Det var meldt det vi på Østlandet kaller dårlig vær. Lokalbefolkningen var ikke akkurat bekymret og fnøys litt av oss, men vi mente allikevel det var tryggest å holde oss i lavlandet.
Gryllefjord
Vi bestemte oss derfor for en kombinert restitusjons og foto-tur. I Gryllefjord fikk vi ordnet med skyss av en lokal og veldig hyggelig fyr. På overfarten fikk vi gode historier i tillegg til skyss. Det kaller jeg service! Trenger du skyss over fjorden en dag – ta kontakt med Matkroken i Gryllefjord. De ordner overfart i bytte mot noen hundrelapper.
Med kurs for Barbogen
Fra Gryllefjord gikk turen over fjorden til Barbogen. Stedet er nå fraflyttet, men husene har fremdeles sommergjester.
Fra Barbogen er det skiltet sti over skaret til Sandsvika som er en 2 kilometer lang sandstrand og målet for dagens tur. Denne stranden er kun tilgjengelig med båt, eller båt og fotvandring. Vi gikk for alternativ nummer to.
Det fotvandres opp skaret. Gryllefjord i bakgrunnen.
I skaret får man fin fin utsikt over hele Sandsvika med storhavet utenfor. Flott også i gråvær.
Sandsvika
Det var grått vær. Grått, fuktig og ganske varmt. Ideelt vær for fluer og klegg. Ikke så digg for oss. Tony fekter iherdig!
Svartfluene, kleggen og myggen har funnet oss!
Den største overraskelsen var å finne en flokk med reinsdyr som jogget frem og tilbake på stranden. Mest sannsynlig var de så mye i bevegelse for å slippe unna kleggen. Uten at det så til å hjelpe stort.
Mor og barn reinsdyr i fint driv
En liten måkeunge fant vi også.
Den lå så stille og godt gjemt at jeg nesten tråkket på den.
Hovedformålet med turen var å fotografere. Det fikk vi gjort!
Team KavliBakken i aksjon! Foto: Hilde Bohinen
Her er et lite utvalg av bildene som ble tatt:
Men det ble også tid til litt pause sammen med kleggen.
Etter hvert begynte noen å bli litt ferdige med både fotografering og klegg.
Så vi gikk turen tilbake over skaret. Her er gjengen klare til å rusle nedover mot båten.
Noen stemningsbilder fra Barbogen:
Turen tur retur Barbogen samt litt frem og tilbake på stranden ble på (for meg) 9,65 kilometer. Jeg vil absolutt anbefale utflukten dersom man ønsker en litt lavterskel tur i vakre omgivelser.
Når man er på et nytt sted er det naturlig å søke mot høyeste topp. For denne gjengen. Den høyeste på Senja er Breidtinden på 1001 moh. Vi skal naturligvis opp.
Startstedet for turen er ved Svarthola ved Medfjorden. Herfra går det fin sti opp i skaret mot Svartholavatnet. Stien er til og med tilrettelagt med stiger og tau flere steder.
De tre musketerer med Medfjorden, Segla og Barden i bakgrunnen.
Stien følger ryggen på østsiden av Storholavatnet opp til Breidtindvatnet på 474 moh.
Her ser vi toppen i all sin prakt
Bare smil over hele linja!
Ryggen opp mot toppen når man på rundt 560 moh, herfra er det delvis merket sti videre opp til toppen. Det er viktig å følge merkingen da det er lett å gå seg fast.
Her poseres det ved et av merkene. Grunnen til at jeg nærmest ligger er at det går rett ned på hver side av stien. Føltes tryggest i denne stillingen. Foto: Tony
Oppover ryggen er det litt enkel klyving, som jo er gøy. Det er også veldig luftig noen steder. Veldig luftig. Ikke så gøy.
Foto: Tony Kavli
Men man klatrer jo på. Ett skritt av gangen, på skjelvende bein og til tider med hjertet i halsen stifter jeg god bekjentskap med fjellets struktur og utseende. Utsikten får jeg ikke med meg noe særlig av. Det får bli senere når jeg sitter trygt ett eller annet sted.
Plutselig så er jeg oppe!
De andre hadde en litt mer avslappet holdning til det hele. God stemning!
Fremdeles skjelven i knærne, litt små-uvel og ikke så veldig keen på å spise nisten på toppen. Jeg ville egentlig bare slutte å grue meg for nedfarten så pausen på toppen ble denne gangen relativt kort.
