Søndag var hjemreisedag og vi skulle ta en relativt kjapp og effektiv tur før vi satt oss i bilen og kjørte tilbake til hverdagen. Valget falt på Kyrkja (2032 moh).
Fjellet ligger sørøst for Leirvannet innerst i Leirdalen og enklest adkomst er det fra Leirvassbu. Vi kjørte derfor dit, parkerte og la i vei.
Værmeldingen var lovende med sol, lite vind og fin temperatur. Kun 2 av tre «løfter» ble innfridd.
Sør for Leirvassbu går man over en liten bru og følger så veien langs Leirvatnet et lite stykke. Når veien svinger mot høyre tar man av og følger sti over Høgvaglen.
Det traskes i kjapt tempo
De lave skyene vi hadde håpet at sola skulle brenne bort ble liggende. Snart gikk vi inne i et tett tåke. Denne dagen tegnet ikke til å bli «de store utsikters dag».
Øvre Høgvagltjønnen rett frem. Vi skal opp ryggen til venstre.Teknisk hvil med utsikt mot LeirvassbuSkyene siger ned over hodene på oss
Det bratter seg til og det er ikke lett å navigere. Vi traff faktisk på noen som hadde fulgt feil varder og havnet på Kyrkjeoksle i stedet for Kyrkja. Lurt å ta seg tid til å sjekke kompasskurs en ekstra gang.
Bratt klyving
Litt oppstilt, men ikke noe å si på humøret!
Kø-tendenser
Litt kos er (nesten) alltid på sin plass
Toppen kan skimtes der oppe og man kan ane hvor luftig den faktisk er. Kanskje greit at det ikke var klarvær og fri sikt i alle retninger.
Oppe der et sted er toppen
Etter noen ganske så heftige opptak og spenstig klyving kom vi oss alle sammen opp på toppen!
Topp-selfienGruppebilde på toppen hører med
Det ble en kort stopp på toppen – kun lang nok til at alle fikk sjekket inn på diverse sosiale medier. Det var heller ikke mer muffins igjen, og null utsikt å nyte. Med andre ord ingen grunn til å bli værende. Det var tross alt også litt koseligere under skyene denne dagen.
Snap, FB, Insta… Ståle sjekker nok kartet og veien ned.
Jeg venter på tur. Her klatrer man en og en. Noe annet er det ikke plass til.
Og der man har klatret seg opp, må man også klatre seg ned. Igjen litt glad det er tåke.
Under oss står det noen som venter på å klatre oppNede under tåka igjenMin kjære og Øvre HøgvagltjønnenStåle og Monica med Leirvatnet i bakgrunnen
Et kort øyeblikk, når vi var langt unna toppen, stakk Kyrkja frem fra skyene. Som for å pine oss, eller kanskje for å lokke oss tilbake en dag uten skyer? Jeg satser på det siste alternativet. Vi må nok opp igjen i klarvær.
Tony ser drømmende mot toppen. Det var NÅ vi skulle vært der oppe!
DNT har vært herDet ble en fin dagPå vei tilbake til start
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur – til tross for at værmeldingen ikke slo helt til. Naturen var vakker, folkene flotte å være på tur med. Livet smiler!
Turen oppsummert:
Tid: 4 t 20 min (vil tippe kortere tid ved god sikt og tørt fjell)
Lørdag var turgjengen utvidet med 2 personer og vi var nå 6 glade «ungdommer» som skulle utforske nytt terreng i Jotunheimen.
Jeg har bestemt meg for å bli bedre med kart og kompass. Skjønt at det er viktig å orientere kartet og legge opp en kompass kurs. 🙂
Dagens turmål var Tverrbottindan; Midtre Tverrbottindan (tre topper, 2 151 moh, 2 106 moh. og 2 084 moh), Store (2 161 moh) og Vestre Tverrbottindan (to topper, 2 113 moh og 2010 moh).
Ruta vi gikk. Vi gikk runden mot klokka.På bilde vises Store Tverrbottind til venstre og Midtre til høyre
Noen la i vei i et forrykende tempo, mens jeg ble hengende etter. Klokker skulle settes igang, skolisser knytes – og som sagt, denne kroppen trenger litt tid i oppvarmingsmodus før den kan løpe av gårde. Dessuten skulle vi være ute på tur en 6-7 timer. Ingen grunn til å brenne av alt kruttet i første bakken (hilsen gruppas svakeste ledd). Det blir uansett ikke muffins på toppen før jeg er oppe. De ligger tross alt i min sekk.
