Det gode liv, Europa, Ferie, Fjelltur, Korsika, Livet er best ute, Team KavliBakken, Vennetur

Opp- og nedturer på Korsika

29. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Denne ferien begynte med at bagasjen min ikke kom frem, fortsatte med nesten-oppturer i fleng, en kraftig forkjølelse, teamarbeid i særklasse, dovenskap ved bassengkanten og feiring av et jubileum. En komplett (kaotisk) ferie med andre ord.

Ingen bagasje

Hva gjør man når man skal på en ukes ferie på Korsika og ikke har bagasje? God anledning til å shoppe vil mange si. Jeg tenkte også det, i ca 4,5 sekund – før jeg kom på at det var lørdag kveld og alt var stengt. Søndag våknet vi opp i en fjellandsby som kun hadde en Spar-butikk. Fikk kjøpt meg toalettsaker. Ellers ingenting. Heldigvis skulle reisefølge Christian ikke reise fra Norge før søndag. Mamma (som stiller opp når som helst på døgnet!) ble satt på saken og fikk sendt med han en tur-bukse, en shorts og et par truser. Ferien reddet.

Turer

Bavella Peaks

Søndag gikk Tony og jeg en kort tur i Bavella Peaks. Kult område! Det var boltet klatreruter over alt!

Min kjære ser lengselsfullt på alle rutene

Tony måtte nesten gråte litt over at vi ikke hadde med oss klatreutstyr, men som jeg trøstet han med – det hadde ikke hjulpet om han hadde hatt sitt – mitt ville ha ligget i bagasjen som stod igjen i Brussel. Mager trøst for min kjære.

Turens høydepunkt – bortsett fra utsikten – var møtet med en flokk flotte Mufloner. Den ene var kun få meter unna meg. Stor opplevelse!

Bavella Peaks. Poeng til den som ser mer enn en «person» i bildet

Monte Cinto

Mandag stod Korsikas høyeste fjell Monte Cinto på programmet. Dagen startet imidlertid med et forrykende regnvær, som det ikke var så fristende å gå ut på tur i. Spesielt ikke for meg som manglet regntøy. Ingen av de andre hadde vært forutseende nok til å ta med seg to sett med regntøy, så i stedet ble det en tur på kafé.

Når regnet hadde gitt seg la vi imidlertid i vei.

Anmarsen var relativt lang men gikk i lett terreng frem til foten av fjellet. Deretter ble det ganske mye grus før det ble fast fjell mot toppen.

Da vi var ca 400 høydemetere fra toppen innså vi at tiden hadde gått fra oss. Vi måtte snu dersom vi skulle rekke ned til bilen igjen før det ble mørkt. Lett skuffelse.

Så nærme, men allikevel så langt unna toppen

3/4-deler av gruppen taklet dette fint. 1/4 fikk topplos, kastet fra seg sekken og løp i vei. «Tar dere igjen på vei ned!» Nettopp. Ingen god stemning i gruppa. 1 av 4 kom altså til toppen, mens 4 av 4 kom seg ned til bilen akkurat før det ble mørkt. Fornøyd med det.

Paglia Orba

Dette er utsikten fra hotellet vi bodde på. Pablia Orba er den skrå toppen litt til venstre for midten av bildet.

Tirsdag skulle vi bestige Paglia Orba. Denne turen var betraktelig mye finere enn turen dagen før.

Stien gikk gjennom en vakker dal hvor den fulgte et elveleie blankskurt av vann og grus. Langs bredden vokste det gigantiske furuer og alle kulpene innbød til et lite bad. Hadde vi hatt tid til det.

Vi var igjen litt sent ute og brukte litt for lang tid på å gå. Formen min var ikke helt på topp grunnet en kraftig forkjølelse, så jeg hadde startet dagen med en solid dose paracet i håp om å få en bra dag. Kanskje en god dagsmarsj på en 8 timer ville drive viruset ut av kroppen? Jeg kunne bare håpe.

Underveis kommer det en kar ridende gjennom dalen. Vi synes alle det var litt bonderomantisk og tar frem kameraene for å ta bilde.

Det skulle vi ikke gjort! Fyren begynte å kjefte og smelle og rope «no foto!!!!». Et øyeblikk var jeg redd han skulle hoppe av hesten og gi meg en midt på tygga, men han ble sittende mens han overøste oss med edder og galle. De neste 2 km snudde han seg konstant tilbake for å sjekke om vi tok bilder av han. Og det hadde jeg jo gjort. Sorry, hestekar. Hadde du sagt i fra på en hyggelig måte hadde jeg slettet bildet av deg, men nå er du for alltid publisert. Koselig lokalbefolkning da.

Vi traff han igjen på hytta som ligger under toppen av fjellet på ruta GR20. Jeg unngikk han som best jeg kunne, mens Ann-Kristin fikk «the evil eye». Vi gikk ikke inn på hytta der han oppholdt seg.

Igjen kom vi nesten til toppen før jeg måtte bringe temaet på banen; Vi kommer ikke til å rekke ned igjen til bilen før det blir mørkt dersom vi ikke snur nå. Veldig dårlig stemning i gruppa. Ikke toppen i dag heller?!

Noen prøver litt hardere enn andre å ta denne uvelkomne vendingen positivt

Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Formen var elendig og jeg så med gru på å gå hele veien ned igjen i mørket. Hodelykten min lå godt plassert i bagasjen som nå var kommet til flyplassen i Figari, men som allikevel var 4 timer unna. Vi snudde. Og denne gangen snudde 4 av 4. Læring hadde funnet sted for noen i gruppa. «Veien er målet» forsøkte jeg med med, men fikk bare grynt til svar.

8 timer etter start er vi tilbake ved bilen. Vi rakk det akkurat før det ble mørkt. Garmin-klokken min ga meg beskjed om å restituere i fire (4) dager! Noen hadde tatt seg ut.

Team-arbeid

Leiebilen gir beskjed om at vi må sjekke lufttrykket på dekkene. En liten runde rundt bilen viser at det ene bakhjulet er flatt.

Vi kjører på felgen. Dekkskifting langst en svingete landevei, midt inne i en skogkledd åsside på Korsika er en liten utfordring. Men utrolig nok – under en time etter oppdagelsen av det flate dekket er nytt dekk påmontert.

Vi har i prosessen oversatt bilens bruksanvisning (som kun var på fransk), tømt hele bilen for bagasje, gravd frem dekket og fått satt på det nye. Det hadde nå blitt sekk-mørkt. Vi hadde 1,5 timer krevende kjøring på ufattelig svingete og smale veier foran oss til nytt overnattingssted, men før det ble det high-fives og klapp på skulderen til gruppa. Bra jobbet!

Hotell i særklasse

Hotel Monte D’Oro er som å tre inn i en surrealistisk Roald Dahl historie. I resepsjonen sitter det 4 generasjoner damer og røyker. Det vokser eføy inne i taket i spisesalen og alle møblene er tunge, tre møbler med litt fuktige trekk som nok så sine glansdager på starten av år 1900-tallet. Vi var blitt lovet litt kald mat ved ankomst ettersom vi kom senere enn planlagt. De hadde dekket på til oss i salongen foran peisen. De som sitter der når vi kommer inn blir føyset bort. Fra peishyllen stirrer et portrett i sort-hvitt av en streng gammel dame på oss. Ann-Kristin blir umiddelbart veldig trøtt og mener hun kan ha blitt bedøvet av maten. Det spekuleres i om vi er med i en episode av zwilight-zone og om vi kommer til å våkne igjen i morgen. Tror det er mer sannsynlig at vi alle er litt slitne etter dagens tur.

