En natt i naturen med store naturopplevelser og nogå attåt.
Tungt lastet gikk vi rett inn i en serie motbakker.
Vi var seks tungt lastede damer som gikk avgårde fredag ettermiddag. Jeg vant igjen den tvilsomme konkurransen om å ha tyngst og ikke minst høyest sekk. Denne dagen stoppet ikke vekten før vi rundet 26 kg. Jeg har tydeligvis noe igjen å lære med hensyn til pakking. På den positive siden – tung sekk er god styrketrening.
Å gå på sti er for pyser. Denne gjengen tar turen rett over myra.
Planen vår var å legge oss til ved en myr som vi mente det skulle være Orreleik på, og så forhåpentligvis være så heldige at vi fikk oppleve denne naturopplevelsen på nært hold. Grei plan.
Vi fant det perfekte leirstedet som til alt overmål lå badet i kveldssola.
Hilde har tatt med seg den utrolig flotte julegaven hun fikk av meg – en vinbeholder med glass til turbruk. Så lekker at den kan alternere som veske.
Lykkelige over å bli kvitt sekkene begynte vi å spre oss godt utover. Koronaavstand må vite. To skulle opp i trærne og resten fant mer eller mindre passende liggeplasser på bakken. Noen var så smarte at de testet ut plassen mens det var lyst. Jeg var ikke en av dem.
Noe av det koseligste med sånne turer er å sitte rundt et bål. Det er generelt bålforbud fra 15. april, men det er allikevel lov «der det er opplagt at man ikke kan starte en brann». Vi tente bål på fjell og hadde masse vann lett tilgjengelig og mente derfor vi var innafor. Ikke blåste det heller, så ingen fare for at vinden skulle spre bålet utover i skogen.
Jeg har lest om en «ny» måte å tenne bål på som må testes. Pagodebål metoden fungerte helt strålende! Foto: Hilde Bohinen
Etter rigging av soveplass er det klart for middag. Jeg fikk sjekket at det gikk an å lage quesedilla i vaffeljern (tidligere har jeg laget det i stekepanna), Ingeborg laget pizza på bålet mens Hilde L. brukte toastjern på bålet. Manglet ikke på ustyr, men igjen – vi hadde kanskje ikke trengt å bære med oss alt utstyret, alle sammen, hver gang?
Det ble en koselig kveld rundt bålet hvor både flytende og faste godsaker ble delt søsterlig og praten gikk om løst og fast.
Men vi skulle forhåpentligvis våkne igjen om få timer (av Orreleik), så kvelden ble avsluttet i fornuftig tid. Det var da det ble litt kaos for meg.
De siste overnattingene mine ute har vært i gapahuk på flatt underlag. Skogbunnen er ikke like flat overalt, og jeg hadde valgt meg et søkk, med en hump på midten. Det tok med andre ord litt tid å finne roen. I løpet av natten havnet jeg også ved siden av liggeunderlaget så litt nattlig justering måtte til.
Jeg roter rundt med diverse underlag, soveposen og soveposetrekk og er ikke helt organisert. Foto: Hilde Bohinen
Neste morgen viste det seg at jeg også i kaoset hadde klart å snu soveposetrekket slik at undersiden kom opp og da ikke pustet. Resultat – en ganske fuktig sovepose. Lærer noe nytt hver gang.
Men roen senket seg til slutt og da er dette det jeg ligger og ser opp mot; tretopper og en nattehimmel som blir mørkere for hvert sekund.
Det er noe ganske magisk ved å ligge sånn under åpen himmel. Stjernene funkler mellom trekronene og pulsen senkes mens fuglene synger nattasang. Blir salig av sånt.
