Tempel

Tannens Tempel er et must. Om ikke annet så for å ha vært der. Inne i tempelet er det sko av. Det hadde jeg ikke tenkt på. Mine sarte føtter var ikke helt innstilt på å gå barbeint rundt i 2 timer på betong og stein, men hva gjør man ikke for å få oppleve litt kultur.

Tannens Tempel med buddistiske flagg til venstre i bildet

Sri Dalada Maligawa (Sinhala: ශ්‍රී දළදා මාළිගාව) or The Temple of the Sacred Tooth Relic is a Buddhist temple in the city of Kandy, Sri Lanka. It is located in the royal palace complex which houses the Relic of the tooth of Buddha. Since ancient times, the relic has played an important role in local politics because it is believed that whoever holds the relic holds the governance of the country. Kandy was the last capital of the Sinhalese kings and is a UNESCO world heritage site partly due to the temple. The temple which houses the Sacred Tooth Relic of the Buddha is one of the holiest shrines in the entire Buddhist world. (Wikipedia)

Dette store tempelet er viet til Buddha sin spesielt hellige høyre tann. Om han kun hadde to tenner, en høyre og en venstre, sier historien ingenting om. Denne tannen ble i hvertfall reddet av en «disippel» og gitt til kong Guhasiva i gave. For å bevare fred og fordragelighet beordret kongen sin datter prinsesse Hemamali om å redde tannen. Hun gjemte tannen i håret sitt og flyktet med den til Sri Lanka. Kort fortalt. Etter dette har det vært flere konger som har vært i bestittelse av tannen. Alle har flyttet rundt på den og alle har bygget et tempel til dens ære. Selv i dag har tempelet stor symbolsk betyding og ble både i 1989 og 1998 utsatt for bombing. Ved den siste terroraksjonen kjørte Tamil Tigrene en lastebil med sprengstoff inn foran tempelet. Som vanlig var det kun uskyldige som døde – og tempelet stod uten store ødeleggelser. Etter det har de sperret av plassen for kjøretøy.

Prinsesse Hemamali med ektemann

Hver dag er det 2 muligheter til å få nærkontakt med kuppelen som skjuler tannen. Dette er seriøst stort for veldig mange og guiden min var veldig opptatt av at jeg skulle få tatt bilder av det hele. Ruwinda plasserte meg midt foran der alt skulle skje og ba meg stå der, mens han selv forsvant. «Finn meg når du har tatt bilder» var beskjeden. Alt vel så langt. Jeg var ute i god tid. Det jeg ventet på var at gulldørene foran meg skulle åpnes. Planen var å fyre løs med kameraet før folk som ville enda tettere på tannen enn meg, og som nå stod i en milelang spesialkø, skulle begynne å gå forbi og skygge for meg og min fotografering. Det jeg ikke hadde regnet med var reaksjonen til folkemengden rundt meg.

I det dørene ble åpnet gikk det et gisp gjennom menneskemengden og alle begynte å dytte meg fra alle kanter! Jeg fikk et skikkelig flashback til en A-ha konsert i Drammenshallen på slutten av 80 tallet. Buddhas Tann har tilhengere en rockestjerne verdig! Jeg ble litt satt ut og bildene ble det så som så med. Med god fantasi kan man se noe som ligner gull i døråpningen.

Det glimter i gull i kuppelen som skjuler tannen

Det var dramatiske tilstander; En stakkars sped gammel dame på ca 140 cm holdt på å bli skvist pusten ut av foran meg. Her var gode råd dyre. Edelig kunne jeg få bruk for høyden og robustheten min. Jeg spente imot og laget en beskyttende mur med kroppen for å gi henne mulighet til å komme seg helskinnet ut av kaoset, før jeg smatt etter henne ut åpningen jeg hadde laget. Regner med at hun var like lettet som meg over å komme seg unna galskapen.

Det ofres og bes

Etter denne noe intense opplevelsen fant jeg ut at det holdt med kultur. Guiden min dro meg gjennom de siste rommene jeg «måtte» se før vi forlot tempelet og fikk på oss skoene igjen.

Lyst til å lese mer om Tannens Tempel klikk her.

Teplantasje

Neste opplevelse på programmet var besøk på en teplantasje. Ruwinda kjørte og jeg satt på og forsøkte å komme på noe jeg lurte på. Det er faktisk litt krevende å være nysgjerrig hele tiden. Senere har jeg funnet ut at det faktisk kan være lurt å være stille i bilen. Trafikken er så intenst krevende at han har nok med å kjøre. Prate kan vi gjøre ellers. Ble litt lettet da jeg oppdaget det.