På vei ned igjen. Puh! NÅ kan jeg smile litt mindre anstrengt! Foto: Tony Kavli
Som vanlig var det ikke så mye å grue seg for. Bortkastet energi med andre ord. Turen ned gikk fint og uten større dramatikk. Snøfeltene i skråningen ble brukt til raskere nedfart.
Været ble bare bedre og bedre så vi benyttet anledningen til å kose oss ekstra på vei ned. Lang pause i sola med matpakken (som nå fristet betydelig mer) og masse bilder av dramatiske omgivelser.
Snøen tømmes ut av skoene og vi koser oss. Det nytes!The Hikers poserer for sitt nye album cover. Foto: Tony KavliTuren fra start til mål.
Turen er på på drøye 9 km tur/retur og i følge Strava var vi 3 timer og 45 minutter i bevegelse. Dette er tid uten pauser.
Selv om jeg synes det var litt luftig på toppen, syntes de andre denne delen var helt grei. Turen kan med andre ord anbefales!
Sukkertoppen ligger rett ved Hamn i Senja og er en kort tur. Den skal allikevel ikke undervurderes som turmål. Til tider luftig og med en fantastisk utsikt fra toppen!
Opp dit skal vi!
Fra Hamn i Senja gikk vi i retning Skalan og fant første skilt til Sukkertoppen i svingen ved Mølnkjosen. Herfra fulgte vi stien opp langs Mølnelva opp til vannverket. På turen opp passerer vi også Grytvatnet. Det er tydelig merket sti hele veien.
Det er fine muligheter for skrytebilder underveis.
Kjæresten i forgrunnen, Hamn i Senja skimtes rett bak han. Team BoWind på tur
Siste biten opp mot toppen er til tider relativt bratt. Stien går i sikksak oppover fjellsiden. På det mest utfordrende partiet er det satt opp kjetting man kan benytte seg av. Litt usikker på om det var helt korona-sikkert å bruke den, men det fikk stå til. Vi desinfiserte oss både før og etter turen.
På toppen er det storslagen utsikt over Bergsfjorden og storhavet.
Gjengen smiler pent til en lånt fotograf vi møtte på toppen. Kjæresten ❤
Vi gikk ned igjen også.
Noen benytter anledningen til å vise muskler på vei ned. Som sagt – mange muligheter til å ta bilder i denne storslagne naturen.
På vei ned stakk vi innom Utsikten. Her har man et fint overblikk over Hamn i Senja og Bergsøyene utenfor.
Utsikt over Hamn i Senja og Bergsøyene.Gorm og Hilde er fornøyde med å være på ferie på Senja. Kart fra UT.no
Det var en gang en ung mann ved navn Gorm. Han avtjente sin verneplikt på Skrålsvik fort ytterst i havgapet på Senja. På fritiden gikk han i fjellet. Det er et par år siden dette skjedde. Nå var tiden inne for å oppsøke gamle trakter og gå i gamle fotspor. Vi andre var ikke vonde å be. Ny topp, nye utsikter i vente og attpåtil en kjentmann på laget. Kan knapt bli bedre!
Gorm – vår kjentmann og guide på denne turen.
Sjursviktinden er den vestligste toppen på Senja. Starten ved Skjellneset ligger ca 20 kilometer fra Stonglandseidet. Startstedet er merket litt forvirrende med 2 skilt som gir ulike opplysninger om lengden på turen. Jeg klokket imidlertid inn 8,14 kilometer og 4,15 timer. Igjen med en god pause på toppen.
Første delmål er toppen lengst til venstre i bildet. Målet for turen er naturligvis hele turen. Første og siste mulighet til å fylle på vanntanken. Noen har laget skilt til toppen. Godt vi visste hva toppen het på forhånd.
Turen opp er relativt lettgått de første 6-700 høydemeterne før det bratter seg til de siste 100.
Et par klyvetak må til for å komme seg helt øverst på toppen. Eller man kan la være. Utsikten er like bra fra knatten som ligger minimalt lavere.
Fra toppen av Sjursviktinden har man 360 graders utsikt til flotte fjellrygger, åpent hav, Andøya og i horisonten krummer resten av verden seg. Slett ikke dårlig for en topp.