Jeg hadde satt på vekking kl. 04.30 for å være sikker på å ikke gå glipp av Orreleiken. Stille. Snooze i 10 minutter. Fremdeles stille – og mørkt. Men så 04.48! Skvattringen og kurringen var i gang! Vi lå der og lyttet andektig. Etter hvert som nattesynet (som i midt tilfelle fint kunne vært litt bedre) stilte seg inn kunne vi skimte liv på myra. Det flakset i store vinger rett over hodet på oss, det kurret og det var småslossing. Poeng til de som klarer å se dem i bildet under. Det er IKKE akkurat NRKs Ut i Naturen-gjeng som har stått for dokumentasjonen.
Vi (les: jeg) så kun disse to hannene en kort stund, men til gjengjeld hørte vi damene kurre i området rundt oss en times tid. Så ble det igjen stille.
Med morgenunderholdningen over døste vi igjen av mens resten av skogen våknet til liv og lyset sakte men sikkert nådde leiren vår.
Etter en rolig morgen i soveposene ble det havregrøt til frokost. Vi gjorde også et forsøk på å lage vafler i vaffeljernet. Her må det jobbes litt med teknikken og jernet må nok smøres litt mer enn det vi gjorde. Vaflene smakte også litt pesto fra gårsdagens quesedilla laging. Flytende smør anbefales. Blir nok bra med litt trening.
Bålkaffe!
Koselig morgenstemning i leiren vår:
Morgenkaffen i stetteglass er luksus! Det var kun her jeg sparte på vekt. Ett drikkeredskap fikk holde.
Dagen var strålende fin og varm og ingen ville hjem. Hva passet vel da bedre enn å gå en tur – uten tunge sekker – mens vi samtidig sanket turorienteringsposter? Som tenkt så gjort. Strålende orientering var det også – bare sånn at det er nevnt.
Når postene var funnet og solen stod høyt på himmelen var det igjen tid for å ta sekkene på ryggen og vende tilbake til sivilisasjonen.
Siste strekk tilbake til sivilisasjonen – med litt lettere sekker.
Alle var enige om at det hadde vært en helt nydelig tur og at den må gjentas! Takk for turen!
En dag som startet tungt mentalt, men som tok seg opp betraktelig. Lite som ikke kan fikses med en suveren nedkjøring!
Smørbotten ligger der og lokker
Det våres. Viktig å huske på på vei ned igjen.
Vi var ikke alene på tur denne dagen, men det er plass til alle i fjellet. Vi tåler å gå litt i kø fra tid til annen. Denne dagen hadde vi fint driv og lå ikke i veien for noen.
De små prikkene i bildet er folk. Føret ser unektelig fristende ut!
Været skulle liksom blitt ganske mye bedre enn det det ble, men vi unngikk i det minste vind denne gangen. Luksus å kunne gå til topps uten vindjakke på. Ulempen er selvfølgelig at den lette tåken ikke blåste bort slik at sikten til tider var litt «ullen». Man får ikke alt.
Bare å vente litt til det letter. Så sette utfor!
Når vi kjører ned er det mange på vei opp.
Nedturen ble suveren! Veldig deilig å endelig få til noen fine svinger og nyte at man kan slappe av i nedkjøringen. Liker nysnø!
Kjæresten i fint driv på uberørt snø
Takk til naturen for å endelig gi oss litt pudder under skiene!
Husk å abonnere hvis du vil være tidlig ute med å lese blogg-innleggene mine:
Denne augustdagen i 2020 bød på nydelig vær og svigerinne Evy som turleder. Toppen som ble utpekt som mål var ubesteget av oss tidligere, men som det skulle vise seg, ikke helt øde.
Turen gikk fra parkeringsplass ved Valldalsveien (Riksvei 63) mellom Åndalsnes og Valldal. Vi tok stien innover i dalen for Sørlige Skarfjellenden i retning Verma.
Nydelig vær og god stemningVi skal opp dit – sånn ca.
Et stykke inn i dalen tok vi av hovedstien og fulgte en mindre sti på venstre side av en relativt stor foss. Burde være lett å kjenne igjen skulle man ønske å ta turen selv.
