05 | oktober | 2022 | Team KavliBakken

Etter en natt med forrykende regnvær, lyn og torden, men heldigvis bare to kortreiste turer ut i buskene for nødvendig ærender, opprant morgenen med tykk tåke og duskregn.

Kaffe og frokost ble inntatt stående i reneste Kavli-stil mens teltene ble pakket ned av våre medhjelpere. Mens vi står der og ser ut i den tjukke tåka sier Hilde Marie blidt; «Det letter!» Umiddelbart smeller det tilbake fra Anita: «Nei, nå har du ligget for lenge ved siden av Heidi!» – til stor latter fra de omkringstående. Jeg tenker vi skal være takknemlig for at det er et lysere Hilde Marie har pådratt seg og ikke min hese hoste. Jeg er ganske fornøyd! #positivitetsmitter.

For orden skyld må nevnes at Anita er riktig så positiv og blid, men at hun samtidig er littegrann bekymret for en hel del ting. Da hun fant en likesinnet i Hilde Marie ble hun glad, og nå var hun redd hun igjen var alene på Team Bekymret. Det hele hadde med andre ord en helt naturlig forklagring.

Nedrigging av telt mens vi står, spiser og poserer.

Turen ned gikk i samme sti som vi hadde gått opp to dager før, men opplevdes allikevel helt annerledes. I brattkneika var Geoff fremdeles sikringen vår, selv om vi alle hadde gått ned og opp samme vei helt uten sikring dagen før da vi skulle vaske oss. Rett skal være rett; nå var det vått, glatt og vi hadde store sekker, ponchoer og hetter det var et svare strev å manøvre i.

Tåken innhyllet fjellene og lå tykk og lodden langt ned i dalsidene.

Landskapet ble diffust og fikk nye, mer utydelige konturer mens vanndråpene skapte kunstverk av planter og blomster.

Det er vakkert med tåke synes jeg.

Jentene er uansett like blide! Spiller ingen rolle om det er sol eller regn. Her er det aldri sure miner og det setter jeg umåtelig stor pris på. #positivitetsmitter

Vi vandrer i tåke og regn gjennom dalen. Det er vått, men ikke kaldt og vi holder god fart. Underveis passerer bærerne oss i enda bedre driv.

Vi møter på flokker av hester og kuer med tilhørende gjetere, og vi vandrer i vei.

En drøy kilometer fra der vi startet turen ble det lunsj og vask av ekstremt gjørmete bukser i elven. «When in Africa, do as the locals». Her passet vi på å fylle vann ovenfor den vigorøse vaskingen.

Start og stopp for campingdelen av turen

Tilbake ved start, valgte noe av oss litt overivrige, å gå de siste fem kilometerene tilbake til Mnweni kultursenter for å få en nærmere titt på dagliglivet i området.

Det ble en lett spasertur på hardpakket grus- og jord vei. For det meste møtte vi skolebarn på vei hjem, i tillegg til småsøknene deres som lurte veldig på om vi hadde godteri til dem. Unger er unger overalt i verden.

Ved ankomst kultursenterer ble vi innlosjert i de karakteristiske runde Zulu-hyttene. Garantert fri for Tikoloshe (tidligere omtalt ondsinnet gnom). Alle var glade for å få senger og tett tak over hode og det var ikke fritt for at vi trengte å tørke litt tøy og utstyr.

Ettermiddagen ble både kulturell og festlig!

Først på programmet var et besøk til ett av stedene med hulemalerier laget av San folket (Bushmen). I området her er det over 200 steder med hulemalerier, men kun fem av dem er åpne for publikum. Det var en viss usikkerhet om akkurat disse maleriene var 200 eller 2000 år gamle, men en null fra eller til er visst ikke så viktig her. «This is Africa» (må sies med et lite skuldertrekk). Uansett er maleriene imponerende og da også en av årsakene til at denne nasjonalparken er på verdensarvlisten.

Etter det kulturelle innslaget var det tid for kroppslig påfyll. Den lokale butikken fikk tidenes dagsomsetning da alle damene ramlet inn i butikken for å kjøpe brus, øl og snacks. Noen hadde til og med vært der en tur tidligere på dagen og var på hils med betjeningen.