Vi startet turen fra Leirdalen og gikk oppover mot dagens første topp; Midtre Tverrbottind. Fra veien gikk vi til venstre for Presten.
Kan noen gjette gjengens favorittfarge?
Vi var litt uenige om vi skulle holde til venstre for ryggen (som turbeskrivelsen vi hadde lest sa) og så gå opp den litt mer slake veien, eller holde høyre for så å ta et litt mer «rett opp» alternativ. Jeg tapte avstemmingen. Det ble høyre.
Viktig med hydrering. Fjellvante folk vet at de må utnytte vannhullene når de finner dem.Synd man ikke kan gå oppover og samtidig se denne utsikten.Første topp nærmer seg
På toppen var den meldte vinden kommet og det ble rett og slett litt kaldt. Etter at den lovte muffinsen var fortært (Monica prøvde seg med en «jeg tror jeg venter litt», men skjønte fort at det var nå eller aldri. Det var flere som gjerne tok den som var tiltenkte henne), var det bare å gå videre mot neste topp.
Muffinsspising i blåsten
Nesten ikke oppstilt
Vakker utsikt fra Midtre Tverrbottinden (den første av dens 3 topper)
Her må jeg komme med en innrømmelse. Vi gikk litt surr i toppene. Pinlig. Og jeg vil bare få sagt at det ikke kun var min feil, selv om jeg hadde kart. Det ble diskutert. Vi tok feil. Feilen var også ganske grov. Vi trodde nemlig vi hadde vært på Store Tverrbottind og kun hadde Vestre igjen, men så viste det seg at det vi trodde var Store var den siste av den Midtre. Forvirret? Det var vi også.
Yre av turglede! På den siste av toppen til Midtre TverrbottindGår lett i dag! Til høyre bak Hilde ser man Store og så enda lenger til høyre Vestre Tverrbottind. Helt dit bort skal vi.Gorm tar av for å få det mest spektakulære filmklippet. Alt for kunsten!
Fint på denne toppen også. Jeg kan bare anbefale å ikke navigere etter et 1:50000 kart, men gå for f.eks. 1:25000 i stedet. Lett å bomme litt viser det seg.
Her tror vi at vi har tikket av Store Tverrbottind og legger ivrig i vei mot det vi tror er siste topp.
Slett ingen dum dag å være på vei videre
På vei fra siste topp på Midtre – mot Store
Vi fant noenlunde le, på kanten ned mot Søre Illåbrean. En litt luftig, men veldig vakker lunsjplass.
Vi har fått mat og da gjør litt feilnavigering ikke så mye
Hilde er like blid
Gorm litt usikker
Lunsj i mektige omgivelser
Etter lunsj gikk vi opp på Store Tverrbottind. Det var først her vi oppdaget at vi hadde enda et fjell igjen før turen var over. Takket være et par vi møtte på toppen. Igjen ganske pinlig.
Jeg later som ingenting og tar en selfie. Blir liksom aldri feil.Utsikten mot de Midtre toppene. Og der går paret som opplyste oss om feilen. Takk.En blidere gjeng skal det letes lenge etter!
Vi hadde heldigvis ikke brukt opp alt av futt opp det vi trodde var siste kneika, og hadde mer krefter igjen i beina. Ny topp skal bestiges! Vestre Tverrbottind står for tur.
Som bildet under viser er toppen to-delt og består av 2 topper på henholdsvis 2110 og 2113 moh. De fleste synes det holder med den første toppen. Den er kun 3 meter lavere enn den som ligger utenfor – og mye enklere å nå.
En lokal variant av Trolltunga. Den observante vil se at jeg står på spranget til å hoppe inn på trygg grunn. Det var nemlig en sprekk i fjellet rett bak meg. Skjelven ja!
Utsikt som gir sjelefred
På vei mot toppen.