Endring i planene

Grunnen til at vi bodde på akkurat dette hotellet var at det ligger nærme foten av Monte D’Oro – som er et ikonisk fjell på Korsika. Det er imidlertid en lang tur på ca 10 timer. Med vår noe frynsete track-record når det gjaldt å komme oss av gårde i tide om morgenen kunne det virke som om det var litt over-ambisiøst å begi seg ut på denne turen. Dessuten – jeg var nå helt slått ut av forkjølelsen, stemmen sviktet og hadde ikke tenkt å gå en meter. De andre brukte meg som unnskyldning for å ikke gå tur, vi brukte bilen som unnskyldning for å sjekke ut av det underlige hotellet (Ann-Kristin satt rekord i utpakkingstempo) og så la vi ut på biltur i stedet. Artig å kjøre i dagslys for en gangs skyld. Turen gikk tilbake til Zonza hvor Tony og jeg bodde første natten. Stemningen i gruppa ble betraktelig bedre når de så dette hotellet. Basseng, god mat og drikke gjorde susen.

Fødselsdag

Hipp hipp hurra for meg! 50 år og nesten like blid som dagen før. Inne i hodet mitt er jeg ikke 50. Beklager, jeg får det bare ikke til å stemme. Sikkert ikke noe galt i å bli 50, men jeg likte altså veldig mye bedre å være 49.

Dagen begynte med en god frokost. Så satt vi oss i bilen og kjørte litt igjen. Først innom flyplassen for å bli gjenforent med bagasjen. Forsikringsselskapet kommer til å bli så glade for at jeg ikke klarte å kjøpe meg noe som helst disse dagene uten bagasje. Jeg har lånt av Tony og av Ann-Kristin og klart meg veldig bra. Ble bare LITT lei av å gå i fjellsko hele døgnet. Jeg trøster meg med at dette sikkert er veldig bærekraftig.

Så skulle vi bytte bil. Har dere ikke fylt opp tanken?? Det MÅ dere gjøre først, sier damen på utleiekontoret. Nærmest bensinstasjon er 6 km unna, så da må vi kjøre litt igjen da. Gøy bursdag så langt. Endelig er vi installert i ny bil, med fire dekk uten lyter. GPS’n i bilen sender oss først til feil hotell. Litt mer kjøring. Jeg tenker at det å kjøre bil kanskje er det jeg hadde minst lyst til å gjøre denne dagen, men lite å gjøre med.

Vel fremme ved hotellet, som ligger med fantastisk utsikt over Bonifacio helt syd på Korsika begynner det å ligne på bursdag. Vi får lunsj, et fantastisk rom og drinker ved bassenget. Sånn skal det være.

Før middag får jeg en flaske vin i gave fra hotellet som vi nyter på terrassen mens sola går ned i havet. Middagen inntas på hotellet og jeg blir sunget bursdagssang for både på norsk og på fransk. Veldig koselig!

Dovenskap

Dagen derpå fødselsdagen var det ingen som måtte noe som helst og vi var skjønt enige om at vi ikke skulle kjøre bil. Ann-Kristin started dagen med å svømme, Christian leste humrende Are Kalvøs «Hyttebok fra Helvete», Tony tok seg en løpetur og jeg satt inne på rommet og hvilte meg i form mens jeg skrev litt. Noen ganger er det godt å ikke ha så store planer. Men det er klart – vi kunne ikke bare bedrive dovenskap. Litt sightseeing måtte vi naturligvis få med oss.

Utforsking av Bonefacio

Bonefacio er et fint sted! Havnen i byen ligner veldig mange andre middelhavsbyer med sine restauranter, is-disker og overprisede suvenir butikker, men naturen rundt er noe for seg selv!

Fantastiske hvite sandsteinsklipper stuper loddrett (og noen steder overhengende) ned i et turkist, klart og strålende middelhav. Her kan kan stå og bare nyte i evigheter. Det er så vakkert!

På toppen av en klippe ligger Citadellet og selve bykjernen. Her finner du trange smug, små veikryss med kafeer på alle hjørner og umulig bratte trapper opp til leiligheter i hus som ligger og balanserer på klippekanten. Jeg håper de noe undergravde klippene er til å stole på og at ikke husene går med i neste storm. Det ser dramatisk ut og bo der, men belønningen er en utsikt mot Sicilia som tar pusten fra en.

Da de trodde de hadde sluppet unna oss, fant vi dem på en bar

Catch of the day

Dagens fangst; snapper, scorpion fish (den røde) og noe annet vi ikke vet hva er

Det å bestille fisk til middag på Korsika er ikke så lett. Faktisk kan prosessen vippe 4 voksne mennesker såpass av pinnen at det ender opp med litt lettere angst. Man betaler pr 100 gram fisk. Ferdig renset eller ferdig filetert? Forklaringen kommer på rask fransk-engelsk og vi er like kloke etterpå. Jeg blir så stresset at jeg velger pasta. Uten fisk. De andre går for fisken. Lite fisk for mye penger viser det seg. Er egentlig 75 Euro for 500 gram fisk innafor? Vi er fremdeles veldig usikre.

Her renses fisken etter alle kunstens regler. Vekten bestod av mest bein viste det seg.

Etter denne noe rystende opplevelsen måtte vi på bar. Ingen vei utenom. Sesongen er imidlertid på hell her på Korsika. Byen stenger 22.30. Den som ikke har vært smart nok til å forhåndsbestille transport må gå hjem.

En innholdsrik uke på Korsika er over. Det har vært både opp- og nedturer, men mest av alt har det vært en veldig hyggelig ferie med et fornøyelig reisefølge. Takk for turen!

Europa, Ferie, Fjelltur, Team KavliBakken, Ukategorisert, Vennetur

Bagasje savnet

21. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Jeg hadde tenkt å reise lett denne gangen, men SÅ lett?

Ved ankomst Korsika står jeg og venter på bagasjen. Som ikke kommer. Neste fly hit med Brussels Airways kommer om en uke. Da er jeg hjemme igjen.

Artig å skulle være på ferie en uke og kun bruke det man har på seg; i mitt tilfelle en t-skjorte, olabukse, anmarsjsko (heldigvis!) og en fleese. Spesielt når vi både skal gå i fjellet og feire fødselsdag. Blir ikke noe stress med omkledning til middag i det minste. Spent på å se hva Tony har pakket til oss.

Damen i skranken gir meg en tannbørste. Dagens høydepunkt!

Asia, Ferie, Livet smiler, Sri Lanka, Team KavliBakken

Ayubowan

20. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Ayubowan er Sri Lankernes måte å hilse hverandre på og betyr «May you be blessed with Long Life». Jeg tror jeg kanskje får et litt lenger liv av å ha vært her, i det minste føler jeg med veldig velsignet for øyeblikket – og det er slett ingen dårlig følelse å ha.

På en topp omgitt av buddiske flagg og med fred i sjela

Den siste dagen min på Sri Lanka ble en transportetappe fra Anuradhapura tilbake til Colombo. Jeg brukte de 4-5 timene det tok til å forsøke å innprente dette irrgrønne, vakre landet på netthinnen. Det var også tid til litt refleksjon.

Sri Lanka er et land som geografisk sett ligger langt fra Norge, men vi virker allikevel ganske like på en del grunnleggende ting (kilden er igjen guiden); Sri Lankerne er opptatt av utdanning og har gratis skole til alle, de er bekymret for klimaendringer, de ønsker fred i landet sitt og håper inderlig at turistene ikke lar seg skremme bort av noen fanatiske idioter. De merker godt nedgangen i turismen etter bombingen i påsken i år, men håper nå turistene begynner å komme tilbake. Liker man å ikke å gå i stim sammen med andre turister er det faktisk nå man bør reise dit.

Vennlige og herlig lekne elefanter har de her også!

Innbyggerne her er vennlige, blide og imøtekommende. Kanskje er det Buddismen som gjør seg gjeldene eller kanskje de generelt er et lykkelig folk. Samme hva årsaken er så er det behagelig å være her. Man føler seg trygg og omringet av gode vibrasjoner.

Uten guiden min hadde jeg vært ganske lost. Så ærlig skal jeg være. For det første er han en god sjåfør, noe som er veldig viktig i dette landet hvor det å kjøre forbi, kjøre midt i veien og 4 stk i bredden på en to-felts vei er helt innafor. Det utrolige er at det skjer lite uhell – kanskje fordi alle faktisk er veldig på hugget og oppmerksomme når de kjører her? De har forresten kun 3 fartsgrenser; 50 inne i byene, 70 utenfor, og 100 på motorveiene. Så enkelt og greit.

