Når gnagsåret trenger hvile blir det topptur i terrengsko.
Nesaksla er det mest kortreiste turmålet jeg vet om. Fjellet har foten i Åndalsnes sentrum og rager 708 moh. Det er også starten eller slutten på Romsdalseggen, avhengig av hvilken vei du går. Fra start til topp får du sviende 700 høydemetere i beina.
Evy og Andreas tar seg en pust i motbakken
Underveis til toppen finner man attraksjonen «Rampestreken». Et spektakulært utsiktspunkt som nok ikke er for de mest høyderedde.
Hytta «Ottarbu» markerer toppen av Nesaksla og er målet for dagens tur.
Etter at nisten er fortært og utsikten beundret bærer det ned fjellet igjen.
Takk til Andreas og Evy som delte turen med meg i dag!
Noen ganger er det godt å gå en tur hvor man faktisk får sett på utsikten underveis. Turen til Store Hesten i Venjesdalen er en slik topptur.
Evy og Tony legger i vei.
Vi startet turn fra parkeringsplassen i Venjesdalen. Herfra fulgte vi lia oppover i retning Blånebba, dvs. opp motsatt side av Store Venjetind.
Opp den første kneika, gjennom skogen. Blånebba i bakgrunnen.
Turen til Storhesten følger samme trase som om du skal til Blånebba helt til midt ut på flaten mellom disse to toppene. Starten på turen er litt brå da du begynner med motbakke med en gang, men når det flater ut er det lett gåing. Totalt forserte vi 650 høydemetere.
Evy og Tony koser seg opp mot toppen i munter passiar.
Utsikten her er det ingenting å si på!
Her har vi det fint! (foto: Evy Kavli)
Storhesten har ingen utpreget flott profil og ser mer ut som en haug enn et fjell, men når du kommer deg forbi «luretopp» nr 1 og nr 2 og befinner deg på toppen har du den villeste utsikten jeg kan tenke meg! Helt magisk!
Evy på vei mot det som ser ut som toppen av StorhestenUtsikt mot Blånebba og Trolltindene (foto: Tony Kavli)Hurra! Vi kom opp!Team KavliBakken er happy!Relativt fin lunsjplass!
Nedturen var bare moro. Fjellet har en maks helning på 25 grader og gir fin fin kjøring i påskeslusjen.
Tid: Vi bruke rett i underkant av 3 timer inkludert matpakkepause og mye titting på utsikten. Ekspertene sier turen er «kort 1-3 timer».
Det er påske. Solen stråler fra skyfri himmel. Parkeringsplassen på Øvre Kavli er stappfull av biler. Alle skal ut og opp i dag. Det tegner til å bli en flott dag.
Vi er i gang med dagens topptur
Lite snø den første delen fra parkeringsplassen og opp til toppen av Steinberget gir kreative rutevalg og sikkert ikke helt anbefalt bruk av ski, men man blir litt lei av å ta skiene av og på etter hvert.
Endelig ute av den værste krattskogen. Steinberget neste.
Første delmål; skiltet opp mot Steinberget (foto: Tony Kavli)
Det er tungt opp mot Steinberget og en isende kald vind sørger for at vi holder temperaturen nede. Bare synd jeg allerede var svett fra de første 100 høydemeterene. På med jakke. Vinden var så kraftig at vi til tider nesten ble vippet ut av sporet. Ikke akkurat shortsværet vi hadde drømt om, men det var fremdeles ikke en sky på himmelen så det å klage er vel ikke helt innafor.
Kyrkjetaket langt der fremme – rett over hodet mitt. (foto: Tony Kavli)
Jeg sliter, som noen sikkert allerede har fått med seg, med en fot som ikke har leget helt etter en operasjon i januar. Til alt overmål kjente jeg i dag at jeg begynte å få gnagsår på den andre foten. Etter 5 sesonger i de samme støvlene og ikke ett gnagsår – hvordan er det mulig?! Ganglaget blir ganske artig når man halter på begge beina. Tid for teknisk hvil og plaster.
Veien opp er tung i dag. Blytung. Jeg går og tenker at det er noe kjent med følelsen. Dette fjellet virker aldri enkelt å bestige for meg. Det er noe psykende med hele turen. Jeg må snakke vel og lenge med meg selv for å overbevise meg om at jeg klarer noen meter til. Bare litt til. Endre tempo. Endre skrittlengde. Puste. Se på utsikten blir det lite av. Det er skituppene som gjelder i dag. Kommer jeg opp skal jeg se på utsikten.
