Det er torsdag. Jeg skulle ha blitt hentet av en tuk-tuk sjåfør for 30 min siden. Jeg begynner å bli litt stresset. Hotellet engasjerer seg og får etterlyst fyren. Han sitter fast i trafikken. Dessuten er det kun 5 min med tuk-tuk til stasjonen. Med mild Sri Lankisks hoderisting smiler de og sier «Ikke noe å stresse med Ms Heidi». Så da lar jeg være med det.

Han kommer til slutt og det tar virkelig kun 5 minutter i en tuk-tuk som det visstnok nå finnes 1 million av på Sri Lanka. 20 millioner mennesker og 1 million tuk-tuk’er.

Trafikken er kaotisk, støyende og lettere nervepirrende, men vi kommer frem til stasjonen i live. Jeg blir leid inn på stasjonen og så dyttet inn på et venterom for kvinner. Det er nemlig veldig lenge til toget skal gå. Altså – ingen ting å stresse med.

Venterommet er fabelaktig! Det er speil over alt og rundt meg står vakre, sarikledde kvinner i alle aldre. De grer det vakre mørke håret sitt, fikser på sminken, retter på klærne, poserer litt og ser seg selv dypt inn i øynene før de smiler lett og setter seg til å vente. Ytterst delikate og velstelte.

Jeg derimot føler meg lettere ustelt. Det er så fuktig her at håret mitt står som en sky rundt hodet, jeg er alt for høy, går i bukser og ser rufsete ut i denne forsamlingen. Rundt meg sitter det damer som er gjennomført feminine, stolte av det – og som viser det. Jeg er bare en boms på gjennomreise. Skulle i det minste ha gredd meg kjenner jeg.

Toget kommer. En døv-stum hjelper meg med å få kofferten plassert på hattehylla. Kofferten er for stor. Den er for tung. Jeg har pakket alt for mye for min gruppereise for en. Jeg trodde jeg skulle tilbringe tiden med andre og tok med skift. Det hadde jeg ikke trengt. Ikke så mange skift i det minste.

Kofferten bekymrer meg. Den er så bred at nesten halvparten stikker utenfor hattehyllen. Jeg er livredd for at den skal ramle ned i hodet på hun som sitter ved siden av meg og ta livet av henne. Det hadde vært veldig kjedelig.

Toget skramler og humper og rister av gårde. Jeg holder pusten og sjekker konstant at kofferten ligger der den skal. I starten ser jeg mer opp enn ut og er hele tiden klar til å kaste meg mellom henne og kofferten når den kommer susende. Jeg skal ta støyten, hun skal leve!

• 

• 

Heldigvis er kofferten så tung at den ikke rikker seg en millimeter. Også i de verste svingene. Så jeg slapper av og begynner å like denne togturen.

• 

• 

Damen ved siden av er også hyggelig. De vurderer en tur til Danmark med familien. Jeg foreslår at hun heller tar en tur til Norge. Morsommere og vakrere land forteller jeg henne. Usikker på om hun bet på.

Togturen går innover i landet og oppover. Det er tett, frodig regnskog og fjelltopper – som riktignok forsvinner så fort bak høye trær at jeg aldri rekker å ta bilder av dem. Himmelen lysner og silregnet gir seg. Bare det er en lettelse.

Etter nesten 4 timer er jeg fremme i Peradenyia. Her skal jeg bli hentet av en sjåfør/guide som skal ta meg til Kandy. I Kandy er det et tempel med et hellig relikvie; Buddah sin tann!

Mer om det senenere, men for å oppsumere status så langt; jeg lever, panikken har lagt seg og jeg er betraktelig mer positiv enn på samme tidspunkt i går.

Bli med meg videre på reisen!