Som guide var Ruwinda kunnskapsrik og vi hadde heldigvis ganske lik humor. Han har hatt en utrolig tålmodighet med meg når jeg for 100. gang spør om hvor mye jeg skal tipse (det med å regne om fra USD til LKR og så NOK og så skjønne hva som egentlig er ok er helt hårreisende vanskelig!). Bare én gang har han sukket litt oppgitt. Hans upåklagelige sans for timing og planlegging har fått meg til de riktige stedene, på den mest perfekte tiden på dagen. Og ikke minst har han svart på alle mine spørsmål; både de litt dumme og de litt mer intelligente. Bra mann å ha med seg på tur! Tror jeg har hatt litt flaks.

Denne reisen har vist meg hva som kan skje når jeg står i utfordringene og ikke feiger ut når ting viser seg å være annerledes, eller mer vanskelig enn først antatt. For en drøy uke siden var jeg inne på tanken å bare snu og dra hjem. Gruppetur med bare meg liksom?! Nå er jeg stolt over at jeg ikke ga etter for den tanken, men fortsatte turen alene. Men et åpent sinn, nysgjerrighet og et smil som sitter løst har jeg reist rundt i et fremmed land og fått ny kunnskap, ny innsikt og et litt mer nyansert bilde på verden. Selv om det kanskje er en klisje, så føler jeg meg rikere som menneske og særdeles ydmyk i møte med dette landets uendelig rike historie. Samtidig som jeg lært et par ting om meg selv. Jeg får til det meste!

Kanskje er hovedlæringen at det man lærer mest av, og som gir de sterkeste opplevelsene, er det som skjer utenfor den planlagt løypa?

Er du fremdeles i tvil om hvor du bør legge ferien? Jeg kan anbefale Sri Lanka!

Takk for følge på min fortryllende reise!

Asia, Ferie, Sri Lanka, Team KavliBakken

Stupa-Sightseeing

18. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Jeg er i Anuradhapura, Sri Lankas første hovedstad. Det er 30 varmegrader i skyggen og en luftfuktighet på ca 80%. Klokken er 07.30. Vi starter dagen tidlig for å unngå den verste varmen, sier guiden.

Byen er kjent for sine godt bevarte ruiner. Sivilisasjonen som ble bygget i denne byen var en av de største sivilisasjonene i Asia og i verden. Byen er nå på UNESCOs-kulturarv liste. Byen ble grunnlagt i det 4. århundre f.Kr. og var hovedstaden i Anuradhapura Kongedømme inntil begynnelsen av det 11. århundret e. Kr. I løpet av denne perioden forble det et av de mest stabile sentre for politisk makt og byliv i Sør-Asia. Byen var også velstående og skapte en unik kultur og en stor sivilisasjon. I dag er denne eldgamle byen hellig for den buddhistiske verdenen. Etter at byen ble forlatt ble den «gjenerobret» av jungelen før den ble funnet igjen og begynt ryddet opp i på 1800-tallet.

Buddhismen er allestedsnærverende her i Sri Lanka, og overveldende tilstede her i Anuradhapura. Det er stupaer (pagoder) over alt, den ene større en den andre.

Thuparama Stupa er den første som ble bygget på Sri Lanka og skal visstnok inneholde det høyre kragebeinet til Buddha.

Jeg har spurt og fått beskjed om at det ikke (vanligvis) er noe inne i stupaene. De er bare kolosser av murstein, med stor betydning for Buddhistene. De kommer hit for å be, for å ofre blomster, mat, hellig vann og røkelse. De kler seg i hvitt for å vise respekt for Buddha. Heldigvis hadde jeg en hvit topp med meg. Den er på i dag.

Det er også av og på med sko denne dagen og føttene mine trives visst her. Det går bedre å bedre å være barbeint og «grounded» som guiden min sier. Sko er ikke bra, du må gå barbeint for å være nærmere jorda. Jeg begynner å bli enig – helt til jeg tråkker på spiss stein.

Noen vil ikke betale for oppbevaring av sko. De hender de kun finner igjen en. Apene liker flip-flops.

Lurer veldig på hvordan de orker å sitte sånn.

Sri Maha Bodhi

Dagens første stopp er, i følge Ruvinda, verdens eldste tre; Sri Maha Bodhi. Treet er et fiken tre av typen Bodhi (Ficus religiosa). Jeg er noen ganger litt skeptisk til historiene guiden min forteller meg, eller mer korrekt, om jeg forstår han riktig, så etter et kjapt nett-søk finner jeg ut at treet ble plantet i 288 f.kr. og at det er det eldste menneske-plantede treet i verden med kjent plantedato. Det kommer en representant fra Botanisk Hage og sjekker status for treet med jevne mellomrom. Det må man vel nesten med et tre som sies å være 2500 år gammelt!

Legenden sier at dette spesielle treet er en avlegger av det treet Buddha satt under da han nådde nirvana. Det originale treet (som befant seg i India) er ødelagt, men avleggeren lever i beste velgående her i Anuradhapura kun støttet opp av utallige forgylte søyler og heisemekanismer for at det ikke skal ramle overende. Dette treet er et av landets mest hellige steder og pilgrimer valfarter hit i hopetall hver dag og hele året rundt.

Dagens lille artige sak. Dette treet derimot (bildet under) er det egentlig ikke noe spesielt med, men noen har en gang funnet ut at dersom man gjerne vil bli frisk av noe, ønsker seg barn eller lignende så hjelper det å ta på dette treet. Ryktet har spredd seg, så nå gjør alle det. Guiden syntes det var veldig morsomt!

Et helt vanlig tre uten magiske evner, men tro kan som kjent flytte fjell, kanskje også trær?

Ruwanwelisiya stupa

Denne historien ble jeg faktisk litt rørt over. Stupaen ble påbegynt av kong Dutugemunu, men han døde dessverre før den ble bygget ferdig. På hans dødsleie fikk imidlertid broren hans laget en falsk kuppel slik at det så ut som om den var ferdig. Denne viste han frem til sin døende bror. Kongen kunne slik dø med ro i sjela. Det er søskenkjærlighet det!

En hund har funnet roen midt i tråkket av mennesker

Jetavanarama stupa

Denne stupaen var verdens 3. største mursteinsbygg på tiden den ble bygget. Pyramidene i Egypt lå på 1. og 2. plass. Når den var intakt raget den mer enn 100 meter i været, men er nå imidlertid litt forkortet og kan ikke restaureres fordi den da blir høyere enn en annen stupa – og det kan visstnok ikke skje. Det begynner å gå rundt for meg hva gjelder stupa informasjon.

Klosterruiner

I sin tid bodde det ca 3000 munker og nonner i kloster-komplekser i dette området.

Tvilling-dammene. Ble brukt til bading av munker.

Isurumuniya

Vi var også innom Tannens første tempel. Altså Buddha sin tann. Det var hit den kom først, før de begynte å flytte den rundt.

Adhayagiri Stupa

Denne er nettopp ferdig restaurert. Se hvordan den så ut da den ble gjenoppdaget – helt dekket av busker og trær! Litt av en jobb å sette disse i stand.

Når jeg trodde jeg var helt mettet på stupaer får jeg en til. Vi kjører i bilen til Ruvinda og vi kjører ganske lenge. Til slutt spør jeg hvor vi skal. Nå skal vi til den stupaen du så i det fjerne fra hotellet i går, sier han. Ok, tenker jeg. En til kan jeg vel klare. Dette viser seg imidlertid å være dagens lille høydepunkt så jeg er glad han sparte denne til sist.

Mihintale

Mihintale er stedet hvor Buddistmunken Mahinda, sønn av en Indisk konge ved navn Asoka, skal ha konvertert Kong Davanampiya Tissa av Anuuradpura til Buddismen. Og når kongen er omvent, så er resten av befolkningen det også. Det var visstnok snakk om ca 40.000 mennesker han styrte over på den tiden. Håndterbart.

Dette er et trau til kokt ris. Enormt mye ris til veldig mange munker.

