Januarnatt i naturen

Jeg har en mental liste over ting jeg ønsker å ha opplevd. Jeg har vurdert å skrive den ned, men er litt redd for å bli skuffet over alle de tingene jeg ikke får gjort, så i stedet blir jeg veldig glad når jeg kan tenke at; juhu – denne opplevelsen stod jo på lista mi. Jada, litt sykt, men det funker.

Forrige uke fikk jeg helt ute av det blå en invitasjon til en natt i naturen med to venninner. Uten å tenke meg om mer enn et par sekunder sa jeg ja til å bli med. Når, hvor og hvordan fikk komme etter hvert. Så komplisert kan det da heller ikke være å sove ute en natt i januar? Utover uka ble jeg litt usikker på om dette var så lurt. Jeg er tross alt ingen dreven uteligger, men man blir jo heller ikke god i noe uten å prøve og øve, så da var det bare å stå løpet ut.

Søndag kveld opprant og jeg stilte klar med tidenes største og tyngste sekk. Godt var det at vi hadde gått for en kortreist tur; kort tur med bil hjemmefra og kort vei fra bilen til camp – og tilbake igjen.

Hilde rydder litt ekstra etter ungdommen. Vi vasket faktisk også over gulvet med snø. Man vil jo ikke ha ketchup i soveposen.

Vi arvet bålet etter en ungdomsgjeng som hadde hatt en liten søndagsfest i gapahuken «vår». Etter litt opprydding var det var bare å fylle på med medbrakt ved, fyre opp primusen til kanelsnurrelaging, og nyte praten rundt bålet.

Hilde nyter utelivet max

Ingeborg hadde med seg deig til pinnebrød som ble grillet over bålet, samt en usedvanlig god ripslikør. Den satt akkurat der den skulle.

Pinnebrød og bålprat. Alice leter etter rester.

Etter oppskrift fra @bodildall laget jeg kanelsnurrer til oss. Veldig lettvint og velsmakende! Gøy å teste ut mitt nye turkjøkken. Fungerte som bare det.

Før jeg dro ut på tur fikk jeg gode anti-fryse råd av min yngste sønn. Herman har helt klart har vært ute en vinternatt før og verdt å lytte til. Råd 1: ikke legg deg i soveposen når du er kald. Råd 2: ikke ha på deg for mye klær i soveposen. Ingeborg og Hilde hadde også hørt disse rådene så før leggetid ble det en liten treningsøkt på oss. Personlig anbefaler jeg knebøy med hopp. Øvelsen varmer lårene som få andre ting.

Villmarks-aerobics

Etter mye diskusjon rundt hvor mye man skal ha på seg i soveposen, hvordan lage den beste puten som ikke blir borte i løpet av natten, varmeflaske i posen eller ikke, med mye mer, fant vi endelig roen og freden senket seg over campen.

Roen senker seg i campen
Ref. råd nr 2 fra Herman ble min Alasuq Polar gjort om til hodepute

Jeg må nok innrømme at det var litt vansklelig å finne en god stilling, som ikke slapp ut all varmen av soveposen, men jeg er ganske sikker på at jeg har sovet relativt mye i løpet av natten. Når klokka ringte (vi måtte jo på jobb alle sammen) kom Alice og slikket meg i fjeset. Veldig koselig! Og med den morgenhilsenen var også morgenstellet unnagjort. En hundevask rett og slett. Lettvint!

God morgen, Heidi! Glad for å se at du overlevde natten. Takk, Alice! Det er jeg også.

Hilde hadde med seg spesiallaget havregrøt til oss til frokost. Nydelig!

God morgenstemning i campen. Noen er så drevne på dette camplivet at de lager frokost liggende i soveposen.

Men så skulle jeg ha kaffe da. Testet min nye jet-boil. Not so jet! De andre hadde forlatt camp og var på god vei til jobb før kaffen min ble klar. Hva gjør man da? Jo da går man gjennom skogen med diger sekk og en kopp kaffe i hånden. Ganske turvant og stilig. Litt glad ingen så meg.

Litt morgentrøtt, litt kald i fjeset men aller mest happy!

Kommer jeg til å gjøre dette igjen? Jepp! Må jo finne ut hvordan jeg kan optimalisere pakkingen, lage noe annet godt på primusen, finne en god stilling i soveposen, rekke å lage kaffe før alle har gått hjem (mao. lese bruksanvisningen) – og sikker mye mer. Mer trening må med andre ord til – og da er det bare å komme seg ut på tur. Den mentale listen er fremdeles lang og herlig!