Hilde og jeg med Andøya i bakgrunnen. Foto: Tony Kavli
Vi er flinke til å ta pauser når vi er på tur. På toppen av Sjursviktinden var det levegg, postkasse og fin utsikt. Noen kom også på at aluminiumsfolien matpakken var pakket i kunne gjenbrukes. Synd vi glemte jordnøttoljen hjemme!
Alle som har hørt om Senja har også hørt om det ikoniske fjellet Segla. Det gjaldt også oss. Altså måtte vi dit. For å gjøre turen litt lengre la vi til toppen Barden.
Lise, Augusta, Hilde, Gorm, Heidi og Tony – glad gjeng på tur!
Denne dagen fikk vi følge av Agusta (datter av Gorm) og hennes venninne Lise som kom på snarvisitt fra Narvik. Tilgang til to biler gjorde at vi kunne starte og avslutte turen på to forskjellige steder. Dette sparte oss for noen kilometer ekstra. Alle var glade for det.
Vi startet turen ved tunellinnslaget ved Medfjordbotneidet. Her er det parkeringsplass og stien er godt merket mot toppen. Stien går i myr den første stigningen . Det ble mye hopping hit og dit i et forsøk på å holde beina tørre. Når man kommer opp på den første ryggen får man fin utsikt inn mot Fjordgård hvor vi skulle avslutte turen.
Fjordgård skimtes som en hvit flekk til venstre i bildet – et stykke der fremme.
Videre over ryggen er det fint å gå. Stor, fast stein og myke stier i mose og lyng.
Denne turen byr på formidabel utsikt (kanskje derfor den er så populær?) og luftige foto-ops. Vi tok oss god tid og fikk gleden av herlig turterreng, dyreliv og perfekt turvær.
Vi traff på denne flotte fruen rett ved stien. Ikke spesielt skvetten!
Tett med flotte utsiktspunkt på veien opp til Barden.
Fra toppen av Barden har man en over gjennomsnittet bra utsikt! Spesielt når tåken lettet.
Her ser vi blant annet Senjas høyeste fjell Breidtind, som skal bestiges senere denne uken.
Breidtind 1001 meter over havet. Nesten like mange høydemetere fra start til mål.
Når vi går over eggen fra Barden har vi godt utsyn ut fjorden og til dagens topp nummer to; Segla.
Vi skal ned 300 høydemetere før vi skal opp igjen.
Denne ryggen har vi gått. Barden til venstre og Breidtind til høyre.
Ved Heia begynner oppstigningen. Vi er ikke alene.
Fra Heia er det 800 meter igjen til toppen. Det er bare å omstille musklene og sette i mars. Turen opp er jevnt bratt, men ikke luftig før man kommer helt toppen.
Ønsker man ikke å se ned i fjorden på topp punktet er det bare å la være.
Jeg tar en liten titt. Foto: Hilde Bohinen
Men vær forberedt på at det finnes mange som vil stå helt ytterst på kanten og bli tatt bilde av. Jeg bare nevner det.
Vi unnet oss en god lunsjpause på toppen med mat og medbrakt kaffe i fantastiske omgivelser. Nesten så man må klype seg i armen for å tro det man ser.
God stemning helt der ute på kanten.
Noen jobbet iherdig med å få tatt kule bilder under hele lunsjen.
Viktig å ikke slippe mobilen. Det er et stup på 600 meter rett ned i fjorden over kanten der.
Etter pausen gikk turen ned til Fjordgård. Ungdommen løper foran og viser vei. Vi med litt mindre ungdom i beina tar det litt mer med ro.
Totalt ble turen på drøye 9,7 km og vi brukte 5 timer inkludert gode pauser.
Om en padletur i Bergsøyan Landskapsvernområde på yttersiden av Senja.
Vi skulle ha en hviledag for beina og hva er vel da mer naturlig enn å gi overkroppen litt å jobbe med?
Været var strålende. Null vind og blikkstille vann, men kaldt. Vi ble anbefalt tørrdrakt. Etter mye styr og mas og kraftige hetetokter kom vi oss endelig alle mann i kajakkene.
Ingen av kajakkene hadde ror. Min gikk også til alt overmål bare mot venstre. Hele tiden. Etter strandhugg nummer to fikk jeg imidlertid løsnet spaken til halefinnen som gjorde farkosten litt mer rettgående.