Stedet ligger på en høyde så vi må oppover igjen. Opp mange trapper. Vi holder et godt tempo. Ruvindar er stille, jeg er stille. Det er nå 33 grader og nærmere 90% luftfuktighet. Litt klamt med andre ord. Vi går på og passerer snart den ene turisten, snart den andre. Ingen av oss vil vise svakhetstegn. Senere sier han imidlertid at han tror han ikke trenger å løpe seg en tur i dag. Jeg er varm.

På toppen er det en stor åpen plass med tre høyder i form av store kampesteiner. På den ene er det hugget små, skrå trappetrinn inn i fjellet. Vi skal selvfølgelig helt til toppen. Artig å klatre barbeint.

På toppen er det flott utsikt og da er det tid for selfie.

På nabotoppen er det en stupa – utrolig nok. Den er veldig lik andre stupaer jeg har sett i dag. Det er imidlertid dramatisk utsikt fra toppen for nå kommer det et skikkelig regnvær mot oss.

På den tredje toppen sitter en Buddha. Vi vil unna regnet så den får vi kun sett på avstand.

Vi kommer oss ned til bilen igjen bare litt våte.

Regnet fortsetter utover ettermiddagen og jeg tenker nå at det er helt greit. Hodet mitt har fått nok kultur i dag.

I morgen går turen tilbake til Colombo. Min fortryllende reise på Sri Lanka går mot en ubønnhørlig slutt.

Asia, Ferie, Sri Lanka, Sykkeltur, Team KavliBakken

Sykkeltur og stående Buddhaer

17. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Sykkeltur, stående Buddhaer og King Coconut er noe av det denne dagen inneholdt av eventyrlige opplevelser.

Sykkeltur fra Madatugarna til Aukana

Jeg hadde fått beskjed om å stille verdig antrukket, hvilket vil si lang bukse og langermet topp. Etter syklingen var det rett videre til et tempel. Det var 30 grader i skyggen og jeg var allerede litt het i toppen. Litt småjuksing måtte til. Buksa ble rullet opp og toppen fikk ligge i sekken så lenge. Det føltes viktigere å ikke dø av heteslag enn å være ytterst tekkelig.

Ganske så ny og fin sykkel og til og med hjelm!

Veiene vi syklet på gikk gjennom frodige skoger og åpent åkerlandskap hvor kuer gikk og beitet, forbi tørre rismarker, gjennom små landsbyer, over bruer og langs vann. Det er så irrende grønt og vakkert her!

Samir som var safari-guide i går, var i dag sykkel-guide og han tråkket i vei i friskt tempo. Jeg eier ikke sykkel. Jeg har heller ikke syklet annet enn inne i kjelleren hjemme de siste årene og da godt plassert på en diger gelepute, i max 30 minutter. Dette var noe annet.

Veiene vi syklet på var til dels ganske humpete og setet var absolutt ikke laget av gele. Det tok altså ikke veldig lang tid før mitt sitteredskap opplevde intense smerter. Jeg lengtet etter nedoverbakker – eller oppoverbakker – hvor jeg kunne stå litt og få en liten lindring til baken. Kjente at det begynte å bli litt vanskelig å nyte opplevelsen til det fulle. Heldigvis ble det et par foto- og drikkepauser som ga litt hvile til en sår bakende.

Sri Lanka er grønt, selv nå når det ikke er lenge til neste regntid. Diverse konger har også hatt en forkjærlighet for å lage kunstige dammer og vann til pynt og nytte og derfor trives fiskeørnen her midt inne i landet. Kingfisher ser jeg også – for ikke å glemme en hel gjeng med fiskere som kom med muntre tilrop der de stod å renset garnet sitt, mens jeg tråkket forbi så fort jeg kunne for å holde følge med Samir.

Til tross for vond bakende er det å sykle rundt i et land en veldig fin måte å oppleve på. Man kommer nærmere naturen, trafikken, lydene, luktene og temperaturen. Veiene vi brukte var – takk og lov – lite trafikkerte og plutselig hopper det en diger ape over veien rett foran meg! Et par Mungus ser vi også. Og løshunder.

På Sri Lanka ferdes løshunder rundt i gatene nærmest som katter. Ingen hunder går i bånd. De spiser det de finner, eller får, og har sine territorier. Jeg er faktisk litt redd for hva de kan finne på. Under sykkelturen satte en av dem etter meg mens den bjeffet av full hals! Jeg laget noen litt ufrivillige klynk mens gåsehuden reiste seg på hele kroppen og jeg tråkket på alt jeg kunne for å slippe unna. Inne i hodet mitt runget ordet «rabies!» og hjernen min planla desperat hva jeg skulle gjøre hvis den angrep. Samir så tydeligvis panikken min og fikk jaget bort hunden. Etter denne hendelsen viste han seg som en ekte helt og plasserte seg mellom meg og alle hundene vi møtte.

Etter en stund mistet jeg også følelsen i føttene av denne syklingen. Tror rett og slett jeg passer bedre til å gå. Etter drøye 28 km og 90 minutter var vi vel fremme i Aukana.

Aukana

Aukana kan skryte av å ha Sri Lankas høyeste stående Buddha. Jeg var fullstendig kokt og gjennomvåt og måtte nå ta på meg langermet skjorte før jeg kunne gå inn i tempelet. Gutta kunne fremdeles gå i shorts og t-skjorte. Ganske urettferdig.

Statuen var unektelig imponerende der den raget 12 meter over bakken.

Mannen i blått poserer for sin fotografvenn. Det er strengt forbudt å tas bilde av foran en Buddha hvis man har fjeset mot kameraet, men denne veien går greit.

Den har også en ganske artig historie som går som dette:

Det var en gang en læremester i steinhugging og hans lærling. De inngikk et veddemål om hvem som kunne ferdigstille Sri Lankas høyeste Buddha først. Når en av dem var ferdig skulle han ringe i en bjelle (jeg antar at den var veldig stor og kraftig slik at den kunne høres langt av sted). De valgte seg hver sin gigantiske stein, læremesteren i Aukana og lærlingen i Sasseruwa og så begynte de og hugge. Dette holdt de med på i et par års tid før læremesteren plinget i bjellen. Han var da ferdig med mesterverket sitt. Lærlingen sin Buddha statue var en meter høyere (igjen i følge min guide), men dessverre manglet han noen måneder på å få ferdigstilt verket. Det gadd han ikke. Den dag i dag står da Buddhaen i Sasseruwa sånn nesten ferdig. Skal man tro Wikipedia så ble den halvferdige Buddhaen bygget nesten 400 år før den i Aukana, men la oss ikke ødelegge en god historie med fakta.

Artig saksopplysning om Buddhaen i Aukana. Dersom det drypper en dråpe fra nesen til Buddhaen faller den på nøyaktig samme sted hver gang, ned i en fordypning laget mellom føttene hans.

Et hellig fiken-tre. Fikentreet skal være spesielt godt å meditere under fordi det slipper ut oksygen på undersiden av bladene – i følge guiden min. Lurer litt på hvor mye jeg skal tro på at det han forteller.

Sasseruwa

Vi måtte jo legge turen innom statuen i Sasseruwa også.

På samme sted som denne statuen stod var det nok et tempel i en grotte som vi tok en titt på. En liten gutt på bare 7 år hadde ansvaret for å låse oss inn. Han skulle etter eget ønske bli buddistmunk. Han husker ikke når han bestemte seg for det. Jeg på min side undrer meg på om han har bestemt dette helt selv.

Inne i grotte-tempelet var det flere flotte vegg- og takmalerier samt en del buddhaer. Naturlig nok.

Buddha i dhyana mudra (meditasjons pose)

Dette tempelet antas å ha vært en del av et større kloster kompleks

Den eneste liggende buddah statuen man kan gå rundt

Sammen med oss ved tempelet og statuen var en liten gjeng eldre damer. De ble fraktet dit i denne lastebilen. «Gode» stoler var bundet fast slik at de skulle slippe å sitte på gulvet. Ingenting å si på komforten.