Gaustatoppen i kuling

Korona, brakkesyke, sosial distansering, hjemmekontor… Vi begynner alle å gå skikkelig lei. Når da muligheten for en tur ut i naturen byr seg var denne gjengen ikke vond å be. Uansett værmelding.

Sjelden har værvarselet vært sjekket oftere enn den siste uken. Planen var en tur til Gaustoppen på randonee og den ville vi gjennomføre – nærmest uansett.

Vi var 6 morgenfriske deltagere som la i vei. Vinden ulte og rev i klærne allerede på parkeringsplassen, men det skulle ikke stoppe oss.

Test av skredvarsler er standard prosedyre på starten av alle turer. Alt var på stell.

Foran oss skinner sola gjennom skyene og lyser opp målet for oss.

Ann-Kristin har målet i sikte

Foreløpig kan vi se tårnet på toppen av Gaustatoppen. Det lover bra.

Jens leder an

Vinden blåste frisk. Det tok ikke lang tid før vi alle var relativt stive i maska.

Fargeklatter på vei opp fjellet
Kjæresten koser seg på tur og gir meg et stivt, men oppmuntrende smil.

Når vinden river og sliter i kroppen og truer med å sende deg godt ut av balanse blir løsningen å stå helt stille og vente til kastene er over før man går videre.

Ok. Det er stiv kuling i kastene og utenom kastene er det «bare» kuling. Sikten er lik null. Toppen er ikke lenger synlig. Underlaget er hardt og skarete. Dere skjønner tegningen? Gruppa tok et kort og effektivt møte hvor resultatet ble enstemmig; vi snur mens leken er god.

Vi er heldigvis godt kledd alle sammen, så ingen fare for forfrysninger.

Ti stivfrosne fingre senere er vi på vei ned fjellet. For en lykke! Det var bra kjøreforhold! Hvem skulle trodd det – på Gaustatoppen!

Hadde det ikke vært så kaldt tror jeg nesten vi ville gått opp et stykke igjen. I stedet ble det å nyte hvert sekund av nedkjøringen. Store, stivfrosne smil over hele linja.

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende dag!

Ekstra hyggelig var det for våre to Oslo-beboere som skulle hjem til lockdown. De var begge glade for at nye tiltak først kom etter at vi var godt i gang med dagens tur. Blir nok da en stund til neste tur dessverre.

Takk for turen!

Trugetur i vinterskog

Det er alltid gøy å prøve noe nytt, så når jeg fikk tilbud om å være med på tur med truger under føttene sa jeg selvfølgelig ja.

Starten gikk fra Gullhella stasjon og jeg trasket glad av sted på truger lånt av DNT Asker turlag.

Johan, Ingeborg og Alice i fint driv

I starten fulgte vi blåmerket, opptråkket sti, men så fort det var mulig skar vi ut i uberørt terreng.

Jeanette leder an innover i skogen
Spennende terreng
Aldri sur på tur!

Turen gikk opp til toppen av svaene på Vardåsen før vi tok en sving innom Wentzelhytta, som ligger idyllisk til på toppen av skitrekket.

På tide å slå av hodelykten. Lysene fra Vardåsen gir tilnærmet dagslys.

Veien ned gikk også på kryss og tvers i skogen, men det gikk betraktelig fortere enn oppturen.

Dette var en veldig morsom opplevelse! Fint å variere hvordan man går tur, og artig og komme seg bort fra de vanlige stiene. Nå skal det sies at vi hadde med oss flere habile orienterer som hadde god kontroll på hvor vi befant oss – selv utenfor stiene. Vil nok ikke anbefale at man vandrer i vei uten noen form for kart og kontroll.

Dette var en tur som fristet til gjentagelse. Så ivrig ble jeg at jeg sporenstreks meldte meg på neste trugetur med DNT Asker turlag. Turen viste seg å bli fulltegnet fortere enn vi kunne drømme om! Så da tok jeg like greit initiativ til å sette opp to ekstra turer hvor jeg blir med som medturleder. Har du lyst til bli med oss på tur? Følg med på hjemmesiden til DNT Asker Turlag og med deg på.

Gleder meg til nye turer!