Jeg hadde meldt meg på en rundtur med det velklingende navnet «Fortryllende Sri Lanka». En gruppetur. Jeg skulle reise alene, og var spent på resten av gruppa og alt vi skulle oppleve sammen.

Ved ankomst Colombo ble jeg hentet på flyplassen av en blid sjåfør. Han kjørte meg til hotellet og forlot meg. Jeg spiste lunsj alene før jeg tok en tur ut i gatene for å se meg om.

Det høljregnet. Jeg var den eneste turisten i mils omkrets.

En telefon fra den lokale kontakten. Hun fortalte at en tuk-tuk ville hente meg og kjøre meg til toget neste morgen. Ved ankomst Peradeniya ville jeg bli møtt av en guide. Jeg? Hva med de andre? Jeg begynte å få bange anelser.

Etter noen videre undersøkelser viser det seg at gruppen jeg skal på tur med ikke eksisterer. Gruppeturen er meg. Jeg er eneste påmeldte! What?! Ok, dette var veldig mye lenger utenfor alt jeg har av komfortsoner enn ønskelig. Jeg er ALENE på tur på Sri Lanka. Jeg som ikke er særlig stor tilhenger av alenetid. Alene. Bare meg. Noen ganger en guide og meg. I noen korte timer. Så «resten av dagen til disposisjon» – alene. Hva nå?!

Fortsettelse følger!