King Coconut

Dagens kulinariske høydepunkt; Jeg har fått smake på King Coconut. Passe søtt, friskt og litt mer tyktflytende enn vann. Man kan også spise den løse delen av fruktkjøttet når man er ferdig med å drikke opp.

Anuradhapura

Det er nå ettermiddag og jeg har kommet til Anuradhapura. Denne byen står også på Unescos verdensarvliste og er spesielt kjent for sine vel bevarte ruiner av en eldgammel Sinhala sivilisasjon. Men først middag. Alene. Jeg håper inderlig det ikke er buffet igjen. Jeg begynner å bli veldig lei av turist-buffeten som serveres nesten identisk over alt – til alle måltider.

En herlig blanding av buffet-mat. Chicken curry kommer ikke til å bli servert hjemme hos oss de neste månedene.

Dagens mest eksotiske dyr:

Asia, Ferie, Sri Lanka, Team KavliBakken

Utrolige Sigiriya rock og hundrevis av Elefanter

16. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Klokken er 10 om morgenen og jeg har allerede vært på en ny fantastisk utflukt. Nå sitter jeg med en kopp kaffe på terrassen min og slapper av litt før jeg skal videre på safari i ettermiddag. Lyden av en kantklipper hviner og rundt meg svermer det av små knott som vil helt opp i fjestet på meg. Hele tiden! Jeg ender opp med å rømme inn. Dumt jeg hadde latt døren til rommet stå oppe. De har fulgt etter meg inn!

Jeg tok meg ikke en røyk hvis noen lurer

Sigiriya Rock – the Lion Rock

Sigiriya Rock har stått på Unescos Verdensarvliste siden 1982 og takk og lov for det. Dette stedet er helt utrolig!

Den gamle festningen i Sigiriya befinner seg på toppen av en gigantisk stein av gneis som rager 200 meter over landskapet rundt.

Sigiriya Rock med hageanlegget foran (avfotografert flyfoto fra billettkontoret)

Det er verserer litt forskjellige teorier om historien til Singiriya, men ifølge Mahavamsa drepte Kong Kasyapa sin far, King Dhatusena, i år 477 f. Kr. for å sikre seg tronen. I frykt for gjengjeldelse fra sin halvbror, Moallana (som egentlig hadde retten til tronen), bygget Kasyapa en uinntagelig palass-festning på toppen av klippen mellom år 477 og 485 f. Kr. Guiden fortalte at broren til kongen faktisk kom for å ta tilbake tronen og det hele endte ganske tragisk med at Kong Kasyapa tok sitt eget liv da han forstod at han ikke kunne vinne. Igjen, kort fortalt.

Man tror at dette stedet har vært brukt av munker med flere gjennom årtusener, men mye av det som er igjen nå blir tilskrevet tiden da kong Kasyapa bodde der. Ruinene ble først oppdaget av britiske arkeologer tidlig i det 20. århundre, og utgravninger har fortsatt siden den gang.

Jeg lar meg imponere av ingeniørkunsten, den estetiske sansen og gjennomføringsevnen til menneskene på denne tiden. Alt de fikk til – med hjelp av billig arbeidskraft og en eneherskende konge med vyer.

Hageanleggene foran klippen er delt inn i vann-, stein og terrassehager.

Nei, Tony, det er ikke lov å klatre opp. Jeg har spurt.

Hele denne gigantiske steinen var tidligere dekket av et lag med gips laget på sandstein, eggehvite og honning! Dette gjorde at hele fjellet reflekterte lys og kunne sees fra lange avstander. På dette gipslaget var det malerier (frescoer) absolutt over alt! Nå er det kun noen få igjen inne under en fjellhylle. Bildene er av kvinner i bar overkropp med blomster i hendene. Dette symboliserer at de er på vei til tempelet, men som min guide tørt bemerket; de hadde ikke kommet inn der kledd sånn. Kunstnerisk frihet kanskje?

Bildet er lånt fra guideboken da det ikke var lov til å ta bilder der

På et tidspunkt har en gigantisk løve laget i murstein voktet trappen som fører til toppen av fjellet. Løvens massive poter er alt som er igjen, men det må ha sett helt fantastisk ut når hele løven var på plass.

Toppen av fjellet var tidligere dekket med bygninger. Nå er det kun ruiner igjen, men med litt fantasi kan jeg nesten se for meg hvordan det så ut. Kongen hadde unektelig en fantastisk utsikt.

Her hadde kongen 500 koner og en haug med tjenere. Og sikkert også tusenvis av arbeidere som bygget og holdt på etter kongens ordre.

En av kongens audiens haller. Steinen trappen fører opp er kuttet ut fra fjellveggen ved siden av!

Dette er utvilsomt ett av de mer spektakulære stedene jeg har sett.

Safari

Safari i området jeg nå befinner meg betyr egentlig bare en ting; Elefanter! Guiden min har kommet med fagre løfter om at jeg helt sikkert kommer til å få se dem. Mange av dem lover han til og med. Jeg er spent!

Fakta om den Asiatiske Elefanten:

Den asiatiske elefanten er 5,5 til 6,4 meter lang. Skulderhøyden er 2,5 til 3 meter i voksen størrelse. Hannen kan veie så mye som 5 tonn. Bare noen av hannelefantene får støttenner – kun 1 av 10! Og ingen av hunnene. Guiden forteller at det ikke var sånn før Britene invaderte og mener vel det er deres skyld, fordi de tok livet av så mange pga elfenbenet. Hvorfor de nå er støttannløse vet han ikke. Og jeg har heller ikke klart å finne det ut – enda. De spiser 250 kg gress hver dag og de kan gå opptil 25 km om dagen.

Vi fikk se mange elefanter! Guiden holdt tellingen og mente vi til sammen så over 200! Bare i den ene flokken var det over 100 stykker. Herlig! Av alle disse så vi kun 2 stykker med støttenner.

Men, det man er her for er jo å ta selfie med elefantene. Hun i bilen ved siden av var proff!

Dere tåler et par bilder til av disse flotte dyrene?

Med dette takker jeg for i dag. Sliten av inntrykk, mett og fornøyd. I morgen skal jeg på sykkeltur for første gang på flere år. Spent på det meste!

Asia, Ferie, Sri Lanka, Team KavliBakken, Ukategorisert

Krydderhage og Grottetempel

15. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Vi kjørte fra Kandy tidlig på morgenen. Det er søndag og herlig lite trafikk. Guiden min kunne fortelle at 90% av veiene i Sri Lanka er av god kvalitet. Alle veiene måtte utbedres etter den 30 år lange borgerkrigen som først ble avsluttet i 2009. Synes de har vært effektive jeg, sammenlignet med andre land som bruker 10 år på å sette ned en komittee som skal vurdere om veien skal bygges.

Første stopp for dagen var en krydder- og urtehage i Matale. Krydder-guiden snakker ganske dårlig engelsk, men han gjentar villig til jeg forstår sånn nesten. Jeg har også blitt relativ god til å late som om jeg skjønner, og ikke minst le når kommunikasjonen går i ball. Vennlige er de uansett.

Guiden viser her frem en kaffeplante. Kaffe trives ikke så godt på Sri Lanka. Den får sopp.

Vi går igjennom hagen hvor han peker på busker og trær, forteller hva de er og hva de kan brukes til. Noe er bare godt å spise, noe har helbredende eller lindrende effekt, og noe gjør deg hårløs og vakrere. Tiltroen til naturmedisin er utbredt på Sri Lanka så jeg ler ikke. Bare lytter og nikker og tar mentale notater.

Jeg får litt balsam her og litt olje der og lukter snart en salig blanding av det meste som finnes i hagen.

Hårfjerning på gang. Han fant ikke noe hårete område på meg (takk og lov!) Og måtte bruke seg selv som prøvekanin. Funket!

Så får jeg se hvordan de lager curry-krydder mens jeg drikker en kopp urtete søtet med vanilje. Den er god! Guiden ramsler opp alle krydderne som skal med i en curry og jeg forsøker å huske. Tar bilder for å bedre hukommelsen.