Flott natur! Foto: Tony KavliDalen over mot Valldal. Foto: Tony Kavli
Turen var lettgått og gikk over stein, bekker og snøfelt.
Toppen var ikke urørt av mennesker, men dersom man står med ryggen mot masta synes den ikke på bildene – og utsikten den andre veien er også veldig, veldig mye finere.
Toppen var ikke akkurat uberørt natur. Men vil man ha mobildekning må man vel også akseptere en mast eller to.
Med ryggen mot masta ser det slik ut:
Fin utsikt da! ❤Denne gangen fikk vi hjelp av fotograf Evy til å ta toppbildet.
På vei ned igjen gikk det unna på snøfeltene. I tillegg hadde vi sett oss ut en kulp som så veldig fristende ut. Den måtte besøkes.
Tony syntes det var vel friskt vann.
Evy ble litt pinlig berørt over broren sin. Trodde nok han var tøffere enn som så! 😀
Mens andre synes vannet var helt perfekt.
En ganske så perfekt dag i fjellet!
Turen var ca. 13.5 km lang tur/retur og ga oss ca 600 høydemetereTakk for turen fra Team KavliBakken
Noen dager er tyngre enn andre. Noen dager er blytunge. Været er kjedelig, beina som sirup, energien under null. Denne augustdagen i 2020 var en sånn dag.
Planen for dagen var fin. Vi skulle gå Isfjordstraversen (tror vi den heter). Opp til Loftskaret, over Snortungen og ned Brevikskaret. En ganske lang tur. Det gikk ikke helt som planlagt.
Turen begynte ganske lovende. Kavli klanen stilte i shorts og t-skjorte og i et forrykende tempo fra start.
Evy leder an i et heftig tempoKavli 1 og 2 nærmer seg LoftskarsetraMin kjære lurer litt på hva jeg holder på med bak der…Jeg prøver å holde maska. Sidrumpet, klam og sliten presser jeg frem et litt stivt smil.
Da vi kom til «passet» i enden av dalen skulle vi ta opp til venstre og gå opp på den første toppen. Ingen sti i sikte. Evy mente hun hadde gått der før en gang, men den turen hadde ikke satt særlige spor. Vi måtte derfor baske og kave oss opp fjellet i relativt ulent terreng.
Mot toppen kom det også en relativt sur vind – i tillegg til tåka som lå som en kald og klam humørdemper rundt gjengen.
Jada…
Vi hadde fremdeles ikke gitt opp dagens mål og gikk på. Vinden rev og slet i oss og tåka lå der fremme og trykket og sendte yr og småregn i vår retning.
Poeng til den som klarer å se hytta mot toppen
Bildet av meg inne i hytta er veldig beskrivende for hvordan denne dagen var for meg. Begredelig.
Jeg hadde en form for hjernelammelse på denne turen. Inne i hytta, hvor det var lunt og fint presset jeg i meg en mellombar, men syntes ikke det var noe poeng å skifte til noe som var tørt og som kanskje kunne løfte humøret litt. Neida, å skifte vente jeg med til vi hadde gått 100 meter lenger opp i vinden. Da bestemte jeg meg for at det var på tide med litt omkledning. Til info måtte jeg da stå på jakka slik at den ikke skulle blåse bort. God vurdering der altså.
Skal vi gå videre inn i tåkeheimen? Tony er betenkt.
Etter en, ikke så lang, rådslaging i gruppa ble vi enige om at dette ikke var en fin tur og at vi ville hjem igjen. Vi valgte da å gå en litt annen vei ned enn opp. Denne runden var faktisk ganske fin, så det viste sed å være en god beslutning. Ute av den verste vinden og tåka ble humøret også litt bedre.
Noen ganger er det eneste man vil å stå i le og kose en fjellvegg.Kavli 1 og 2 langer ut
I ly av en stein fikk vi oss også litt mat og kaffe før vi trasket sjarmørettappen tilbake til start.
Kaffe gjør seg på tur
Vi var alle enige om at det ikke er den fineste turen vi har gått, men at den sikkert er det en annen dag. Vi får prøve igjen.