Og vips! Plutselig er jeg på toppen – og ikke hadde vi brukt noe lenger tid enn normalt heller. Så herlig! Super stolt over at jeg klarte å presse meg fremover og oppover til tross for han som satt på venstre skulder og sa tydelig fra at det ikke kom til å gå i dag. Godt å kjenne at jeg har litt viljestyrke når det trengs.
Den obligatoriske topp-selfien
Nista ble spist på toppen mens vi endelig kunne nyte utsikten.
Utsikt over Isfjorden og Åndalsnes
Sola hadde nå tatt godt tak i snøen, så nedkjøringen ble veldig bra! Litt krevende er det jo når lårene verker etter 4 timer i motbakke, men når man får til et par fine svinger innimellom er livet bare suverent. Deilig med påskeslusj svinger!
I farta! (foto: Tony Kavli)Kjæresten in fint driv ned KyrkjetaketEt aldri så lite «Juhu!» (foto: Tony Kavli)
Sannelig ble nedturen verdt sliten oppover også denne gangen.
Fin transportetappe med vakker utsiktSliten, fornøyd og med tidenes hjelmsveis. (foto: Tony Kavli)
Tilbake ved bilen etter 14 km, 1350 høydemetere og 5 timer på tur.
Min mor ønsket seg sosialt samvær til fødselsdagen sin. Tur ble arrangert og vi stilte mannsterke opp for å ta del i gaven.
Turlederen informerer om veivalg før avgang (foto: Maria)
Turen jeg hadde planlagt hadde oppstart ved Kongsdelene Kirke i Hurum. Vi fulgte den blåmerkede Kyststien oppover bakkene fra kirken forbi Verpentjernene og derfra videre til Sandspollen.
Kongsdelene kirkeVerpentjerneneSandspollenFin gjeng å ha med seg på tur! (foto: Maria)
Etter bukten innerst i Sandspollen gikk vi ut på odden ved navn Kinnartangen.
Helt ytterst på Kinnartangen fant vi en fin plass hvor vi spiste medbrakt lunsj. Det var først da jeg oppdaget at jeg hadde glemt halvparten av maten igjen hjemme i kjøleskapet. Når man har med seg en flokk sulte ungdommer på tur er det langt fra ideelt! Jeg hadde heldigvis tatt med meg en stor Julekake jeg bakte rundt juletider (naturlig nok) og som har ligget i frysen til nå. Heldigvis? Gjengen måtte i tenkeboksen på den uttalelsen. Baksten viste seg å være ekstremt tørr! Heldigvis er gjengen min positiv, så det skal mer til enn en kake som klistrer seg i ganen for å dempe stemningen. Godt vi hadde nok kaffe til å skylle den ned med. Det skal sies at det meste ble til festmat for måker.
Foto: Maria
Maria og Mormor (foto: Maria)
Den unge mannen og havet
Stien videre var kupert og så absolutt ikke for de med vondt for å bevege seg i terrenget. Barnevogner og rullator er heller ikke å anbefale på denne delen av turen.
Som en liten bisetning, og uten press av noe slag, ble turfølget informert om at jeg hadde poser i sekken og at de kunne plukke med seg litt søppel «hvis» de kom over noe. For en ivrig gjeng! Det gikk nærmest sport i å få med seg mest mulig og tur-tempoet dalte betraktelig. Søppel i fokus!
Ivrige søppelsankereAlle bidrarNoen tok rollen som oppsynsmann.
Etter Kinnartangen gikk turen helt ute ved kysten mot Nesset og Færgestad. Her hadde vi flott utsikt mot Oscarsborg festning og Drøbak.
Utsikt mot Oscarsborg FestningNesten vanskelig å slutte å plukke søppel når man har kommet så godt i gang.
Her ser dere resultatet av den iherdige søppelsankingen vår. Tror det var noen og enhver som syntes turen hadde fått en ekstra positiv dimensjon etter denne innsatsen.
Vi var glade vi fant søppelkasser på veien. MYE å bære helt tilbake til bilen og vi var tomme for poser å bære det i.
Etter Færgestad fikk vi oss en skikkelig motbakke opp mot Slottet som fikk syren til å sprette i diverse muskler. Ved Storsand tok vi inn på stien tilbake til Sandspollen, før vi fulgte i sporene våre tilbake til start.
Kart over turenBlomster-Herman koser seg på tur.
Dette var en flott tur som virkelig kan anbefales! Terrenget var variert nok til å tilfredsstille alle deltagerne, det føltes godt å gjøre en innsats for miljøet, været var suverent og stemningen var god hele turen.
God påske!
Hilsen Heidi
Fotografer på denne turen var Maria Bakken Flagestad og jeg. Maria sine bilder er markert med «Foto: Maria».
Team KavliBakken 