Neste stoppested er et arsenal av oljer og balsamer. Før jeg vet ordet av det har han tatt et «før» bilde av meg og så smøres fjeset mitt inn med noe som skal fjerne det meste og gjøre meg ung og vakker. Etter-bilde blir også tatt. Kan noen se forskjell?

Videre lurer han på om jeg ikke tilfeldigvis har vondt i nakken, skuldrene eller kanskje leggene? Nakken og skuldrene, sier jeg før jeg blir strippet for sjal, klokke og fri vilje. Hans unge hjelper, som går i Sri Lankisk masørlære (så vidt jeg kunne skjønne), men som etter min mening er fullt utlært, gir meg så en «gratis» massasje av de nevnte kroppsdeler, samt armer og hodebunn. Jeg lukter nå himmels og føler meg likedan. Her kom jeg for å se på krydder og ender opp med å få denne trakteringen! Sri Lanka fortsetter med å by på overraskelser.

Jeg måtte da selvfølgelig kjøpe litt remedier til hjemmebruk. Det sier seg jo selv. Litt skal de har for jobben.

En ny elefant langs veien! Denne på vei til festival.

Neste stopp var et verksted hvor de driver med treskjæring. Her fikk jeg en grundig innføring i de ulike tresortene de har på Sri Lanka og hva de brukes til. I tillegg demonstrerte han bruken av naturlige fargestoffer de som oftes benytter når de skal male masker og andre ting. Utrolig fasinerende hva man kan få til med helt naturlige ingredisener.

Magi med sagspon fra Regnbuetreet, litt lime og litt annet

Jeg ble ledet innover i lokalet og fikk se treskjærere i arbeid – og selvfølgelig hele sortimentet av ting jeg kunne kjøpe.

De lager ting på bestilling og sender også til Norge. Til alt overmål fikk jeg se ordrene til flere nordmenn, hvorav 2 bor i Bergen. GDPR har ikke kommet til Sri Lanka.

Jeg hadde veldig lyst på en kjempediger elefant på vel en meter, som jeg tror kunne passet veldig godt hjemme hos oss, men ettersom kofferten allerede er full ble det kun en liten en.

Etter dette gikk turen videre til Dambulla og et buddistisk grottetempel som går under navnet «Golden Tempel of Dambulla». Tempelet har stått på Unesco’s verdensarvliste siden 1991.

For å komme opp til tempelet må man klatre opp en bratt steintrapp hvor trappetrinnene delvis er hugget rett inn i et flott svaparti. Oppturen er på ca 100 høydemetere. Jeg fikk beskjed fra min venn Garmin om at jeg hadde nådd dagens trappemål sånn ca halvveis opp.

Tempelet er bygget i en gigantisk grotte i fjellet og er nå delt opp i 5 ulike kammere. I tillegg skal det finnes over 80 dokumenterte andre grotter i området (som munkene i sin tid bodde i). Dette tempelet stammer fra år 103 f. Kr. og har noen helt utrolige malerier av både religiøs og sekulær art på vegger og tak. Veggmaleriene stammer fra mellom det 2. århundre f. Kr. til 18. århundre e. Kr. og dekker et areale på 2100 kvadratmeter! Noen av dem har ikke vært rørt siden de ble laget, andre har blitt littegrann pusset opp gjennom årenes løp. Hvordan er det mulig at disse maleriene fremdeles holder seg?

I tillegg er det en mengde (kan det ha vært så mange som 150?) buddhastatuer i tempelet. Buddha poserer i ulike stillinger og har alltid «kronen» av opphøydhet over hodet. Tegnet på at han har nådd nirvana.

Den største av dem «Reclining Buddha» er 14 meter lang, hugget ut i ett stykke og er en del av selve grotten. Jeg er imponert! Jeg har nå også lært å se forskjell på de ulike gestene Buddha gjør med hendene samt om statuene av liggende Buddhaer viser han som hvilende eller død. Helt klart noe jeg skal dra frem i sosiale sammenhenger fremover.

Vi er nå kommet til Sigiriya som er en liten landsby. Den eneste aktiviteten utenfor hotellet er å gå litt frem og tilbake langs hovedgaten. Jeg fikk streng beskjed om å ikke gå inn på småveier. Der kan det rusle elefanter. Kult! Det nærmer seg tid for safari. »

PS: En liten dramatisk historie sånn på tampen:

Han her fikk fullstendig panikk da han så meg sitte i resepsjonen og blogge. Så redd ble han at han kastet seg hals over hodet utfor kanten, landet på rygget og ble lettere svimeslått. Etterpå ble det igang satt leteaksjon etter han. Det var tydeligvis ikke meningen at han skulle stikke av på den måten. Så – for å ikke skremme flere av de innfødte logger jeg nå av.

Takk for i dag!

Asia, Ferie, Fjelltur, Sri Lanka, Team KavliBakken

Mat og Vandretur

14. september 2019 Team KavliBakken Legg igjen en kommentar

Dagen i dag begynte med mat og sluttet med mat og midt i mellom hadde jeg en vandretur i fjellkjeden Knuckles som også inkluderte mat.

Språk og kommunikasjon kan være vanskelig. Det jeg trodde var et kokkekurs som startet kl. 06.30 om morgenen, viste seg å være en demonstrasjon av hvordan kokken på hotellet laget en rett.

Det var gøy å følge med på og det eneste jeg trengte å gjøre var å nikke og smile, fortelle hvilket land jeg kommer fra og ta bilder.

Fra ingredisenser i separate beholdere til ferdig produkt

Retten, en typisk middagsrett sett med norske øyne og som det føles litt underlig å innta kl. 07.00, ble veldig god! Kokken ble også bare mildt skuffet da jeg ikke syntes den var for sterk. Takk for den sakte, men sikre økningen av min toleranse for chili, Tony!

Etter frokost kjørte Ruwinda og jeg fra Kandy til Knuckles Fjellkjeden hvor jeg skulle gå en vandretur. Turen dit tok ca 2,5 timer på ganske så spennende veier. Igjen takker jeg og bukker min eminente sjåfør-guide for at det er han som har kjøre-jobben og ikke jeg.

Knuckles Fjellkjeden dekker et areal på omkring 230 km2. Fjellmassivet ligner en knyttet hånd med fem knoker, herav navnet. Fjellene, som ofte er omhyllet av tåke, er hjemsted for et variert plante- og dyreliv, og noen av artene er endemiske for dette området (asiatours.com)

Vel fremme møter jeg min vandreguide. La oss kalle han Wasine. Når Wasine ikke har turister han følger rundt er han bonde og dyrker ris og grønnsaker i dalen og åssidene vi nå stod i.

Det er omtrent 34 varmegrader når vi starter turen og en frisk vind blåser. Vinden er imidlertid like varm som lufta så den avkjøler ikke. Vi vandre over knusktørre rismarker som har fått mye mindre vann en normalt. Bonden Wasine krysser nå fingrene for at regntiden kommer tidlig slik at de får risen til å vokse. Sri Lanka merker også til endringene i klimaet og liker det slettes ikke.

Videre gikk stien inn i skogen langs mer enn mindre tørre vanningskanaler.

Det er svalere inne i skyggen under trærne. Vi ser sommerfugler, vakre blomster og hører fuglene skvatre og synge på fremmed mål. Så plutselig et rop fra en Sambar (hjortedyr) og så et tilsvar fra den andre siden av dalen. Wasine forteller om planter og dyr og jeg prøver å huske så mye som mulig.

Vi krysser flere nesten knusktørre elveleier før det plutselig åpenbarer seg et lite basseng midt i elven. Jeg ser små fisk svømme rundt og kommenterer dette til guiden. «Ta av deg på bena» sier han. «Nå er det tid for fiske-spa!» Jeg ser på han med store øyne. Tuller han nå eller?! Neida, han tuller ikke. I stedet finner han det beste stedet for meg å sitte og lar meg så være i fred.

Wasine er veldig fornøyd med å ha overrasket meg

Dette var magisk! Min første fiske-spa opplevelse og den får jeg midt i skogen på Sri Lanka! Dette var en veldig uventet og særdeles festlig opplevelse.