Vi padlet ut fra Hamn i Senja i de gunstigste forhold. Havet er rett der ute. Grønland neste stopp! Vi har ingen vind, flatt vann og sol. Det er nesten for godt til å være sant.
Storhavet rett der ute!
Fra Hamn gikk turen mot Kjøpmannsøy. Vi hadde sett Havørn på øya utenfor dagen før og hadde et lite håp om å gjenta suksessen. Vi var ikke så heldige, men man kan vel ikke få i pose og sekk hele tiden.
Området vi padlet i er et landskapsvernområde. Dette betyr at vi ikke kunne gå i land på alle øyene på grunn av hekkende fugler. På kartet under er alt merket med rødt forbudt for i landstigning. Glemmer du deg får du en kjapp påminnelse av iltre og skvatrende sjøfugl!
På Kjøpmannsøy gjorde vi første strandhugg. Det føltes befriende å komme seg ut av tørrdrakter og utforske litt. Jeg begynte sporenstreks å samle koraller og kråkeboller. Ingen ferie uten lommer og vesker fulle av stein, skjell og andre minner.
Vi padlet videre. Nå uten de noe klaustrofobiske tørrdraktene. Det var fremdeles helt vindstille og vi holdt oss relativt nærme land. Følte oss trygge.
Strandhugg nummer to ble gjort på Store Færøya. De kritthvite korallstrendene er så vakre og vannet så klart (og kaldt!) at man blir helt rørt.
Når fjellene i tillegg vinker til oss fra horisonten med sine snødekte topper, da er livet rett og slett litt magisk.
Strandhugg på Store Færøya.Hilde er tøff og bader. Jeg holder meg på land.
Etter litt bading (av noen), vassing, soling. lunsj og mer skjellplukking gikk turen tilbake til Hamn.
Padlemusklene har fått luftet seg, sjela har fått mer å kose seg med og alle var veldig fornøyde med dagens utflukt.
På vei mot Senja i bil ser vi et fjell. Fasongen er spennende og det ser ut til å rage høyt. Vi er på vei forbi Lyngsalpene da idéen om en topptur tennes.
Fjellet viser seg å være Hamperokken. Med sine 1404 moh er det det høyeste fjellet på halvøya vest for Ullsfjorden, dvs. på Tromsø fastland, og ligger i Tromsø kommune i Troms og Finnmark. Fjellet er det sjette høyeste i Norge ut fra primærfaktor. Ideen om en bestigning av Hamperokken lar seg ikke dempe. Vi må opp.
Den nest siste dagen i ferien blir dagen vi skal ta ut det siste av krefter i beina – og ikke minst i viljen.
Turen starter under Vartvarhaugen som ligger ca. 4,5 km fra krysset i Nordbotn. Her er det en stor og fin parkeringsplass. Det er også godt med mygg. Stien derfra er ikke skiltet, men går inn i skogen i venstre bakkant av parkeringsplassen og gir seg selv helt til topps. Ingen problemer med veivalg.
Stien går bratt opp i skogen før man kommer til et myr parti og en noe utfordrende elvekrysning. Denne skulle vise seg å bli enda mer utfordrende på veien tilbake. Rett og slett umulig å komme tørrskodd til bilen.
Foto: Hilde Bohinen
Det er varmt, fuktig og stinnt med mygg oppover i skogen. IKKE veldig behagelig.
Gode myggforholdVarmt, klamt og fullt av mygg som må holdes unna.
Kjennes godt å komme over tregrensa hvor det trekker litt mer og myggen sliter med å holde følge.
Etter ca. 3,5 kilometer er man på 1080 moh på toppen som heter Middagsaksla. Først da ser man ryggen og toppen av Hamperokken. Det er ikke lenger enn et par kilometer igjen, men det ser evig langt ut fra der jeg står.
Hilde i forgrunnen og målet for turen helt bakerst i bildet.
Hilde velger her å snu da kroppen har fått nok og nedturen forventes å ta litt tid. Jeg tenker ikke så mye på nedturen på dette tidspunktet. Ser på klokka og bestemmer meg for å gå en time til og se hvor langt jeg kommer. Jeg kan snu da dersom jeg tror det blir knapt med tid. Vi må rekke en middag i Tromsø 20.30 og det hadde vært greit med en dusj først.