Lenge har vi forsøkt å overtale to gode venner til å prøve Randonée. Denne helgen skulle det endelig skje. Det ble vind med kuling i kast – og retur i all hast. Det ble test, om ikke helt fest. Og om rando-basillen fikk tak – se det er en annen sak.
Plan A var å gå Synshorn eller Bitihorn. Veien var stengt inn til Bygdin på grunn av vind så plan A utgikk med høye kneløft. Plan B var Mugnetind. Veien dit inn blåste igjen foran bilen så da ble det også bråstopp på plan B. Plan C ble å gå opp alpinbakken i Raudalen. Flaks for oss var den stengt, så det var kun oss i bakken pluss noen andre desperate randofolk. Egentlig passer det fint å gå i en alpinbakke når det er første rando-tur for våre venner. Vennlig omgivelser.
Det legges i vei i frisk fart og med godt humørBlid gjeng – så langt
Da vi kom på toppen av skibakken og det fristet med mer tur bega vi oss innover i terrenget. Det blåste friskt og friskere skulle det bli.
Hilde er sjelden sur på tur
Vi så oss ut en liten kolle som vi satte kursen mot. Det måtte liksom være en topp.
På vei opp kollenGutta måler krefter med vinden. 25 m/sek i kastene kjennes godt på kroppen!
Toppen var inget sted å bli værende. Vinden økte og humøret sank. Sterk kuling med storm i kastene er ikke noe man tuller med.
Her blåste Gorm seg på en kink i ryggen og Hildes jakke er på vei opp i nakken. Røffe tak!
Det var bare å komme seg ned igjen til bilen og afterski på hytta.
Kollen vi var på er nå borte i blåsten
Dag 2
Ny dag og nye muligheter for 3 av 4 deltagere. Vi gir oss ikke så lett – og så videre – så da søndagen opprant med løfter om litt mindre vind la vi igjen turen mot Mugnetind.
Den første delen av turen gikk greit på vei og var i relativ le for vinden, men det tok seg kjapt opp. Heldigvis var sola fremme og bidro til bedre stemning.
Det dro seg til oppover fjellet. Vinden – som det var lovet skulle løye fra rund 20 m/sek til 14 m/sek gjorde ikke det. Snarere tvert i mot.
Tony trosser vinden på vei mot MugnetindVi var ikke alene på fjellet denne dagen. Heldigvis.
Hilde synes nok det ble litt lite mat og drikke på turen, men som jeg påpekte – i 20 m/sek vind så frister det ikke akkurat å sette seg ned midt i løypa og spise niste. Hun snek seg til et par nøtter underveis tror jeg, men fornøyd med turopplegget var hun ikke.
Fint – selv om det blåser.
Vi bestemte oss for å gå bare litt til. Rundt svingen. Kunne jo hende det var bedre der? De andre som gikk foran oss fortsatte jo, så helt ille kunne det vel ikke være? Eller?
Det var IKKE bedre rundt svingen. Jentene satt ned føttene og bestemte at nok fikk være nok. Det virket lite formålstjenelig å baske seg mot en topp, som uansett ville gi elendig nedkjøring. Hilde hadde fått nok av Rando-eventyr for denne gang. Nå skulle vi komme oss helskinnet ned igjen.
Dramatiske bølger i snøen. Ikke det letteste underlaget å bevege seg på. Vi rigger oss for nedfart og stemningen er god! Foto: Tony KavliPå vei ned.
Utrolig nok fant vi et par renner med litt snø man kunne få til noen ok svinger i, men for det meste var det isete, skavlete og kjipt føre. Vi kom oss ned da.
Foto: Tony Kavli
Mugnetind ligger der fremdeles. Det er mulig å prøve igjen. Team KavliBakken var fornøyde med helgens innsats. Nå gjenstår det å se om dette fristet Team BoWind til gjentagelse.
Team KavliBakken 