Det ble litt mer luftig – på flere måter – opp mot siste toppen. Greit med en støttende arm når man begynner å bli skjelven i beina.Tony forklarer veien videre.Hilde med Leirdalen i bakgrunnenMidtre- og Store Tverrbottntindan i bakgrunnen. Breen er Søre Illåbrean.Litt kald, men ganske happy. Her er jeg hjemme. Blant stein, fjell, vakker natur og veldig gode venner. Vanskelig å se for seg hva som kan gjøre livet bedre enn dette.Fjellrypa Hilde i sitt rette element
Den ytterste toppen var det kun gutta som tok. Det ble for luftig – både på grunn av sterk vind, og på grunn av flere 100 meter ned på hver side av «stien» ut dit. Like fin utsikt fra den toppen vi jentene stoppet på.
Gruppeselfie; Monica, Hilde og Heidi
For å dokumentere at gutta faktisk var der ute får dere her et bildebevis:
Littegrann luftig ja
Puh! Over cruxet – og fremdeles i god behold
Ståle syntes dette var helt greit
Gorm, Tony og Ståle
Dagen begynner å bli lang og vi har begynt å drømme om den lokalbryggede ølen de tilbyr på Jotunheimen Fjellstue. Ikke jeg da, jeg drømte om et glass duggfrisk hvitvin. Men ned noen 100 høydemetere skal vi før turen er over. Vi krysser fingre for at alle knær og ankler takler utfordringen, men først litt mer mat.
Brødskiver smaker utrolig godt på tur!
Oida… enda en selfie!
Med sitterunderlag og denne utsikten kan man nyte maten
Spennende nedstigning fikk vi også
Vi møtte på lokalbefolkningen på vei ned. Lederen ble kjapt døpt «Two-face». Wonder why?…
Two-face and her gang
Når vi nærmer oss «mål» (les: bilen) er alle stille, konsentrerte og fokuserte på å sluttføre. Ikke noe behov for pauser nå. Nå skal vi i bilen og så var det den ølen da…
Bakken – best i nedoverbakker.
Vakre høstfarger i fjellet
Monica er glad vi er ved bilen igjen
Ah! Nok en fantastisk fin tur med denne gjengen! Jeg priser meg lykkelig.
Fredagens tur ble foreslått av min kjære. Vi skulle gå opp Steindalsnosi, så over til Fannaråki, og ned til Turtagrø. Det var først når vi stod på toppen av Fannaråki at han pustet lettet ut. Mannen skjuler nervøsitet godt – det skal han ha.
Ettersom vi ikke skulle gå en rundtur, men mer enn u-formet tur måtte vi bruke to biler. Den ene ble plassert i nærheten av Turtagrø, den andre ble parkert ved Sognefjellsveien (se grønn markering på kartet over).
Bilen parkert ved Sognefjellsveien. Vi er i gang og sola skinner!
Dagens første delmål sees oppe til venstre
Det ser ut som jeg løper. Fake news!
Turen opp Steindalsnosi har vi også tatt på vinterføre (se her for inspirasjon til en flott vintertur). Da kjører man ned fra toppen innerst i «skåla» der man faktisk også nå kan se snø.
Etter den første bakken opp fra bilen, som for meg var en litt brå start på morgenkvisten (denne kroppen liker det bedre når jeg kan varme opp i flatt terreng et par timers tid), var det fint og lett å gå over ryggen – til vi igjen skulle oppover. Det var relativt fin ur oppover. Ganske så stabil og grei å gå i. Godt med varder var det også.
Gutta i fint driv oppover mot toppen av SteindalsnosiFrisk og sunn ungdom i fjelletSpreke tur- og alltid-venninne Hilde – nesten på toppen
Jeg må bare si det; SUKK! Norge er så vakkert at jeg blir helt skjelven i beina! Til tross for mye stein som kan være krevende å gå i er det å skue utover landskapet, særlig når man kommer opp i høyden, magisk. Det gir en uendelig ro i sjela. Stillhet. Fjell så langt man kan se, frisk luft, ro. Ren magi.
«No ser eg atter slike fjell og dalar»…
Så var vi der. Steindalsnosi 2025 moh.
På toppen av Steindalsnosi 2025 moh
Det var litt surt på toppen, så etter et hastig inntak av mine hjemmebakte eplemuffins (litt flate etter å ha ligget i en pose i sekken) satte vi kursen videre mot Fannaråki. Denne adkomsten er det tydeligvis ikke så mange som bruker. Ingen T-merking, ingen tydelig sti. Mye løs og ustabil ur. Vi var alle litt skeptiske – han som foreslo turen mest av oss alle. Vi skulle også gå ca 180 høydemetere ned før vi skulle opp igjen vel 200 høydemetere. Fra denne avstanden så det også ut til å være en del snø. Spennende!
Laaangt der borte på neste topp kan Fanaråk hytta skimtesLøs ur kan være utfordrende, men Hilde smiler lettet over å ha klart også denne nedfarten med glans
Men – det ser stort sett alltid verre ut på avstand. Ura ned fra Steindalsnosi ble forsert uten uhell og så skulle vi bare opp igjen.
Tony skuer mot toppen. Er det mulig å komme opp?…Gutta velger ulik tilnærming mot toppenFlott dame i vakker natur
I starten var det flott svaberg å gå på. Herlig etter den løse ura. Så gikk det over til store faste steinblokker og morsom klyving. Vi vant høydemetere i en fei.
Bare smil og glede!
Grunnen til at min kjære var litt spent på denne turen var at han hadde lest, men unnlatt å fortelle oss andre, at det visstnok var et litt luftig opptak helt på slutten, før man kommer opp til Fannaråki. Her nærmer vi oss, og «guiden» er litt bekymret for at vi må snu…
Hilde spretter opp den siste knausen
Han hadde ingen grunn til bekymring! Opptaket opplevdes ikke uoverkommelig og vi kan alle anbefale denne turen.
Før vi visste ordet av det stod vi på toppen av Fannaråki!
Gjengen på toppen av Fannaråki
På toppen av Fannaråki (2068 moh) er det visstnok tåke 310 dager i året. Vi hadde med andre ord kjempe flaks som traff på en av dagene uten.
Fannaråkhytta
Etter en kort matpause inne i hytta hvor vi benyttet anledningen til å kjøpe oss litt nytraktet kaffe, bar det nedover igjen. Nedfarten var estimert til 3,5 timer og vi begynte å bli redde for å ikke rekke middagen på Jotunheimen Fjellstue. DET er nemlig noe man ikke kommer for sent til.
Så vi satte i vei. Jeg må nok innrømme at jeg synes det var MYE morsommere å klyve opp på baksiden enn å traske ned normalveien. Stien er full av løs grus og småstein som gjør at man hele tiden må passe på for å ikke skli og tråkke feil. Enda en grunn til å velge den andre veien opp.
Gorm på vei ned stien fra Fannaråken
Team KavliBakken ❤
Den siste delen av turen går på grusvei. Denne er vel et par kilometer – og oppleves som en ren transportetappe, men naturen er det ikke noe å si på. Vakkert!
I enden av veien er dagens mål
Vi var ved bilen på i underkant av 2 timer. Det var tydelig at middagen fristet! NB! Skal man gå helt til Turtagrø er det nok ca 20 min til.
Turen oppsummert:
Tid: 6 t med pauser
Lengde: 13,34 km
Høydemetere: 1008
Veldig fornøyde med dagens tur! Fannaråki sees i bakgrunnen.
Når vårt favoritt overnattingssted Jotunheimen Fjellstue er stengt må vi krype i teltet i stedet. Tilfeldighetene skulle ha det til at det kun var 2 netter før den offisielle «Natt i naturen» natten, hvilket betyr at denne ute-overnattingen teller som bare det. Det var en natt i naturen – bare litt på forskudd.
Før leggetid ble det besøk i teltet av Hilde og Gorm til turplanlegging over en liten «night cap». Forventningsfull gjeng! Hva vil de neste 3 dagene bringe av turopplevelser? Vi koser oss allerede.
Team KavliBakken koser seg i soveposene
Superkoselig å ligge i en varm sovepose og kjenne frosten bite i nesa, og enda koseligere å våkne opp til strålende sol dagen etter.
Min utsikt. Rim på teltet og sol på himmelen. Lykke!
Sola varmet godt og frokosten ute i det fri smakte fortreffelig. Den perfekte start på dagen!
Etter at den deilige frokosten var fortært skulle vi sette kursen mot Turtagrø og dagens tur. Vi skulle gå Steindalsnosi-Fanaråken-Turtagrø og alle hjerter gledet seg til en strålende dag ute i naturen. Men først måtte det litt sminke til. Forfengeligheten lenge leve!
Team KavliBakken 