Besøket på te-plantasjen var informativt. Den viktigste kunnskapen jeg tok med meg er at innholdet i te-poser er te-støv og er relativt sterkt på smak, men av veldig lav kvalitet. Te-støv ligger på kvalitetsstigen rett over bøss. Bøss blir resirkulert og lagt ut igjen rundt tebuskene som gjødsel.

Her tørkes tebladene
Her presses/rives de til mindre biter
Her sorteres de ulike kvalitetene
Min søte omviser meg de ulike kvalitetene av sort te og bøss (refused tea)

Jeg fikk også servert en fortreffelig kopp med te laget på god kvalitet blader (BOP) og endte opp med å kjøpe et par bokser (løsvekt må vite) med meg hjem. Jeg var flink og sa nei-takk til 4 kilos esken.

BOP te
Te-utvalget

Det jeg imidlertid var littegrann skuffet over var ute-delen av omvisningen. Jeg hadde sett for meg vidstrakte åssider fulle av te-busker. Det jeg fikk se var 4 busker i en skråning. «Sånn ser en te-busk ut» sa hun som viste vei. Helt tydelig ikke interessert i å gå noe lenger enn til disse buskene. Vel, jeg har nå sett te-busker på nært hold.

Te-busk ute i det fri

Smykkesteiner

Jeg tror jeg bare fyker raskt igjennom besøket på smykkestein «museumet». Interessant nok for meg som er glad i stein og fasineres av hvordan de graver dem ut og hvor de finner dem, men jeg skjønte jo tidlig hvor «museumet» endte; «Would you like to visit our showroom, mam? We have very good prices and a special reduction today… only for you». HAh! Jeg lot meg ikke lure og sa jeg var blakk. Hadde vært fint med et minne fra Sri Lanka da, men jeg har tross alt allerede kjøpt te.

Danseshow

Heldigvis var det ikke et show kun for meg. Var litt redd jeg skulle få privat visning også her, men slapp det. Rommet var fullt av turister. Puh!

Her velger jeg å vise dere et par filmsnutter som beskriver det hele ganske fint. Det blir best med lyd!

Til slutt et lite utdrag fra de andre dansene. Bildene ble tatt med Nikon-kameraet mitt som jeg da ikke får overført bilder fra. Ikke særlig smart. Vel, de byttes ut ved en senere anledning.

Bilder av bildene jeg tok med Nikon kameraet

I morgen er det en ny dag. Da skal jeg ha kokkekurs før frokost – som jeg ikke ante at jeg var påmeldt – og så skal jeg på fjelltur, som jeg heller ikke vet så mye om. Det blir helt sikkert nok en innholdsrik dag.

På vei videre

Ser helt chill ut…

Det er torsdag. Jeg skulle ha blitt hentet av en tuk-tuk sjåfør for 30 min siden. Jeg begynner å bli litt stresset. Hotellet engasjerer seg og får etterlyst fyren. Han sitter fast i trafikken. Dessuten er det kun 5 min med tuk-tuk til stasjonen. Med mild Sri Lankisks hoderisting smiler de og sier «Ikke noe å stresse med Ms Heidi». Så da lar jeg være med det.

Han kommer til slutt og det tar virkelig kun 5 minutter i en tuk-tuk som det visstnok nå finnes 1 million av på Sri Lanka. 20 millioner mennesker og 1 million tuk-tuk’er.

1 av 1 million tuk-tuk’er og det er trangt om plassen for kofferten min og jeg

Trafikken er kaotisk, støyende og lettere nervepirrende, men vi kommer frem til stasjonen i live. Jeg blir leid inn på stasjonen og så dyttet inn på et venterom for kvinner. Det er nemlig veldig lenge til toget skal gå. Altså – ingen ting å stresse med.

Togstasjonen i Colombo

Venterommet er fabelaktig! Det er speil over alt og rundt meg står vakre, sarikledde kvinner i alle aldre. De grer det vakre mørke håret sitt, fikser på sminken, retter på klærne, poserer litt og ser seg selv dypt inn i øynene før de smiler lett og setter seg til å vente. Ytterst delikate og velstelte.