Foto: Hilde Bohinen
Eggen er morsom å gå langs. Fin utsikt til alle kanter, stien er grei å finne. Litt lett klyving innimellom og hodet er heldigvis ikke så skvettent som det kan være. Selv om det kjennes at beina har vært godt brukt den siste uken er jeg i grei form og trasker etter gutta som spretter lett foran meg.
Gutta og toppen
Det går så fint at timen jeg satt som mål kommer og går og toppen er veldig nær. Ingen grunn til å snu nå. Vi kan gå fort ned.
Mot toppen er det relativt luftig og noe litt mer krevende klyving for en som til tider har hjertet i halsen. Min kjære står imidlertid vakt ved det verste partiet og skjermer meg fra avgrunnen som ligger der og truer noen hundre meter nedenfor.
Sånn ser man ut når man oppdager at avgrunnen er nærmere enn godt er!
Jeg kommer meg opp og har til og med krefter og såpass lite angst at jeg klarer å stå oppreist på toppen. Vel og merke mens jeg tviholder i begge gutta. Godt å ha med seg riddere på tur i fjellet!
På toppen av Hamperokken!
Etter en kort pause og de obligatoriske bildene slår det meg at vi skal ned igjen. Det blir spennende.
Fjellet er noe løst, det er lett å skli så jeg tar det med ro. Kjenner det er godt når jeg er kommet ned det mest utfordrende partiet og igjen kan bruke bare beina.
Da vi var kommet et lite stykke unna toppen gikk det to ganske kraftige steinsprang fra rett under toppen. Disse ble utløst av andre mennesker i fjellet. Ikke med vilje selvfølgelig, og veldig fort gjort da det var mye løs stein i dette området. Det var griseflaks at ingen ble truffet. Det hadde nok ikke gått særlig bra. Viktig å være ekstra forsiktig når du har folk både foran og bak deg på tur!
Veien ned var dessverre like overraskende lang som veien opp. På Middagsaksla bestemte Gorm seg for å løpe ned de siste 1000 høydemeterne. Tony og jeg tok det litt mer med ro og begynte først løpingen da vi kom til skogen og myggen.
Vi kastet oss så heseblesende inn i bilen tett fulgt av en sverm med mygg, som vi brukte resten av turen til Tromsø på å «bli kvitt». Vi rakk også middagen med god margin.
Opp- og nedturgjengen har vært på nye eventyr. Denne gang til Norges sydligste punkt. Vi har også vært på en helt spesiell opplevelse Under vann.
Lindesnes fyr
Når man er helt syd i Norge må man ta en tur til Lindesnes fyr. Fyret er det første fyret i Norge og ligger vakkert til på Norges sydligste fastlandspunkt. Skulle gjerne vært her en dag i skikkelig ruskevær. Det tror jeg er relativt spennende!
Vår kjentmann på Lindesnes Havhotell mente at vi også burde ta oss en tur til Lista fyr ettersom vi var så interesserte i fyr… Jeg er litt usikker på om jeg kvalifiserer som ekstraordinært fyr-interessert, men vi lot oss overbevise og tok turen.
Lista fyr
Landskapet var litt flatere og kjedeligere. Fyret litt høyere. Ikke stort mer å si om den opplevelsen.
Neste stopp ble Farsund by. Her ble en middelmådig lunsj inntatt etterfulgt av litt rusling rundt i byen. Byen er ganske idyllisk og hyggelig der den ligger ved en farbart sund. Jepp – det er det bynavnet betyr.
Årsaken til denne utflukten til Norges sydspill – og også høydepunktet – var en julegave fra gutta til jentene i Opp- og nedtur gjengen; en middag på Restaurant Under. Opplevelsen kan bare beskrives med ett ord: Suksess! Et besøk på Under er en nytelse for alle sanser. Vakker og spennende arkitektur, nydelig mat og drikke, upåklagelig service i usedvanlig godt selskap. Helt perfekt rett og slett.
Opp- og nedtur gjengen i godt humør – klare for en bedre middag.
Smakebiter fra menyen:
En velsmakende og innholdsrik helg er over. Vi er fornøyde med å ha opplevd en del av Norge vi tidligere ikke har sett. Vi er mette, godt hydrerte og fulle av inntrykk. Nok en makeløs opplevelse med gjengen. Livet er bra!
Vi er heldige som har venner med hus på Hvaler. Vi er heldige som også har venner som låner ut både bil og kajakker. Sånt blir det lett veldig god stemning av.
