Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).
Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.
Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.
Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.
Det traskes i kjapt tempo
De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.Teknisk hvil med utsikt mot LeirvassbuSkyene siger ned over hodene på oss
Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.
Bratt klyving
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!
Kø-tendenser
Litt kos er (nesten) alltid på sin plass
Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.
Oppe der et sted er toppen
Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!
Topp-selfienGruppebilde på toppen hører med
Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.
Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.
Under oss står det noen som venter på å klatre oppNede under tåka igjenMin kjære og Øvre HøgvagltjønnenStåle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen
Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!
DNT har vært herDet ble en fin dagPå vei tilbake til start
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!
Turen oppsummert:
Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂
Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh, 2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre
Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.
Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?
Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.Første topp nærmer seg
På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.
Muffinsspising i blåsten
Nesten ikke oppstilt
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)
Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre TverrbottindGår lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!
Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.
Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.
Slett ingen dum dag å være på vei videre
På vei fra siste topp på Midtre – mot Store
Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker lunsjplass.
Vi har fått mat og da gjør litt feilnavigering ikke så mye
Hilde er like blid
Gorm litt usikker
Lunsj i mektige omgivelser
Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.En blidere gjeng skal det letes lenge etter!
Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.
Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!
Utsikt som gir sjelefred
På vei mot toppen.
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.Tony forklarer veien videre.Hilde med Leirdalen i bakgrunnenMidtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.Fjellrypa Hilde i sitt rette element
Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi
For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:
Littegrann luftig ja
Puh! Over cruxet – og fremdeles i god behold
Ståle syntes dette var helt greit
Gorm, Tony og Ståle
Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.
Brødskiver smaker utrolig godt på tur!
Oida… enda en selfie!
Med sitterunderlag og denne utsikten kan man nyte maten
Spennende nedstigning fikk vi også
Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…
Two-face and her gang
Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…
Bakken – best i nedoverbakker.
Vakre høstfarger i fjellet
Monica er glad vi er ved bilen igjen
Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.
Team KavliBakken 