Snikfotografering er ikke alltid så lett

Jeg derimot føler meg lettere ustelt. Det er så fuktig her at håret mitt står som en sky rundt hodet, jeg er alt for høy, går i bukser og ser rufsete ut i denne forsamlingen. Rundt meg sitter det damer som er gjennomført feminine, stolte av det – og som viser det. Jeg er bare en boms på gjennomreise. Skulle i det minste ha gredd meg kjenner jeg.

Toget kommer. En døv-stum hjelper meg med å få kofferten plassert på hattehylla. Kofferten er for stor. Den er for tung. Jeg har pakket alt for mye for min gruppereise for en. Jeg trodde jeg skulle tilbringe tiden med andre og tok med skift. Det hadde jeg ikke trengt. Ikke så mange skift i det minste.

En altfor stor og tung koffert for en veldig liten hattehylle. Hattehyller er for hatter, ikke kofferter.

Kofferten bekymrer meg. Den er så bred at nesten halvparten stikker utenfor hattehyllen. Jeg er livredd for at den skal ramle ned i hodet på hun som sitter ved siden av meg og ta livet av henne. Det hadde vært veldig kjedelig.

Utenfor høljer det ned

Toget skramler og humper og rister av gårde. Jeg holder pusten og sjekker konstant at kofferten ligger der den skal. I starten ser jeg mer opp enn ut og er hele tiden klar til å kaste meg mellom henne og kofferten når den kommer susende. Jeg skal ta støyten, hun skal leve!

Heldigvis er kofferten så tung at den ikke rikker seg en millimeter. Også i de verste svingene. Så jeg slapper av og begynner å like denne togturen.

Damen ved siden av er også hyggelig. De vurderer en tur til Danmark med familien. Jeg foreslår at hun heller tar en tur til Norge. Morsommere og vakrere land forteller jeg henne. Usikker på om hun bet på.

Han her får være med kun fordi han var så dedikert. Alle tunneller ble filmet og fotografert – på vei inn og ut av dem. Her bilde av skinnene.

Togturen går innover i landet og oppover. Det er tett, frodig regnskog og fjelltopper – som riktignok forsvinner så fort bak høye trær at jeg aldri rekker å ta bilder av dem. Himmelen lysner og silregnet gir seg. Bare det er en lettelse.

Ms Heidi ser litt mer avslappet og fornøyd ut

Etter nesten 4 timer er jeg fremme i Peradenyia. Her skal jeg bli hentet av en sjåfør/guide som skal ta meg til Kandy. I Kandy er det et tempel med et hellig relikvie; Buddah sin tann!

Mer om det senenere, men for å oppsumere status så langt; jeg lever, panikken har lagt seg og jeg er betraktelig mer positiv enn på samme tidspunkt i går.

Bli med meg videre på reisen!

Fortryllende Sri Lanka

Jeg hadde meldt meg på en rundtur med det velklingende navnet «Fortryllende Sri Lanka». En gruppetur. Jeg skulle reise alene, og var spent på resten av gruppa og alt vi skulle oppleve sammen.

Ved ankomst Colombo ble jeg hentet på flyplassen av en blid sjåfør. Han kjørte meg til hotellet og forlot meg. Jeg spiste lunsj alene før jeg tok en tur ut i gatene for å se meg om.

God lunsj!

Det høljregnet. Jeg var den eneste turisten i mils omkrets.

Serene Seema Malaka tempelet
Gopuram av Sri Siva Subramaniya Kovil

En telefon fra den lokale kontakten. Hun fortalte at en tuk-tuk ville hente meg og kjøre meg til toget neste morgen. Ved ankomst Peradeniya ville jeg bli møtt av en guide. Jeg? Hva med de andre? Jeg begynte å få bange anelser.

Søkkvåt turist på ville veier

Etter noen videre undersøkelser viser det seg at gruppen jeg skal på tur med ikke eksisterer. Gruppeturen er meg. Jeg er eneste påmeldte! What?! Ok, dette var veldig mye lenger utenfor alt jeg har av komfortsoner enn ønskelig. Jeg er ALENE på tur på Sri Lanka. Jeg som ikke er særlig stor tilhenger av alenetid. Alene. Bare meg. Noen ganger en guide og meg. I noen korte timer. Så «resten av dagen til disposisjon» – alene. Hva nå?!

Fortsettelse følger!

Vinteren kom tidlig i år

Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.

Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.

Snø ved Leirvassbu

Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.

Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.

På veien passerer man Kyrkja. Mer om dette fjellet senere.

Så vi la (lystig) i vei.