Lånt bil, lånte kajakker, egne sykler. Det gjøres klart til en aktiv helg.
Denne helgen ble innledet med god mat og drikke, sykkeltur rundt omkring på Vesterøy lørdagen etterfulgt av mer god mat, og så en helt nydelig padletur søndag. Et nydelig kinderegg av en helg vil jeg påstå.
Ingenting overlates til tilfeldigheter. Før de skal ut i saltvann spylers kajakkene for støv og pollen. Lånte kajakker må passes godt på.
Så er vi i gang. Alle kom opp i kajakkene uten å velte, solen skinner fra skyfri himmel, vannet er så flatt det er mulig å håpe på og vi gliser fra øre til øre.
Starten gikk fra Vauerkilen.Lavvann gjorde det ekstra spennende å padle her. Min kjære har funnet ut at kajakk er kos! Det gleder meg ❤
En kajakk, blikkstille vann, en happy padler og havet rett ut en solskinnsdag i slutten av mai…
Is-pause i Papper havn. Vi sendte Jens ut for å kjøpe is mens vi andre duvet rundt i havnen og ventet. Fin arbeidsfordeling!
Vi duver rundt og venter på is.
Når man padler sånn rundt i bedagelig tempo, ser på livet og nyter ro og fred passer det også godt med ett strandhugg eller to. Det første tok vi på baksiden av Fredagshølet.
Strandhogg nummer en:
Vibeke koser seg!
I kajakk er det veldig enkelt å kjenne på mysteriet under seg, over seg og inni seg. Lars Verket, padlosof og eventyrer.
Koser meg litt jeg også!Andeflokken på tur.
Strandhogg nummer to inkluderte grilling av lokale pølser og knasking av vill gressløk. Gooood sommerstemning!
Tilbake inn i Vauerkilen.
Turen vi padlet ser slik ut:
Og helt til slutt på denne vakre dagen ble det en liten tørstedrikk i solen.
Ettermiddagsolen nytes på Vesterøy.
Alle perfekte helger tar en gang slutt. Tusen takk for oss for denne gang – vi kommer igjen!
En frisk og klar aprildag tok vi turen til et, for oss, uutforsket område av Askers kyst. Turen inneholdt både kultur, geologi og gode pauser i vårsola.
Vi startet turen i sentrum av Tofte. Fjorden lå speilblank og blå og strendene strakte seg så langt øye kunne se. Sydenstemning!
Kyststien ledet oss gjennom sentrum, via det gamle fabrikkområdet i Tofte og videre ut til kaien der Polarskipet Maud ligger i opplag i påvente av en permanent lagringsplass. For de som vil lese om Mauds ferd fra vugge til grav for så å gjenoppstå anbefaler jeg denne artikkelen.
Det er IKKE lov å gå ombord i Maud – selv om det er veldig lett å gjøre det…
Fra Maud sitt nest siste hvilested fulgte vi Kyststien utover flotte, blankskurte svaberg. Steinen her er lagvis delt i tydelig sorte og lyse striper. Etter litt googling fant jeg ut at den sorte bergarten heter diabas. Se noen flotte eksempler her:
Vi tok gode pauser i sola med medbrakt kaffe og – om jeg skal si det selv – verden beste bananbrød. Jeg har forsøkt andre oppskrifter men får da streng beskjed om å gå tilbake til denne. Anbefales!
Etter vandring på uendelig lange sandstrender på Preusestranda går kyststien inn i naturreservatet Sandbukta-Østnestangen.
Stien forlater her kysten og går inn i skogen og bratt opp i terrenget.
Utsikten på toppen er verdt klyvingen!
Ytters på tuppen av Østnestangen er det et lite fyr, som naturlig nok, går under navnet Østnestangen Fyr.
Vi var ikke de eneste som hadde kommet på å ta turen hit denne dagen. God stemning i gruppa!
Følger man kyststien videre kommer man inn til Sandbukta. Her er det også en lang sandstrand og til og med toalett. Tydeligvis et populært sted å dra på campingtur. Da vi var der var det tett med telt og hengekøyer mellom trærne innerst i bukta.
Fra Sandbukta går stien langs skogsbilvei tilbake til Sagene, og danner en rundsløyfe her. Vi gikk i våre egne fotspor tilbake til start. Turen vi gikk ble totalt på drøye 12,5 km.
Kart over turen.
Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur!