Jeg har en mental liste over ting jeg ønsker å ha opplevd. Jeg har vurdert å skrive den ned, men er litt redd for å bli skuffet over alle de tingene jeg ikke får gjort, så i stedet blir jeg veldig glad når jeg kan tenke at; juhu – denne opplevelsen stod jo på lista mi. Jada, litt sykt, men det funker.
Forrige uke fikk jeg helt ute av det blå en invitasjon til en natt i naturen med to venninner. Uten å tenke meg om mer enn et par sekunder sa jeg ja til å bli med. Når, hvor og hvordan fikk komme etter hvert. Så komplisert kan det da heller ikke være å sove ute en natt i januar? Utover uka ble jeg litt usikker på om dette var så lurt. Jeg er tross alt ingen dreven uteligger, men man blir jo heller ikke god i noe uten å prøve og øve, så da var det bare å stå løpet ut.
Søndag kveld opprant og jeg stilte klar med tidenes største og tyngste sekk. Godt var det at vi hadde gått for en kortreist tur; kort tur med bil hjemmefra og kort vei fra bilen til camp – og tilbake igjen.
Vi arvet bålet etter en ungdomsgjeng som hadde hatt en liten søndagsfest i gapahuken «vår». Etter litt opprydding var det var bare å fylle på med medbrakt ved, fyre opp primusen til kanelsnurrelaging, og nyte praten rundt bålet.
Ingeborg hadde med seg deig til pinnebrød som ble grillet over bålet, samt en usedvanlig god ripslikør. Den satt akkurat der den skulle.
Etter oppskrift fra @bodildall laget jeg kanelsnurrer til oss. Veldig lettvint og velsmakende! Gøy å teste ut mitt nye turkjøkken. Fungerte som bare det.
Før jeg dro ut på tur fikk jeg gode anti-fryse råd av min yngste sønn. Herman har helt klart har vært ute en vinternatt før og verdt å lytte til. Råd 1: ikke legg deg i soveposen når du er kald. Råd 2: ikke ha på deg for mye klær i soveposen. Ingeborg og Hilde hadde også hørt disse rådene så før leggetid ble det en liten treningsøkt på oss. Personlig anbefaler jeg knebøy med hopp. Øvelsen varmer lårene som få andre ting.
Etter mye diskusjon rundt hvor mye man skal ha på seg i soveposen, hvordan lage den beste puten som ikke blir borte i løpet av natten, varmeflaske i posen eller ikke, med mye mer, fant vi endelig roen og freden senket seg over campen.
Jeg må nok innrømme at det var litt vansklelig å finne en god stilling, som ikke slapp ut all varmen av soveposen, men jeg er ganske sikker på at jeg har sovet relativt mye i løpet av natten. Når klokka ringte (vi måtte jo på jobb alle sammen) kom Alice og slikket meg i fjeset. Veldig koselig! Og med den morgenhilsenen var også morgenstellet unnagjort. En hundevask rett og slett. Lettvint!
Hilde hadde med seg spesiallaget havregrøt til oss til frokost. Nydelig!
Men så skulle jeg ha kaffe da. Testet min nye jet-boil. Not so jet! De andre hadde forlatt camp og var på god vei til jobb før kaffen min ble klar. Hva gjør man da? Jo da går man gjennom skogen med diger sekk og en kopp kaffe i hånden. Ganske turvant og stilig. Litt glad ingen så meg.
Kommer jeg til å gjøre dette igjen? Jepp! Må jo finne ut hvordan jeg kan optimalisere pakkingen, lage noe annet godt på primusen, finne en god stilling i soveposen, rekke å lage kaffe før alle har gått hjem (mao. lese bruksanvisningen) – og sikker mye mer. Mer trening må med andre ord til – og da er det bare å komme seg ut på tur. Den mentale listen er fremdeles lang og herlig!
Relaterte innlegg:
Team KavliBakken 