Fine røde T’er viser vei de første par kilometerene
Positiv gjeng!

Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.

Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.

Det var ikke akkurat sånn som dette Vibeke hadde forestilt seg en høsttur i fjellet.
Her begynner jeg å lure på hvor morsomt dette egentlig er.

Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.

Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.

Blidere på vei ned enn opp.
Tony koser seg med banankake før turen går nedover igjen.

Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?

Vinteren kom litt tidlig for noen og enhver.
Jeg synes det er greit å se litt lyng igjen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!

Kjekstadmarka på tvers

Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!

Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.

Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.

Utsikt over Skapertjern fra Klunken

Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.

Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?

Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.

Åstjernmyr

Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.

Spiselig?

Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!

Småvannsbu

Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.

På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon. 

Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.

Heggedal Stasjon

Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!

Vestveggen Via Ferrata i Romsdalen

Sommeren 2019 har jeg gått flere via ferrataer enn noen gang før. Ikke så rart med tanke på at jeg kun har gått én tidligere; Synshorn på Beitostølen.

I Åndalsnes har de nå 2 ulike via ferrataer; Introveggen og Vestveggen. Vi begynte med Introveggen (grad B) som var komfortabel og grei. Bittelitt luftig et par steder, men veldig overkommelig for de fleste vil jeg tro. Vestveggen var litt annerledes kan man si.

Først etter at vi hadde gått den leste jeg beskrivelsen av den. Burde muligens ha gjort det før jeg la i vei, men kanskje var det til det beste at jeg ikke gjorde det. Hadde nok ikke forsøkt meg da!

Her er en liten film som oppsummerer klatreturen:

I tillegg til det Norsk Tindesenter skriver på siden sin synes jeg den var veldig tung for armene. Flere overhengende partier gjorde turen slitsom i tillegg til luftig, men vi kom opp alle sammen!

Vestveggen – ikke for pyser
Vestveggen er en lengre og mye mer utfordrende klatretur på 5-6 timer til toppen av Nesaksla. Belønningen er en utsikt som er så vakker at den kan ta pusten fra deg, i tillegg til en deilig mestringsfølelse og adrenalinrus.  

Dette er turen for deg som søker spenning, liker å utfordre deg selv, er i over gjennomsnittet god form og mestrer ferdsel i bratt terreng. I løpet av turen bestiger du flere luftige partier og fritthengende broer. 

Tidligere erfaring fra klatring er en fordel. Turen er ikke egnet for personer med høydeskrekk. Ruten er gradert til vanskelighetsgrad D på den internasjonal via ferrata skalaen.

Norsk Tindesenter

Anbefales dersom du vil dytte deg selv ut av komfortsonen!

Team KavliBakken med turkamerat Andreas. Alle var enige om at det hadde vært en tur. Jeg var nok den som minst kunne tenke meg å ta den igjen dagen etter.

PS: Det er faktisk 2 steder i ruta hvor man har mulighet til å pingle ut skulle det skjære seg helt, men ellers er regelen at har du startet må du fullføre. Å måtte bli hentet med helikopter er litt pinlig.

Kongevær på kongen (1656 moh)

Vi er igjen på ferie i Romsdalen og har funnet oss en topp vi enda ikke har vært på; Kongen! Været er upåklagelig – faktisk helt «konge», humøret er på topp og Team KavliBakken klare for nye utfordringer.

Fra Trollstigen platået går det en godt merket sti opp til Bispevatnet. Herfra kan man bestige Bispen, Kongen og Dronningen. I 2017 gikk vi Bispen, i år tar vi Kongen. Hvem vet, kanskje tar vi Dronningen om et år eller to?

Tror jeg velger Turboturen!
Ved Bispevannet. Toppen av Kongen ser du midt i bildet.

Det var også i år en del snø som måtte forseres på vei til foten av fjellet, men det var egentlig greit. Man slipper tross alt unna litt ur som kan være slitsomt i lengden.

Det går oppover og det er luftig klyving!

Her gjelder det å ikke tippe bakover! Laaaang ned til Isterdalen.
Jeg holder meg godt fast, men smiler og har det fint.
Siste vanskelige opptaket. Herfra var det plankekjøring.

På toppen av Kongen er det helt vindstille og 360 graders utsikt! Kongevær på Kongen er det ikke alle som får oppleve. I motsetning til Bispen som har en litt smal og «trang» topp er det danseplass på Kongen. Stort, flatt parti på toppen som også egner seg til overnatting. Dersom man klarer å finne seg en flat plass i ura. Solnedgangen her oppe fra skal være helt magisk.

