Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.

Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.

Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.

Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.

Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.

Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.

Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.

Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.

Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.

I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.

Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.