Fiskene stimet til og ordnet opp, mens jeg satt der og fniste og observerte. Veldig gøy! Hvor lenge kan man sittte sånn? Jeg avsluttet når føttene mine begynte å se litt hvite og skrukkete ut. Nå manglet det bare et nytt strøk neglelakk, men det kunne ikke vandre-guiden hjelpe meg med.

Vannbøfler

Vandringen tok oss gjennom flere små landsbyer.

Tørking av chili og ris

I en av dem stoppet vi for lunsj hos kameraten til guiden og hans kone.

Det var den smilende kona som hadde laget, og som serverte maten. Mannen måtte gjøre noe og ble borte. Jeg fikk servert ris, jackfruit beans curry, linsestuing, bananblomster, egg og papadum. Jackfruit beans stuingen og bananblomstene var helt klart favoritter.

Jeg bruker gaffel
Wasine spiser på tradisjonelt vis

Etter den velsmakende lunsjen gikk vi det siste stykket tilbake til start. Bratte bakker og stekende varmt, men veldig fornøyd med ekspedisjonen.

Turen tilbake til Kandy bød på mer observering av halsbrekkende bilkjøring.

Bildet over illustrerer en slik situasjon hvor det kommer busser i begge retninger, veien er hullete og bred nok kun til en buss, krappe svinger, løs veiskulder. Ja, dere skjønner tegningen. Det morsomme her var at det på det verste stedet langs denne veien hadde plassert seg en selger av rang. Når kaos oppstod stoppet kameraten hans trafikken og hjalp til med å dirigere, mens vår venn betjente kundene som kom pilende ut fra de ventende bussene for å handle. De hadde lyst på noe godt – han hadde godt å selge. Sjelden har jeg sett en mann smile så bredt. Han der kommer til å gjøre det stort! Han som hadde plassert seg rett rundt neste sving der trafikken gikk fint suste alle forbi.

Det mest overraskende denne dagen – en elefant midt i trafikken!

Nå sitter jeg med bena opp og lurer på om baren er åpen i dag. I går var den nemlig stengt fordi det var helligdag. «Finn deg noe i minibaren» fikk jeg beskjed om. Så nøden var jeg ikke. Men i dag…

Jeg skrev at innlegget også skulle slutte med mat, men det ble en drink i stedet.

Fortsettelse følger!

Asia, Ferie, Sri Lanka, Team KavliBakken

Driving Ms Heidi

13. september 2019 Team KavliBakken 2 kommentarer

Jeg har fått meg guide. Guiden min er sertifisert Sjåfør-Guide for grupper opp til 7 personer og har guidet i 10 år. Holder i massevis for min gruppe på 1 person.

Møt Ruwinda Udugal.

Ruwinda stod på stasjonen i Paradenyia og ventet på meg. Han hadde kjørt hele veien fra Colombo i bilen sin som heldigvis ikke er en tuk-tuk. Nå skal han bruke de neste dagene på å kjøre meg rundt. Jeg har fått meg sjåfør og guide i samme person og det har lysnet betraktelig! Ruwinda går også hele tiden rundt med bluetann øreplugg og kan derfor se litt ut som en bodyguard. Hadde han ikke vært godt under 170 cm på sokkelesten – eller i flip-floppene i hans tilfelle. Han er veldig blid og imøtekommende.

Sightseeing i Kandy

Etter en deilig lunsj på hotellet (ingen hadde fortalt meg at jeg måtte huske å ta med meg mat og drikke på togturen, så da klarte jeg naturligvis ikke å komme på det selv), fikk jeg en sightseeing til fots i Kandy. Dette stod ikke på programmet, så litt ekstraservice der altså.

Kandy kort oppsummert; forurenset, kaotisk, bråkete, møkkete og lite sjarmerende med mindre man liker kaotisk og møkkete. På den positive siden har byen en ganske pen dam anlagt av den siste kongen, og så har de Tannens tempel som står på Unesco’s Verdensarvliste. Wikipedia påstår at byen også gjør det, men det kan jeg ikke helt skjønne.

Tannens Tempel på andre siden av dammen
Ruvindar kjøper fiskefor
Et mellomstort eksemplar av denne typen øgle
Fisk i trengsel

Dammen er full av fisk man kun kan mate, men ikke fiske. De virket dorske, overforet og lite underholdende. Noen sprell for maten hadde gjort seg. Men de er unektelig en attraksjon og gir inntekt til de som selger fiskefôr.

Tannens Tempel

Tannens Tempel er et must. Om ikke annet så for å ha vært der. Inne i tempelet er det sko av. Det hadde jeg ikke tenkt på. Mine sarte føtter var ikke helt innstilt på å gå barbeint rundt i 2 timer på betong og stein, men hva gjør man ikke for å få oppleve litt kultur.

Sri Dalada Maligawa (Sinhala: ශ්‍රී දළදා මාළිගාව) or The Temple of the Sacred Tooth Relic is a Buddhist temple in the city of Kandy, Sri Lanka. It is located in the royal palace complex which houses the Relic of the tooth of Buddha. Since ancient times, the relic has played an important role in local politics because it is believed that whoever holds the relic holds the governance of the country. Kandy was the last capital of the Sinhalese kings and is a UNESCO world heritage site partly due to the temple. The temple which houses the Sacred Tooth Relic of the Buddha is one of the holiest shrines in the entire Buddhist world. (Wikipedia)

Dette store tempelet er viet til Buddha sin spesielt hellige høyre tann. Om han kun hadde to tenner, en høyre og en venstre, sier historien ingenting om. Denne tannen ble i hvertfall reddet av en «disippel» og gitt til kong Guhasiva i gave. For å bevare fred og fordragelighet beordret kongen sin datter prinsesse Hemamali om å redde tannen. Hun gjemte tannen i håret sitt og flyktet med den til Sri Lanka. Kort fortalt. Etter dette har det vært flere konger som har vært i bestittelse av tannen. Alle har flyttet rundt på den og alle har bygget et tempel til dens ære. Selv i dag har tempelet stor symbolsk betyding og ble både i 1989 og 1998 utsatt for bombing. Ved den siste terroraksjonen kjørte Tamil Tigrene en lastebil med sprengstoff inn foran tempelet. Som vanlig var det kun uskyldige som døde – og tempelet stod uten store ødeleggelser. Etter det har de sperret av plassen for kjøretøy.

Hver dag er det 2 muligheter til å få nærkontakt med kuppelen som skjuler tannen. Dette er seriøst stort for veldig mange og guiden min var veldig opptatt av at jeg skulle få tatt bilder av det hele. Ruwinda plasserte meg midt foran der alt skulle skje og ba meg stå der, mens han selv forsvant. «Finn meg når du har tatt bilder» var beskjeden. Alt vel så langt. Jeg var ute i god tid. Det jeg ventet på var at gulldørene foran meg skulle åpnes. Planen var å fyre løs med kameraet før folk som ville enda tettere på tannen enn meg, og som nå stod i en milelang spesialkø, skulle begynne å gå forbi og skygge for meg og min fotografering. Det jeg ikke hadde regnet med var reaksjonen til folkemengden rundt meg.

I det dørene ble åpnet gikk det et gisp gjennom menneskemengden og alle begynte å dytte meg fra alle kanter! Jeg fikk et skikkelig flashback til en A-ha konsert i Drammenshallen på slutten av 80 tallet. Buddhas Tann har tilhengere en rockestjerne verdig! Jeg ble litt satt ut og bildene ble det så som så med. Med god fantasi kan man se noe som ligner gull i døråpningen.

Det glimter i gull i kuppelen som skjuler tannen

Det var dramatiske tilstander; En stakkars sped gammel dame på ca 140 cm holdt på å bli skvist pusten ut av foran meg. Her var gode råd dyre. Edelig kunne jeg få bruk for høyden og robustheten min. Jeg spente imot og laget en beskyttende mur med kroppen for å gi henne mulighet til å komme seg helskinnet ut av kaoset, før jeg smatt etter henne ut åpningen jeg hadde laget. Regner med at hun var like lettet som meg over å komme seg unna galskapen.