Team KavliBakken koser seg på toppen av Kongen!

I tillegg fikk vi servert spekemat og ost av de andre vi delte toppen med denne dagen. Snakk om service!

Hr Kavli måtte ut på den ytterste knatten og lufte seg litt

Har man kommet opp, må man gjerne også komme seg ned.

Så happy blir man av en dag i fjellet hvor været er perfekt, kroppen fungerer sånn nogenlunde og nervene er der de skal være.

Vi var der oppe. Nå er vi her!

Euforisk fjelltopp hilsen fra Team KavliBaken

Sommerferie i Dolomittene

En aktiv uke i Dolomittene er over. Inntrykkene har sunket inn, føtter har fått hvile og jeg sitter igjen med et smil om munnen og er ganske sikker på at dette går inn på topp-10 listen over fantastiske ferier! For å sitere en venninne «Dolomittene ass!»

Fjell og Daler

Dolomittene består av en rekke fjellgrupper adskilt av frodige daler. I løpet av vår ferie var vi innom Sassolungo, Odle-gruppen og Sella-massivet.

Ferien started med en rundtur rundt deler av Sassolungo før vi dagen etter gikk via ferrata «Oskar Shuster» opp til toppen av Sassopiatto/Plattkofel (2969 moh) i lyn, torden og haglebyger.

I Odlegruppen karret jeg meg utpsyket, skjelvende og frynsete opp til toppen av Sas Rigais (3025 moh.).

På det som skulle være en hviledag fikk jeg meg en tur opp på hver side av Val Gardena. Først en 5-6 km gåtur i Naturpark Puez-Geisler og så en 5-6 km gåtur i Seiser Alm for å få spist lunsj.

Naturpark Puez-Geisler

I Sella-massivet gikk vi først den letteste toppturen, som til gjengjelde var den høyeste toppen vi gikk opp; Piz Boè (3152 moh). På den siste hele vandredagen gikk vi en rundtur i Sella massivet.

På toppen rett over hodet mitt er dagens turmål; Piz Boé

På den aller siste dagen stod vi opp så fort vi kunne og nærmest løp ned fra fjellet. Klokken 11 lå vi nydusjet, skrubbet og med en drink i hånden ved bassenget på Hotel Alpenroyal og bare slappet av. Balanse i livet er viktig.

For deg som vil lese om de ulike turene

Jeg har skrevet litt mer i detalj om de ulike turene/toppene i disse blogg-innleggene. Mest bilder, litt tekst:

Tur-kamerater

Det aller, aller viktigste når man er på tur er å velge de fineste folkene å dra på tur med! Check!

Hyttene

Vi vekslet med å bo på fjellhytter i de ulike fjellgruppene og hotell i Ortisei, Val Gardenia. Sett i etterkant hadde vi nok ikke trengt å flytte på oss riktig så mye som vi gjorde, men det er ikke alltid like lett å planlegge på kartet hjemme i Norge når man ikke helt ser avstander og heller ikke har erfaring fra stedet. Vi har lært.

Den aller første hytten vi bodde på var Rifugio Carlo Valentini. Fantastisk fin beliggenhet og nydelig middag. Mager frokost.

Det mest gjestfrie stedet var nok «Refugio Tony Demetz» i Sassolungo. For å komme deg opp hit kan du ta en spektakulær 1-2 manns gondol som man må hoppe på og av!

Stedet med størst rom og den (nest beste frokosten) var hotellet i Ortisei; Classic Hotel am Stetteneck.

Hytta på toppen av Piz Boé – Rifugio Capanna Piz Fassa, var den med flottest utsikt, mest fnisete betjening, vakreste soloppgang og overraskende stort utvalg på menyen.

Piz Boé hütte var stedet med den aller dårligste frokosten, de verste sengene og den mest gniene betjeningen. Eieren var forsåvidt jovial og pratsom (på Tysk) mens kona var sur som sauerkraut (uansett språk).

Piz Boé Hütte

Men det er klart – å avslutte turen på Hotel Alpenroyal var jo prikken over i’en, toppen av luksus og kjentes nok ekstra godt etter flere dager uten muligheter for kroppsvask og god mat.

Kontanter

Et annet tips det er verdt å huske på; Ta med nok kontanter til å betale med på hyttene. Kortautomaten (der de i det hele tatt har det) fungerer sjelden pga dårlig dekning (ikke dekning på kontoen, men altså nett-tilgang). Det er relativt billig å bo på disse alpe-hyttene, men går gjerne litt mer penger enn man har tenkt seg på forhånd. Drikke er ikke inkludert i prisen. Hint, hint!

Mat

Et tips når du skal gå på tur i Dolomittene er å ha med litt mat hjemmefra. Det er ikke lagt opp til at man skal smøre matpakke på hyttene og det er sjelden man finner en hytte med lunsjservering akkurat når det passer. Dessuten er loffen du får til frokost på disse hyttene ikke helt hva vi nordmenn er vant til til frokost. Så – knekkebrød, havregryn, nøtter og annen nød-mat kan det være lurt å ta med seg hjemmefra.

Frokost…

Vær og klær

Dolomittene er kjent for sine ettermiddagsbyger så ikke glem regntøy i sekken! Jeg sverger også til samme oppakning som til fjellturer på sommeren i Norge. Ull og lag på lag. Det er ofte iskaldt om morgenen og i skyggen, men så fort sola får tak er det godt og varmt. Ull funker i alle temperaturer, tørker greit og lukter ikke.

Lyn, torden og hagl!

Oppsummert

Vi er IKKE ferdige med Dolomittene! Her er det mange flere fjell å bestige, daler å vandre i, natur som skal nytes og mil som skal gås. Vi kommer tilbake!

Vandring i månelandskap i Sella-massivet

Det siste fjell-massivet vi skulle utforske i denne runden var Sella-massivet.

Fra Wikipedia: Sela (ladinsk) eller Sella (italiensk og tysk) er en fjellgruppe sentralt i Dolomittene. Den ligger i de italienske regionene Trentino-Syd-Tirol og Veneto. Selas høyeste topp er Piz Boè (3152 moh.). Andre viktige topper er Cima Pisciadù (2986 moh.), Piz Beguz (2974 moh.) og Sas de Mesdi (2967 moh.).

Sela er et nesten rundt dolomittmassiv som hever seg med bratte fjellvegger og spisse tinder over de allerede høytliggende fjelldalene. 

Dag 1 – Opp til Piz Boé

Fra Sass Pordoi tok vi gondolen opp til toppen. Herfra skulle vi gå inn til hytta som ligger på Sella-massivets høyeste topp; Piz Boé.

Goldt landskap!
Gjengen er gira. Let’s go! (Kaldt å stå stille!)
Gjengen med Marmolada massivet i bakrunnen (høyeste fjellmassiv i Dolomittene).

Turen opp til toppen er enkel; 2,8 km og kun lett klyving et par steder. Den største utfordringen er kø. Dette er et populært turmål.

På toppen av Piz Boé, 3152 moh!

På toppen ble det tid for lunsj og avslapning for oss damene. Gutta hadde ikke ro i kroppen og la ut på travers-tur på egenhånd.

Lunsj

Rifugio Capanna Piz Fassa var hyggelig, hadde god mat og et fnisende vertskap. Føltes litt som om vi hadde krasjet hytteturen til en ungdomsgjeng, men det var hyggelig nok. Vi overnattet på denne hytta. Høyderekort for flere i gruppa.

Kveldståke

Dag 2 – Dagstur i månelandskap

Dagen startet på Rifugio Capanna Piz Fassa med en nydelig soloppgang. Tony var oppe fra 04.00 for å være sikker på å få den med seg. Soloppgangen var ikke før i 5-tiden.

Rett etter frokost bar det i vei til neste hytte; Rifugio Piz Boé.

På hytta tok vi en prat med verten som ga oss tips om tur for dagen. Etter en rask ompakking av sekk og skift til lettere antrekk gikk turen ut i månelandskapet. Her var det ikke veldig frodig!

Tilbake på hytta var det tid for lunsj og så venting på middag. Ikke så mye å gjøre på sånne hytter, så et tips er å huske Yatzy og kortstokk. Vi løste mitt kryssord i felleskap for å få tiden til å gå.

Dag 3 – Tilbake til dalen

Etter verdens kjipeste frokost gikk vi så fort vi kunne tilbake til gondolen som skulle ta oss ned i dalen. Vi var der i goood tid før den første turen gikk for dagen.

Frokost

Det hadde vært frost om natten og var fremdeles friskt da vi gikk avsted.

Is på alle pytter
I did it!

Senere på dagen…

Champagne-lunsj

Gourmet-middag

Som sagt – balanse i livet er viktig!