Etter denne noe intense opplevelsen fant jeg ut at det holdt med kultur. Guiden min dro meg gjennom de siste rommene jeg «måtte» se før vi forlot tempelet og fikk på oss skoene igjen.

Lyst til å lese mer om Tannens Tempel klikk her.

Teplantasje

Neste opplevelse på programmet var besøk på en teplantasje. Ruwinda kjørte og jeg satt på og forsøkte å komme på noe jeg lurte på. Det er faktisk litt krevende å være nysgjerrig hele tiden. Senere har jeg funnet ut at det faktisk kan være lurt å være stille i bilen. Trafikken er så intenst krevende at han har nok med å kjøre. Prate kan vi gjøre ellers. Ble litt lettet da jeg oppdaget det.

Besøket på te-plantasjen var informativt. Den viktigste kunnskapen jeg tok med meg er at innholdet i te-poser er te-støv og er relativt sterkt på smak, men av veldig lav kvalitet. Te-støv ligger på kvalitetsstigen rett over bøss. Bøss blir resirkulert og lagt ut igjen rundt tebuskene som gjødsel.

Min søte omviser meg de ulike kvalitetene av sort te og bøss (refused tea)

Jeg fikk også servert en fortreffelig kopp med te laget på god kvalitet blader (BOP) og endte opp med å kjøpe et par bokser (løsvekt må vite) med meg hjem. Jeg var flink og sa nei-takk til 4 kilos esken.

Det jeg imidlertid var littegrann skuffet over var ute-delen av omvisningen. Jeg hadde sett for meg vidstrakte åssider fulle av te-busker. Det jeg fikk se var 4 busker i en skråning. «Sånn ser en te-busk ut» sa hun som viste vei. Helt tydelig ikke interessert i å gå noe lenger enn til disse buskene. Vel, jeg har nå sett te-busker på nært hold.

Smykkesteiner

Jeg tror jeg bare fyker raskt igjennom besøket på smykkestein «museumet». Interessant nok for meg som er glad i stein og fasineres av hvordan de graver dem ut og hvor de finner dem, men jeg skjønte jo tidlig hvor «museumet» endte; «Would you like to visit our showroom, mam? We have very good prices and a special reduction today… only for you». HAh! Jeg lot meg ikke lure og sa jeg var blakk. Hadde vært fint med et minne fra Sri Lanka da, men jeg har tross alt allerede kjøpt te.

Danseshow

Heldigvis var det ikke et show kun for meg. Var litt redd jeg skulle få privat visning også her, men slapp det. Rommet var fullt av turister. Puh!

Her velger jeg å vise dere et par filmsnutter som beskriver det hele ganske fint. Det blir best med lyd!

Til slutt et lite utdrag fra de andre dansene. Bildene ble tatt med Nikon-kameraet mitt som jeg da ikke får overført bilder fra. Ikke særlig smart. Vel, de byttes ut ved en senere anledning.

Bilder av bildene jeg tok med Nikon kameraet

I morgen er det en ny dag. Da skal jeg ha kokkekurs før frokost – som jeg ikke ante at jeg var påmeldt – og så skal jeg på fjelltur, som jeg heller ikke vet så mye om. Det blir helt sikkert nok en innholdsrik dag.

Asia, Ferie, Sri Lanka, Team KavliBakken

På vei videre

12. september 2019 Team KavliBakken 2 kommentarer

Det er torsdag. Jeg skulle ha blitt hentet av en tuk-tuk sjåfør for 30 min siden. Jeg begynner å bli litt stresset. Hotellet engasjerer seg og får etterlyst fyren. Han sitter fast i trafikken. Dessuten er det kun 5 min med tuk-tuk til stasjonen. Med mild Sri Lankisks hoderisting smiler de og sier «Ikke noe å stresse med Ms Heidi». Så da lar jeg være med det.

Han kommer til slutt og det tar virkelig kun 5 minutter i en tuk-tuk som det visstnok nå finnes 1 million av på Sri Lanka. 20 millioner mennesker og 1 million tuk-tuk’er.

1 av 1 million tuk-tuk’er og det er trangt om plassen for kofferten min og jeg

Trafikken er kaotisk, støyende og lettere nervepirrende, men vi kommer frem til stasjonen i live. Jeg blir leid inn på stasjonen og så dyttet inn på et venterom for kvinner. Det er nemlig veldig lenge til toget skal gå. Altså – ingen ting å stresse med.

Venterommet er fabelaktig! Det er speil over alt og rundt meg står vakre, sarikledde kvinner i alle aldre. De grer det vakre mørke håret sitt, fikser på sminken, retter på klærne, poserer litt og ser seg selv dypt inn i øynene før de smiler lett og setter seg til å vente. Ytterst delikate og velstelte.

Snikfotografering er ikke alltid så lett

Jeg derimot føler meg lettere ustelt. Det er så fuktig her at håret mitt står som en sky rundt hodet, jeg er alt for høy, går i bukser og ser rufsete ut i denne forsamlingen. Rundt meg sitter det damer som er gjennomført feminine, stolte av det – og som viser det. Jeg er bare en boms på gjennomreise. Skulle i det minste ha gredd meg kjenner jeg.

Toget kommer. En døv-stum hjelper meg med å få kofferten plassert på hattehylla. Kofferten er for stor. Den er for tung. Jeg har pakket alt for mye for min gruppereise for en. Jeg trodde jeg skulle tilbringe tiden med andre og tok med skift. Det hadde jeg ikke trengt. Ikke så mange skift i det minste.

En altfor stor og tung koffert for en veldig liten hattehylle. Hattehyller er for hatter, ikke kofferter.

Kofferten bekymrer meg. Den er så bred at nesten halvparten stikker utenfor hattehyllen. Jeg er livredd for at den skal ramle ned i hodet på hun som sitter ved siden av meg og ta livet av henne. Det hadde vært veldig kjedelig.

Toget skramler og humper og rister av gårde. Jeg holder pusten og sjekker konstant at kofferten ligger der den skal. I starten ser jeg mer opp enn ut og er hele tiden klar til å kaste meg mellom henne og kofferten når den kommer susende. Jeg skal ta støyten, hun skal leve!

Heldigvis er kofferten så tung at den ikke rikker seg en millimeter. Også i de verste svingene. Så jeg slapper av og begynner å like denne togturen.

Damen ved siden av er også hyggelig. De vurderer en tur til Danmark med familien. Jeg foreslår at hun heller tar en tur til Norge. Morsommere og vakrere land forteller jeg henne. Usikker på om hun bet på.

Han her får være med kun fordi han var så dedikert. Alle tunneller ble filmet og fotografert – på vei inn og ut av dem. Her bilde av skinnene.

Togturen går innover i landet og oppover. Det er tett, frodig regnskog og fjelltopper – som riktignok forsvinner så fort bak høye trær at jeg aldri rekker å ta bilder av dem. Himmelen lysner og silregnet gir seg. Bare det er en lettelse.

Ms Heidi ser litt mer avslappet og fornøyd ut

Etter nesten 4 timer er jeg fremme i Peradenyia. Her skal jeg bli hentet av en sjåfør/guide som skal ta meg til Kandy. I Kandy er det et tempel med et hellig relikvie; Buddah sin tann!

Mer om det senenere, men for å oppsumere status så langt; jeg lever, panikken har lagt seg og jeg er betraktelig mer positiv enn på samme tidspunkt i går.

Bli med meg videre på reisen!

Ingen bagasje

Turer

Bavella Peaks

Monte Cinto

Paglia Orba

Team-arbeid

Hotell i særklasse

Endring i planene

Fødselsdag

Dovenskap

Utforsking av Bonefacio

Catch of the day

Sri Maha Bodhi

Ruwanwelisiya stupa

Jetavanarama stupa

Klosterruiner

Isurumuniya

Adhayagiri Stupa

Mihintale

Sykkeltur fra Madatugarna til Aukana

Aukana

Sasseruwa

King Coconut

Anuradhapura

Sigiriya Rock – the Lion Rock

Safari

Fakta om den Asiatiske Elefanten:

Sightseeing i Kandy

Tannens Tempel

Teplantasje

Smykkesteiner

Danseshow

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland